Og for dere som ikke har prøvd å bygge LEGO for voksne før: Hold på hatten! For LEGO for barn er ok, men LEGO for voksne er på et heeelt annet nivå.
Dette er massive byggesett med tusenvis av deler! Det er time på time med alenetid og mestringsfølelse.
Bare sitte i godstolen og slurpe kaffe, mens fantastiske byggverk, biler, romraketter og slott vokser opp av intet.
Det er helt rått!
(foto: Christian Berset // studiocb.no)
(foto: Christian Berset // studiocb.no)
Selvfølgelig er det koselig å bygge smålego med barna også. Det er familiekos og pappatid av ypperste sort, men bygger jeg for meg selv, er det alene-tid i en nærmest meditativ tilstand av velvære. For å bygge med LEGO er mer enn bare mindfullness og kaffepauser, det er også et velkomment avbrekk fra skjermtiden.
For mobiler og nettbrett har begynt å ta grådige jafs av fritiden vår, så gleden ved LEGO er nok like mye mestringsfølelse som det er en mental pause i hverdagen.
Og det er ikke bare jeg som føler det sånn, for LEGO-bygging for voksne er faktisk en økende trend! Flere og flere har innsett at å kose seg med LEGO, er som hvalsang og te for hjernen. Og nå har DU muligheten til å bli med på trenden!
VINN 3 SETT MED LEGO FOR VOKSNE!
I samarbeid med Lekekassen.no har jeg gleden av å kunne dele ut hele 3 kjempekule sett med LEGO for voksne:
Fra 10 til 30 grader, plutselig var man i Spania! Jeg vet at det høres utrolig kvalmt ut, men vit at det er litt søtt også.
For i mai feiret mamma og pappa gullbryllup, altså 50-årsbryllupsdag(!), og det eneste de ønsket seg til den store dagen var å samle alle barn og barnebarn i feriehuset i Spania i høstferien ❤️
Som sagt så gjort og nå er hele klanen samlet her i vår vakre lille krok av den spanske solkysten (med unntak av to flittige studenter).
Jeg må innrømme at jeg synes det er utrolig rart å kunne dra fra 10 grader og pissregn, til 30 grader og kokvarmt her nede. Det er liksom bare 4 timer med fly, så er man plutselig på en helt annen planet.
Å være på tur med familien min, er for øvrig en reise i seg selv.
For selv om det er koselig å være på tur med bare Christina og barna, så er det noe helt eget å være hele reisefølget på 17 små og store samlet. Det er som Home Alone. Du vet den scenen der han politimannen kommer innom for å sjekke stå og hele huset står på hodet? Folk overalt som løper og roper, og det er folk på kjøkkenet, loftet, i tak og vegger? Sånn er det.
Sånn er det alltid når hele familien min er samlet. Det er samtaler som går på kryss og tvers, det er kaos, det er noen her, noen der og et lydnivå som ikke ligner grisen. Og jeg digger det.
I kveld kommer nok lydnivået til å nå nye høyder, for i kveld skal vi på mamma og pappas favoritt-restaurant, på et staselig hotell som ligger midt uti bushen, og der skal vi ferie jubilantene med brask og bram.
I en stund som denne, kommer jeg ikke unna at jeg er litt stolt av dem også. I en tidsalder der mange går fra hverandre og skilsmissestatistikken er gjennom taket, har de stått sammen i tykt og tynt. Gjennom regnværsdager og storm, gjennom 4 barn og 50 år med ring på fingeren, har de stått fjellstøtt hele veien, og vært ledestjerner for flokken sin.
Alltid rause, gavmilde og fulle av kjærlighet. Aldri et nei å finne, bare løsningsorientert optimisme. Foreldre og besteforeldre som tatt ut av læreboka, og to trygge bautaer vi kan vende oss til for alt. Og i kveld skal de feires.
Verdens beste foreldre, og deres flokk med høylytte apekatter 😄❤️
Jeg vet at mange ville fryktet noe sånt og ikke tatt jobben for 1 million dollar, men jeg kan faktisk ikke tenke meg noe morsommere enn å være toastmaster for en kveld.
Tenk så gøy da! Fyre av vitser fra hofta, kjøre opp stemningen og sørge for at to forelskede mennesker får akkurat den bryllupsfesten de har drømt om.
Det morsomme er at brudgommen er så livredd for å holde taler foran store forsamlinger, at han var kjempenervøs for å spørre om jeg kunne tenke meg å være toastmaster. Lite visste han at jeg har gått og drømt om denne dagen hele livet 😄
Jeg elsker å holde taler og har faktisk stått på stand-up-scenen et par ganger, men årene som småbarnsfattern har bydd på mye barnemat og hjemmetid, og veldig lite taler og moro. Så å endelig skulle få gleden, nei æren, av å være en slags konferansier på den viktigste kvelden i to menneskers liv, er utrolig stort for meg.
Bryllupet er ikke før til sommeren, men jeg gleder meg så mye at jeg allerede er i gang med å komme opp med teite vitser og spenstige sprell. For har man først fått dette hederlige oppdraget, synes jeg ikke det er annet å forvente enn at man går inn i det med nebb og klør.
Så tusen tusen takk for tilliten. Jeg lover å gjøre mitt aller beste for å ikke gjøre skam på æren dere har skjenket meg 😄🎉
Jeg digger missions. Utfordringer, oppgaver og oppdrag. En utløsende faktor som får rumpa opp av sofaen og ut på tur. For det er lett å bli innekatt. Bare tusle rundt hjemme og se ut på været. Men det er jo der ute det skjer. Ute i naturen, der kropp og natur er ett.
Likevel kan terskelen for å komme seg ut døra, være høy. Man tenker liksom at det er stress. Pakke sekken, få med seg ungene og legge i vei. Skal vi ikke bare slappe av hjemme isteden da? Men har man et mission eller noe å gjøre, er det så mye lettere å komme seg ut. Et lite tupp i rumpa er iblant alt man trenger.
Derfor passet det perfekt at Polarbrød denne uka sendte meg og familien ut på oppdrag i skogen!
Oppdraget var enkelt: Lag nistemat, kom dere ut i skogen og prøv vår nye app: “Dyr på tur”. Som sagt, så gjort, og det er jeg så utrolig glad for! For istedenfor å bli sittende inne og trøkke resten av dagen, kom vi oss ut på tur og hadde en fantastisk ettermiddag i skogen!
Polarbrød som nistemat er jo helt bænkers og en sikker vinner hver gang. Til nistematen brukte vi både Polarbrød Fullkorn og Havre. Dette er saftige og smaksrike brød med mye fullkorn og deilig smak.
Siden det generelle bålforbudet for sommerhalvåret ble opphevet i helgen, føltes det passende å lage en bål-spesial. Vi smurte derfor et par polarbrødtoaster med salami, ost, ketchup og krydder, som vi pakket i aluminiumsfolie og kastet på bålet.
Og det blir altså så sinnssykt godt når osten smelter og det ferske, deilige brødet får litt brente kanter og et touch av bål!
Del 2 av oppdraget var å prøve den nye appen “Dyr på tur”, utviklet av Polarbrød. Den viste seg raskt å være en super turkamerat for lærelystne natursmåbarn!
Meningen med appen er å lære litt om dyr, samtidig som man kommer seg ut dit dyrene lever. I skogen, ved sjøen, på jordet, ved bekken. Ved å ta et bilde av Polarbrød-logoen får man et nytt dyr som dukker opp i samlingen og så skal man sette ut dyret i dets naturlige habitat.
Får man for eksempel en elg, må man inn i skogen, ta et bilde av skogen og sette ut elgen der. En kongeørn? Ta bilde av himmelen, så flyr ørnen på egne vinger.
Dette synes barna var kjempegøy og enda bedre blir det selvfølgelig når man låser opp prestasjoner og trofeer underveis.
Så er det selvfølgelig viktig å balansere hvor mye de titter på telefonen når man først er på tur, men appen fungerte mer som motivasjonsfaktor enn distraksjon.
Og vi rakk ikke komme inn døra hjemme før barna spurte om ikke vi kunne dra på tur igjen snart for å grille på bålet og sette ut dyr i naturen med ”Dyr på tur”. Og hvis appen kan være det lille tuppet i rumpa som ytterligere kan vekke turlysten hos barna, er ingenting bedre enn det 😊
Polarbrød kjøper du i alle dagligvareforretninger og appen ”Dyr på tur” laster du ned i AppStore, Google Play eller ved å klikke på denne linken: Polarbrød – Dyr på tur.
Og det er utrolig irriterende, for på det nøkkelknippet henger blant annet nøkler til begge bilene, inngangsdøra, garasjen og hytta. De nøklene gir med andre ord full tilgang til stort sett alt vi eier og har, og havner de i gale hender ville det vært katastrofalt.
Men de må jo ligge her et eller annet sted, har vi tenkt. Gidder liksom ikke bytte alle låser og full baluba før vi absolutt må.
Og med så mye på spill, har også beskyldningene haglet i begge retninger.
Jeg mener saken er grei: Det er Christinas nøkler, hun må vite hvor de er. Jeg vet alltid hvor mine nøkler er. De er enten på plassen sin i skuffen eller så ligger de i den snuskete arbeidsbuksa som henger over gelenderet (der den absolutt ikke skal henge).
Dessuten har Christina null kontroll på nøkler, lommebok og mobil. De dukker opp både her og der, og finner de først veien ned i veska, er det stor sannsynlighet for at du aldri ser dem igjen. For en kvinnes veske er som et åpent hav; alt som ramler nedi svelges av mørket og forsvinner blant tang og tare.
Hadde dette vært en episode av CSI, ville mysteriet vært oppklart for lengst. Enkel sak, den skyldige har lyst hår og hestelatter.
Hun på sin side mener at jeg lånte dem en gang, og at siden da har nøklene vært savnet. Som selvfølgelig er løgn, men ok. Jeg kan muligens erindre svakt at jeg lånte nøklene hennes én gang og at det tilfeldigvis var ganske nøyaktig rett før nøklene forsvant, men det forandrer ingenting.
Hvor ville jeg lagt dem? På kommoden ved inngangsdøra. Jeg ville jo ikke gjemt dem vekk slik at man ikke finner dem etter flere ukers venting.
Eller på den annen side.. jeg er jo fryktelig glad i å legge ting på «et lurt sted». Og der ligger de gjerne både vinter og vår før noen finner dem. Men dette er annerledes. Det MÅ være Christina som har rotet dem bort.
Og takket være de hersens bilnøklene har vi nå vært som to sta esler på hver vår ende av et tau i ukesvis. Ingen vil gi seg og begge drar i sin egen retning.
– DU har mistet dem!
– Nei, DU!
– Jeg husker at du lånte dem.
– Og jeg husker at jeg ga dem tilbake.
– Så hvor er de da?
– Ja, hvor er de?!
Og sånn har det gått. Frem og tilbake og frem og tilbake, som en illsint gullfisk i en bolle.
Det startet som en litt artig greie, men etter 6-7 uker med beskyldninger, kalde skuldre og passiv-aggressive anklager til alle døgnets tider, har det begynt å tære på nestekjærligheten.
Ikke akkurat skillsmissegrunn, men absolutt nok til å legge en kjølig demper på fredagskvelden. Og sånn tenkte jeg at det kom til å forbli.
For vi har endevendt flere kommoder, vi har lett i jakker, vi har sett i vesker og ransaket bager. Alt vi har funnet er lommerusk og tyggis.
Frem til i dag.
For plutselig hørte jeg det.
En jublende stemme fra kjelleretasjen:
– HAHAHA! PETER, KOM OG SE!
Og der, glinsende og vakker som en sjøørret i solen, lå bilnøklene. Endelig! Nå kan vi legge alt dette bak oss og bare være lykkelige igjen. Men øyeblikket som skulle bli vår forsoning, gikk raskt av skinnene.
For i samme millisekund som jeg innså at nøklene lå i Christinas veske, innså også hun at det er en veske hun aldri bruker, men som i en kort periode hadde stått oppe i gangen.
– Jaha ja, så nøklene lå der ja?
– Og hvem kan ha lagt dem der..?
– Jeg mener, det er jo din veske?
– Ja, men jeg bruker den aldri. Kanskje du la dem oppi der?
Kanskje, kanskje ikke.
– Du husker ikke?
– Nei.
– Du husker ikke hvor du la nøklene altså?
– Hah, ikke prøv deg. DU husker ikke hvor DU la nøklene!
– Jammen du-
– Jammen du-
Så der er vi nå.
Glade for at nøklene har kommet til rette, men like forbannet sta på at det var den andres skyld.
Et skritt frem og et tilbake. Bilnøklene er funnet, men krangelen fortsetter.
Denne uken stormer det rundt en kontroversiell bleiereklame fra Coop Extra. I reklamen ser vi en baby som går på rød løper, kjører pimpet barnevogn, går med dyre smykker og ser ut til å leve livet som en superstjerne. Alt dette tonesettes av 50 Cent og sangen ”P.I.M.P”.
Hadde denne reklamen kommet ut for noen år siden, ville den morsomme parodien på en rap-musikkvideo lett vunnet Gullfisken og blitt en publikumsfavoritt, men i 2019 har dette satt sinner i kok. Jeg mener, selvfølgelig måtte det det! Det er jo humor som er litt på kanten. GUD FORBY!!
Beklager å måtte si dette, men har det klikka for oss?! Må ALT brytes ned og overdramatiseres i det politisk korrektes femte potens?
Kan vi ikke bare én gang la noe skli uten å måtte starte et helvete fordi vi føler oss en anelse krenket og må kjøre krenketoget hele veien til månen?
I front av klagekoret finner vi psykologspesialist Heidi Wittrup Djup, som mener at reklamen seksualiserer barn og er så motbydelig at det nærmest ikke kan beskrives med ord.
Selvfølgelig KAN man tolke det sånn, hvis man absolutt vil. Selvfølgelig kan man ta teksten i sangen bokstavelig og lage et spekulativt argument av det.
Mannen synger om sex og dop, babyen går med smykker og kjører en pimpet barnevogn. Sex, dop, baby, bleier – denne reklamen seksualiserer barn!!
Med en god dose Erasmus Montanus-retorikk, blir det jo ganske åpenlyst. Dette setter for øvrig alt annet jeg trodde jeg visste i et helt nytt lys.
For jeg husker blant annet en reklame for Stratos der en mann tok med en blå ku hjem fra butikken og reklamen gikk over i sangen ”I´m a believer”. En sang som handler om kjærlighet og forelskelse. Så betyr det at Nidar oppfordrer til sex med kyr? TREKK REKLAMEN!
Hva med den klassiske ”Doffen har dæva” fra Rema 1000? Seriøst, lage humor ut av et tragisk dødsfall?! TREKK REKLAMEN!
Det er fortsatt mulig, selv i 2019, å ikke tolke alt på verst mulig måte. Selvfølgelig kunne de valgt musikk med en litt mildere tekst, men er det så farlig?
MÅ alt bli et klagekor med rosetog og boikott og ramaskrik? Finnes det ikke spillerom for at noe er humoristisk ment lenger? Eller må alt være såpass PK at man sier: Jeg hører ord som sex og bitch, jeg ser en baby, ergo: Denne reklamen seksualiserer barn.
Jeg blir så oppgitt. Selvfølgelig kommer jeg også til å få et helvete for dette innlegget, men det er ikke annet enn å forvente.
Det skal sies at jeg er enig i den delen av kritikken til Djup som angår dette med å være varsom ved bruk av barn i reklame, men å si at denne reklamen seksualiserer barn synes jeg blir å dra det veldig langt. Jeg mener det er forskjell på å ta skjegget og å kappe av seg hodet.
Det er en ganske innlysende parodi på typiske musikkvideoer for gitt musikksjanger, og en jækla morsom parodi, spør du meg. Om du finner et seksualiserende budskap i en bleie-reklame, har du langt større problemer enn produsentene som bommet litt på musikkvalget.
Men som forventet, legger Coop Extra seg flate og trekker reklamen. Selvfølgelig gjør de det, man kan jo ikke annet i 2019. Må bare legge seg flat. Jeg hadde bare så utrolig håpet at de kunne hatt litt baller (eventuelt vagina) og stått i stormen, fremfor å ta halen mellom beina. For hver gang dette skjer, blir det verre.
De politisk korrekte moralistene spiser opp hver minste bit av humor og sleivspark de finner på sin vei, og til slutt blir det ikke mulig å si hei på gata uten at noen blir krenket.
Jeg synes det er trist, jeg. Ikke fordi jeg har et stort behov for å se babyer i bleier, men jeg hater prinsippet om at de som krenkes vinner. Det har liksom gått automatikk i det der. Legg deg flat og trekk deg unna, før det blir verre.
Det siste man ønsker er et flerstemt krenkekor som lager et helvete. Ikke det at alle i koret nødvendigvis er veldig krenket selv, men det er det politisk korrekte å gjøre (får mange PK-poeng for sånt), og kraften av massesuggesjon er stor.
Så da tar man heller den feige veien ut. Skjønner dem godt jeg, ville sikkert gjort det samme om det var mitt hode på blokka, det er bare så jævlig trist.
Beklager, der skrev jeg jævlig. Det er et banneord. Om noen barn får se det, vil livene deres gå under.
Oj sorry, det var sarkasme. Det virker veldig passivt-aggressivt og nedlatende overfor leserne.
Hupps, litt kinkige fremmedord i den forrige setningen. Sorry.
Crap, der var sarkasmen igjen. Begynner å bli vanskelig dette.
Men ok, før det sporer helt av, poenget mitt er dette: Når når vi toppen? Hvor langt skal det gå før vi drar i håndbrekket? Skal vi begynne å sensurere Donald-blader fordi han blotter underlivet? Skal vi gjelle Rema 1000 for nevnte ”Doffen har dæva”-reklame som lager humor av dødsfall og i verste fall kan oppfordre barn til å drepe dyr? Skal vi boikotte Coca Cola som hver jul oppfordrer til å drepe planeten ved å kjøre land og strand rundt i forurensende trailere?
Eller skal vi bare si at nok er nok.
Ja da, du kan seksualisere barn i en morsom reklame hvis du på død og liv må, men du kan også ikke. Du kan faktisk velge å ta av deg PK-brillene et par ganger om dagen og ta en lang titt i speilet.
Uten de høyt elskede PK-brillene vil du kanskje ikke se stort, men det er nok uansett fint med et lite avbrekk der du for bare noen minutter av livet ikke ser et eneste monster under senga.
P.S. Beklager at jeg har egne meninger. Legger meg flat.
Jeg vet at mange kommer til å rive seg i håret nå, men de folka kan ta seg en bolle.
For de siste ukene har jeg vært litt sånn mollstemt over at sommeren ebber ut, høsten er på vei og vinteren vil bli lang, kald, mørk og kjip. Men da jeg var på badet for å pusse tennene til barna tidligere i kveld, så jeg plutselig datoen på radioen. 24.09.19.
Og da slo det meg: Det er jo bare 3 måneder igjen til jul!
Og røft regnet vil en hel måned gå med til juleforberedelser og førjulskos, så egentlig er det bare 2 måneder igjen. Og enda er det sensommer i lufta og så kommer høstferien, så egentlig begynner ikke høsten før om noen uker, som i realiteten betyr at det bare blir noen få uker med potensiell høst før julen tar over. Og hvis ikke DET letter litt på humøret, så gjør ingenting det 😄
Jo da, jeg skal innrømme at det er tidlig. Veldig tidlig, men jeg har mine grunner. Julen i fjor gikk med til veldig mye stress i en kronglete del av oppussingsfasen, og året før der var jeg drittsjuk og lå kveilet som en slange rundt doskåla hele julen.
Det betyr med andre ord at to år på rad har julen blitt særs amputert, og for en julete juleperson som meg, er det helt krise. Så i år gleder jeg meg til en lang og deilig jul uten sykdom eller stress.
Jeg skal se alle julefilmene, spise all marsipanen og høre meg lei på hver eneste julesang. Jeg skal pakke gaver, jeg skal synge julekvad, jeg skal inhalere apotekets beste røkelse til jeg ser rosa elefanter.
Og om noen få timer er det bare 89 dager igjen til jul 😄🎅🎄
”Hvis du bare kunne redde én av oss ut av et brennende hus, hvem ville du velge, meg eller lillebror?
Sitatet er hentet fra en sak jeg leste på klikk.no for noen dager siden (”Hvem er du mest glad i, mamma?”), men kunne like gjerne vært et utdrag fra et hvilket som helst typisk barndomshjem.
For alle barn går vel gjennom den fasen der de stiller spørsmål som dette. Jeg vet at jeg gjorde det, og barna mine er der nå.
Hver dag.
– ”Pappaaaa..? Hvem liker du best av oss to?”
Som er en utrolig rar ting å spørre om. I hvert fall rett foran det andre barnet. Spesielt ille er det selvfølgelig når de spør om hvem man ville reddet ut av et brennende hus o.l.
Asså, håper de å høre at jeg ville reddet dem, men ofret den andre? Hva slags sadistiske, små kryp er det vi snakker om her?! 😆
Det handler selvfølgelig bare om bekreftelse og kjærlighet, slik barnepsykolog Margrethe Brun Hansen forklarer i den samme saken.
Hun sier også noe annet som jeg tenker at alle småbarnsforeldre har godt av å få en påminner om:
– ”Man skal ikke ta det de sier så bokstavelig, for det er ingen barn som ønsker at søsknene deres skal bli etterlatt i flammene. Men vi skal være klar over at det som betyr aller mest i et barns liv, er mamma og pappa.”
Og det synes jeg er så fint sagt, for med venner og skole og fotball og tv og leker, er det lett å glemme at mamma og pappa tross alt betyr aller mest i deres liv. De vil bare bli anerkjent, sett og elsket. Det handler ikke om å skubbe bror eller søster over kanten, men oppmerksomhet og kjærlighet.
Når det er sagt…
Barn er ikke fullt så opptatt av samme diskresjon som oss voksne.
Det sies jo at av barn og fulle folk får man høre sannheten, og det er ikke tull. For barn har like lite filter som en russebuss full av partysvensker, og feiler helt på å gi samme høflighet tilbake som vi gir til dem.
Som en test, ga jeg et av spørsmålene fra nevnte artikkel til en av ungene i går. Det er selvfølgelig pedagogisk forkastelig å spørre barn om noe sånt, men i forskningsøyemed kunne jeg ikke la være:
– ”Hvis du kunne redde én av oss ut av et brennende hus, hvem ville du valgt – mamma eller meg?”
Selv ville jeg selvfølgelig kjørt det politiske standardsvaret som går noe sånt som: ”Jeg er akkurat like glad i begge og kan selvfølgelig ikke velge bare én av dere”, men barn og fulle folk bryr seg ikke med sånt. Går ikke runder rundt grøten, men kutter rett gjennom vellinga.
Så helt rolig, uten å blunke og uten så mye som et hint av tvil, fikk jeg svaret servert på et iskaldt sølvfat:
– ”Jeg ville reddet mamma”
/ Gjett hvem som akkurat fikk halvert arven sin? 😆
P.S. For flere tips til hvordan man kan takle slike spørsmål og hva det egentlig betyr, les artikkelen som inspirerte dette innlegget her: ”Hvem er du mest glad i, mamma?”
Lørdag formiddag og vi skal til Stavern for å spise is. Skulle vel egentlig vært høst nå, men verden har skjenket oss en bonushelg med sensommer i September. Og sånt må utnyttes til det fulle. 4 kule-is i beger, takk!
Men først en tur innom biblioteket. Bla litt i gamle bøker, se om barna finner noe nytt, øve seg på innestemme.
Vi tusler litt rundt og koser oss, men plutselig blir det helt stille. Barna som til nå har løpt mellom reolene i ekstatisk bokrus, har plutselig gått under jorden. Jeg tenker å rope på dem, men minnes akkurat i tide at vi befinner oss i hysjets Mekka.
Så jeg leter litt her, leter litt der. Mistenker å finne dem i dataspill-avdelingen, men ingenting. Kan de ha gått ut? Jeg går for å sjekke, men på vei mot utgangsdøra, hører jeg to fnisete fnis. Et litt guttete, et ganske jentete.
Jeg sjekker bortom lekeavdelingen og der ser jeg dem. Sittende oppå en liten hule med en bok i fanget. Storebror leser for lillesøster og de koser seg glugg. En artig bok han husker fra noen år tilbake, en bok han tenker hun også vil like. Og det gjør hun. Ler sin klukkende latter, mens storebror leser og fniser om hverandre. De koser seg.
Og der står jeg og kjenner på stoltheten. De snek seg vekk for å kose seg sammen. Lillesøster og storebror ❤️
Det er ikke så mye som skal til for å smelte et puddingmykt pappahjerte, og ting som det der gjør absolutt susen. Man er så vant til å se dem høyt og lavt, som bror og søster, som bestevenner og erkefiender, men å se dem som mentor og elev var noe nytt.
Da blir man plutselig rørt som syltetøy, og den stolthetsfølelse er jo det verste som kan inntreffe for en tøff pappa som prøver å holde tøffemaska i offentligheten.
Og da lesestunden var ferdig, passet det bra å ta apene under armen og suse avsted til Stavern. Sitte på bryggekanten og dingle med beina. Fire fornøyde familiefjes og fire beger med kule-is. Nyte i rolig stillhet, smake litt på hverandres og kjenne solen varme i sommerens siste dans ☀️
Som jo er den moderne versjonen av: ”Du er mann, kan ikke du drepe en mammut til middag”.
Mange menn kan, men mange kan også ikke. Jeg er en typisk ”kan ikke”. Evolusjonen har kanskje gjort meg genetisk predisponert til å fikse det, men den industrielle revolusjonen har snudd alt det der på hodet og gitt meg kontorfingre. Jeg kan knatre på tastaturet til krampa tar meg, men alt som går på bensin og krever skiftenøkkel er for meg som gresk lyrikk for en ape.
Men jeg føler liksom et sexistisk press for å mekke på ting, så for noen år siden bestemte jeg meg for å ta service på båtmotoren selv. Jeg aner knapt nok hva en tennplugg er, men hey – jeg er mann! Det fikser jeg sikkert.
To sesonger senere lød motoren som et bilkræsj i saktefilm og jeg måtte legge ut en sterkt rabattert båt på finn med undertekst ”Noe(…) er galt med motoren”.
Så da gressklipperen for noen dager siden begynte å hoste og harke etter 7 år uten vedlikehold, tenkte jeg at det var på tide å ta stoltheten tilbake. Jeg er eldre nå, klokere, mer handy. Jeg har pigget gulv, jeg har lagt planker, jeg har malt hus. Fucking hell, jeg er jo mann, dette klarer jeg!
Så jeg googlet litt, så på youtube, lastet ned manual og la en plan:
Og jeg kan med stolthet si at etter noen timer med skruing, mekking og skifting av deler, gikk gressklipperen enda dårligere enn før.
Fra å være mildt forkjølet og snufsete, hadde den nå både omgangssyke, diaré og kennelhoste. Motoren harket hårballer, svart røyk sto fra motoren som en fabrikkpipe, og det stinket bensin helt til neste fylke.
Jeg kan jo ingenting om sånt, men likevel kunne jeg ikke forstå hva jeg hadde gjort galt. Jeg vet jeg hadde skrudd ut en lang skrue som gikk rett inn i motoren, en skrue man absolutt IKKE(!) skal skru ut, men jeg dyttet den jo bare rett inn igjen. Tennpluggen var byttet ut, luftfilter var skiftet, oljen var tømt og erstattet med ny, bensintanken var full.
Likevel lød klipperen som en innrøyket cowboy i whiskyrus.
Brrææææh, chugga chugga, promp, hark, brææææh.
Til slutt døde den.
Great.
Og det var da Christina ringte svigerfar.
Plutselig sto hun bare på plenen med telefonen i hånda.
– “Snakk med pappa, du.”
Motvillig tok jeg røret til øret. En humrende mannelatter møtte meg.
– ”Jasså, er det mekanikeren?” lo han hjertelig/hjerterått.
Han hadde snakket med sin mekanikerbror og ga meg et 20.minutters foredrag. Men jeg hadde gjort alt. Maskinen måtte rett og slett være ødelagt.
Men så touchet han plutselig innom noe jeg hadde sett flere steder på nettet. Bensin er ferskvare. Jeg hadde lest det flere steder, men tenkte at det ble for enkelt. Det blir som hvis du har seriøse dataproblemer og noen sier ”Har du prøvd å skru den av og på?”. Asså, så enkelt er det aldri!
– ”Hva slags bensin har du brukt da?” spurte han.
– ”Øøøh, jeg vetta søren jeg. Båtbensin, tror jeg. Også en kanne med 2-taktsbensin for motorsag” svarte jeg dumt.
– ”2-taktsbensin..?”
– ”Ja eller sånn.. 2-sylinder-greie. Eller 4. Ehm.. ja.”
Konklusjonen ble klar: Tøm tanken, kjøp ny bensin, prøv igjen.
Pøh, det blir for enkelt, tenkte jeg.
Men jeg tok feil.
For hva kan jeg si: Det fungerte! Nå maler gressklipperen som en kåt katt!
Og det selv etter at jeg hadde skrudd og mekket på den i 2 dager! Ja vel, så måtte det en svigerfar til for å dra det i land, men han var mer som startpistolen som får Usain Bolt i gang.
Jeg gjorde all jobben sjæl og jeg er faktisk litt stolt. Forbannelsen er brutt! Ikke lenger den aller dårligste mekanikeren i hele landet.
