Jeg beklager.

Altså, virkelig.

Jeg trodde du sov.

Var helt sikker på at du sov.

Du sa jo at du var helt ferdig og stupte ned i puta før jeg gikk ut med Teo.

Og da jeg kom tilbake, var det stille.

Jeg låste døra,

pusset tenner,

gikk på do.

Tok meg til og med en dusj.

Hele denne tiden var det stille som en østers, stille som mus.

Ikke en lyd i hele fylket.

Jeg var helt alene.

Perfekt.

For jeg var jo allerede naken, nydusjet og fresh, så hvorfor ikke benytte det til det fulle?

Jeg strakk meg lydløst opp i skapet og hentet ned det jeg trengte.

Skrudde på radioen for å få litt rolig bakgrunnsmusikk. Greit å dekke over lydene, bare sånn i tilfelle.

Stoppet og lyttet en ekstra gang. Ingenting.

Ikke engang en knappenål.

Nu kör vi.

 

Klipp.

Pling!

Klipp.

Plong!

 

Neglene fløy som oppskremte fugler. Gjør ofte det når pappa tar den årlige tåneglklippen. Naken og lent over do, slik at alle de små tottetuppene lander i vannet, istedenfor på gulvet. For det er det verste Christina vet. Tær er ille nok, men negler som ligger strødd er hennes kryptonitt.

Pling, plong, kling, klong – så var jeg ferdig. Negler så flotte at de kunne prydet forsiden av ViMenn.

Jeg skulle akkurat til å pakke bort saksa og få på meg klærne, da jeg så en liten rakker av en neglefant på gulvet. Rett foran do.

Så jeg skulle bare plukke den opp.

Så jeg lente meg ned for å plukke den opp. Hele overkroppen ned mot gulvet, slik at rumpa sto rett til værs.

Og på grunn av måten badet er bygget, pekte derfor akterspeilet rett mot døra. Og badet er lite, så avstand mellom dør og rompe blir veldig kort. En knapp halvmeter på det meste.

 

Og på grunn av musikken,

og fordi jeg var dypt i egne tanker,

… hørte jeg deg ikke.

 

For du går på katteføtter og sniker deg rundt som en snegle. Og du skulle bare på do du.

Så du rev opp døra,

stakk hodet innenfor

og brått var nesa di på orkesterplass.

På første rad og bare centimeter unna der solen ALDRI skinner.

Jeg innså det et millisekund for sent og kastet meg på bakken, men skaden var allerede skjedd. Jeg så det på deg. Blikket ditt var som hos en krigsveteran. Du ville aldri bli den samme igjen.

Frøys du eller var det frysninger? Tegn til sjokk og vantro? Jeg frykter det siste, for siden da har vi slitt litt med å se hverandre i øynene. Blir gjerne sånn når man har hatt stirrekonkurranse med brunøyet.

Jeg vet ikke hvem som tapte, men jeg tror det var oss begge. Noe sier meg at det blir fryktelig lenge til jeg får kjenne en ektefølt klem igjen.

 

/ Sorry, hilsen brunøyet på første rad 😂🙈