Det er en seriøs lidelse, men ingen tar den på alvor.

Det er et rop om hjelp, men ingen hører oss.

Vi som lider av telefonskrekk.

Det er fullt mulig at det er en alderdomsgreie, men i det siste har jeg altså fått så sterke vegringer for å ringe til folk, at jeg vurderer å ta en tur til fastlegen.

Og det ironiske er: Telefonen er jo min beste venn! Jeg går ikke et sted uten den. Jeg bruker den til nesten alt: Mobilbank, kalkulator, dataspill, film, serier, meldinger og sosiale medier. Men å bruke den til den ene tingen den faktisk er laget for, å ta telefoner, nei det byr meg kraftig i mot.

Misforstå meg rett: Det plager meg ikke å ta telefonen hvis noen ringer til meg, nei det gjør jeg lett som bare det. Men å ringe til andre gir meg brekninger.

Jeg vet ikke hva det er, men bare det å skulle ringe for å bestille sushi plager meg. Hva om jeg ringer feil? Hva om de ikke forstår hva jeg mener? Hva om jeg ikke forstår dem? Hva om menyen er feil og jeg må improvisere direkte på lufta? Hva om jeg ringer mens de står midt oppi noe og blir dritsure fordi jeg avbryter?

Sånn tenker jeg hele tiden.

Ringe en håndverker, sier du? Hah! Hva om han er kjempeopptatt og blir pottesur? Hva om jeg ikke klarer å forklare hva jeg trenger? Hva om han ikke forstår meg, så må jeg begynne å rote rundt med masse faguttrykk jeg ikke forstår? Hva om han innser at jeg på ingen måte er noen nevenyttig håndverker, men en skjør bygutt med kontorkropp og innefingre?

Så da utsetter jeg det, dropper det eller sender en melding på face. Bedre sånn. For Gud forby at man skulle brukt telefonen som en telefon.

Det kjipe er at Christina ikke er det spøtt bedre, så da hun for en stund siden spurte om ikke jeg kunne ringe et sted for henne og stille en hel haug med tekniske spørsmål hun ikke forstod seg på, sa jeg selvfølgelig ja. Selvfølgelig kan jeg det. I´m your man, vettu. Drømmemannen tar det.

Men det var da… For gjør man det ikke med én gang, blir det gruff og nå ligger lappen der. Ligger og stirrer på meg hver gang jeg går forbi.

På et eller annet tidspunkt vet jeg at jeg må ringe, men inntil videre behandler jeg lappen som en sulten krokodille og lusker meg bare stille forbi.

Jeg har selvfølgelig sagt til Christina at jeg har ringt dem og at de skulle sjekke et par ting før de kunne ringe meg opp igjen, men på et eller annet tidspunkt vil vel den bløffen gå ut på dato og da må jeg faktisk ringe. Men frem til da.. ikke vekk krokodillen som sover. Pappa har telefonskrekk 😆

Hilsen,

Patetisk mann (37 år) 

P.S. Noen andre som har det sånn??

Jeg sitter i bilen, svetten siler allerede før jeg drar. Så mye å rekke! Jeg skal ditt, jeg skal datt og har jeg egentlig husket å skrive ned alt på lista?

Okei, så jeg må innom regnskapsfører med bilag, jeg må hente rovviltkort hos en fyr, jeg må en rask tur innom butikken for å kjøpe meg en ørliten PepsiMæx jeg kan drikke på veien når ingen ser meg (#kosebrus), jeg må kaste glass & metall, jeg må pante flasker, jeg må på Grinda (gjenbruksstasjonen) med en henger full av hageavfall, også må jeg innom Jysk for å kjøpe stoler til man-cave’en. Greit. Notert. Det blir en del stopp, men suser jeg nå, så rekker jeg det før henting på SFO.

– ”Go go, Pete!” tenkte jeg å suste av sted.

Gjenvinningsstasjonen ligger lengst unna og er viktigst i dag, så dit reiser jeg sist. Alt det andre tar jeg på veien og så kan jeg suse rett hjem etterpå. God plan, helt perfekt.

Men allerede på vei ut oppkjørselen fikk jeg en snikende mistanke. Er det ikke noe jeg mangler..? Jeg sjekker lista, har husket å skrive opp alt. Papirene til regnskapsfører ligger i passasjersetet, pant og metall skrangler i bagasjerommet, alt ser ut til å være greit. Ingen tid å miste, vi kjører på!

Først et stopp innom regnskapsfører, ingen tid å miste, bruker bare brevsprekken, så sparer vi tid på small talk. Smart, men kjedelig. Sånn får det bli når pappa har dårlig tid.

Så slår det meg at hvis jeg kjører til butikken nærmest Grinda, så tar jeg glass&metall, pante og en liten PepsiMæx der, så slår jeg 3 fluer i en smekk. Smart! Ikke stoppe på første og beste butikk, gjøre unna mye av den kjedelige kjøringen først. Flink gutt.

Kobler opp telefonen på anlegget, setter på en pokerpodcast (Ante Up Poker Magazine, min favoritt) og kjører av sted. Godt tempo, god flyt, lite trafikk, dette blir bra.

Likevel.. føles som at noe mangler. Som den scenen i Home Alone 1, der moren til Kevin ikke klarer å riste av seg den snikende mistanken om at noe er galt. Sånn er det. Klarer bare ikke å sette fingeren på det. Ja ja, sikkert ikke noe.

Nå gjelder det å komme seg til butikken, gjøre alle greiene, tømme den stappfulle hengeren, kjøpe stoler og hjem i tide til henting. Kjøyr!

Kommer til butikken et lite kvarter senere. Sjekker klokka, joda, dette burde gå akkurat. Men da må det kastes og pantes raskt!

Parkerer.

Hopper ut.

Glad og fornøyd og… Men i helskotten! Hvor er hengern??

Ååh..

Dét var det ja.

Glemte å koble på den..

Og vips så gikk hele opplegget i dass 😆✌️

/ Stress 1 – Distré pappa 0

Da jeg var yngre visste jeg ikke hva PMS var. Hadde aldri hørt om det, og de tre små bokstavene sa meg ingenting.

Nå vet jeg.

Nå er jeg klokere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For jeg har løftet på lokket av Pandoras eske og gløttet på ondskapen som bor der nedi.

Jeg vet.

Så når øynene til min søte lille pus, blir som flammende lavaklumper i satans anus, vet jeg hva jeg skal gjøre. Løp for livet eller legg deg flat før du sier noe galt. Stryk kamelen medhårs og generelt behandle kvinnen i ditt liv som en håndgranat.

Vær veeeeldig forsiktig. Den håndgranaten kan eksplodere ved selv den minste rystelse, så sitt stille i båten og vent på at stormen blåser over.

Vel.. det var det ingen som hadde fortalt de ungguttene som lekte utenfor her for noen dager siden. Å gud. Jeg så dem leke med det lille målet vårt som står på plenen her, og jeg tenkte at leken var litt i overkant herjete, men ok. Ingenting å mase med.

Så gikk jeg inn og Christina gikk ut. Jeg så hun så på dem, men tenkte ikke mer over det og suslet videre med mitt på kjøkkenet. Men så hørte jeg plutselig at det smalt i metall fra plenen.

Jeg rakk akkurat å innse at gutta helt sikkert hadde skrudd opp herjingen litt og kanskje kastet det lille metallmålet veggimellom, før.. brølet. Glem klimabrølet, her snakker vi Adolf Hitler på en dårlig dag.

– ”HEEEEEI!!!! KANDEREGIEFFENIÅØDELEGGEMÅLETVÅRTELLER?!?!?!?!”

Sekunder senere pilte ungguttene av gårde som to mus med en sulten katt i hælene. Som er en ganske treffsikker analogi, for da jeg tittet ut av vinduet sto Christina med klørne ute og hveste.

Jeg tenkte kanskje at hun overdrev en smule, selv om jeg også hørte at hun ropte vennlig etter dem at de gjerne kunne bruke målet bare de ikke ødela det med vilje, men ikke søren om jeg hadde tenkt til å bli værende for den debatten.

Nei, for jeg har lært. Klokere nå.

Jeg la bare frem et mykt teppe, åpnet en boks med kattemat og gjemte meg på badet nede.

/ Velkommen til voksenlivet, gutter 😆