Søndag formiddag og alt er bare lykke. Innendørs. Ute er det enda kaldt og tidlig, men her inne er det full rave. Marcus & Martinus dundrer som en russebuss og lekene dekker gulvet som et vegg-til-vegg teppe. Og i trappa, en ku i fritt fall.

Annonse

NÅ: Bestselgende parfymer på tilbud

Vi har kommet opp med en ny lek. Kast kua. Barna står på toppen av trappen og bytter på å dytte den forsvarsløse grønne hoppekua utfor stupet. Så raser den nedover i et voldsomt tempo og pådrar seg en rekke kompliserte brudd i prosessen, før den deiser i bakken og kommer til sitt endelikt på flisbelagte varmekabler. Kommer kua helt ned, har man vunnet, så nå jubler 4-åringen: “Jeg vant, jeg vant!”

Jeg plukker opp den stakkars kua og børster av litt sand. Det hoppes, det jubles og det ropes etter mer. Jeg gir den et siste klapp før jeg hiver den opp til de blodtørste ku-plagerne. Lykke til, kjære venn.

Denne gangen er det lillesnuppas tur, og på sitt særegne vis, dytter hun kua utfor kanten ved å skubbe den med rumpa. Stor jubel, men kua stopper halvveis. Skuffelse. Jeg hiver den opp igjen. Denne gangen pluttens tur og han skal gjenvinne søsterens ære. Så han hiver den utfor. Ikke skubber, men kaster med all sin kraft. Kua setter fart, mer fart enn noen ku noensinne har hatt.

Jeg rekker ikke flytte meg i tide, og før jeg vet ordet av det går kua til angrep. Tar sats fra et trappetrinn og stanger av all sin kraft rett i enhver manns svakeste punkt: Familiejuvelene.

Treffet er perfekt plassert og jeg knekker sammen som et trekkspill. Jeg gir fra meg et gorillabrøl og krymper meg sammen til en liten ball. La barn være barn og lek være lek, pappa trenger 5 minutter. Jeg ser mot toppen av trappa og forventer sympati. En slags unnskyldning, kanskje litt medfølelse?

Men der står bare 4-åringen og ser ettertenksomt på meg, før han smiler lurt, hopper i taket og jubler:

– “Nå vant kua!”

/ Ku 1 – Pappa 0

* Følg Kuhjerte på Facebook *