Sommerferien er på hell og om ikke lenge ringer klokka inn til skolehøst. Da er det greit å tenke litt over hva man legger i matpakken til barna. For skoledagen kan være lang og krevende, og barna trenger skikkelig påfyll om de skal klare å henge med hele veien.
For næring gir læring og sunn mat med gode næringsstoffer er kroppens viktigste drivstoff på tøffe dager som krever både konsentrasjon og energi.
Mange tenker at de må friste med søte pålegg, kjeks og kaker for å få barna til å spise, men matpakken trenger ikke være usunn for å være fristende. Godt pålegg på godt brød, frukt, nøtter, bær og grønnsaker – det er skikkelig revemat!
Med litt variasjon blir en helt vanlig matpakke både sunn og spennende. Og det krever ikke mye jobb!
Bruk variert pålegg på godt brød
Kutt opp noen grønnsaker
Kutt opp litt frukt
Kanskje noen nøtter?
Kanskje noen bær?
Husk at barn er som voksne: Vi spiser med øynene. Er matpakken grå og trist som en polsk regnbue kan den fort bli liggende igjen i sekken, men med litt farger, variasjon og liv kan selv en vanlig matpakke bli både sunn og spennende.
Vi har funnet ut at Polarbrød passer perfekt i barnas matpakker. Brødtypene Flerkorn og Havre har høyt innhold av fullkorn, tikker inn på øvre del av grovhetsskalaen og smaker helt utsøkt!
Med godt pålegg og litt fristende tilbehør, setter man raskt sammen et lite festmåltid.
Tips! Oppbevar Polarbrød i fryseren og lag matpakken mens brødene fortsatt er frosne, så tiner de i matpakken og er maksimalt ferske og fristende rundt lunsjtider. Genialt!
Polarbrød bakes uten konserveringsmidler og finnes i mange ulike varianter, fra fint til grovt. I matpakken, som pizzabunn, på bålet, på hamburgeren, som toast, til salat og mye mer – Polarbrød kan brukes til alt.
I helgen var vi på badelandet i Skien fritidspark. Med store sklier, små sklier, klatrevegg, bølgebasseng og mye mer, er det et eldorado for store og små badeløver. Også har de stupetårn.
Det oppdaget jeg først da vi satt og spiste, rett ved bassengkanten med hver vår lunsj i klypa. Jeg bestilte salat. Hadde selvfølgelig mest lyst på nachos, men ikke søren om jeg sitter og spiser slafsemat i baris. Så jeg gnaflet salat og slurpet kaffe mens jeg i all hemmelighet sendte stjålne blikk mot stupetårnet.
Sukk, hva barna ikke vet. En gang i tiden var jeg en av stupetårnets baroner. Vokste opp på Ingierstrand og hoppet fra 10-meteren allerede i tredjeklasse. Stupte fra tiern året etter, og med årene ble jeg en fryktløs dødser.
Men det er mange år siden. Pappa er eldre enn Pappa Åberg nå. Sitter på sidelinjen og dypper sukkerbiter i kaffen mens ungdommen regjerer.
Trodde jeg.
Men det var helt frem til en bande på tre unge karer krabbet opp til toppen av stupetårnet. 7,5 meter over armringene. De hoppet ut én etter én, og til min store fornøyelse så jeg at de dødset. Sommerfuglene våknet til liv og begynte å blafre.
Jasså ja, så sporten lever enda? Trodde bare det var sånt vi gamlegutta drev med. Vel vel, salat og kaffe på meg.
Så gikk de til topps igjen og gjorde seg klare. Og jeg så hvordan barna gjorde store øyne og fulgte med. Se de kule gutta som tør å gjøre det der! De er tøffe de.
Og det var akkurat så mye konkurranseinstinktet mitt klarte å takle. Sitte her og sutte på en vissen kinakål mens jyplingene tar all æren? Not on my watch!
Håndkle, kniv og gaffel traff bakken på likt.
”Skal bare..” sa jeg til ungene og stampet av sted. Mannet meg opp og blåste opp kassa mens jeg gikk. Tok de mange stegene hele veien til toppen.
Dæven steike, det har blitt høyere med åra. Mange småbarn i kø på toppen og nede ved vannet sto mine egne barn med store øyne. Hva skal pappa nå?
Endelig min tur og akkurat da kom de tre unggutta opp og stilte seg bak meg i kø. Ok Peter, it´s showtime.
Jeg tok noen skritt tilbake, blåste luft ut av nesa som en kampklar okse og spurtet av sted. Sekundet senere forlot føttene plattformen og pappa var luftbåren. 7,5 meter over et hav av tilreiste Skiensfolk.
Umiddelbart sparket adrenalinet inn som en injeksjon i hjertet. 95 kilo pappa i fritt fall, som en komet på kræsjkurs mot jorden.
Jeg slo ut armene som en stor fugl ei skapt for flyvning, og så vannet komme mot meg i veddeløpsfart. Nå gjelder det. Holde igjen landingen så lenge som mulig. Få meter igjen, vente litt. Snart der, nå går det fort, vente litt til.
En halv meter igjen til landing, det er nå eller aldri. Jeg trekker armer og bein til meg i siste mikrosekund og treffer vannet som en bombe. Smellet får taket til å løfte seg. Etterdønningen skaper bølger som skyller samtlige med armringer på land.
Effekten er som å bli truffet av en kjempestor hammer. Fra 70 kilometer i timen til 0 på et splittsekund. Trykket treffer meg verst i magen. Som om en illsint hest står i døra på et utested og kaster meg ut med et velplassert spark i solar plexus.
Så kom jeg opp av vannet. Gikk bort til barna. Store blikk. Pappa er litt helt likevel. Men nå var jeg gira på mer, og løp opp tårnet igjen. Og der, på toppen, møtte jeg en av unggutta. Jeg tenkte ikke stort mer over det, men da han så meg, lyste han opp, rakte ut en hånd og ropte:
– Bro, du er jo helt maskin!!
Kvelden i forveien hadde jeg fått meg en skikkelig alderdomssmell, da jeg innså at jeg er eldre enn Pappa Åberg. Men nå var jeg ikke en gammel fjomp i fotformtøfler lenger. Nå var jeg bro. Og vips så var dagenhelgen året reddet 😄🎉
Jeg har alltid likt Alberg Åberg-bøkene. Hvem gjør vel ikke det? De herlig sjarmerende historiene om den nysgjerrige 7-åringen med den fantastiske fantasien og det store hjertet.
Gjennom nye oppdagelser og spennende eventyr, får vi bli med inn i en leken verden vi voksne ofte glemmer.
Men i dette universet finnes det også en dinosaur. Pappa Åberg.
Med sine ufasjonable fotformtøfler, genser av striesekk og pipe i munnviken, representerer han en skikkelse som tatt rett ut av en svunnen tid.
Han kan være autoritær og streng, men også overraskende barnslig. Noen ganger lar han livet skure i bakgrunnen mens han koser seg i godstolen med øl, avis og sigar.
Andre ganger er han en involvert superpappa som gladelig blir med på tur i Alberts fantasihelikopter.
Men én ting som alltid har vært konstant: Pappa Åberg er en gammel mann. Jeg har aldri tenkt over akkurat hvor gammel han må være, men hele oppsynet på fyren, det pjuskete håret, klærne, kråketær og pipa, får det til å lukte honnørbillett lang vei.
Derfor kom det som et lite sjokk i går kveld, da vi skulle lese Albert Åberg på sengekanten. Pappa bladde opp boka på første side, og registrerte for første gang hvor gammel Pappa Åberg faktisk er.
Jeg kjente en synkende følelse i hele kroppen og den lystige helgefølelsen som hang igjen fra fredagen, ble raskt og effektivt dratt ned i dass.
For den piperøykende Pappa Åberg…
Han som helt utmerket kunne vært Bestefar Åberg…
Han er 36.
Jeg er 37.
Jeg er seriøst eldre enn Pappa Åberg.
👴🏻😆🙈
/ Ja da barn, dere kan hoppe på trampolina, men hold dere unna saaagen!
Hva gjør man når man har lovet barna godteri, men kiosken er stengt? KRISE!
For det skjedde oss i dag. Jeg hadde gledet meg til å ta med ungene for å se Angry Birds 2 på selve premieredagen. Den første filmen var knallbra, kan den andre være like bra? Kanskje bedre?? Dette blir så spennende, vi trenger godteri og baconsnacks!
Glade og spente trippet vi inn dørene og gledet oss som små barn. 15 minutter til filmen starter, bare en rask tur innom doen og så rett til… til… kiosken? Den er… stengt? STENGT?! KRISE!!
For jeg hadde jo lovet, og barna hadde gledet seg – og nå var det bare 14 minutter til filmstart og verden falt i småbiter. Ikke godteri på kino? Særlig. Ingen kino uten godteri!
Hodene deres sank som hos to skyldige valper, og den gode stemningen sprakk som en partyballong. Godteri hadde visst litt større betydning enn jeg trodde for hele kinoopplevelsen. Fra å sprette rundt som glade barn, subbet de nå molefonkent rundt som to tenåringer med kjærlighetssorg.
12 minutter igjen. OK, hva gjør du nå Peter? Jeg prøvde å si at ”hey, det ordner vi” og lette i sekken. Tre flasker med lunken saft og en halv pakke eucalyptus-tyggis. Det kommer ikke engang i nærheten.
Vi gikk delvis motvillig mot kinosalen mens pappa tenkte så det knaket. Hva gjør vi? Kom igjen Peter, tenk!
10 minutter igjen..
Takket være tiden vi sparte på den stengte kiosken kom vi til å få ekstra god tid til å sitte i en halvtom kinosal og høre folka rundt oss knaske på medbrakte godsaker, og jeg visste at barna kom til å hate det.
Jeg shipper jo bare barna inn i kinosalen, benker dem ned på setene sine, sier at de må vente litt og spurtløper til nærmeste godtesjappe. Det er en bensinstasjon bare noen hundre meter herfra. Så kjøper jeg inn et utvalg snop og beinflyr tilbake i tide til å få med meg de siste reklamene og redde dagen. Yes! God plan, tenkte jeg.
Men så slo det meg. Innlegget Christina skrev tidligere i dag. Teksten ”Jeg blir såret av det du skriver” som blant annet omhandler en kronikk av Sanna Sarromaa. Hun mener blant annet at vi som foreldre er i ferd med å feile i vår oppgave med å lære barna å bli robuste og trygge på seg selv.
Sanna mener at vi syr puter under armene på barna våre og skjermer dem for livets realiteter. Hun kaller det en bjørnetjeneste å lære barna at skuffelser og ubehag ikke skal tåles. For det har faktisk blitt sånn at barna våre ikke skal takle dumpene i livet, men skjermes for dem.
Og da slo det meg: Hun har rett. Og det gjelder meg!
Hvis barna mine ikke skal lære seg å takle at kinokiosken er stengt uten at hele deres verden går i tusen knas, hvordan i all verden skal de da klare å håndtere faktiske problemer som vil dukke opp senere i livet?
Bare å skrive ”problemer som vil dukke opp” knaser litt i sjelen, for jeg vil jo helst bestikke gudene for at barna mine aldri skal møte et eneste problem langs veien. Men de vil jo det.
Venner vil være kjipe mot dem, de vil havne i slåsskamper, kjærlighetssorg, kjeft av sjefen, knekt nese og sparken på jobben. Sånne ting skjer og vil skje. Og den dagen det skjer, må barna være klare.
For slik vi behandler barna i dag, er de som skrikete fugleunger som aldri forlater redet. Bare forventer at mamma skal hente mat og kjempe unna inntrengere. Men barna må bli flyvedyktige og det er oss foreldres jobb å gjøre dem klar for det virkelige livet. Å behandle barna som skjøre egg som ikke må pustes på, er ikke vårt oppdrag. Vi skal gjøre dem flyvedyktige. Det er det som er oppdragelse.
Og det starter med de små kampene i ung alder.
– ”Sorry barn, kiosken er stengt. Og vet du hva? Sånn er det bare i blant. Litt kjipt, jeg vet det, men nå skal vi tross alt på kino og filmen blir ikke noe dårligere uten godteri. Drikk saft, kos dere med filmen og hvis det blir for ille kan dere få en dritsterk tyggis av pappa”.
Så gikk vi inn og storkoste oss! Filmen var knallbra og selv pappa måtte le høyt ved flere anledninger. Vi humret, vi lo og hadde en helt perfekt kinotur – selv uten godteri.
Etter en lang sommerferie med crocs og sandaler er vi endelig på luften igjen 🎉
Og jeg vet ikke om det er fordi det er lenge siden sist eller om det er sommergleden som spreller i kroppen, men jeg tror dette er den beste episoden vi har laget til nå.
Så utrolig mye fjas og moro! Og tilløp til småkrangling ble det også. Men sånn går det når Christina begynner å stille vanskelige spørsmål midt i sendingen.
Og mens jeg har deg her, må jeg bare få takke alle som har sendt meldinger i løpet av sommeren og etterspurt nye episoder av Gjesterommet. Så utrolig moro at så mange av dere er så engasjert!
Likte spesielt da jeg svarte på en kommentar at det kommer ny episode denne uka og svaret lød:
– ”Det var f*** meg på tide”.
Så enten du har gledet deg eller aldri har hørt på podcasten vår før: Her er episode 27 av Gjesterommet, som for øvrig har fått den klingende tittelen: ”Baksnakking, sopp og skjøteledning” 😆
Episoden finner du på Spotify, iTunes, via denne linken, i din podcast-app (søk etter “Gjesterommet”) eller rett her i innlegget. Enjoy! 😊
Rart, tenkte jeg, må ha vært en glipp i systemet. Frem med pinsetten, vekk med seg og alt var greit.
Så en stund senere kom han tilbake. Grå frakk og bukser. Én grå jævel i et hav av brunt.
Bort med seg, ingen grå hår er velkommen her i dag. Denne klubben er kun for brune.
Jeg trodde jeg var kvitt ham for godt, men en stund senere kom han tilbake igjen. Og denne gangen hadde han med en venn!
Bort med begge to, slutt nå!
Lenge trodde jeg at kampen var over, men så kom de tilbake. Og denne gangen hadde også vennen med en venn. Hva pokker er dette for slags pyramidespill?!
Det var like før jeg grep etter pinsetten som jegeren til geværet, men så slo virkeligheten over meg: De grå hårene har kommet for å bli. Det er ikke som et uskikkelig parti med skvallerkål som kan nappes til overgivelse. De grå hårene er fremtiden.
Først fikk jeg et raskt øyeblikk av panikk. Jeg er altfor ung til å få grå hår! Jeg var jo akkurat russ! Jeg har så mange år igjen, jeg vil ikke dø!
Jeg husker følelsen godt fra dagen jeg fikk beskjed om at jeg burde begynne å bruke pc-briller. Det var som å høre at jeg måtte begynne med voksenbleier. Men så innså jeg etter hvert at linser og briller ikke er så ille. Det er bare en naturlig del av livet. Som grått hår.
Ingenting å sminke over, ei heller kjempe i mot. Det er en kamp man før eller siden er dømt til å tape uansett. Det er helt uungåelig. Med mindre man vil se ut som en barbiedokke etter 3 minutter i mikrobølgeovnen. Da velger jeg heller å vifte med det hvite flagget og invitere de grå hårene på kaffe.
Det er uansett ikke bare dårlige nyheter med alderdommen, for én fordel med å bli eldre er at man kan spise hva man vil, når man vil. Ingen foreldre som tvinger deg til å spise kokt torsk til middag fordi sånn er det bare.
Så i dag skal jeg trøstespise sjokolade og ingen kan stoppe meg!
Det er rart med det. Før ferien starter er man veldig klar. Så veldig veldig klar! Endelig sommerferie, årets møreste indrefilet – nå skal livet bli fantastisk.
Man gleder seg bare så hemningsløst til alt man skal fylle sommeren med, og det eneste man frykter er at tiden skal fly. La det aldri bli høst, la det være sommer for alltid.
Og i starten er det magisk. Man bader, man iser seg, man koser seg, man spiser vannmelon som en sulten pitbull.
Men så, etter noen uker med ferie, så skjer det noe rart. Noe uventet, nesten noe ufint. Man begynner å savne hverdagen igjen. Bare bittelitt og først med sterk vantro, men likevel.
Det er noe med å glede seg til å dra på stranda og sprade rundt i badeshorts, men etter 3 uker med sand i rumpesprekken, så begynner det å dra seg til. Det er som å ha sjokolade fremme hele tiden. I starten er det fantastisk, men til slutt blir man mett.
HÆ?!
Så da jeg først innså at det var blitt august allerede, fikk jeg et stikk av høstangst i magen, men så gikk det brått over. For plutselig en dag ligger man rett ut på stranden som en lat sjøløve og innser at man savner å få ting gjort. For det er noe med rutinene.
Misforstå meg rett: Sommeren er magisk. Den beste tiden av året! Men samtidig, og selv hvor tøft det er å innrømme det, så kan man plutselig begynne å savne å få svart på en mail. Savne å komme til kontoret og brygge den første koppen med kaffe.
Ikke bare det, men barna begynner også å savne sine ting. Venner, barnehage og skole. Her jobber man seg halvt i hjel med å aktivisere dem med den ene sommertingen etter den andre som jordbær på et strå, og de savner tilbake til skolebenken.
Selv om man aldri i verden skulle trodd det, sånn tidlig i juni en gang, så begynner man plutselig å glede seg litt til hverdagen selv. Døgnrytme og leggetider, matpakker og middag. Samme tider, samme greia. Hverdagene. Den kjipe gamle tralten man gruet seg til, har nå blitt sensommeren man ser frem til.
Og ingenting er vel bedre enn det. Å kunne se frem til å vende tilbake til det man flyktet fra. Så hvis jeg nå bare kunne begynt å helhjertet glede meg til vinterhalvåret også, ja da snakker vi 😉
/ Farvel, du fantastiske fellesferie – hello snart hverdag 😊
For det er en helt særegen forgreining av motebildet det der. Klær man kler på seg når ingen ser. Hyttemote. En delikat kombinasjon av udelikate plagg.
En komfortabel bunad egnet for turer til utedoen, men ikke fullt så mye for offentlig skue. For crocs alene er én ting, noe helt annet blir det når hele pakken holder et gjennomgående crocs-nivå. Da er det best å bare bli på hytta.
Tasse rundt i joggis og slippers og bare kose seg. Tidvis avbrutt av en svipptur innom badeshortsen og så inn i joggisen igjen.
Det er kanskje ikke vakkert å se på, men du verden så befriende!
