Men alle som noensinne har sett det programmet, vet at man får et vanvittig behov for å prate med andre underveis. Hva man synes om artistenes versjoner av gamle låter, hva som var bra, hva som ikke var fullt så bra, hva man lærer om hovedpersonen underveis og selvfølgelig: Hvilken sang man likte best!
Sist uke hadde vi lillesøsteren til Christina og gubben hennes på konstant gruppechat, men denne uka er de borte og derfor tenkte jeg å prøve noe helt nytt: Live-blogging gjennom hele programmet!
Barne-TV på skjermen inntil videre, men rigget og klar for i kveld 😀
Tanken er altså at vi, du og jeg, ser på Hver gang vi møtes sammen. På en måte. Du ser på TV, jeg blogger om alt som skjer underveis og så stikker du innom her for å lese oppdateringer og legge igjen kommentarer underveis. Ta det i en pause, når ting eller litt kjedelig eller når det måtte passe.
Jeg har jo ingen aning om dette kommer til å funke eller ikke, men det hadde vært helt KONGE om noen ville følge med og legge igjen kommentarer underveis. Jeg lover å svare fortløpende på så mange kommentarer jeg klarer og tror dette kan bli kjempegøy for alle som er glad i “Hver gang vi møtes” og gleder seg til å se det med tøflene høyt i kveld 🙂
Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å bedømme sanger, rulle terning og diskutere med dere underveis.
Så bli med på moroa fra kl. 20.00 i kveld, både på TV2 og her på bloggen. Nytt innlegg kommer 🙂
Teo er ikke sånn supergira..
Men jeg sitter klar allerede x-)
/ Hver gang vi blogges 🙂
OBS! Hvis du har lyst på en latter underveis: Følg Christina (Umulius82) på Snapchat! Der kommer hun til å ha sitt eget lille “Hver gang vi møtes”-party 😉
Jeg sier ikke at man skal elske Sophie Elise. Jeg sier heller ikke at man skal like Sophie Elise, jeg vil bare at man skal ta seg en lang titt i speilet og si: Er dette alt jeg får til? Er jeg virkelig så patetisk?
For i går rullet VG terningen for det nye TV-programmet “Sophie Elises Verden”, og kommentarfeltet lot ikke vente på seg. Jeg fryktet hva jeg hadde i vente, men full av ungdommelig overmot håpet jeg at 2018 skulle bli året der vi alle hadde lært å oppføre oss på nett.
Dette er noe av det jeg fant:
Og hvem er verst? Disse grusomme ungdommene man til stadighet hører om? Som mobber og er så slemme og unge og uvitende? Nei. Hva er det derimot flust av? Sure, gamle drittkjerringer.
Noen yngre damer og noen menn også, men for det aller aller meste: Damer 60+. Mødre. Bestemødre. Forbilder for kommende generasjoner.
Akkurat det er faktisk et ord som går igjen: Forbilde.
Så la oss snakke litt om forbilde. Hvis du kunne velge et forbilde for barna dine, hvem ville du valgt? En ung jente som via hardt arbeid over mange år har klart å etablere en karriere vi andre bare kan drømme om? Ikke en karriere basert på en fancy stilling i et stort firma, altså. Nei, en karriere basert på seg selv. Om seg selv selv, rundt seg selv, av seg selv.
En jente som har sitt eget tv-program, som har gitt ut flere låter, en bestselgende bok og blitt kårets til årets mektigste kvinne i norske medier? Hva med en jente som har stått på barrikadene for å rive ned palmeoljebruken vi alle har hengt oss på i etterkant? En jente som har gått i bresjen for en rekke vanskelige saker, som har levd med trusler og mobbing i mange år, men som nekter å gi seg uansett hvor mange harde slag hun får?
Eller synes du barna dine skulle valgt… deg? Som sitter på nett og slenger med drittkjeften om en person du vet ingenting om.
Har du lest boka hennes? Har du i det hele tatt lest bloggen? Ja vel, så har hun kanskje operert ditt og datt og tatt andre valg enn du ville tatt, men aner du egentlig hva du snakker om utover det du klarer å koke sammen i ditt eget trollhode? Et hode fullt av fordommer og hat for en person du aldri har møtt? Ja vel, nei men det høres jo ut som et bra forbilde…
Her synes jeg det passer å minne om ordtaket: Ingen er bare det du ser. Tenk litt over det.
For du har sikkert også ditt, hva vet jeg om det, men noe må det jo være. Hvorfor ellers skulle du brukt fritiden din på å spre hat om en person du ikke kjenner? Det føles sikkert godt. Digg å vite at man har tatt et bittelite kakestykke av en annen persons sjel? Det må det jo være. Godt å ha noe inntil kaffen, si.
Så kan du jo spørre deg selv: Hvor kommer all den forferdelige mobbingen man hører så mye om ifra? Jo, den kommer fra deg. Din jævla dritt.
Så kjære Solveig, Vivi, Mette, Kjersti, Hans, Karoline, Gerd og alle dere andre: Skam dere! På vegne av familien deres og alle som prøver å bekjempe mobbing. Skam dere for at dere river ned det vi andre prøver å bygge opp.
Hadde dere vært tante, onkel eller bestemor til mine barn, hadde jeg holdt dem milevis unna dere. For mine barn skal vokse opp rundt positive mennesker med sunne holdninger, i et samfunn der vi prøver å spille hverandre gode.
Ikke i en innrøyka bingohall med snerpekjeften på bånn drite.
Det skjedde mens jeg sto parkert på en bensinstasjon for å sjekke dekktrykket. For det kan jeg. Sjekke dekktrykk, skifte dekk, peile olje og fylle på spylervæske. Alt over det trenger jeg eksperthjelp til.
Så når jeg forteller Christina at jeg skal ut i garasjen for å mekke litt på bilen, mener jeg egentlig å fylle på spylervæske, sparke litt på dekkene og rappe en gammel tyggis fra midtkonsollen.
Men tilbake til bensinstasjonen. Der sto jeg altså, med lufttrykksmåleren i hånda, og følte meg ganske proff. Skrudde av hettene på de dingsebomsene som luften kommer inn og ut av, koblet på luftmaskinen og målte trykket. Fylte på og sørget for at alt ble perfekt. 2,5 foran, 2,4 bak. Gutten sin, det.
Og akkurat mens jeg sto der og følte at jeg faktisk på en slags måte dugde til noe, hørte jeg plutselig en dame rope på meg. Hun kom bort med en spørrende mine. Kan du hjelpe meg, spurte hun.
Jeg? Hjelpe deg med bilen? Er du gal, kvinne? Jeg kunne ikke hjulpet deg om bilen din løp etter deg med en kjøttøks. Ser du ikke det? Oser jeg ikke klønete mann fra milevis unna? Tydeligvis ikke. Hun må ha følt det, hun også. Det samme jeg følte der jeg satt på huk og slåss med slangen til den luftpumpemaskin-greia. Han der kan et og annet om bil.
Normalt sett ville jeg kanskje bare sagt “Beklager, men jeg er født med 35 tommeltotter”, men så kom jeg plutselig på en historie. En historie som strekker seg tilbake helt til det herrens år 2000. Året vi alle trodde vi skulle suse rundt i flyvende biler.
Jeg var en blåøyd unggutt som, via min kjæreste på den tiden, hadde fått meg jobb på Jernia. Tjene en ærlig slant og lære seg litt om verktøy, kjøkkenredskaper og støvsugere i samme slengen. Perfekt.
Det eneste som ikke var perfekt var at det var en stooor butikk med stort utvalg og alt det skulle jeg gjerne kunne en del om. På dag én. Jeg visste knapt nok foran og bak på en stekespade.
En dag ikke lenge etter at jeg begynte i jobben, kom det inn en gammel dame. Så litt streng ut rett fra startblokka faktisk. Vi var tre stykker på jobb, én av dem en kvinne som hadde jobbet i butikken i mange år. Hun gikk bort til den gamle damen og spurte om hun trengte hjelp. Kvinnen sendte henne et langt, mistenkelig blikk, før hun snerret:
– “Eh, nei takk du, jeg trenger hjelp av en mann!”
Den ansatte prøvde å ymte frempå at hun helt sikkert kunne hjelpe til, men nei. Mann skulle det være. Og mann fikk hun. Eller, rettere sagt, hun fikk meg.
Jeg ble skyflet bort og sto plutselig svarskyldig fremfor en noe kjønnsdiskriminerende gammel dame. Hun trengte noe. Det er alt jeg husker, for jeg aaaaante ikke hva hun snakket om. Hadde ikke den fjerneste anelse. Så hva gjorde jeg? Sa at jeg måtte spørre om hjelp fra en av de ansatte og hentet tilbake den kvinnelige ansatte.
Og selvfølgelig, hun visste nøyaktig hva damen skulle ha. Lekset opp råd og tips og hjelp, opp og ned i mente. Hun visste alt! In your face, gamle skinn.
Det var altså så gøy å se ansiktet til den gamle damen gå fra sur sviske til lun aprikos. Klart, spesielt imponert over meg var hun jo selvfølgelig ikke.
Derfor, akkurat derfor, på bakgrunn av det lille nederlaget hele 18 år tilbake i tid, rakk jeg i dag å tenke: Endelig noen som trenger en mann, og jeg skal være den mannen. Visst pokkern kan jeg hjelpe deg med bilen!
Og det gjorde jeg. Og det virket!! Hun skulle nemlig bytte skilt på bilen og lurte på hvordan hun fikk det løs. Vår skiltholder har vært litt løs i det siste, så dette vet jeg alt om. Fikk tak i en skrutrekker, røsket løs plastholderen og serverte henne skiltet på et sølvfat. BOOM!
Så gikk jeg min vei. Som en seiersherre! Hadde det gått av en eksplosjon rett bak meg, hadde jeg ikke snudd meg engang. Jeg hadde bare nytt øyeblikket og tatt på meg solbriller. Jeg følte meg som kongen av verden.
Så bare for virkelig å toppe hele greia, fylte jeg på spylervæske og peilet oljen også. Så nå er bilen så god som ny og jeg kan føre opp et helt nytt yrke på CV-en. Tidenes beste start på dagen 😀
Så har det altså skjedd igjen. Uvanlig mye snø har falt på kort tid og landet går i stå. Togene stopper, bussene kræsjer og 99 av 100 på Facebook deler bilder av snø. Snø! Som om vi bodde i Atacama-ørkenen.
For er det bare meg eller snødde det også i fjor? Og året før der? Og året før der igjen helt tilbake til den første huleboeren som sa: “Hey, la oss flytte fra dette lune, varme stedet og begi oss opp til et matløst isøde.”
For det snør i Norge. Hvert år, potensielt halve året! Så man skulle trodd at vi hadde vært litt bedre forberedt innen nå, men nei da. Biler går i grøfta, togene bryter sammen og tabloidene basker seg i klikk.
I går så jeg til og med at NRK var direkte inne fra snøkaoset i Oslo. Direktesendt snø! Si meg, har hele nasjonen gått bananer? Jeg forstår at de måtte sendt ut en reporter i hawaiiskjorte og flip flops hvis været slo om til 35 grader og tropenetter i januar, men snø på vinterstid..? Er ikke det litt som å bli overrasket over å finne kjøtt i kjøttdeigen?
Så kan man selvfølgelig skylde på uvanlig store snømengder og andre værfaktorer, men er jeg den eneste som ser den tilsynelatende ganske opplagte sannheten her? Nordmenn er rett og slett ikke bygd for norske værforhold. I hvert fall ikke byfolk her sørpå. Vi skjønner det bare ikke.
Togene våre takler det ikke, kroppene kollapser og alt vi har bygd blir som korthus i en snøstorm. Og alt dette mens alle nord for Sinsen-krysset nærmest ler seg i hjel. Men til gjengjeld takler jo ikke de sol da.
Så fort det dukker opp et lite glimt av sol, oppfører de seg som fulle charterturister og breier seg ut på forsiden av VG med en utepils i hånda og hopper i havet selv om det ligger is i indre havn. Alt for å gni det i trynet på søringene. Det er jo ikke noe bedre det. Kanskje de heller ikke er bygd for norske forhold.
Kanskje ingen av oss er det. Eller kan det være en helt annen og langt mer dyster forklaring? For kan det tenkes at dette gjentakende fenomenet skyldes en til nå ukjent sykdom som gjør at vi glemmer været fra år til år?
Kan det faktum at vi aldri ser ut til å være forberedt på snømengdene rett og slett være en mental forsvarsmekanisme for at vi ikke alle skal rømme landet og reise til Spania som vær-flyktninger? Kan det være at vi rett og slett lider av “Snø-demens?”
Det ville forklart hvorfor vi går på de samme smellene år etter år, og tilsynelatende aldri klarer å skifte vinterdekk før det er for sent.
For til å bo i et land der snø er nærmest garantert hver eneste vinter og basert på mediebildet akkurat nå, skulle man tro at Norge er et land fylt med folk som aldri har vært i Norge før.
Så la oss alle ta et felles ansvar for å huske dette til neste vinter. Det er bare noen måneder til. Det kommer til å komme snø. Ganske mye.
Og hvis det faktisk er sånn at teknologien ikke har kommet lenger enn at busser, biler, tog, fly og hus går rett i fosterstilling så fort det kommer et realt dryss, ja nei da er vel det bare et endelig bevis på det jeg hevdet tidligere i teksten: Norge er tilsynelatende ikke bygd for norske forhold.
/ Ta på deg jakka, ikke stol på toget: Det kan komme til å snø i natt 😉
Innlegget fikk vanvittig god respons og det er utrolig hyggelig. Spesielt for et sånt type innlegg, der man har brettet ut sjelen og eksponert en sårbar del av rustningen. Men den beste tilbakemeldingen av alle, kom via en forespørsel på mail.
Det var fra en lærerinne som lurte på om jeg hadde et valgfritt blogginnlegg hun kunne vise for klassen sin på ungdomsskolen. Innlegget skulle brukes til å analysere innhold og språklige virkemidler. Gjerne et innlegg med et klart budskap, et innlegg egnet for 14-åringer.
Timingen kunne ikke vært bedre, så jeg sendte henne “Idioten på bakerste rad”. Raskt kom svaret om at hun veldig gjerne ville bruke det som skoleoppgave!
Og det gjør meg så stolt. Så vanvittig stolt! Tenk at min tekst skal analyseres og dechiffreres av en hel gjeng med nysgjerrige elever. Tenk at mitt blogginnlegg, en tekst omhandlende min udugelighet fra skoledagene, skal dras frem som et godt eksempel i skolen. Er ikke det toppen av ironi?
Men det beste er at teksten tar for seg min situasjon i akkurat den alderen de er i nå. For det betyr kanskje at det sitter en 14-åring i akkurat den klassen og leser akkurat de ordene og har det akkurat sånn jeg hadde det. Kanskje han eller hun blir truffet av teksten og ser at det finnes håp, selv når man føler seg håpløs. Og kanskje, bare kanskje, kan dette være spiren som skal til for noe mer å vokse.
Kanskje sparer jeg den ene personen for ekstremt mange turer til rektors kontor, ekstraordinære foreldremøter om hvorvidt man bør sendes på spesialskole eller ei, bortkastede år og mange(!) tusen brukt på privatskole for å gjøre opp for alt man har sløst bort.
Kanskje eller kanskje ikke, det vet man jo aldri, men det er fantastisk å tenke at det faktisk kan skje.
Man vet aldri hvem som plutselig kommer ut av skapet, men DETTE var litt av en overraskelse!
For jeg elsker å kaste ting, mest av alt klær. Klesskapet er jo alltid fullt! Selv om man føler at man bare bruker de samme 3-4 plaggene om og om igjen, har man fortsatt en hel armada av plagg i konstant beredskap. Og så fort man gløtter litt på døra, kaster de seg over deg som en tissatrengt valp.
Og jeg hater sånt. Hater når man prøver å lukke en overstappet kjøkkenskuff og ender med å knekke tre plastskjeer i prosessen. Hater å måtte stable sko i høyden, helt til de før eller siden synker sammen i en eneste stor grøt av såler og lisser.
Derfor elsker jeg å kaste klær. Tynne ut i rekkene og få kontroll over massene. Ikke bare det, men alt jeg kaster av klær sender jeg rett til UFF. Så i realiteten kaster jeg dem ikke, men arver dem videre. Det føles bra og her en dag fikk jeg den ultimate belønning for min hederlige innsats.
Elle melle deg fortelle, skjorta går i posen i år
Det skjedde mens jeg gikk gjennom skjorter og jakker jeg aldri bruker. Spesielt blazere. Jeg tror alltid at jeg skal begynne å gå med blazer, men det kommer aldri til å skje. Det ser så fint ut i butikken, men i realiteten er jeg ikke en blazer-fyr. Aldri vært, kommer aldri til å bli.
Problemet med blazere er også at de ser ut som dyre dressjakker og derfor overlever de mye lenger i skapet enn en helt vanlig t-skjorte. Dessuten er jo blazeren som ny, kanskje til og med ubrukt, selv om den har hengt lojalt på knaggen sin i snart syv år.
Men det er bare så lenge man kan klamre seg fast til gamle klær, før man ender opp på TV.
Så denne uken bestemte jeg meg for endelig å kaste den svart-grå blazeren jeg muligens aldri har brukt. Jeg tror seriøst ikke den er min engang! Kanskje noen glemte den igjen på en fest en gang, ikke vet jeg, men ut skal den.
Jeg pleier ikke å sjekke lommene i særlig grad, men denne gangen føltes det som at det var noe inni fôret et sted. Derfor tok jeg en rask inspeksjon.
Og se hvem som kom ut av skapet!!
Warum?
Sweet baby Jesus!
Hundre flis!! Ett hundre blanke, deilige, norske krøner.
Ja vel, så er det kanskje ikke tilstrekkelig til å sparke i gang en amerikansk valgkamp, men du vet hva de sier om én fugl i hånda og 10 på taket? Vel, alle som noensinne har funnet kontanter kjenner følelsen, og akkurat der og da føler du deg som verdens rikeste menneske.
For 10 000 på konto kan ikke måle seg med 100 kroner i hånda x-)
Du aner ikke hvor glad jeg er for at du stilte meg det spørsmålet, for jeg var helt ræva på skolen. Beklager ordbruken, men et forfinet ord ville ikke gjort samme nytten. Skolen interesserte meg midt i korsryggen og det eneste jeg brydde meg om var å være klassens klovn. Prate i timen, vippe på stolen, finne på bøll.
Etter endt skoledag var det venner og idrett på menyen. Lekser var heller ikke et tema og det viste seg ganske tydelig på karakterkortet..
Jeg gjorde det gjennomgående kjempedårlig i alle fag. På et historisk bunnivå fikk jeg 1 til 0 på tentamen i nynorsk og 0 til 1 på tentamen i norsk bokmål. Jeg står også oppført med en hel rekke NG og LG i orden og oppførsel.
Det var ikke det at jeg var dum, jeg var bare litt hyperaktiv, ikke interessert og passet ikke inn i malen. Jeg husker blant annet en gang jeg leverte en engelskstil utformet som en tegneserie, der hovedpersonen gikk tur med gullfisken sin i bånd. Oppgaven ble, ikke helt uventet, totalslaktet. Kunstnerisk sett var den rett så fiffig, men som skoleoppgave var den et takras.
Av grunner som dette gikk jeg ut av skolen som en soleklar bunnelev uten en eneste sekser. Jeg var ubrukelig.
Nå lever jeg av å skrive. Jeg som fikk 0-1 på norsktentamen. I bokmål. Jeg har gitt ut bok og er nominert til Årets Gullpenn i prestisjetunge Vixen Influencer Awards. Du aner ikke hvor stolt det gjør meg. Men hvordan er det mulig for en person med et karaktersnitt lavere enn den gjengse chihuahua?
Jo, det er mulig fordi noen ganger i livet er man bare ikke i sitt rette element.
Du vet, folk snakker så varmt om at delfiner er så smarte og fantastiske dyr, men sett Flipper på en tredemølle og du vil se at mye i livet handler om å gjøre det som er riktig for deg.
La oss spole mange år frem i tid og gå til lørdag for to dager siden.
Jeg satt og så på “Hver gang vi møtes” og hørte Tshawe Baqwa fortelle historien om sitt liv. Om hvordan han i perioder levde på gata, og ikke minst om at han og Josef jobbet med musikk i 12 år før de (Madcon) slo gjennom. Det var ikke før de ga ut låta “Beggin´” at ting endret seg over natta.
Tenk på det. 12 år! Det må ha vært mange stunder med tvil, men han må ha visst at han var i sitt rette element og fortsatte. Nå er han en suksessfull artist og en av landets beste entertainere.
Det fikk meg til å innse en ting: Vi kan alle være der i livet uten å vite det selv. Trenger ikke nødvendigvis være på feil spor, kanskje er vi helt på rett spor, avkjøringen vår har bare ikke kommet enda.
Kanskje har du laget rare treskjæringer i et tiår, men aldri solgt så mye som en flis. I morgen kan være dagen da verden endelig forstår ditt talent.
Eller kanskje er du helt på feil spor og at grunnen til at livet ikke går fremover, er fordi du kjører i feil retning. Kanskje trives du ikke i jobben som regnskapsfører fordi den er helt feil for deg. Kanskje skulle du heller spilt bongotrommer for aper i regnskogen, slik du drømte om da du var barn.
Så bare husk det: Hvis du noensinne føler deg som en delfin på en tredemølle; gå av og ta deg et bad. Finn ut hvor du hører hjemme og gjør din greie. Tro på deg selv og gå dine egne veier.
For du er som Tshawe. Du har bare ikke gitt ut Beggin´ enda.
Helt siden i sommer har vi nemlig tenkt at vi skal klare å komme oss inn i et skikkelig godt middagsspor. Lage alt fra scratch og selvfølgelig variert. Ting som alle liker og en regnbue av farger. Kortreist, økologisk, sunt og godt.
Sette seg ned på søndag kveld for å planlegge. Ukehandling og full kontroll. Én tur på butikken, middager lagt opp hele uka. Ikke bare kjipe pølser og spagetti, men masse rart. Spicy thaimat, norske favoritter, indiske gryter og franske fristelser. Jo da, dette kommer til å bli bra.
Men det blir ikke sånn, vettu. Det blir spagetti og kjipe pølser. Raske løsninger og en frossenpizza på 220. Og kjøttkaker da. Hjemmelaget? Neppe.
For når barna kommer hjem fra barnehagen handler det om å få middagen på bordet fortest mulig. Vi kaller det “Ulvetimen”. Den famøse tiden mellom skole/barnehage og middag, der alle er slitne, sultne og ganske gretne.
Da passer det dårlig å dampe lammelår eller ovnsbake gresskar. Maksimalt 20 minutter på hele prosessen er optimalt. Alt over det risikerer å sette løs ulvene.
Og derfor, akkurat derfor, priser vi oss lykkelige for at Adam endelig er tilbake i vårt hjem. For vi sverget lenge til Adams Matkasse, men tok en pause for å se om vi klarte oss på egen hånd. Herregud, vi har jo menyene, vi har jo muligheten, bare å ta seg sammen, så fikser vi dette.
Det skjedde aldri.
Men nå har vi endelig innsett at tiden med småbarn i hus ikke er tiden for store kulinariske opplevelser, med mindre man får litt hjelp. Og der er ingen bedre enn Adams Matkasse!
Jeg kan rett og slett ikke snakke varmt nok om hvor fantastisk deilig det er å få en hel kasse med råvarer til middag levert rett på døra. Ingen handling, ingen planlegging, bare service i toppklasse.
Adams Matkassehar mange middagsløsninger tilpasset ulike livsstiler og behov. Det finnes kasser for de som ønsker å gjøre seg litt flid på kjøkkenet og kasser for sånne som oss. For de som ønsker å slanke vekk litt julespekk og for de med allergier.
1. Velg den kassen som passer deg 2. Velg antall middager (3-5) 3. Velg hvor mange munner du har å mette (2-6).
Det er alt. Noen dager senere plinger det på døren og der står den: Løsningen på alle dine problemer. En gigantisk boks fylt med utsøkte råvarer, friske grønnsaker og en spennende ukesmeny.
Middag? Nei, jeg bare smelte sammen en wok fra scratch. Ikke tenk på det 😉
Når barna elsker maten <3
Så er det bare å følge menyen til punkt og prikke, og innen uken er omme har alle de deilige råvarene blitt til smaksrike middager. Måltidene er perfekt variert og hver uke er det noe nytt og spennende å se frem til.
Vi har forelsket oss helt i Ekspress Familie, som passer perfekt til småbarnsforeldre med dårlig tid. Måltidene skal ta maks 20 minutter å lage og menyen har blitt gjort enda sunnere enn den tidligere var, og inneholder nå masse grønnsaker og råvarer av ypperste sort.
Adjø gørrkjedelige planleggingsmøter, hallo du lystige pling på døren 🙂
Ikke handle middag på en uke, sier du..? Adam, Æ ælsk dæ.
Alt man trenger til pizzaparty 🙂
Smækk boom, nyyydelig!
SUPERTILBUD TIL MINE LESERE!
Har du lyst til å prøve Adams Matkasse? Akkurat nå får alle mine lesere 25 % på sine to første bestillinger. Rabattkoden gjelder hele handlekurven. Det er en bra deal, det! Men OBS OBS: Husk å legge inn rabattkode: * TAKKPAPPAHJERTE *.
* Rabattkoden er kun gyldig for nye kunder og kan kun brukes 1 gang per husstand.
Så klikk på linken under, velg din kasse og gjør deg klar for tidenes mest knirkefrie middagsopplevelse.
Som mann må man av en eller annen grunn veie opp det feminine man gjør med noe maskulint. Det er bare sånn det er. En mannegreie.
Hvis man tar et varmt bad med hvalmusikk og badesalt, må man liksom kjøre en runde med bicepscurls og pushups etterpå. Skulle man komme til skade for å synge med til en ABBA-låt, er man nærmest mannsforpliktet til å spille litt gangster rap i løpet av halvtimen.
Det er ganske barnslig egentlig, men jeg tror det ligger i genene våre. Som menn. Som de hårete apene som beskytter familien. Disse machogreiene har jo alltid vært der, men de litt mykere verdiene er noe nytt som får kropp og hjerne til å kjempe mot seg selv.
Og denne helgen må det virkelig kompenseres. Drastisk. For på fredag hadde jeg en dag som fikk svigerfar til å rynke på nesa. Først brukte jeg opp gavekortet jeg fikk til bursdagen og nøt min aller første fotbehandling!
Én time med filing og klipping og fotbad og småprat. Jeg har aldri gjort noe annet for tærne enn å dusje dem i ny og ne, så dette trengte krokodilleføttene sårt. Nydelig!
Men ikke spesielt macho..
Rett etter det hoppet jeg likeså godt på en time med hudpleie!
Dette prøvde jeg første gang i fjor, da jeg fikk det i gavekort fra Christina. Skeptisk og med et murrende snerr fra urmannen i meg. Men det er 2018, vi lever ikke i huler lenger og det er bare å innrømme: Hudpleie er magisk!
Ligge på en benk og kjenne ansiktet blir skrubbet, massert, satt inn i yoghurt og andre remedier, mens rolig, meditativ musikk setter deg i en slags velvære-transe.. Den moderne mannen i meg jubler. Apemannen kan bare gå og legge seg 😉
Men TO slike aktiviteter på én dag, må selvfølgelig kompenseres for, så i dag skal jeg på skytebanen og være macho. Fyre av skudd etter skudd mot intetanende leirduer og brøle som en gorilla når jeg treffer. Krutt, brøl og våpen, nå snakker vi.
Og hvis det er noen der som har lyst til å prøve seg i håndbak, så skal de jaggu få smake, de også.
Sånn, da burde det være balanse i regnskapet 😉
(salongrifle, ikke hagle, kun til illustrasjon)
/ God søndag! Hilsen det glatteste fjeset i skytebod 2 :o)
Vis meg hva du perler og jeg skal si deg hvem du er.
Etter at den siste puslespillbrikken ble lagt tidlig på nyåret, har familien Klonk vært på jakt etter en ny dille. Ganske raskt ble det klart at valget falt på perling. Små plastrør i alle regnbuens farger som kan settes sammen til å bli stort sett hva som helst.
Og akkurat det er litt interessant, for man kan si mye om folk bare ved å gi kreativiteten fritt spillerom og la dem sysle i vei. Det er så moro at to barn gitt det nøyaktig samme utgangspunktet, vil ende opp med å lage to helt forskjellige ting.
I hvert fall her i huset, for her har vi for lengst etablert at vi har én av hver. Én systematiker og én rotefrans. En som mamma, en som pappa. Dette ser vi igjen og igjen om det så gjelder klær, mat eller leker. Den ene vil gjerne følge en slags mal og sette ting i system, den andre vil ha det hulter til bulter. Oppdratt helt likt. Fascinerende.
Så da er det kanskje ikke så overraskende at når perlebrettene kommer frem, følger den ene oppskriften slavisk, mens den andre improviserer mer og tar sine egne kunstneriske valg.
I går sto for eksempel rotefransen og lagde et brett med rette streker i den samme fargen. Én farge per linje, ny farge per linje. Så ut til å bli et overraskende ryddig system. Men så, halvveis ut i mønsteret, endret man plutselig taktikk og la en sløyfe rundt resten av brettet og og la de resterende linjene inni der. Kunstnerisk frihet.
Det morsomme er at systematikeren så dette og friket nesten ut. Nei, sånn skal det jo ikke være! Det er jo ikke systemet! Hallo, det der går jo ikke! Selv var systematikeren travelt opptatt med å følge en perleoppskrift til punkt og prikke, men tok seg en pause fra sin travle agenda for å prøve å redde verden fra det regelløse perle-anarkiet som var i ferd med å utfolde seg.
Perleanarki
Selv lager jeg for det meste is og pizza for tiden, som bare kan bety én ting: Januar, abstinenser og bort med julespekket 😉
Pinsett, for proffer og folk med pølsefingre 😉
Ved nærmere ettertanke burde jo store bedrifter benytte seg av dette ved jobbintervjuer. Dropp de teite tullespørsmålene om hvilket dyr man ville vært og hva vennene ville sagt om en selv. Gi dem en bøtte med perler og en time til disp, så skal du se at du rekker rett inn i sjela på vedkommende på rekordtid 😉
/ God hælj!
OBS! Bare to dager igjen å stemme frem dine favoritter til finalen i Vixen Influencer Awards. Plis plis plis :-* (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)
