Smelle til og se den suse av sted. Seile på iskald asfalt og legge igjen et spor av krystaller.
Få en litt merkelig forkjærlighet for denne kalde klumpen. Få et slags bånd. Man blir venner for en veldig kort tid og brått så er det slutt. En hard tupp og plutselig er vennskapet i tusen knas. Ett eneste sleivspark og plutselig bikker vennen over en snøfonn og blir borte.
Så man finner en ny, og så er det på´n igjen.
Ikke rart det tar lang tid å komme seg hjem fra skolen da. Når man finner nye venner hver femtiende meter.
Jeg hadde helt glemt hvor gøy det var, så takk for at du minnet meg på det.
”I år skal vi ta oss gooood tid til å pakke gaver”
”Ja, også skal vi lage personlig innpakking med morsomme kort og binde på noe tørket frukt eller hjemmelaget godteri eller noe!”
” Ja, også tar vi gløgg og pepperkaker til!”
”JA! WOHOOO!!”
Så kommer jula da. Som julekvelden på kjerringa. Og plutselig sitter man der.
”I helsike, vi reiser jo bort i helgen og da må vi ha med gaver til hu og han og hen og hin!”
Borte er alle planene om hjemmelagde karameller sirlig pakket inn i artig emballasje – hello stressløsning i siste liten.
I år har vi heldigvis rukket å kjøpe et par artige småting, så det blir ikke baaare gaver med restpapir fra i fjor. De fleste gavene blir pakket i svart papir med et morsomt bånd, men det er også alt.
Ikke origami-kort eller bittesmå DIY-nisser laget med tekstiler og kjærlighet. Slik vi hadde planlagt.. 😉
Neste år derimot.. Ja, DA blir det andre boller!
Yeah right 😆
Den eneste måten å få til det på, blir å begynne på pakkingen mens nyttårsrakettene fortsatt gjaller.
Det er riktignok bare min side av familien som må ha gavene levert allerede, så halvparten av gavene gjenstår, men neste uke kommer jo ikke til å bli noe bedre. Vi skal ha hele Christinas familie her på julaften og akkurat nå ser stua (og huset for øvrig) ut som Berlin like etter krigen.
Så ja, la oss se an de karamellene til neste år da.
Det har blitt en tradisjon det der. En rar tradisjon, men jeg digger det.
For hver jul kjøper vi én ny ting å henge på treet. Men det kan ikke være en hvilken som helst ting heller, den må være glorete og helst ganske stygg.
Jeg vet ikke helt når eller hvorfor denne tradisjonen startet, men med årene har jeg blitt skikkelig glad i den. For flagg og sølvkuler og alt det der er fint det altså, men det er noe med å pynte treet på sin helt egen måte. Man blir liksom litt ekstra glad når man pakker ut juletrepynten og finner den glorete julekulen fra to år tilbake som man hadde glemt.
For jeg for min del kunne i hvert fall ikke brydd meg mindre om juletreet passer inn i en eller annen kjøpesenter-mal med årets trend-farger og annenhver ditt og datt med x antall centimeter mellom hver pynt. Jeg vil heller ha det personlig. Jeg vil heller ha et tre som pyntes med minner.
Så fyll treet med rømmebegrene som barna malte i barnehagen for noen år siden, heng opp den tørkede sjøstjernen med julenissemønster som mamma og pappa kjøpte på Hawaii for ørten år siden, og få nå for guds skyld opp de glorete julekulene vi har kjøpt oppigjennom årene.
Det blir kanskje ikke et tre som vinner noen priser på denne siden av 3000-tallet, men det blir personlig og koselig og akkurat sånn vi vil ha det 🙂
Og i dag fant vi årets julekule!
Den lyste mot oss som en engel i forkledning.
Så velkommen til familien, du O så glorete hundejulekule. Du vil for alltid minne oss om vår første jul i dette huset 🙂
Jeg lovet daglige oppdateringer, men så plutselig ble det stopp. Hvorfor? Vel, jeg har faktisk en ganske god grunn.
La meg bare først og fremst si at jeg elsker Julekongen. Jeg synes det er en fantastisk julekalender og barna digger den! Lillesnupp er spesielt glad i kjenningsmelodien og der er jeg helt enig. Når Sølvguttene stemmer i til ”Stille som den nye snøen daler” får jeg frysninger helt ut i sokkene.
Å se Kevin slite seg gjennom et heseblesende dobbeltliv som skolegutt og Konge, er rett og slett helt nydelig. Skuespillerprestasjonene er strålende og jeg merker at selv som voksen er jeg utrolig spent og nysgjerrig på hva som kommer til å skje i neste episode.
Det er familietid, kos og glede i sofaen. Det er førjulsmagi og spenning på høyt nivå. Og akkurat det ønsker jeg å nyte. Med lave skuldre. Ikke med macen i fanget.
For jeg må innrømme at det er et lite skår i gleden å skulle skrive notater, lete frem bilder og være på jobb når man egentlig bare skal slappe av.
Som blogger er jeg jo ganske vant til å blande jobb og familietid, men akkurat her føler jeg at familietiden skal få trumfe. Dette er vår lille greie i en hverdag der vi mye av tiden suser rundt med hvert vårt. Skole, barnehage, trening, oppussing, jobbing, rydding og matlaging.
Sant å si så er den lille halvtimen med julekalender nesten det eneste vi har vært samlet rundt i det siste.
Ingen er ute i gata og leker med kompiser, ingen står ved kjelene. Vi bare koser oss. Det er familietidens indrefilet og da synes jeg det kan bli med det.
Så beklager jeg til alle som har kost seg med analysen, det har jeg også, men noen ganger får familiehensynet vinne. Dette er jo en pappablogg tross alt 😊
Andre søndag i advent og i dag var det på´n igjen med samme krangel som i fjor. For Christina og jeg har to vidt forskjellige måter å si adventsversene på når man tenner lys.
Jeg sier ”Så tenner vi et lys i kveld” – rett frem, ingen dramatikk. Nesten monotont.
Christina sier derimot ETT, med en tydelig topp, altså: ”Så tenner vi ETT lys i kveld”. Hun går opp som en hoppbakke på ETT og gjør en liten pause, for hun daler ned på teksten igjen.
Dette mener jeg er helt tullerusk. Man sier jo bare et lys, uten pause eller plutselige hopp i teksten? Man spesifiserer jo ikke at det er TO lys senere?
”Så tenner vi TO(!!) lys i kveld”.. nei. Skamme seg.
Jeg hadde tenkt til å la det skli, men det var frem til vi fikk tent lysene og Christina.. la den brente fyrstikken tilbake i boksen!
Hvem er det som gjør sånt? Jeg kan akseptere mye altså, men brente fyrstikker tilbake i boksen??
Ja vel, så kan den få hvile der et minutt eller to før man kaster den i søpla, men å la den bli liggende? Det blir som å legge bananskallet tilbake på fruktfatet.
Ett lys. Brukte fyrstikker. Og dette livet har jeg valgt helt frivillig. Jommen sa jeg god jul.
Heldigvis ba jeg henne om ostehøvelen like etter fyrstikkskandalen, og hun rakte meg den med skaftet mot meg. Så da er det fortsatt håp. Det var like før jeg måtte få meg profil på Tinder et sekund der 😅
Det har gått i ett. Lenge. Oppussing og flytting, sykdom og rydding. Hele høsten hear vel egentlig vært et eneste langt kaos. Og nå er julen i gang. Mer kaos.
I dag måtte jeg ut og fly etter julegaver. Syv hundre bæreposer og stressflass på hjerteklaffen. Butikk meg her og butikk meg der. Sjekke lista, flere butikker.
Folk her, folk der, folk overalt.
Men så, plutselig hjemme igjen. Lunt og godt fra peisen. Julemusikk. To små som sitter og pusler. Pappa finner frem den store lego-ubåten som har stått upuslet i flere dager. Det er lørdag ettermiddag og ingen store planer. Julestress er unnagjort, nå er bare julero.
Lillesnupp tusler av sted og hjelper mamma i kjelleren, pappa og storebror blir sittende i stillhet. Pusler i vei. Han med en imponerende lastebil med tipp, jeg med den store ubåten. Sysler med hvert vårt. Sammen.
Lav musikk, lite prat, hender som jobber. Og skuldrene som senker seg 19 hakk.
Livet som småbarnspappa er en fantastisk tid, men det er ikke til å stikke under en stol at nattevåk og kaos i rutiner også kan snu hele livet på hodet.
Over natten går man fra et liv med tid til trening og egeninteresser, til å bli en pappa-zombie på halv maskin.
Brått har man verken tid eller overskudd til å trene, dessuten spiser man kanskje ikke like sunt og variert som før. Det går i enkle løsninger og trening tar vi til uka.
Dessuten har man jo mest lyst til å være hjemme samme det lille nurket, istedenfor å trene hardt på 4 timers dårlig søvn.
Men det serru, det lar seg kombinere!
For nå har det kommet en bok som både motvirker pappakropp OG bygger sterke far-barn-relasjoner!
Boken heter Pappafit og er ment for alle småbarnsfedre med bittesmå barn i hus.
Boken inneholder et lettbeint treningsprogram med morsomme øvelser som barn og voksen kan utføre sammen!
For en liten baby er perfekt å bruke som vekt i en drøss med ulike øvelser. Dette har også den supre fordelen at treningen bidrar til å bygge en sterk relasjon mellom far og barn.
Snakk om perfekt julegave til alle fedre som skal ut i pappaperm!
Boken byr på mange varierte, lette og morsomme øvelser man kan utføre som et tospann med babyen, i tillegg får man også fine råd om mat og ernæring.
Selv hadde jeg mye glede av trening i pappapermen med lillesnupp, for det er noe med å komme seg opp av sofaen og ta tilbake overskuddet 🙂
Meeen jeg skal innrømme at det var litt klønete å ha med lillesnupp på treningssenteret, så en bok som gir deg et utvalg øvelser du kan utføre hjemme i din egen stue, er helt gull!
Og ved å inkludere bebisen i treningen, får man det beste av flere verdener 🙂
Så der har du årets julegavetips til vordende fedre eller småbarnspappaer som ønsker å bli Pappafit 💪😎
I dag fikk vi endelig se hvordan det gikk når noen fra Den hemmelige dalen møtte vår verden. Og det var hysterisk!
For Ante og Anti har forlatt tryggheten av sin hemmelige dal, for å utforske livet på den andre siden av hulen. Dagens høydepunkt var uten tvil da Anti prøvde å åpne en potetgullpose på samme måte som han åpnet ”den magiske” inngangsdøren.
Tilbake til Slottet og Kong Kevin, så var det morsomt å se Kevins reaksjon på hans tjeners mange tanker og frustrasjoner rundt fargevalg og interiør i slottet. For Kevin bare ga opp og gikk sin vei. Og den reaksjonen var som å se meg når Christina begynner å legge i vei om Minty Breeze, Green Leaf og Leafy Green x-)
Når vi snakker om meg: Jeg vet ikke hvorfor, men begge barna våre mener at jeg ligner på Eiril! Asså.. hæ? Har de sett så mye TV at de sakte men sikkert begynner å blande TV og virkelighet, eller har de et poeng? Christina mener de er inne på noe, jeg mener de er like virkelighetsforstyrret som Ante og Anti x-)
Men når vi snakker om Eiril, hva skjer med sykdommen? Hvorfor snakker de om hosten som om det er spanskesyken? Er hun ikke bare litt forkjølet? Eller ligger det mer bak??
Ja angående Eiril forresten, så skjønner jeg godt at hun er irritert på Kevin. Han lyver og har hemmeligheter for henne, mens hun må lyve til andre for å dekke opp for ham, samtidig som hun må lage pepperkakehuset de skulle lage sammen, alene. Tenker hun angrer på at hun maste så fælt om å bli venn med ham.
I dag fikk vi også en skikkelig prat med selveste Kong Sølve, og det viser seg at den svarte hansken Kevin fant faktisk ER kongens snøhanske! Eneste problemet er selvfølgelig at den mannevonde Peder Krohn våker over hansken som en mammafugl.
Og det er dumt, for nå begynner det å haste. Kongens Tjener fortalte at 16. desember er “Den store snødagen” og da må det være snø. Overalt. I rikelige mengder!
Men hvordan skal Kevin få hansken tilbake? Kommer Ante og Anti til å forstå hvordan man bruker en dusj? Og kommer Eiril til å unfriende Kevin på facebook??
/ Ny episode i morgen!
P.S. Julekongen ser du hver dag på NRK super kl. 18.00 eller på NRK på nett
Og der var Mira rett tilbake på toppen av snørrvalp-skalaen ja. Også hun som var så søt og sjarmerende i går. Synd. Kanskje har hun bare en ugrei avhengighet til sjokoladepålegg.
Noen andre som kommer til å bli hekta på søtsaker, er alle barna i Den hemmelige dalen, nå som Kong Sukker er i byen!
Snakk om partykonge!
Ja forresten, har ikke de tvilling-søstrene til Kevin tenkt til å gjøre noe annet enn å spille brettspill og krangle i hele desember? Jeg klager ikke altså, det er tross alt forfriskende å se to ungdommer gjøre noe annet enn å bare sitte med mobilen limt i fleisen 😉
I dag fant jeg også ut at Christina tydeligvis er kjempefan av Robert Stoltenberg, for hver gang kongens hoffnarr kom på skjermen med sine elendige trylletriks, satt hun og fniste som en skolejente i sofaen.
Angående skole, fun fact: En kort periode på ungdomsskolen var jeg hemmelig forelsket i Herborg Kråkevik. Hormoner. Så du kan si jeg spratt godt i sofaen da hun plutselig dukket opp på skjermen i dag.
Men skulle ikke Eirils mor gråte hele tiden da? Så for meg at det var HELE TIDEN, sånn typ selv om hun var i butikken eller sto på ski. Men noe annet som er langt mer mystifistisk er denne rare hosten til Eiril. Hva skjer med den?
Hvorfor føler jeg at det ligger noe langt mer intrikat bak den hosten enn at hun bare glemte å gå med skjerf en dag?
Er hun allergisk mot vennskap?
Men den spekulasjonen blekner i forhold til mine tanker om hva som venter Ante og Anti!
Nå som de har forvillet seg gjennom hula til Kevin! Hvordan i all verden skal det gå? Har de tenkt til å fortsette å utforske eller piler de hjem igjen? Vil de avsløre Kevin eller vil de bli med på laget hans?
Og hva i all verden er det Snerk pønsker på?? Lager han faktisk en ny kongehanske i gryta si eller koker han bare suppe på likjord og akkar-liknende peniser?
(Skjermbilder med tillatelse fra NRK)
Snerk er på krigsstien, Kevins dobbeltliv slår sprekker og Ante og Anti er på avveie. Hvordan skal dette gå??
Ikke vet jeg, men jeg kommer til å bite negler helt til i morgen!
P.S. Julekongen ser du hver dag på NRK Super kl. 18.00 eller på NRK på nett
Det hadde vært en grusom natt. Antall timer med søvn? Tja.. halvannen?
For pjokken vår har vannkopper og i natt har de ridd ham som en mare.
Klø og våkne, klø og våkne. Typisk en sånn natt som foregår i 5-minutters intervaller. Ikke en natt for historiebøkene.
Så i dag avlyste vi vekkerklokka. Hvis noen først får sove, la dem sove så lenge som overhodet mulig.
Til slutt roet det seg og 8 øyne lukket seg på likt.
Helt til det plutselig banket i døra.
Jeg våknet helt i ørska. Et bank?
Så noen knaselyder og føtter som går. Ikke utenfor, men.. inne?!
Jeg reiser meg opp av senga, sikkert bare jeg som drømmer igjen. At jeg alltid må komme opp med så my- nei vent, der var det igjen!
Jeg tasser ut i bare boxern. Ingen på badet, ingen i gangen, ingen på kjøkkenet. Men fortsatt lyder. Og nå er jeg jo våken!
Jeg prøver å riste det av meg mens jeg tasser ned trappen. Ser at døra inn til vaskerommet er åpen og arbeidslyset er på. Registrerer lys, men enda for trøtt til å legge sammen 2 + 2..
Tasser trøtt og forvirret ut på de nylagte flisene.
Og der.
I det ene hjørnet.
Står rørleggern!
”Øøøøh… ja” sier jeg forfjamset og fortsatt halvveis inn i drømmeland.
Hadde selvfølgelig helt glemt at han skulle komme i dag, og siden vi har satt ny norsk rekord i forsoving, har han selvfølgelig vært på jobb en god stund allerede.
”Såå.. blir bra da!” roper jeg sjokkert i et patetisk forsøk på å berge meg inn, før jeg kroker meg sammen og fiser opp trappa igjen.
Så beklager for at du midt i arbeidet ble avbrutt av en halvnaken, trøtt og hårete mannskropp som sto og stirret på deg.
Jeg spanderer selvfølgelig en tur til optiker, for på blikket å bedømme tror jeg du kommer til å trenge en dyktig fagperson for å få ned øyelokkene igjen.
