Vi har alltid vært store tilhengere av samsoving. Det finnes mange delte meninger rundt samsoving, men for oss har det alltid vært en superkoselig greie.
Det blir jo ikke så ofte nå lenger, men når barna en gang iblant kommer tassende inn til mamma og pappa i løpet av natten, kanskje etter en spesielt skummel drøm, er ingenting hyggeligere enn det. Ligge ved siden av hverandre og kjenne på varmen og tryggheten.
Men nå kan det se ut til at samsoving er slutt for alltid for ett av barna.. 😅
For tidligere denne uka var jeg så trøtt at jeg kræsjet supertidlig til sengs. Men på vei til puta lagde jeg så mye lyd med skapdører og alt at jeg vekket et av barna. Så innen jeg rakk å komme meg til sengs, var vi to. Bare koselig det. Trodde jeg..
Christina var fortsatt våken og syslet med sitt før hun stemplet inn for kvelden. Strikke ut pinnen, høre ferdig Trumps tirader, lufte Teo med podcast på øret.
Dere som kjenner meg eller har lest denne bloggen en stund, vet at jeg sover særs urolig. Jeg går i søvne, prater i søvne, skrur på lys, jager tyver gjennom huset, hopper inn i klesskapet etc.
Det pleier å gå helt fint om alt er stille i verden, men ved den minste lyd hopper jeg opp som en Surikat på jobb. 9 av 10 ganger handler det om å jage tyver. Så da Christina glapp håndtaket og smalt dodøra i veggen…
Jeg husker ikke stort av det, men dagen etter tikket det inn en melding fra Christina:
Viser seg at jeg da midt på natten har sittet og brølt «HVA SKJER?!?!» til et av barna, som selvfølgelig panisk, fikk øyebrynene dratt helt opp til hårfestet og evige strekk i hjertemuskelen.
Så da er vi i hvert fall ferdige med samsoving med ett av barna. Det andre barnet vil nok fortsette en liten stund til, men det er jo bare et spørsmål om tid før også dette barnet starter dagen brått og ubekvemt med falske anklager, sprekk i trommehinna og varige mén 😂🙈
Vi lever i en totalforandret hverdag, med mange kreative løsninger på digitale flater. Og med så mange teknologiske nyvinninger på så kort tid, er det jo bare dømt til å gå skeis for noen.
Jeg trodde lenge at det bare ville være gamlinger og pensjonerte lærere som ikke ville forstå hvordan videochat fungerer, eller streame live fra doskåla, men her for noen dager siden gikk jeg jaggu på en smell sjæl 🙈🙈
Det var onsdag kveld og Peter skulle spille poker med gode venner. Men i disse corona-tider kan man jo ikke sitte rundt et bord sammen, derfor måtte vi komme opp med en ny, digital løsning.
Heldigvis er nettpoker lovlig i Norge og derfor satt vi opp vår egen turnering kl. 20 om kvelden og avtalte å møtes der. Siden det er litt gøy å prate sammen når man først skal spille kort, men fordi vi var altfor mange til å ta det på video-chat, ble det avtalt å sette opp et eget chatterom på Discord. Og her startet problemene for Peter.
For jeg anser meg selv som over middels datakyndig, men akkurat Discord har jeg aldri vært borti. Dette er altså et eget program som folk bruker for å prate sammen med de spiller dataspill, nettpoker etc. Som en slags konferansesamtale, bare med et kulere navn.
Så Peter (83 år) lastet ned Discord et par timer i forveien og la telefonen i lomma. Sånn, da har jeg det til i kveld, tenkte jeg. Så gikk jeg inn på kjøkkenet for å prate litt med frua.
På akkurat denne dagen skulle selvfølgelig skjebnen ha det til at Peter ønsket å presentere en teori for sin kone. En teori han hadde ligget og grublet lenge på kvelden i forveien.
Og den handlet om sex. Selvfølgelig gjorde den det. Og det var ikke måte på hvordan jeg lekset opp! La ut om hvordan menn og kvinners sexlyst er som ulike typer bølger på havet. Om hvordan kvinners lyst er som bølger mot stranden, frem og tilbake i varierende styrke, mens en manns lyst er som en voldsom tsunami.
Jeg presenterte og gestikulerte, og ganske snart utviklet det seg til et foredrag som hadde fortjent sin egen PowerPoint.
Etter hvert ble det da også ganske personlig, da jeg begynte å dra inn eksempler om folk i salen. Jeg trodde egentlig at Christina tok poengene og nikket bifallende, men det var frem til jeg plutselig hørte klagerop.
– ØY!
– PETER!
Jeg så forskremt på Christina. Når fikk hun mannsstemme??
Men til min store forskrekkelse så Christina like forskremt tilbake.
Hva søren var det?!?!
Det var da jeg kom på mobilen i lomma…
Litt redd for hva som ventet meg, fisket jeg den opp og løftet røret til øret.
– Eh… hallo…?
– Peter!! Hva er du driver med?! Vi kan fortsatt høre deg…
Og vips så var Peter både sprutrød og 85 år gammel på et splittsekund 😆🙈
Jeg vet jeg leker med ilden nå, men jeg setter gladelig livet på spill for å bringe dere dette sitatet. Bare sånn for at dere skal forstå hvilke tilstander det er her i huset når PMS-en rår.
* Fordi det plutselig har blitt hyperaktuelt akkurat nå…(!), her er en ønskereprise fra arkivet *
For i forrige uke, etter flere dager der Christina spontan-antente flere ganger daglig og løp etter meg med høygafler bare jeg kuttet en agurkskive litt skjevt, ble det plutselig stille.
Helt stille som etter en storm.
Tordenskyene forsvant, havet stilnet og solen kom frem.
Da jeg hadde kjent litt på det en stund og turte å stikke hodet opp av skyttergraven igjen, sto Christina der.
Strålte som en sol og smilte fra øre til øre:
– ”Sånn! Nå hater jeg deg ikke lenger”
/ Takk for denne gang, Satan. Vi sees om fire uker 😆✌️
I stua driver Christina og rydder, mens jeg går fra rom til rom på jakt etter oppvask. Barna holder på med sitt og nyter en rolig formiddag i søndagstempo. Alt er bare fred og fordragelighet, alt er ved det normale.
Alt, bortsett fra Teo. Han som på denne tiden av døgnet pleier å ta en velfortjent cowboystrekk i kurven, er usedvanlig masete. Han fotfølger oss hvor enn vi går, vifter med halen og bjeffer hver gang vi nærmer oss kjøkkenet.
Det er selvfølgelig Christina som først oppfatter at noe er galt.
– Skjer med Teo i dag da?
– Tja, mumler jeg.
– Vent litt… Du har gitt ham mat, ikke sant?
– Ehm… ja? Eller… nei.
– HÆ?! Men i helv… Han skulle jo spist for evigheter siden!
– Ja, jeg vet det, men jeg må ha glemt det. Du kunne ikke bare gjort det selv, da?
– Men vent litt, Peter… Jeg ga ham medisinen hans før frokost.. Og da satte jeg alarmen på ovnen til å pipe én time senere, for å huske å gi ham mat.
– Og..?
– Ja, jeg trodde jo kanskje du ga ham mat da du var på kjøkkenet og skrudde av alarmen i stad?!
– Hæ? Nei, jeg har ikke skrudd av alarmen.
– Jo..? Du var jo på kjøkkenet da det peip.
– Nei nei nei… Det stemmer ikke.
– Men jeg hørte jo at –
– Hallo, jeg hadde jo husket det!
– Er du sikker?
– JA! Tror du jeg er helt teit eller? Jeg har IKKE skrudd av den alarmen i dag.
Men akkurat da, mens diskusjonen er på det bristende punktet der begge parter begynner å tvile på hverandre og dårlig stemning er i ferd med å blusse opp som en flamme, kommer det plutselig fra en liten tass i hjørnet av sofakroken:
– Eh, pappa? Det har du faktisk. Fordi du sa til meg: “Kan du skru av alarmen? Jeg gidder ikke høre på den pipinga”
Christina måtte jobbe og låste seg inn på soverommet med macen. Ungene fant frem vannpistoler fra i fjor sommer og en bøtte vann, kledde på seg og løp ut. Plutselig var det stille. Helt 100% stille. Egentid.
Men klok av skade vet jeg at stillheten er en lunefull jævel. Man tror det betyr ro, men egentlig er det bare som vannet som trekker seg tilbake fra stranden før tsunamien treffer. Eller..?
Kan vi virkelig ha kommet dit at verden er et rolig sted og pappa kan få et minutt for seg selv uten konstante avbrytelser? Ja, for man hører jo stadig småbarnsforeldre som klager og bærer seg på sosiale medier om hvordan karantene-hverdagen med barn i hus, holder på å få dem til å gå på veggen.
Men brått står jeg der altså. Latter utenfor, fingre som knatrer i vei på et tastatur på soverommet, verden er i vater.
Så jeg sniker meg inn på do, fisker frem mobilen og setter på episode 4 i den fantastiske serien «Tiger King» på Netflix. Må egentlig ikke på do, men det har med årene blitt min man cave i hverdagen og her inne søker jeg tilflukt.
Å sitte i fred på do, er litt som å meditere i en sirkel av stearinlys og røkelse. Bare med buksa rundt anklene og en fornemmelse av grevling.
Uansett.
Egentid nå.
Skrur på episoden..
Alt vel..
Skal det virkelig…
* dunk dunk dunk* – lyden av støvler som smeller i plattingen.
Er det..
En dør rives opp:
– PAPPAAA!!!!!
Så kommer Christina stormende ut fra soverommet:
– PETER, HVOR LA DU KRAGEN TIL TEO? HAN SLIKKER SEG PÅ SÅRET IGJEN! HVOR ER KRAGEN??
– PAPPA?!?!?!
– UNGER, HVOR ER PAPPA?!
– VET IKKE! PAPPA!!!!
– PETEEEEER?!
– PAPPAAAAPEEETEEEERPAPPAAPRPPETETPAPRETER!!!!!
53 sekunder…
53 vakre sekunder og så var det på´n igjen.
…og man lurer på hvorfor småbarnsforeldre går fra vettet i disse karantenetider 🤣
Dette spørsmålet deler nasjonen i to! Hva mener du?
Tøffe tider til tross, vi kan ikke bare snakke om smittetall og hytteskam heller. Det er på tide å ta opp et av de virkelig store temaene, som ingen andre tør å ta opp.
Så i dag, herren være med meg, hiver jeg ut en skikkelig brannfakkel. For på en brødskive med ost og syltetøy, skal syltetøyet være oppå eller under osten??
Det ble vi nemlig sittende og diskutere i lunsjen på jobben en dag, og meningene var overraskende delt!
På den ene siden har man de som mener at syltetøyet skal ligge under osten, altså ned mot skiva. På den måten skaper den både en limende effekt og osten legger seg som en klissbeskytter på toppen.
Osten holder seg på plass og syltetøyet streifer ikke innom overleppa på vei inn. Enkelte (jeg!) mener også at smaken blir bedre. Først treffer osten sansene, før syltetøyet kommer i andre fase og velsigner munnen med sin søte ettersmak.
Opposisjonen mener derimot at syltetøyet skal brukes som topping oppå ost. Legger man det under, vil det skvises ut på siden når man setter tennene i ostelaget og det blir mer klin.
På denne måten unngår man også at syltetøyet trekker inn i brødet og lager en blaut masse. Osten ligger mer utsatt, men trenger man lim til osten kan man bruke smør.
Tilhengerne av dette alternativet mener gjerne at kombinasjonen av smør og syltetøy under osten blir for mye klin. De mener også at tyggeopplevelsen blir bedre av at tennene treffer syltetøyet først, slik at det søte, klissete syltetøyet baner vei for den litt tørrere osten.
Så hva mener du?
Jeg beklager å måtte splitte nasjonen over slikt et betent og tabubelagt tema, men i disse tøffe tider synes jeg det er på sin plass med litt morsom forskning på lavt nivå 😄
Trenger du tips til morsomme spill som kan spilles med familien i helgen? Her skal du få våre 7 favoritter akkurat nå 😄
1. Villkatten er og blir vårt favorittspill. Det er lett å forstå og kan spilles uendelig mange ganger uten at rundene blir like. Det er genialt i all sin enkelhet og det beste er at barna kan konkurrere på lik linje med de voksne. Og veldig ofte vinne. Som må sies å være et stort minus for en far med mye konkurranseinstinkt 😆
2. Ligretto er et kortspill som ligner på Uno. Går fort å lære og gir masse engasjerende moro for hele familien. Høyt tempo, raske runder og gir god trening i tallforståelse for de mellomsmå 👍
3. Otrio oppdaget vi først i vinterferien og vi er fortsatt forelsket! Det er en slags nyvinning av det klassiske tre på rad, og også her kan taktiske småttiser ta innersvingen på foreldrene sine. Funker som familiespill for 3-4 personer i alle aldre, men gjerne fra ca. 5 år og oppover.
4. Rubiks Kube – hvorfor ikke bruke overfloden av innetid til å lære seg å mestre en myteomspunnet duppeditt? Her i huset er vi to store og en litt mindre som prøver å lære oss Rubiks kube og det er overraskende moro! Igjen, til fars store fortvilelse, er det arvingen som har kommet desidert lengst til nå, men med hjelp fra youtube satser jeg på å jukse meg tilbake på pallen 😆
5. Kortspill er jo den enkleste sak i verden. ALLE har en kortstokk og det finnes sikkert 15 000 ulike kortspill der ute. Hos oss går det mye i idiot og ljugern for tiden, og når barna går lei kan de voksne spille Casino e.l. Kan også brukes til poker, dersom man er i beit for penger og får med barna på å spille om ukepengene sine 😁
6. Möllky spilles utendørs og minner om en videreutviklet versjon av kubb. Möllky er kjempemorsomt og engasjerende for store og små. Anbefales varmt til alle som har mulighet til å spille i hagen eller annet egnet uteområde med minst 2 meters avstand til andre.
7. Ubongo er så utrolig moro! Det minner litt om tetris, der man raskest mulig skal sette sammen brikker i ulike former. Det kan kanskje virke vanskelig, men vanskelighetsgraden kan varieres individuelt.
Da vi spilte dette på hytta i fjor sommer, hendte det flerfoldige ganger (flere enn jeg liker å innrømme) at jeg ble slått av både 4- og 5-åringer. På ekte. Et spill som får opp pulsen og konkurranseinstinktet på selv den roligste gråstein.
// Tiden flyr når man har det moro, så sett i gang og spill 😄🎲
Det kan være utfordrende å tenke positivt i en vanskelig tid, men i dag slo det meg at alt dette Korona-kaoset muligens kan være bra for Norge på sikt.
Photo by Mikita Karasiou on Unsplash
La meg først få understreke at dette innlegget på ingen måte ønsker å undergrave den alvorlige situasjonen vi er i nå. Liv går tapt, jobber går tapt og akkurat nå befinner vi oss i en altoverskyggende krise. Jeg mener ikke å ta lett på dette og beklager hvis noen føler seg støtt over et optimistisk frampek i en vanskelig tid.
Men dette vil gå over. Før eller siden vil barna begynne på skole igjen, bedrifter vil åpne, smitten vil miste taket og landet vil atter vende tilbake til full vigør.
Og når den dagen kommer da vi endelig kan sparke opp døra og gi naboen en klem – tror jeg denne graverende perioden kan ha positive ringvirkninger for Norge.
For akkurat nå sitter de fleste hjemme. Innendørs og kjeder vettet av seg. Spiller spill, rydder i boden og vasker gulvet for tiende gang denne uka. Men de ser også på TV. Masse på TV og gjerne på nett. Så mye faktisk, at EU har bedt Netflix skru ned kvaliteten på sine tjenester så ikke internettet i Europa skal knele totalt.
Men dette gjelder også i Norge, og så sent som på søndag kunne VG melde om at rekordmange så helgens finale i 71 grader Nord. Samtidig ser veldig mange på andre norske serier, slik som Farmen Kjendis og Kompani Lauritzen. Sitter i sofaen og drømmer seg bort til naturskjønne perler i norske fjell og daler.
Photo by Seth kane on Unsplash
De som ikke er inne, er ute på tur. Kjenner naturen flørte med sansene. Jeg kan i hvert fall melde om at vi aldri har vært mer ute i naturen med barna enn den siste tiden. Trenger å riste av seg brakkesyken, få frisk luft og kjenne litt på livet. Vi elsker det, barna elsker det og sånt gir mersmak. Og jeg tror ikke vi er alene.
For i tillegg til å ha en samfunnskritisk jobb som blogger, jobber jeg også for en nettbutikk som selger friluftsutstyr.
I det siste synes jeg trenden fra salget går mer og mer mot turutstyr som hengekøye, pulk, kajakk, turmat og turklær til store og små. Flere og flere ønsker seg rett og slett ut i naturen! Ikke bare for å slippe unna innetiden, men også for å oppleve vårt fantastiske land som man ser på TV hver dag.
Selv ønsker jeg sterkt å reise til Åndalsnes for å gå Rampestreken, slik de gjorde på en episode av Kompani Lauritzen, og jeg tror også rekordmange har latt seg inspirere av årets sesong av 71 grader nord.
Og jeg tror, når viruståka letter og vi atter kan vandre fritt igjen, at rekordmange vil ønske å reise rundt i vårt fantastiske land. Kortreiste turer i vårt trygge lille land, for jeg tror det vil ta lang tid å bygge opp tilliten til utenlandsreiser og flytrafikk igjen.
Rett før Korona-krisen traff var vi allerede godt i gang med flyskam og et økt fokus på forurensning fra ferietrafikk, og jeg tror mange føler litt ekstra på det nå som Koronaviruset i mange tilfeller har blitt fløyet over landegrenser.
Dette er selvfølgelig dårlige nyheter for noen, men også potensielt fantastiske nyheter for Norge!
For tenk om dette globale virus-helvetet, som må kunne sies å være en direkte konsekvens av økt globalisering, kan føre til at vi reiser mer innenlands, kjøper mer lokalt, bruker nærmarka, går til fots til fjells og basker oss i landet vi alle elsker, fremfor å reise utenlands hver gang vi skal strekke litt på vingene!
Photo by Robert Bye on Unsplash
Samtidig som turismen inn til Norge sikkert vil minke, som i de fleste andre land en periode, både håper og tror jeg at vi nordmenn vil begynne å benytte oss av landet vårt i langt større grad fremover. Det vil i så fall være redningen for norsk turistnæring, og antakeligvis et par hakk bedre for miljøet enn at flyene går i skytteltrafikk til utenlandske strender.
Jeg skal absolutt ikke kaste stein i glasshus her, for vi har vært på mange ferieturer til mine foreldres feriehus i Spania de siste årene, men jeg føler at Korona-krisen har satt ting litt i perspektiv. Når man ikke lenger kan reise ut, setter det liksom nærområdet i perspektiv. Jeg gleder meg i hvert fall stort til å være turist i eget land fremover.
Og det gir meg et herlig glimt av håp å tenke at en eller annen gang, forhåpentligvis om ikke altfor lenge, vil jeg stå på toppen av Rampestreken og juble, mens jeg fyller lungene med vakker utsikt og nasjonalromantikk.
Photo by Johny Goerend on Unsplash
// Hold ut, ting vil bli bra – bare gi det litt tid ❤️
Det er de som holder seg hjemme og holder å gå på veggene mens de prøver å kombinere barn og hjemmekontor. Også har du de idiotene som gir totalt faen og tar seg en utepils med gode venner som normalt.
Ja, for pandemi, isolasjon, stengte skoler, stengte bedrifter, stengte land og tusenvis av døde mennesker til tross – Det må da værra lov å kose seg!!
Noen roper «PORTFORBUD!», andre roper «HYSTERI!», så denne helgen følte vi for å ikke rope noe som helst.
Bare sette verden på pause og nyte fantastiske timer i skogen. Ingen nyhetsoppdatering, ingen Trump, bare skogens ro. Og det var magisk.
På lørdag lagde vi oss en skikkelig camp med leirbål og hengekøye. Der nøt vi livet i solsteiken mens pølsene flørtet med flammene og barna løp rundt i skogen.
Å legge seg varm og mett i en hengekøye og bare kjenne på naturen uten en eneste nyhetsoppdatering i sikte, var noe av det beste jeg har gjort på lenge.
I dag ble det en ny tur til et nytt sted, og den lokale nærmarka leverte igjen! Vi rotet rundt i skogen og fant oss et perfekt sted for middag på primusen. Turmat, varm saft og skogens ro leverte igjen.
Det rare med skogen er hva den gjør med kroppen. Det er som om den suger ut alt stresset av kroppen og erstatter det med velvære. Timene flyr mens man går der og kjenner hvordan jordingen gjør underverker for sjela.
Inne er jeg ofte stresset og sur, men ute i naturen har jeg bare lyst til å løpe rundt som et lykkelig barn. Det er nesten magisk!
Og etter noen nydelige timer med naturterapi, kommer man hjem harmonisk og glad, klar for flere nyhetsoppdateringer, Keyboard-krigere, hytteskam og Corona-livet i heimen.
Så hvis du kjenner at du er i ferd med å miste forstanden, husk at naturen er alltid åpen. Du trenger ikke gå 5 timer på vidda, det holder med 100 meter inn i skogen. Bruk nærmarka! 😄
Litt niste, noe godt på termosen og gjerne et sitteunderlag, så har du alt du trenger for et magisk avbrekk fra en vanskelig hverdag.
Det er vanskelige og frustrerende tider. Alle våre trygge rutiner er kastet på sjøen og vi som nasjon har enda ikke klart å tilpasse oss den nye hverdagen.
Folk som er vant til å jobbe dagen lang, er plutselig tvunget til å sitte hjemme og trykke. Og som mange nok allerede har erfart: Påtvunget hjemmekontor med barn i hus, er IKKE nødvendigvis en dans på roser.
For det er lett å få brakkesyke når hele nasjonen går i riksdekkende pappaperm – det er lett å gå på veggene.
Dagen starter med friskt mot, men etter hvert som timene snegler av sted, sniker veggene seg sakte men sikkert inn på deg, helt til huset føles 2 ganger 2 centimeter stort.
Da kan det være lurt å ta en tur ut!
Ikke på kjøpesenter, ikke ut på byen – men ut i naturen!
For så lenge man er i god form, er det fortsatt lov å være ute i kontrollerte former, og frisk luft smaker bedre nå enn noen gang før. Strekke litt på beina, kjenne litt på livet, føle at man er mer enn bare en innelåst, doven innekatt.
Smør med litt niste, finn en plass uten folk og løp rundt blant busker og trær. Nyt en strekk på beina, pust med magen og drikk kaffe fra termos. Lek som barn og trekk motvillig mot hulen igjen når mørket faller på. Eventuelt bare ta en tur ut i hagen eller sett din beste stol ut på terrassen.
Bare kom deg ut og kjenn litt på brisen, for kronisk brakkesyke er ikke bra for verken kropp eller sjel.
// Snø, regn, kaldt eller varmt – naturen er alltid åpen 🌎❤️
