Ukas krangel: Den sultne hunden

* Til glede for nye lesere og gamle kjennere, dette er en ønskereprise fra arkivet *

Det er søndag formiddag.

I stua driver Christina og rydder, mens jeg går fra rom til rom på jakt etter oppvask. Barna holder på med sitt og nyter en rolig formiddag i søndagstempo. Alt er bare fred og fordragelighet, alt er ved det normale.

Alt, bortsett fra Teo. Han som på denne tiden av døgnet pleier å ta en velfortjent cowboystrekk i kurven, er usedvanlig masete. Han fotfølger oss hvor enn vi går, vifter med halen og bjeffer hver gang vi nærmer oss kjøkkenet.

Det er selvfølgelig Christina som først oppfatter at noe er galt.

– Skjer med Teo i dag da?

– Tja, mumler jeg.

– Vent litt… Du har gitt ham mat, ikke sant?

– Ehm… ja? Eller… nei.

– HÆ?! Men i helv… Han skulle jo spist for evigheter siden!

– Ja, jeg vet det, men jeg må ha glemt det. Du kunne ikke bare gjort det selv, da?

– Men vent litt, Peter… Jeg ga ham medisinen hans før frokost.. Og da satte jeg alarmen på ovnen til å pipe én time senere, for å huske å gi ham mat.

– Og..?

– Ja, jeg trodde jo kanskje du ga ham mat da du var på kjøkkenet og skrudde av alarmen i stad?!

– Hæ? Nei, jeg har ikke skrudd av alarmen.

– Jo..? Du var jo på kjøkkenet da det peip.

– Nei nei nei… Det stemmer ikke.

– Men jeg hørte jo at –

– Hallo, jeg hadde jo husket det!

– Er du sikker?

– JA! Tror du jeg er helt teit eller? Jeg har IKKE skrudd av den alarmen i dag.

Men akkurat da, mens diskusjonen er på det bristende punktet der begge parter begynner å tvile på hverandre og dårlig stemning er i ferd med å blusse opp som en flamme, kommer det plutselig fra en liten tass i hjørnet av sofakroken:

– Eh, pappa? Det har du faktisk. Fordi du sa til meg: “Kan du skru av alarmen? Jeg gidder ikke høre på den pipinga”