Det skjedde mens jeg sto parkert på en bensinstasjon for å sjekke dekktrykket. For det kan jeg. Sjekke dekktrykk, skifte dekk, peile olje og fylle på spylervæske. Alt over det trenger jeg eksperthjelp til.

Så når jeg forteller Christina at jeg skal ut i garasjen for å mekke litt på bilen, mener jeg egentlig å fylle på spylervæske, sparke litt på dekkene og rappe en gammel tyggis fra midtkonsollen.

Men tilbake til bensinstasjonen. Der sto jeg altså, med lufttrykksmåleren i hånda, og følte meg ganske proff. Skrudde av hettene på de dingsebomsene som luften kommer inn og ut av, koblet på luftmaskinen og målte trykket. Fylte på og sørget for at alt ble perfekt. 2,5 foran, 2,4 bak. Gutten sin, det.

Og akkurat mens jeg sto der og følte at jeg faktisk på en slags måte dugde til noe, hørte jeg plutselig en dame rope på meg. Hun kom bort med en spørrende mine. Kan du hjelpe meg, spurte hun.

Jeg? Hjelpe deg med bilen? Er du gal, kvinne? Jeg kunne ikke hjulpet deg om bilen din løp etter deg med en kjøttøks. Ser du ikke det? Oser jeg ikke klønete mann fra milevis unna? Tydeligvis ikke. Hun må ha følt det, hun også. Det samme jeg følte der jeg satt på huk og slåss med slangen til den luftpumpemaskin-greia. Han der kan et og annet om bil.

Normalt sett ville jeg kanskje bare sagt “Beklager, men jeg er født med 35 tommeltotter”, men så kom jeg plutselig på en historie. En historie som strekker seg tilbake helt til det herrens år 2000. Året vi alle trodde vi skulle suse rundt i flyvende biler.

Jeg var en blåøyd unggutt som, via min kjæreste på den tiden, hadde fått meg jobb på Jernia. Tjene en ærlig slant og lære seg litt om verktøy, kjøkkenredskaper og støvsugere i samme slengen. Perfekt.

Det eneste som ikke var perfekt var at det var en stooor butikk med stort utvalg og alt det skulle jeg gjerne kunne en del om. På dag én. Jeg visste knapt nok foran og bak på en stekespade.

En dag ikke lenge etter at jeg begynte i jobben, kom det inn en gammel dame. Så litt streng ut rett fra startblokka faktisk. Vi var tre stykker på jobb, én av dem en kvinne som hadde jobbet i butikken i mange år. Hun gikk bort til den gamle damen og spurte om hun trengte hjelp. Kvinnen sendte henne et langt, mistenkelig blikk, før hun snerret:

– “Eh, nei takk du, jeg trenger hjelp av en mann!”

Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Den ansatte prøvde å ymte frempå at hun helt sikkert kunne hjelpe til, men nei. Mann skulle det være. Og mann fikk hun. Eller, rettere sagt, hun fikk meg.

Jeg ble skyflet bort og sto plutselig svarskyldig fremfor en noe kjønnsdiskriminerende gammel dame. Hun trengte noe. Det er alt jeg husker, for jeg aaaaante ikke hva hun snakket om. Hadde ikke den fjerneste anelse. Så hva gjorde jeg? Sa at jeg måtte spørre om hjelp fra en av de ansatte og hentet tilbake den kvinnelige ansatte.

Og selvfølgelig, hun visste nøyaktig hva damen skulle ha. Lekset opp råd og tips og hjelp, opp og ned i mente. Hun visste alt! In your face, gamle skinn.

Det var altså så gøy å se ansiktet til den gamle damen gå fra sur sviske til lun aprikos. Klart, spesielt imponert over meg var hun jo selvfølgelig ikke.

Derfor, akkurat derfor, på bakgrunn av det lille nederlaget hele 18 år tilbake i tid, rakk jeg i dag å tenke: Endelig noen som trenger en mann, og jeg skal være den mannen. Visst pokkern kan jeg hjelpe deg med bilen!

Og det gjorde jeg. Og det virket!! Hun skulle nemlig bytte skilt på bilen og lurte på hvordan hun fikk det løs. Vår skiltholder har vært litt løs i det siste, så dette vet jeg alt om. Fikk tak i en skrutrekker, røsket løs plastholderen og serverte henne skiltet på et sølvfat. BOOM!

Så gikk jeg min vei. Som en seiersherre! Hadde det gått av en eksplosjon rett bak meg, hadde jeg ikke snudd meg engang. Jeg hadde bare nytt øyeblikket og tatt på meg solbriller. Jeg følte meg som kongen av verden.

Så bare for virkelig å toppe hele greia, fylte jeg på spylervæske og peilet oljen også. Så nå er bilen så god som ny og jeg kan føre opp et helt nytt yrke på CV-en. Tidenes beste start på dagen 😀

Hilsen,
Bilmekaniker på lavt nivå