Noen ganger tar barna ting så på kornet at det nesten blir for mye 😀

Tidligere denne uken ble det klart at jeg har gått fra mannesyke til noe langt verre, da jeg etter en rask runde på google diagnostiserte meg selv med bihulebetennelse. Vondt i panna, vondt ved kinnbein, kjempevondt i tenner og kjeve. Ikke kan jeg bøye meg fremover uten at det sprenger i hodet heller. Klassisk bihulebetennelse. Som menn flest trenger jeg ikke en fastlege til å fortelle meg noe jeg allerede vet 😉

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men stikk i strid med hva jeg alltid har trodd, er 95% av tilfellene forårsaket av virus og medikamenter vil derfor ikke bite på dævelskapen. Det er derimot viktig å sørge for nok ro og hvile, så hele denne uka har jeg tatt det helt sofapute. Med unntak av et fånyttes forsøk på å trene og en runde bowling med gutta, som begge resulterte i at tingenes tilstand ble 150 % verre.

Siden da har jeg tatt det helt piano og fortalt ungene at pappa ikke orker akkurat nå. Pappa har bihulebetennelse og må holde seg i ro om han noensinne skal bli frisk. Samme tralten hver dag. Kan ikke nå, må holde meg i ro.

Men selv om man er litt pjusk må livet fortsatt gå sin gang, og da vi skulle reise til barnehagen i dag tidlig måtte ting gå i dobbelt tempo. For kombinasjonen treige barn og raske sekunder skaper ofte trøbbel på morgenkvisten og til slutt ble jeg superstresset. Fra å sitte og kose oss med frokost og småprat, sto jeg plutselig og brølte i gangen som et oppjaget militærbefal.

Kom igjen, hepp hepp hepp, på med skoa, på med jakka, let´s go!! Nei, ikke inn i stua nå. Hæ? Do? Nå? Aaaargh, okei du får 30 sekunder på deg, kjør på! Hvor skal du? Hårstrikk? Bah! Ja vel, løp opp, men så kommer du rett ned igjen. Go go go!

Og akkurat i det pappa begynte å bevege seg fra lun innestemme i stødig baryton, til heseblesende utestemme i panisk falsett, kom 5-åringen bort, strøk meg omtenksomt på beinet, så på meg og sa:

– “Bare ta det med ro pappa, så går kanskje betennelsen din over”

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

/ Sånne øyeblikk.. ♥

* Følg Bihulehjerte på Facebook *

Vi spiser frokost og alt er ved det normale. Knekkebrød, sanasol, frukt og litt grønt. Barna sitter og gomler mens mamma og pappa drikker kaffe og prøver å våkne til live. Lillesnuppa lener seg frem og fisker til seg koppen sin. Titter nedi. Tar en slurk. Skuffelse. Bare vann å få.

Hun ser bort på mamma. Mamma vet hva som kommer. Hun kommer til å be om noe annet å drikke. Men mamma ser bare bestemt tilbake og viser ingen tegn til svakhet. Og lillesnupp er smart, hun vet når hun kommer til å tape.

Så hun snur seg mot pappa..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– “Pappaaaaa?”

– “Mjaa?”

– “Sjokkolademeeek?”

Så tilter hun hodet litt på skrå og setter opp sitt søteste smil. Det er utspekulert og det er sleipt. Jeg vet at hun bare prøver å manipulere meg, men jeg har gått i denne fella før.

Jeg vet at hun vet at jeg er det svakeste ledd, men denne gangen hjelper det ikke å være søt som sukkerspinn. Pappa har bestemt seg.

– “Sorry snuppis, men sjokolademelk har vi bare i helgene”.

– “Sjokkolademeeeek?” prøver hun seg igjen.

– “Nix, sorry, no can do. Bare i helgene, gitt”.

– “Væsåsniiiil?”

Jeg merker jeg begynner å bli svakere. Ordene hakker løs på fasaden som en øks. Men vi kan ikke begynne med sånne unntak midt i uka bare fordi pappa ikke klarer å si nei. Eller..? Nei, skjerpings Peter.

– “Sorry, jenta mi. Bare i helgene og bare når man spør veldig veldig pent”.

Jeg vet ikke hvorfor jeg la til det siste der, men det var vel bare munnen som prøvde å prate seg ut av situasjonen.

Men lillesnuppa har sett en åpning i rustningen, et svakt punkt, en akilleshæl. Og hun går for det. Først blir det stille et lite sekund og jeg tror jeg har vunnet, men så…

– “Pappaaaa?”

– “Mjaaaa?”

– “Veldig veldig peeeent?”
 

/ Smelt. Sjanseløs. Sjokolademelk. Vær så god.

* Følg Sjokkohjerte på Facebook *

Vi sitter på kjøkkenet, det er frokost. 7 juni og det regner i bøtter og spann. Og en stor Ikea-pose. Som om noen der oppe har tippet et hav og nå laver det ned.

Rundt frokostbordet sitter vi og gomler brødskiver og vitaminbjørner. Plutten er travelt opptatt med å sortere grønnsaker og frukt, lillesnuppa fikler med en hårspenne. Ingen av dem har egentlig fått med seg været enda.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De tror kanskje de skal i barnehagen for å leke i bare t-skjorta. Tror kanskje det er varmt og deilig. Ta inn sommeren og bli solbrent på nesa.

Det er i hvert fall det de har blitt fortalt i hele vinter. Nå er det kanskje vått og kaldt, men til sommeren, barn, da blir det deilig. Til sommeren skal vi kose oss. Bare sol og varmt og shorts hver dag. Ja, til sommeren blir det fint.

Men plutselig ser plutten ut vinduet og han ser den himmelske innsjøen som skyller inn over plen og plank.

Ingen lun og varmende sol å skimte, bare en himmel grå og kald som granitt. Han hopper i stolen, slår ut med armene og utbryter oppgitt:

– “Hæ?! Hvorfor regner det sånn skikkelig? Det er jo juni, vi skulle jo kose oss denne måneden..”

/ Sorry plutten, men du vet: Det finnes ikke dårlig vær, bare då… æh, glem det. Det finnes dårlig vær. Punktum.

Les også: Dette hjertesmeltende gullkornet –> “Smittsom”

Vi står på badet, bare Christina og jeg. Med hver vår altfor lille tannbørste og tannkrem med smak av bringebær, men ingen små tenner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På naborommet hoppes og herjes det siste ut av dagen. Begge har fått hver sin advarsel, men ingen ser ut til å bry seg stort. Leken er for god til å gi seg nå. Det hoppes i senger, det kastes puter, det løpes, det lekes, det leves stort.

Søskenkjærlighet og rivalisering i skjønn forening, en sånn type lek som før eller siden ender med at en eller annen får vondt. Og det går ikke lang tid fra oppjagede jubelrop blir til plutselig klaging. Det er lillesnupp som begynner å bli lei, men storebror er for gira til å slutte å hoppe.

Hun prøver å si nei, men han fortsetter å tulle. Og hun er jo ikke helt fast bestemt og vil kanskje leke litt likevel, så da fortsetter han. Og hun ler, men så blir hun plutselig muggen igjen.

Inne på badet står vi og lytter, og innser at en av oss får steppe inn og ta affære før det utvikler seg til å bli dårlig stemning.

Vi tenker spesielt på å redde den slitne lillesnuppa fra den overivrige storebroren, for hun er jo bare en liten jente tross alt.

Men da hadde vi visst glemt å tenke på at hun er en jente laget av jern og har snart ett års erfaring med leking og herjing fra barnehagen. For plutselig og ut av intet, hører vi en morsk og bestemt jentestemme som kutter gjennom støyen som en tåkelur:

– Nok! Jeg dra hjem.

/ Sånne øyeblikk.. <3

Klar for flere gullkorn? Les: “Smittsom” (pluttens lille gullkorn fra nøyaktig ett år tilbake)

* Følg Lillesnupphjerte på Facebook *

Søndag formiddag og alt er bare lykke. Innendørs. Ute er det enda kaldt og tidlig, men her inne er det full rave. Marcus & Martinus dundrer som en russebuss og lekene dekker gulvet som et vegg-til-vegg teppe. Og i trappa, en ku i fritt fall.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har kommet opp med en ny lek. Kast kua. Barna står på toppen av trappen og bytter på å dytte den forsvarsløse grønne hoppekua utfor stupet. Så raser den nedover i et voldsomt tempo og pådrar seg en rekke kompliserte brudd i prosessen, før den deiser i bakken og kommer til sitt endelikt på flisbelagte varmekabler. Kommer kua helt ned, har man vunnet, så nå jubler 4-åringen: “Jeg vant, jeg vant!”

Jeg plukker opp den stakkars kua og børster av litt sand. Det hoppes, det jubles og det ropes etter mer. Jeg gir den et siste klapp før jeg hiver den opp til de blodtørste ku-plagerne. Lykke til, kjære venn.

Denne gangen er det lillesnuppas tur, og på sitt særegne vis, dytter hun kua utfor kanten ved å skubbe den med rumpa. Stor jubel, men kua stopper halvveis. Skuffelse. Jeg hiver den opp igjen. Denne gangen pluttens tur og han skal gjenvinne søsterens ære. Så han hiver den utfor. Ikke skubber, men kaster med all sin kraft. Kua setter fart, mer fart enn noen ku noensinne har hatt.

Jeg rekker ikke flytte meg i tide, og før jeg vet ordet av det går kua til angrep. Tar sats fra et trappetrinn og stanger av all sin kraft rett i enhver manns svakeste punkt: Familiejuvelene.

Treffet er perfekt plassert og jeg knekker sammen som et trekkspill. Jeg gir fra meg et gorillabrøl og krymper meg sammen til en liten ball. La barn være barn og lek være lek, pappa trenger 5 minutter. Jeg ser mot toppen av trappa og forventer sympati. En slags unnskyldning, kanskje litt medfølelse?

Men der står bare 4-åringen og ser ettertenksomt på meg, før han smiler lurt, hopper i taket og jubler:

– “Nå vant kua!”

/ Ku 1 – Pappa 0

* Følg Kuhjerte på Facebook *

– Pappa..?

– Hvordan føles det å være brennmanet?

– Du tenker på hvordan det føles å bli brent av brennmanet? Åå, det svir skikkelig. Litt som brennesle kanskje, men det går jo fint, bare skikkelig irri-

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– Nei, jeg mener… Hvordan føles det å være brennmanet?

– Hæ?

– Ja?

– Hvordan det føles å være brennmanet?

– Ja?

Vi ligger og leser på sengekanten, og dette spørsmålet tar meg helt på senga. Tenk å kunne spørre om noe sånt som det mest naturlige i verden. For en fantastisk, grenseløs kreativitet! Denne evnen misunner jeg barn, å bare kunne bryte løs og tenke helt uten hemninger. Jeg mener, hvem over 30 år har vel noensinne tenkt over hvordan det føles å være brennmanet?

Voksen og kjedelig som jeg er, bega jeg meg ut på en rasjonell forklaring om at siden den bor i havet, er det sikkert ganske vått, kaldt og salt å være brennmanet. Så hentet jeg meg inn og fikk inn noen ord om at det sikkert er ganske deilig å ligge og slappe av i solen dagen lang også. Så snakket vi litt om brennmanet-trådene og jeg forklarte at det svir skikkelig hvis man tar på dem. Da kom det igjen:

– Men svir det hele tiden da?

– Nei da, det går ganske fort over.

– Nei, jeg mener… Svir det hele tiden for brennmaneten?

– Eeh… om det svir for brennmaneten å være brennmanet?

– Ja?

Jeg bega meg ut på nok en rasjonell og kjedelig forklaring, men i hodet mitt var jeg helt oppslukt av nysgjerrigheten. Jeg kan liksom se for meg hvordan det må ha sett ut oppi hodet hans, tanken på en brennmanet som hele tiden svir seg på seg selv.

Ikke at jeg vet 100% hvordan en brennmanet er skrudd sammen, men jeg føler meg rimelig sikker på at den ikke svømmer rundt med konstante smerter og brenner seg selv. I så fall vil det være rimelig kjipt å være brennmanet.

Men barn vet jo ikke hvordan sånne ting fungerer, de har jo en hel verden av nysgjerrighet og ubesvarte spørsmål foran seg. Men det må være en første gang for alle spørsmål for at puslespillet skal falle på plass og det er bare så herlig å være tilstede når det skjer 🙂

(bok: Bokstavene i rim og regler)

/ Ha en super torsdag, med eller uten tentakler 🙂

* Følg Brennmanethjerte på Facebook *

Muffins til frokost og haraball til kvelds, i går var det feiring og full pinne hele dagen lang. Men for en overivrig 4-åring kan det visst være litt vanskelig å innse når festen er slutt. Enten det eller så var han rett og slett bare ruset på sukker da han skulle legge seg..

Vi rakk såvidt å åpne den første boka før han begynte å gjespe og signalisere at det var på tide å parkere hesten for dagen. Hodet kræsjet ned i puta og jeg hadde ikke så mye som skrudd av lyset, før han begynte å puste som en flodhest. Men hjernen hans var nok fortsatt på fest, for da jeg lente meg inn for å si natta…

– “Natta da, plut-“

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

– “Åh!” ropte han sjokkert.

– “Hva er det, hva er det?” skvatt jeg til.

– “Å ja, det er deg” sa han og pustet lettet ut, før han fortsatte:

– “Jeg trodde du var en ballong.”

Deretter sovnet han tvert 🙂

/ Mindre kake neste gang 😉

* Følg Ballonghjerte på Facebook *

Vi ligger på sengen og leselampen er akkurat skrudd av. Ferdig lest og klar for natten. Lyset har forlatt veggene og alt er bare svart. Og stille. Natta nå.

Jeg ligger ved siden av 4-åringen og pjusker ham på ryggen. Han vrir litt på seg, jeg gir ham litt rufs i håret, en kos på kinnet og sier natta en siste gang.

Han svarer, rolig og halvveis i søvne.

– Natta pappa.

Så går det noen sekunder før han følger opp med to til.

– Natta mamma, natta lillesøster.

Aha, jeg forstår, jeg kan denne leken. Han vil selvfølgelig drøye tiden så lenge som mulig ved å si natta til alt og alle han er glad i. Den er grei, jeg kan leke med, jeg.

– Natta mormor, natta bestefar, sier jeg og venter spent.

Det er hans tur, men han sier ingenting. Jeg hadde trodd det skulle komme navn på løpende bånd, men han ligger bare musestille i det bekmørket rommet og tenker så det knaker. Mon tro hvem det blir.. Farmor? Farfar? Kanskje tante og onkel? Eller noen fra barnehagen? Hvem enn det blir, tar han seg god tid med å svare. Sovner ikke, bare tenker.

Kanskje nøyer han seg bare med én? Det må i så fall være noen helt spesiell, for enda er det så mange å velge mellom. Jeg kan komme opp med minst 40 navn, så hva i all verden er det som tar sånn tid?

Det begynner å gå opp for meg at han bare kommer til å velge én, ellers ville han svart mye raskere. Og med ett blir jeg faktisk litt spent.

For nå som mamma, pappa, lillesøster, mormor og bestefar er tatt, er det bare en håndfull med superaktuelle kandidater igjen. Hvem enn det blir, burde føle seg beæret, for det er noen som klarer å holde ham våken helt til han har gitt dem et verdig farvel for dagen.

Men det tar tid. Såpass med tid at da han endelig har landet på en beslutning, er jeg allerede et halvt øye inn i drømmeland. Men akkurat i tide til at jeg får det med meg, hører jeg den lille stemmen pipe fra seg sine siste og kanskje viktigste ord for dagen:

– Natta da, sjokolademelk.

/ Og så sovnet han tvert 😀

* Følg Nattahjerte på Facebook *

En god frokost gir en knallbra start på dagen, med i dag tok det tydeligvis litt for lang tid…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For her i huset liker vi å spise store frokoster. Knekkebrød med smør og pålegg, frukt, grønt og noe godt i koppen. Men selv om en god frokost gir en knallbra start på dagen, tar det jo tross alt litt tid å lage og i dag ble 4-åringen tydeligvis lei av å vente. For mens jeg sto på kjøkkenet og kokkelerte, hørte jeg plutselig en skrøpelig stemme rope på meg fra stua:

– “Pappaaaa?“

– “Mjaaa?” svarte jeg.

– “Kjapp deg! Jeg begynner å bli litt død nå, for jeg får ikke noe mat i meg!”

Klar for et gullkorn til? Les: “Dagens gullkorn – Fisketuren”

–> Sjekk ut Pappahjerte på Snapchat & Følg Frokosthjerte på Facebook

Onsdag morgen og pappa er i barnehagen for å levere to små apekatter. Vi tar oss litt ekstra god tid så ikke det blir så skummelt når pappa drar. Jeg blir stående og småprate med en av de ansatte. Om alt, ingenting og været.

Bak oss jobber en av de ansatte med å ta ut en drøss med redningsvester og det viser seg at noen av barna skal på tur i dag, ut på bøljan blå. Da blir 4-åringen pratelysten, for han har vært på tur i kano i sommer og deler gladelig hver minste detalj…

Han forteller om hvordan han, pappa og farfar var ute i kanoen og fisket. At alle fikk fisk, men at han bare fikk én. Han har hengt seg litt opp i det der, for det var tydeligvis et stort nederlag for ham at vi andre fikk to, mens han bare fikk én.

Jeg prøver å forklare, som jeg har gjort ørten ganger før, at det viktigste ikke er å få flest fisk, men å være med på tur og ha det gøy. Den ansatte i barnehagen stemmer i og kan gladelig fortelle at hun også har vært på mange fisketurer uten å få en eneste fisk.

– “Og ikke minst, du fikk jo faktisk den første fisken!”, sier jeg.

– “Jo, men..”

– “Ja, og ikke bare det, men siden du var sånn en flink fisker, så fikk du faktisk godteri også. Det var det ingen av oss andre som fikk!”

Da smiler han stort, før han snur seg mot den ansatte og sier fornøyd:

– “Nei. De andre fikk bare øl.”

/ Øøøh, eeeh haha, jammen liksom atte det var lett-øl på en måte liksom… #flauetryne

Klar for et gullkorn til? Les: “Dagens gullkorn – Grøten”

* Følg Fiskehjerte på Facebook *