I helgen skulle jeg på tur i skogen med gode venner, og i den anledning trengte jeg rødsprit. Hadde gass til stormkjøkkenet, men ville også ha med rødsprit sånn i tilfelle.
Så med Christina på slep stakk jeg innom en sportsbutikk for å kjøpe en flaske sprit, type rød. Uken hadde løpt fra meg og snart var helgen her, men jeg lå langt bakpå med jobb og alt jeg skulle gjort.
Derfor troppet jeg også opp i butikken litt sånn i ørska. Uflid i joggebukse, ubarbert på femte dagen og brillene på halv tolv. Selv t-skjorta var den mest sjuskete i samlingen. Men samme det, jeg skulle ikke på catwalk, jeg måtte bare fikse sprit, så inn i klam joggebukse og mårratryne med meg. Christina ventet i bilen, skulle bare ta 2 sekunder uansett.
Men butikken var stor og omfattende. Til slutt fant jeg endelig riktig avdeling, men jeg lette og lette, og fant ikke spriten. Så utvidet jeg søket. I turavdelingen, i jaktavdelingen, i skoavdelingen – ingen sprit å se. Det var rart. De har jo absolutt alt annet her!
Et sted som selger både vektstenger, sykler, pulsklokker, sko, ski, klatreutstyr, frisbeegolf, hagler og stormkjøkken burde vel ha rødsprit??
Men så tenkte jeg meg om, kanskje det ikke er så rart likevel? For mens jeg rotet rundt blant hyllene, kom jeg på en ting jeg lærte da jeg jobbet i en jernvareforretning i Oslo for mange år siden: Når det kommer til rødsprit må du se an kunden. Det finnes nemlig de som faktisk drikker rødsprit og disse skal man ikke selge rødsprit til.
For rødsprit er et livsfarlig løsemiddel og absolutt ikke ment for å serveres til and. Så som ansatt i en butikk som selger rødsprit, har man faktisk et ansvar for hvem man selger rødsprit til og må se an kundene enkeltvis.
Derfor er det sikkert lurt å gjemme rødspriten under disken og heller selge til kunder som oppsøker og spør. Så det gjorde jeg. Fant første og beste friskus med ansattklær og veivet ham til meg.
Men på dette tidspunktet hadde jeg allerede brukt såpass med tid på å lete, at jeg var blitt småsvett og stresset. Christina satt i bilen og sendte utålmodige meldinger, mens jeg løp rundt som et piska skinn.
Så da den ansatte kom bort til meg, tok jeg meg ikke tid til å legge frem hele talen med at jeg skulle på telttur med kompiser, men kastet bare ut et forhastet:
– “Øy, har dere rødsprit?”
Han så på meg med et høflig smil.
– “Rødsprit?”
Jeg var stresset, sulten og kanskje litt grinete og svarte raskt tilbake:
– “Rødsprit ja, hvor gjemmer dere den?”
Han så på meg med det samme glassaktige blikket og svarte høflig:
– “Rødsprit ja. Nei, dessverre, det selger vi ikke.”
Gah! All letingen forgjeves?! Jeg snøftet og braste av sted mot utgangen. Rett ut dørene og inn i bilen. Christina så på meg og mine tomme hender:
– “Hva skjer?”
– “Nei, herregud, de selger jo ikke rødsprit her da.”
Og jeg så det i øynene hennes. Det litt dømmende blikket som målte meg opp og ned. Hele pakka fra det rufsete skjegget til de sjuskete klærne. Så sa hun med et lurt smil i munnviken:
– “Peter… er du sikker på det?”
Og det var da jeg mintes ordene jeg lærte for mange år siden:
… se an kundene enkeltvis.
Til dags dato aner jeg ikke om de faktisk selger rødsprit eller ei, men jeg tror ikke jeg vil vite det. Alt jeg vet er at neste gang stiller jeg i smoking 😆🙈
