Det er ukas krangel, det er månedens krangel, det er årets kanskje største krangel. For hvem har rotet bort bilnøklene til Christina??

Det begynner nemlig å bli noen uker siden bilnøklene på mystisk vis forsvant.

Og det er utrolig irriterende, for på det nøkkelknippet henger blant annet nøkler til begge bilene, inngangsdøra, garasjen og hytta. De nøklene gir med andre ord full tilgang til stort sett alt vi eier og har, og havner de i gale hender ville det vært katastrofalt.

Men de må jo ligge her et eller annet sted, har vi tenkt. Gidder liksom ikke bytte alle låser og full baluba før vi absolutt må.

Og med så mye på spill, har også beskyldningene haglet i begge retninger.

Jeg mener saken er grei: Det er Christinas nøkler, hun må vite hvor de er. Jeg vet alltid hvor mine nøkler er. De er enten på plassen sin i skuffen eller så ligger de i den snuskete arbeidsbuksa som henger over gelenderet (der den absolutt ikke skal henge).

Dessuten har Christina null kontroll på nøkler, lommebok og mobil. De dukker opp både her og der, og finner de først veien ned i veska, er det stor sannsynlighet for at du aldri ser dem igjen. For en kvinnes veske er som et åpent hav; alt som ramler nedi svelges av mørket og forsvinner blant tang og tare.

Hadde dette vært en episode av CSI, ville mysteriet vært oppklart for lengst. Enkel sak, den skyldige har lyst hår og hestelatter.

Hun på sin side mener at jeg lånte dem en gang, og at siden da har nøklene vært savnet. Som selvfølgelig er løgn, men ok. Jeg kan muligens erindre svakt at jeg lånte nøklene hennes én gang og at det tilfeldigvis var ganske nøyaktig rett før nøklene forsvant, men det forandrer ingenting.

Hvor ville jeg lagt dem? På kommoden ved inngangsdøra. Jeg ville jo ikke gjemt dem vekk slik at man ikke finner dem etter flere ukers venting.

Eller på den annen side.. jeg er jo fryktelig glad i å legge ting på «et lurt sted». Og der ligger de gjerne både vinter og vår før noen finner dem. Men dette er annerledes. Det MÅ være Christina som har rotet dem bort.

Og takket være de hersens bilnøklene har vi nå vært som to sta esler på hver vår ende av et tau i ukesvis. Ingen vil gi seg og begge drar i sin egen retning.

– DU har mistet dem!

– Nei, DU!

– Jeg husker at du lånte dem.

– Og jeg husker at jeg ga dem tilbake.

– Så hvor er de da?

– Ja, hvor er de?!

Og sånn har det gått. Frem og tilbake og frem og tilbake, som en illsint gullfisk i en bolle.

Det startet som en litt artig greie, men etter 6-7 uker med beskyldninger, kalde skuldre og passiv-aggressive anklager til alle døgnets tider, har det begynt å tære på nestekjærligheten.

Ikke akkurat skillsmissegrunn, men absolutt nok til å legge en kjølig demper på fredagskvelden. Og sånn tenkte jeg at det kom til å forbli.

For vi har endevendt flere kommoder, vi har lett i jakker, vi har sett i vesker og ransaket bager. Alt vi har funnet er lommerusk og tyggis.

Frem til i dag.

 

For plutselig hørte jeg det.

En jublende stemme fra kjelleretasjen:

– HAHAHA! PETER, KOM OG SE!

Og der, glinsende og vakker som en sjøørret i solen, lå bilnøklene. Endelig! Nå kan vi legge alt dette bak oss og bare være lykkelige igjen. Men øyeblikket som skulle bli vår forsoning, gikk raskt av skinnene.

For i samme millisekund som jeg innså at nøklene lå i Christinas veske, innså også hun at det er en veske hun aldri bruker, men som i en kort periode hadde stått oppe i gangen.

– Jaha ja, så nøklene lå der ja?

– Og hvem kan ha lagt dem der..?

– Jeg mener, det er jo din veske?

– Ja, men jeg bruker den aldri. Kanskje du la dem oppi der?

Kanskje, kanskje ikke.

– Du husker ikke?

– Nei.

– Du husker ikke hvor du la nøklene altså?

– Hah, ikke prøv deg. DU husker ikke hvor DU la nøklene!

– Jammen du-

– Jammen du-

 

Så der er vi nå.

Glade for at nøklene har kommet til rette, men like forbannet sta på at det var den andres skyld.

Et skritt frem og et tilbake. Bilnøklene er funnet, men krangelen fortsetter.

Kanskje for alltid 😆

P.S. Vi vet begge at det var deg, Christina.