Da jeg gikk morgentur med Teo i dag, så jeg noe rart. Midt på veien lå en iskaffe. Fordømte ungdommer, tenkte jeg. Kaster fra seg søppel midt i gata. Makan!
Så gikk vi vår lille runde og på tilbakeveien plukket jeg opp søpla. Får vel gjøre naboplikten, det er jo mitt nabolag, tross alt.
Til min store overraskelse var iskaffen full! Den hadde ikke blitt åpnet, nytt og forkastet, men snarere mistet. Boksen var ganske forslått der den lå, og det var da det slo meg.
Denne iskaffen har en trøtt nabo satt på taket av bilen på vei til jobb, rast av sted og helt glemt den lille kartongen som klamret seg fast i motvind.
Hvor lenge den har ligget der, vet jeg ikke, men før eller siden hadde den måttet gi tapt for naturkreftene og blitt slengt av taket i en sving. Så rullet den bortover asfalten og ble liggende igjen som gårsdagens avis.
Som også betyr at et eller annet sted i landet har det i dag sittet en trøtt og kaffetørst nabo på jobb og tenkt: Farken. For en idiot jeg er.
Og som et utpreget surrehue selv, kan jeg bare tenke meg hvor oppgitt og fortvilt denne distré og trøtte personen må være over egen klønethet.
Men fortvil ikke, kjære nabo, jeg vet hvordan du har det.
Jeg stakk derfor oppom nærbutikken og kjøpte en kliss ny kaffe til deg og satte ut på stedet den falt av bilen, slik at du kanskje og forhåpentligvis kjører forbi der senere i dag, finner kaffen med lappen på, blir litt glad og får en langt bedre start på morgendagen 😊
Denne uka er det duket for Gründeruka i Vestfold, og jeg har blitt invitert til å holde foredrag!
Gründeruka er et spennende arrangement som strekker seg over tre dager. De kan lokke med en rekke interessante foredragsholdere, deriblant Martin Schütt (Askeladden & Co), Heidi Islann (Meltwater), Beate Engelschiøn (MoneyPenny), Richard Johnsen (Cloudberries).
Så foran en sal på rundt 200 bedriftsledere, gründere, gründerspirer, coacher og bransjefolk, skal jeg stå rakrygget og fortelle om min reise fra rotløs ungkar til puddingmyk pappablogger. Som er ganske spesielt. For dette er folk med store ambisjoner og planer om verdensherredømme, mens jeg bare er en fyr som over natta gikk fra å hate barn til å elske barn.
Jeg må jo innrømme at det er ganske rart. Den ene kvelden jeg satt meg ned for å skrive ned det jeg hadde på hjertet, har siden blitt til en fulltidsjobb som selvstendig næringsdrivende i over 5 år!
På grunn av den ene teksten har jeg kunnet livnære meg på å skrive om det fantastiske livet som småbarnsfar. Jeg har vært med på Bloggerne, gjestet God Morgen Norge en rekke ganger, vunnet bloggpriser og mye mer. Og alt dette helt uten silikon og fillers.
For jeg må jo innrømme at bloggmarkedet vel egentlig er ment for yngre kvinner med fyldig trutmunn og pålimt hestehår. Så at en voksen mann med 3-dagers skjegg og sexappell som en rusten traktor, har overlevd 6 år i dette sirkuset, er både surrealistisk og fantastisk.
Jeg har vel aldri sett på meg selv om gründer, men jeg er vel til nå den eneste norske mannen som har levd utelukkende av blogging, så litt gründer er jeg kanskje likevel. Og nå skal jeg altså holde et foredrag om reisen fra «Jeg hater barn!!» til «Barn er meningen med livet».
Foredraget er allerede nå på torsdag og inntil videre har jeg fortsatt ingen anelse om hva jeg skal si eller hvordan jeg skal legge det frem, men jeg gleder meg veldig, gruer meg veldig og er ekstremt ydmyk for at jeg får delta på et slikt ærverdig arrangement.
Så i kveld blir det å marinere kroppen i glovarmt badevann og håpe at hjernen snart kommer i gang 😆
Lyst til å delta? Stikk innom “Gründeruka Vestfold” for å se hele programmet og meld deg på (helt gratis!) 😊
Jeg må også innrømme at jeg i går kveld hadde en ørliten runde med mental panikk. For selv om jeg føler meg som en 20-åring i kropp og sinn, så kommer jeg jo ikke unna at det står 38 år på kalenderen.
Det er halvparten av 76 år, det. I 2017 var forventet levealder for norske menn 76,5 år, som betyr at om 2,5 måneder, altså i februar 2020, er jeg nøyaktig halvveis i livet. Det er ganske sinnssykt. Det er like lenge siden jeg gjorde entré på Rikshospitalet, som det er til jeg legger ned napoleonskake-gaffelen og parkerer tøflene for godt.
Sånt kan man jo fort få litt angst av.
På sånne kvelder er det fint å ha en bauta i livet å krype tett inntil. En klok kvinne med varmende ord på lager når dyna føles litt kald. Hun minnet meg på at innen man når en viss alder, pleier de fleste å bli «mett av dage». Det er rart å tenke på nå, men på et eller annet tidspunkt vil man kanskje tenke at det er greit.
Det er litt som å stå sulten på kjøkkenet og lage taco. Du tenker at du skal spise seg hele veien gjennom bordplate og gulvbelegg, men før eller siden blir man jo faktisk mett. Og da orker man ikke tanken på mer taco.
Det slo meg også at hadde jeg vært profesjonell idrettsutøver, hadde det vært på høy tid å pensjonere seg snart, som betyr at jeg offisielt er over i idrettens fyrstekake og pulverkaffe-alder. Men jeg har fortsatt mange yrkesaktive år igjen. Det er da noe.
Med disse litt surrealistiske tankene i hodet, sovnet jeg med et usikkert smil om munnen.
Og da jeg våknet til bursdagssang og barn og hopping i senga og full baluba, var all alderspanikk som dugg for solen. Gaver, bolle, glade barn og kaffe – å fylle år er supert! Alternativet er langt verre.. 😉
Jeg kunne sikkert gått hele dagen i dag og grublet på dette med bursdager og alderdom, men det tok ikke lang tid før livet tok affære. For rett etter frokost, skulle en av arvingene bare prøve å åpne en litt høy skapdør, da fingeren satt fast i håndtaket og ble røsket ut av ledd.
Hylet, panikken, smerten, følelsene og farsinstinktet som fulgte, fikk meg raskt til å innse at mitt liv ikke handler om meg. Det handler om dem. Det vil alltid handle om dem. Være der for å kjøre til legevakten, hente på fest, komme med råd, holde tale i bryllupet, frakte møbler til leilighet og sitte barnevakt for barnebarna.
Alle disse fantastiske tingene venter i årene som kommer. Må bare fylle noen år til først. Og jeg gleder meg allerede 😊
Planen var klar. Stå opp lydløst og snike meg ut av rommet på katteføtter. For selv om det er søndag, må jeg opp et par timer før de andre for å jobbe.
For resten av søndagen ønsker jeg å tilbringe med barna, så da tar vi det heller før hanen og solen står opp.
Men i går kveld traff Christina puta som et bombenedslag, og gjorde det klinkende klart at hun var i desperat nød etter en god natts søvn. Vi visste at muligheten var stor for at minst ett av barna ville komme inn til oss i løpet av natten, så for guds skyld og alt som er hellig: IKKE vekk dem tidlig.
Sett alarmen på laveste volum, gjem den under puta, pakk den inn i lyddempende materialer eller stikk den opp i rumpa om du må, bare: IKKE. VEKK. BARNA.
Som sagt så gjort. Telefonen lå klar på nattbordet og jeg sov med et halvt øye åpent. Som en sprinter på startblokka, klar for å skyte avsted så fort smellet gikk. Det gjorde selvfølgelig ikke mirakler for søvnkvaliteten, men samme det, jeg skulle i hvert fall ikke ødelegge dagen for de andre.
Første gang jeg bråvåknet var det fortsatt mørkt. Jeg hev meg over telefonen, som fortsatt lå lydløst og sov. Den var 03.19. OK, falsk alarm, men den lille bylten ved siden av meg i senga, bekreftet at vi hadde fått besøk i løpet av natta. Da vet jeg det, MÅ være musestille når klokka ringer. Sove nå.
Neste gang var det ekte vare. Takket være en natt med særs dårlig søvn, våknet jeg helt i ørska. Og da telefonen ulte i vei, trodde jeg først det var en flyalarm. Jeg fikk helt panikk.
Kastet meg over telefonen så dyna fløy og trykket på alle knappene samtidig. Klarte ikke å skru av lyden, må ha holdt en finger på volumtasten, for med hvert våkne sekund ble lyden bare høyere og høyere!
Fortsatt ikke helt våken, rakk jeg å innse at hele huset kom til å våkne om jeg ikke gjorde noe. Jeg fikk panikk og tenkte at jeg måtte ta med telefonen til badet og desarmere den der, som en tikkende bombe.
Kroppene under dynene gjorde et byks i det pappa hoppet rundt på madrassen og ut av senga som en overvektig fjellgeit.
I det millisekundet jeg lå i luften fra seng til gulv, trodde jeg at jeg var i ferd med å redde situasjonen. Men det var frem til føttene traff gulvet…
For i forvirringen og mørket, så jeg selvfølgelig ikke ledningen som lå slengt på gulvet, og med første skritt på min vei mot friheten på badet, trampet jeg med all kraft ned på støpselet til støvsugeren.
Den harde plastkanten boret seg rett gjennom marg og sjel, og jeg fikk så sjokk at beinet ga etter. Og den lille svikten i høyrefoten var alt skapdøra trengte. «BANG!!» sa det i det jeg smalt panna rett i skapdøra.
Fortsatt i svime, halvveis på beina og halvveis i drømmeland, løp jeg inn på badet med telefonen i hendene og smalt døra igjen bak meg. «SMÆKK!!» så baderomsdøra.
Så satt jeg meg ned på do for å tisse lydløst og skru av tåkeluren i fanget. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men i rundt 5 sekunder trodde jeg faktisk jeg hadde kommet unna med det. På mirakuløst vis hadde ingen våknet av …
Døra gikk opp. Der sto to barn med store øyne.
– HVA SKJEDDE, PAPPA?!
– GÅR DET BRA?
Og bak dem igjen kom det trøtteste trynet verden noensinne har sett. Trøtt, sur, pjusk og muggen. Ordene «IDIOT» sto skrevet ganske tydelig i blikket.
Og sånn ble det at Familien Klonk startet denne herrrrlige dagen et par timer før planlagt. Noe sier meg at det kommer til å bli lett å legge både barn og kone i kveld 😆
Jeg hater crocs. Har alltid hatet crocs. De er stygge, harry og uten så mye som et hint av verdighet. Crocs er et inneplagg som burde bæres med skam, og i hvert fall aldri se offentlighetens lys. Som joggebukse egentlig. Digg å gå med, men hold det for guds skyld unna allmenn beskuelse.
Inntil for noen få år siden har jeg aldri eid et par plastkrokodiller og ville heller aldri funnet på å eie det. Hvem i helvete kjøper crocs?! Jeg er vel heller han fyren som har lyst til å gå bort til folk som går med crocs på butikken og be dem reise hjem og skifte sko før noen ser dem.
Du kan jo like gjerne gå rundt med voksenbleier utenpå buksa og en do-ring rundt halsen. Makan!
Men ja.. så for noen år siden, kjøpte jeg meg et par crocs da. På Kongsvinger selvfølgelig, typisk et sånt sted de selger crocs som varmt hvetebrød. Kjøpte det vel mest på tull, fordi jeg trengte tissetøfler på hytta. Du vet, skotøy som er raskt å kippe av og på når man skal ut på do.
Men så var jeg så dum at jeg tenkte at hvis jeg først skulle kjøpe meg crocs (grøsninger på ryggen), så fikk jeg i hvert fall kjøpe noen skikkelige. Ikke de grelle hardplast-greiene i neonrosa, som koster 20 kroner og lekker giftig avfall, men ekte vare. Merkecrocs.
Tror jeg betalte nesten 250 kroner. For crocs! Kunne gladelig betalt mer for at noen klødde meg på nøttene med en rusten ostehøvel, men okei. Kjøpt er kjøpt.
Vi kom tilbake til hytta, jeg glemte hele greia en stund, men så ringte det fra utedassen. Ok crocs, få se hva dere duger til. Jeg skled de på meg, tok et par skritt oooog ble forelsket.
Den myke, deilige følelsen fra den myke sålen, den smarte lille stroppen til å feste bakpå hælen, den uslåelige luftingen fra de smarte hullene og den sjarmerende knirkelyden – det var kjærlighet ved første blikk. Forbudt kjærlighet, som Romeo og Julie.
Jeg ville ikke like dette grusomme plagget, jeg kunne ikke, jeg måtte ikke!! Men det lot seg ikke stoppe.
Siden har jeg brukt crocs. Ofte. Men aldri ute blant folk og aldri uten en viss indre vemmelse. Og de gangene jeg har lagt ut en croccesnutt på Snapchat, er det selvfølgelig med den største ironiske distanse.
Så da folk plutselig begynte å tagge meg i crocs-humor på facebook, trodde jeg først de lo med meg, men den siste uka har jeg blitt tagget i såpass mye crocs-humor både på instagram, snapchat og facebook, at et horribelt lys har gått opp for meg.
Et lys som er både hullete, stygt og laget av plast.
Folk tror jeg liker crocs, de tror jeg står for det. De tror jeg er en sånn crocsfyr. De ler ikke med meg, de ler av meg.
Da felte jeg mine crocsodilletårer, før det gikk opp for meg.
Alltid på hytta,
og ut med søpla.
På hjemmekontoret,
og i Spania.
På tur med Teo,
og ofte i bilen.
Og hvis jeg skal være ærlig,
iblant også på butikken.
Crocsene er med.
Alltid med en eim av skam, alltid med en bismak.
For stygge til å se dagens lys, men for komfortable til å fornekte.
// Je suis Crocsmannen
NB! Mer om crocs og mye annen moro får du i den dagsferske episoden av Gjesterommet 😄
Finnes på iTunes, Spotify, webspiller, i din podcast-app (søk opp «Gjesterommet») eller spilles av her:
Først humret jeg litt fordi det var så veldig satt på kanten, men så tenkte jeg meg om: Er det ikke egentlig sånn?
I en ukes tid har jeg lurt litt på om vi skulle prøvd å gjøre et eksperiment her hjemme for å se om det er hold i påstanden, men i går kveld kom svaret av seg selv.
Jeg sto på kjøkkenet for å lage kveldsmat til barna, mens barna satt ved spisebordet og tegnet.
Jeg hadde skrevet en tekst jeg ønsket at Christina skulle se over før jeg publiserte den. Siden teksten var så kort, sa jeg at hun bare kunne bli sittende ved spisebordet og lese over teksten kjapt, mens barna satt ved siden av.
Første avbrytelsen kom etter 2,7 sekunder.
– Mamma?!
Min feil, jeg hadde glemt å si fra.
– Okei barn, nå skal mamma bare raskt lese en tekst for pappa, så fint om mamma kan få sitte i fred i bare 2 minutter. Ok? Ok.
4 sekunder senere:
– Mamma, se her!
Men for svarte..
– Barn, mamma skal bare raskt lese en tekst. Spør meg om det er noe, ok? Ok.
7 sekunder senere…
– Mamma? Oj sorry. Men eh… mamma? Se da.
Og jeg tenkte: Hallo?! Jeg står jo her, jeg også! Spør meg, da vel?!
10 minutter og 58 avbrytelser senere var eksperimentet i boks: Barn spør mamma om ALT. Og det var ikke noe viktig en gang, bare «se her», «kan jeg få en klut?», «jeg er sulten» etc.
Dette foregikk altså mens jeg hele tiden sto på kjøkkenet, rundt to og en halv meter unna og tilbydde all hjelp i verden. Det var ikke det at de ikke kunne spørre meg, at bare mamma kunne hjelpe dem eller noe sånt. Det gikk rett og slett bare på autopilot, som gullfisk i en bolle.
Så da vet du det. Hvis du er mamma og en anelse lei av det konstante mammamaset: Bare vit at det er fordi i barnas øyne er du best i hele verden. Eller i hvert fall bedre enn pappa 😆✌️
Denne uken kom den triste nyheten om at Gunhild og Petter Stordalen går fra hverandre etter 14 års ekteskap.
Jeg har absolutt ikke tenkt til å spekulere i deres ekteskap eller rulle meg i deres sorg, for det er alltid trist å høre når par må gi slipp på kjærligheten, men det er derimot én ting jeg ønsker å ta til ettertanke:
Til den svenske avisen Expressen uttalte nemlig Petter Stordalen at etter hvert som begge ble opptatt med omfattende prosjekter på hver sin kant, ble tid en mangelvare i ekteskapet:
– “Noe av det man mister da, er det vi hadde i starten: Tid sammen”.
Jeg har som sagt ingen ønsker om å rote rundt i grunnene til ekteskapsbruddet, men jeg synes at det er verdt å notere seg:
Tid sammen.
For det er så lett å ta et parforhold for gitt. Jeg tenker ikke da spesifikt på Petter og Gunhild, men på par generelt. For det er fort gjort å holde på på hver sin kant og stresse rundt med alt man skal rekke. Det kan være å kombinere to jobber med kjøring til og fra fotballtreninger, det kan være en tidkrevende hobby, oppussing, en skravlete venninne, katten, naboen eller en milliard andre tidstyver i hverdagen. Tid man kanskje burde brukt sammen.
For prioriterer man ikke tid med hverandre, er faren stor for at man før eller senere sklir fra hverandre. Det er vel ganske uunngåelig egentlig. Man er jo et par for å gå gjennom livet sammen. Dele gleder, sorger og bekymringer. Hånd i hånd gjennom livet, ikke på hver sin kant av kloden.
Jeg skal ikke generalisere og si at det er likt for alle, for det finnes sikkert en million måter å få tidskabalen til å gå opp, men generelt sett tror jeg at det er lurt å ta tiden tilbake før tiden er forbi.
Jeg tror det kan være lurt en gang i blant å sette en fot i bakken, for å se på om alt det man gjør bringer dere nærmere sammen eller drar dere lenger fra hverandre.
For å gå tilbake til Petter og Gunhild, og intervjuet Petter ga til Expressen bare dager før ekteskapsbruddet ble offisielt, så spurte journalisten om hvor mye Petter rakk å møte kona med alt de hadde å gjøre. Og til det svarte han:
– “Alt kommer med en kostnad”
– “Kan ikke den kostanden bli for høy?” lød oppfølgingsspørsmålet.
– “Svaret på det er utvetydig ja”, svarte Stordalen da.
– “Når blir den kostnaden for høy for deg?”
– “Det vil fremtiden vise”.
Og så ble bruddet kjent.
Som etterlater spørsmålet: Var det verdt det? VG melder om at Stordalen i 2018 fordelte inntekter på 25,1 milliarder ned til sine tre barn, så at årene har vært gode for lommeboka er det ingen tvil om – men er kjærligheten verdt 25 milliarder?
Jeg merker nå at jeg er farlig nære å spekulere i andres privatliv, og det har jeg på ingen måte lyst til, jeg ønsker bare å dra elementet av tid inn i vår egen hverdag. For slik jeg leser sakene som er publisert i media, ble to massivt tidkrevende karrierer prioritert fremfor hverdagene i sofakroken. Dette førte med tiden til at paret skled fra hverandre. Men hvis alt man skal rekke fører til at man ikke rekker kjærligheten, er det da egentlig verdt det?
For å sette det litt på spissen: Om jeg kunne valgt mellom 25 milliarder kroner, og fredagskvelder i sofaen med Christina – vet jeg hva jeg ville valgt.
Ja vel, så blir det lite biff og champagne. Men tiden sammen, tid brukt på rolig skuldermassasje, småkrangling, gullrekka, lange lørdagsfrokoster med barn og latter og tid til overs, den tiden får du aldri tilbake. Og den tiden er, for en småbarnsfar som meg, alt som betyr noe.
Endelig er dagen her. Dagen dere har ventet på i et helt år: Sesongens første snøfall på Østlandet. Dagen da søringan kjører av veien i hopetall og nettavisene melder om snøkaos, selv om det bare har kommet rundt 5 centimeter.
Og dagen skuffet ikke. NRK melder om kaos på veiene og biler som sklir rundt på glatta som Bambi på isen. Da godter dere dere, der oppe i nord. Jeg så dere nok, i kommentarfeltet i dag.
– Ja, da er det vel bare å sykle til jobb? Præhæhæ.
– Har dere ikke hørt om vinterdekk? Skulle trodd det aldri hadde snødd i Oslo før.
I år fikk likevel den nord-norske nasjonaldagen et lite skår i gleden, da NRK kunne melde om kulderekord og nesten 30 minus på Bardufoss.
Da er søringan selvfølgelig raskt oppe med mobilen i kommentarfeltet:
– Ja ja, kos dere der oppe i nord. Stikker på Aker Brygge og tar en utepils, så lenge vi da.
Det er nesten litt søtt egentlig, denne vennskapelige søskenkrangelen vi har gående. Samme greia om sommeren, den ene dagen det er varmere i nord enn i sør. Da er det ut for å bade og drikke utepils og le av søringene som sitter inne og ser ut på regnet.
Men det er jo også fullt forståelig, for her jeg sitter og ser ut på de 10 centimeterne med snø som har kommet, så er det jo ganske uforståelig hvorfor dette skjer år etter år. Snøen kommer og Østlandet går i oppløsning. I et land der det snør hvert eneste år uten unntak, skulle man jo tro at man hadde lært nå, men tydeligvis ikke.
Vi får heller håpe at politikerne rydder plass i neste års statsbudsjett til en felles dannelsesreise fra Østlandet til Nord-Norge for å bli skikkelig skolert i snøkunnskap og vinterføre.
Frem til da, får vi bare håpe det kommer en dag med steikende sol og klisterføre, slik at vi kan drukne Facebook i bilder av solvegg og appelsiner, for å vise hvor flinke vi har blitt til å håndtere vinteren.
I dag fikk jeg den beste farsdagsgaven en mann kan få 😊
Og nå tenker du kanskje: Aha ja, er det et sponset opplegg, dette eller? Som i: Den beste farsdagsgaven er selvfølgelig… 3-pack herresokker fra Dressmann til kun 99!
Å få våkne opp til barn som kaster seg om halsen på deg og sier at du er den beste pappaen i verden. Som kommer med lure smil til frokostbordet, med hendene bak ryggen. Som tryller frem hver sin gave til pappa, med de stolteste smil i verden.
Her i huset har vi nemlig en tradisjon ved slike anledninger. Vi tar med barna på butikken, så kjøper de én gave hver av noe de vet at mamma eller pappa liker. Og det slår aldri feil, for barna kjenner tydeligvis pappaen sin skremmende godt.
Av den ene fikk jeg peanøttsmør (#peanøttsmørogbananermagisk) og av den andre: Snickers! Også hadde de kjøpt en liten bonus-fellesgave som alle kunne dele på, så til frokosten i dag ble det: Litago banansplitt!
Den var veldig god, og selvfølgelig enda bedre når den nytes til synet av to forventningsfulle og stolte barn som stirrer på deg med store øyne og gleder seg til å høre hva du synes om hver eneste slurk.
Og mens jeg satt der og nøt en deilig frokost med mine tre favorittpersoner i verden, nikket jeg stolt til meg selv fordi jeg nok et år tydeligvis har gjort meg fortjent til gaver fra de to små apekattene.
Ikke at jeg trenger gaver, sånn egentlig, for de beste gavene jeg har fått og noensinne kommer til å få, satt rundt bordet med hver sin matchende banansjokoladebart ❤️
