Jeg husker tiden før jeg fikk egne barn. Tiden da jeg baserte mine kunnskaper om foreldrerollen på mine fordommer for andre. Da jeg visste alt uten å egentlig vite en dritt. Tiden før “sykt barn”.

* Dette innlegget ble først postet for nøyaktig ett år siden, men deles igjen fordi det er akkurat like aktuelt i dag :o)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Tiden da jeg satt på jobb og undret når småbarnsforeldre var borte med “sykt barn” nok en gang. I etterkant skal jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Så ofte kan ikke de hersens barna være syke, hva er det de folka driver med egentlig? Har de andre jobber? Har de egentlig et dobbeltliv og “sykt barn” er deres måte snike seg unna?

Tror de virkelig ikke at de vil bli oppdaget?! Ingen har så mye fravær uten at det blir lagt merke til. De folka er ferdig, bare vent og se..

På den tiden tenkte jeg at man hadde altfor mange sykedager per person, for hvem trenger vel så mange sykedager? Jeg husker jeg hørte småbarnsforeldre klage over nok en uke med syke barn og som sagt, jeg tenkte mitt.

Nå i etterkant tenker jeg mer sånn: Hvordan i all verden er det forventet at småbarnsforeldre skal klare å holde på en vanlig jobb uten flere sykedager? Hver eneste dag burde være en potensiell sykedag, så får man heller overtid og avspasering hvis man faktisk klarer å komme seg på jobb.

Eller, drit i sykedager: Hele foreldrepermisjonen burde egentlig bare vært et eneste langt strekke fra fødeavdelingen til russetiden. 18 år med sykedager, vær så god.

For nå, som du kanskje skjønner, har det gått i ett. Syk meg her og syk meg der. Den ene får det den andre har hatt, og når de endelig kommer tilbake i barnehagen, får de et oppsamlingsheat av det de har gått glipp av mens de var borte. Og sånn går no dagan.

Og på samme tid er man frisk som en fisk selv. Ikke at jeg skal klage over det altså, for jeg vet at det selvfølgelig er mest synd på barna. Men fasan heller: Det er dager da det har slått meg at det kunne vært fint å pådra seg ei litta snue og bare forkaste alt ansvar. Nekte å løfte en finger, bare gi totalt eff, bo i joggebuksa og se syv timer med Masha & Mishka i strekk.

Men det er sikkert ikke lov til å si høyt, så da får vi heller bite tenna sammen og ta ansvar. Så nå: Ned på kjøkkenet for å hente mer løk, her skal du motstand finne, du standhaftige hoste-fant!
 

/ God bedring til alle småbarnsforeldre og apekatter 😉

* Følg Hostehjerte på Facebook *

Tenk å vite at det skjer, men ikke gjøre noe med det. Tro, ane og føle, men la det bli med det.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke tørre å gjøre noe med det. Bare leve med det i frykt for hva som kan skje. En uutholdelig sannhet, men en frykt for konsekvenser som overgår selv den verste smerte.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke vite at det er feil. Å tro det er normalt. Å vite innerst inne at noe er alvorlig galt, men være så redd at du lurer deg selv til å tro noe annet. Å bli truet, manipulert eller banket til stillhet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Å leve med en smerte så intens, et sår så dypt at det ikke lar seg lege. Å aldri kunne stole på en voksen igjen, tenk å være redd hele tiden.

Tenk å vite at andre vet, uten at de gjør noe. Det må være det verste. Å skrike etter hjelp bak en lydtett glassvegg.

Licensed from: annems / yayimages.com
 

Alt som skulle til var at noen hørte. At noen så. At noen reagerte.

Det jævligste er at dette er hverdagen for så utrolig mange. Nøyaktig hvor mange er litt vanskelig å si, men tall viser at inntil 10 % av norske barn lever i en hverdag preget av vold og overgrep. 10 prosent!

Et estimat sier også at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte i 2016 om en voldsom økning i saker med seksuelle overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn!

Det er langt forbi ethvert dekkende ord for trist å vite at det skjer. Hver eneste dag.

Heldigvis er det noe vi kan gjøre.

Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Vi kan åpne øynene til realiteten. Notere det bak øret og være våkne. Jeg sier ikke at man skal løpe rundt og lete etter overgripere, for de feige jævlene gjemmer seg i skyggene, men følg med på barna. Plukk opp signaler.

Hvis du har den minste tvil og noe i magen forteller deg at her er det noe som kanskje ikke er riktig: Si ifra. Det er faktisk din fordømte plikt å melde fra om forhold som kan være til skade for barnet.

Ring Politiet (tlf. 02800), Alarmtelefonen for barn og unge (tlf. 116 111) eller kontakt Stine Sofies Stiftelse. Dette er mennesker som jobber med vold og overgrep mot barn hver eneste dag og som garantert kan hjelpe deg med hva enn du måtte lure på.

For som voksne har vi et særegent ansvar for å beskytte barna. Ikke bare våre egne, men også andres. For vi vet, vi ser, vi kan. Vi må beskytte de små som ikke kan beskytte seg selv.

Kanskje har de ikke språk til å forklare seg, kanskje blir de truet til stillhet, kanskje vet de ikke engang at det som blir gjort mot dem er feil. De vet bare at det er vondt. Kanskje skylder de på seg selv. Kanskje blir de fortalt at hvis noen får vite det, så kommer pappa i fengsel og det vil vi vel ikke? Kanskje blir de truet på livet.

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Og bare tenk… det skjer hver eneste dag. Hver eneste jævla dag. Det er ikke noe jeg sier for dramatisk effekt, det skjer. Akkurat nå mens du leser dette.

Så hvis du noensinne skulle befinne deg i en situasjon hvor du tenker at du muligens kan gjøre noe: Gjør det. Meld ifra, rop ut, ta ansvar. Alternativet er at et lite liv kan bli ødelagt for alltid. Et liv du kunne reddet.
 

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Politiet: 02800 / Nødtelefon: 112

–> Stine Sofies Stiftelse (tlf. 37 29 40 90)

Med fare for å få kuttet av meg hodet: Er det bare jeg som synes det har gått for langt?

Licensed from: Volodymyr Melnyk / yayimages.com
 

Det startet bra. Kjempebra! Dra et nedhysjet problem frem i lyset og eksponer monsteret ved sitt sanne navn. Kvinner som har blitt tvunget til stillhet, kvinner som ikke har blitt trodd, kvinner som har måttet leve med sannheter som ingen vil høre, endelig kom deres tid. Ut av skyggene og ned fra høye stoler ble de dratt frem en etter en.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Menn med fete barter som hadde misbrukt sin makt. Dra dem ned, spark dem ut. Bra! Men det handler selvfølgelig ikke bare om de spektakulære enkeltsakene. Dette er bare ledende eksempler som går i bresjen for kampanjens suksess.

Den virkelige suksessen er å bryte ned denne ukulturen i alle samfunnslag. På jobben, på julebord, på ferie, i hverdagen. Få slutt på den helvetes ukulturen der menn står nærmest fritt til å seksuelt trakassere kvinner slik det behager dem. Kvinnene blir sjeldent hørt eller trodd uansett.

Altfor lenge har det vært en slags stille aksept for at sånn er det, og selv om det ikke er greit, så er det vel bare sånn. Det mønsteret, som for alt jeg vet strekker seg tilbake til tidenes morgen, ser det nå endelig ut til at det kan bli en slutt på. Om ikke slutt, så i hvert fall begynnelsen på et kulturelt paradigmeskifte. Metoo, der har dere lykkes. Stort. Verden er i endring.

Men så bikker det over da. Når alt plutselig er Metoo. Når ei litta høne blir til ti høns. Når det nærmer seg hysteriske tilstander og alle ser spøkelser overalt. Plutselig er ingenting greit, alle skal tas og nyansene blir uklare i blodtåka. Menn er noen perverse svinelabber og kommer er stor nok til å gre over alle mann. Eller i hvert fall føles det sånn. Og det er da kontra-bevegelsen setter inn.

Man begynner å latterliggjøre Metoo-kampanjen fordi det har gått for langt. Begynner å komme med spekulative eksempler om hvordan dette vil ødelegge for forholdet mellom den almenne mann og kvinne. Det som først ble tatt alvorlig, har plutselig blitt en betent grobunn for spekulasjon. Og det hører jeg mye av for tiden.

– “Åssen skal det bli nå liksom? Må man ha med søknadspapirer på byen for å få lov til å prate med en dame?”

– “Tør nesten ikke hilse på Linda på kontoret lenger jeg, kan jo faen meg bli Metoo av sånt”

– “Kan ikke spørre kona om litt fredaskos lenger vettu, for da ender du plutselig opp på forsiden av VG”

Og plutselig har det som startet som et viktig initiativ for å få slutt på urettferdighet og ukultur, blitt til en slags middel for splid og distansering.

Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Men la oss ikke glemme hva denne saken egentlig handler om. Det handler ikke om at menn og kvinner plutselig skal leve på to forskjellige planeter og aldri ta på hverandre i frykt for overgrep og anklager. Det handler om rettferdighet og å få slutt på en jævla ukultur som skulle vært røsket opp med rota for lengst.

Det handler om menn (hovedsaklig) i høye posisjoner som misbruker sin makt, det handler om seksuell trakassering i alle samfunnslag og en kultur som har holdt ørene lukket for å høre kvinners rop om hjelp. La oss ikke gjøre dette til noe helt annet enn det det er. Har du intet å skjule, har du intet å frykte.

Men det er lett å miste fokus. Senest i dag leste jeg om franske kjendiskvinner som har skrevet under på et åpent brev der de forsvarer menns rett til å prøve å sjekke opp kvinner. Og da ser man at motkulturen faktisk har kommet et godt stykke på vei.

Det er da for faen ikke snakk om at menn ikke lenger skal kunne sjekke opp kvinner. Det er snakk om at seksuelle tilnærminger skal foregå på begges premisser med begges samtykke, og dersom det ikke gjør det skal det være en kultur for å si ifra. Ikke en kultur for å holde kjeft.

Men jeg synes det er greit å bite seg merke i at det foreligger et visst nivå av hysteri rundt dette akkurat nå. Om en kjendis dukker opp på forsiden av en nettavis anklaget for seksuell trakassering, er han forhåndsdømt på flekken. Men som det heter i god rettspraksis: Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. La oss ikke glemme det. La ikke dette bli til en heksejakt der alle som pekes på umiddelbart blir kastet på bålet.

For kvinner og menn skal leve sammen enda en stund til, og da hadde det vært fint om vi hadde klart å se denne saken for hva den er og holde tunga rett i munnen. Og i rett munn. Til enhver tid.

Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

–> Stem på Pappahjerte i Vixen Influencer Awards

Her en dag stilte 5-åringen meg et spørsmål som var utrolig mye større enn han kan ha hatt kapasitet til å forstå.

Det skjedde på badet, sånn helt uten videre, mens vi sto og pusset tenner:

– “Men pappa?”

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

– “Mjaa..?”

– “Hvordan er det å være voksen?”

Sjeldent har så mange tanker flokket til hodet samtidig. For hva i all verden svarer man til noe sånt?

Jeg husker det var en tid jeg var livredd for å bli voksen. Ikke noe dataspill, ikke barne-tv etter skolen med tre skiver brunost og honning. Ikke lekekamerater og håndballturer. Bare jobb. Også eksamen da. Og militæret. Også må man gifte seg og få regninger og sånn. Nei, voksenlivet hørtes ikke noe særlig ut.

Og helt ærlig, en lang stund synes jeg bare det var sånn midt på treet. Jobb, middag, venner, kjæreste, dra på byen, trene, se på TV og gjøre det samme neste uke. Og uka etter der. Litt repetitivt egentlig. Kanskje også litt kjedelig.

Hadde man hatt en slags Jesus å lene seg på, hadde man kanskje ikke hatt behov for noen dypere mening, men for meg som ikke-troende synes jeg rett og slett at ting var litt tamt og retningsløst.

Selvfølgelig fantastisk moro til tider, men uten en dypere mening klarte jeg ikke å rømme fra at jeg i det store og hele synes at voksenlivet som helhet smakte litt emment.

Men så fant man en å dele livet med.

Og så fikk man barn.

Og brått ble alt snudd på hodet.

Der livet før føltes litt tamt og ubestemt, hadde man plutselig meningen med livet rett i fanget. For det var sånn det føltes. Denne lille som ligger her og skriker, det er deg jeg har lett etter hele tiden. Du er meningen med livet.

Å være den beste mulige forelderen man kan. Bringe videre det ypperste man har av kunnskaper og egenskaper. Forberede de små tassene på livet som voksen. Lære dem å bli gode medmennesker, lære dem tall, farger og bokstaver. Lære dem om livet og forberede dem på det.

Brått hadde livet mer meningen enn jeg kunne håndtere alene. Enda godt vi var to ❤️

Men jeg sa jo ikke alt det til ham, der han sto med tannbørsten i munnen og ventet på svar. Jeg ga ham den tullete kortversjonen:

– “Vet du, det er et veldig godt spørsmål. Det er fint å være voksen. Man kan bestemme hva man vil spise til middag, når man vil legge seg og hva man vil se på TV. Jeg kan gjøre stort sett hva jeg vil og ingen masete, sure pappaer kan fortelle meg at jeg ikke får lov. Man kan kjøre bil og reise hvor man vil, også må man jobbe litt så man har råd til mat og kule leker. Også kan man få barn! Og da kan man se på filmer sammen og spise taco og dra i akebakken og ha det kjempemoro. Det er det beste med å være voksen.”

Han så på meg med stjerner i øynene, tydelig fornøyd med svaret. Så pusset vi ferdig, la oss på senga og leste bok. Den kvelden fikk han den lengste, varmeste kosen i norgeshistorien.

For livet som voksen er helt greit.

Helt til man får barn.

Da blir det fantastisk.

/ Fatternlivet ❤️

P.S. Siden 2018 helt sikkert fortsetter i samme krenkespor som 2017: Selvfølgelig kan livet ha mening uten barn også. Barnløse voksne kan leve fantastiske liv med sin helt egen mening. Kanskje elsker de å reise, kanskje elsker de Liverpool, hva vet jeg. Dette er bare hva voksenlivet er for meg.

–> Stem på Voksenhjerte i Vixen Influencer Awards

I romjulen sov vi noen netter hos foreldrene mine på Kolbotn, og med fire barn og ti barnebarn som har herjet, bodd og overnattet der de siste 30 årene, kan man trygt si at det er et greit utvalg av bøker og leker der.

Og når det går mot leggetid er det alltid like stas å fråtse i spennende bøker fra det massive biblioteket av barnebøker som strekker seg flere tiår tilbake.

Men sist vi var der ble El Pluttolini helt opphengt i spesielt én bok: Kasper scorer mål. Boken handler kort og godt om Kasper som elsker å spille fotball. Og Plutten ble helt frelst. Vi leste boka opp og ned og frem og tilbake hver eneste kveld.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Da vi kom hjem igjen, snakket han om den ustanselig og savnet den fælt, nå som den plutselig var 12 mil unna.

Men boken var gammel og jeg la helt vekk muligheten for at den var å oppdrive lenger. Ting går jo ut av hyllene før du rekker å blunke, så en barnebok som kan ha vært fra nitten pil-og-bue, er det nok ikke mye håp for.

Trodde jeg.

Men det var frem til vi stakk en tur innom biblioteket i helgen. Jeg hadde nesten glemt stakkars Kasper, helt til det plutselig slo meg: Biblioteket ja! Kanskje de har boka her..?

Spent gikk jeg til hylla. Jørn Jensen, skavvi seeeee… Je.. Jeeee.. Jensen. Og DER, helt ut av det blå, som en luftspeiling i ørkenen, spratt de opp. Ikke én, ikke to, ikke tre, men tjue!

20 bøker om Kasper som scorer mål, bruker hodet, filmer, bytter trener, blir skadet osv. En helt vanlig leksikon-serie av Kasper-bøker og Plutten ble i ekstase! Hvilken fantastisk lykke!

Og mens jeg sto der, med flere Kasper-bøker enn jeg kunne bære, slo det meg nok en gang hvilken fantastisk ressurs biblioteket er. Et gigantisk lager med bøker, kunnskap og glede som bare står og venter på deg. Helt gratis!

Så skal man selvfølgelig støtte favorittforfatterne sine ved å kjøpe bøker også, men små barn sluker bøker som rovdyr, og skulle man kjøpt alt nytt ville man endt opp på Luksusfellen innen månedsskiftet.

Så ta det fra meg: Bruk biblioteket. Plutselig går du fra en dramatisk manko på Kasper til å ha så mye Kasper at det tyter ut av øra.

Helt. Gratis.

Da blir det lykke på sengekanten 🙂

/ På med brillan – nå skarre leses! 🙂

–> Stem på Kasperhjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (bare én uke igjen!)

Bare én uke ut i nyttårsforsettet har det skjedd noe fantastisk!

For i år har jeg bare ett nyttårsforsett: Legg vekk den bedritne satans helsikes mobilen på sengekanten. Den stjeler nattesøvn som en rev i hønsehuset og burde vært anmeldt for lengst!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Verst er de kveldene jeg legger meg tidlig, for da har jeg jo ekstra mye tid til å scrolle. Bare halv elleve, tenker jeg. Nice, da snakker vi Youtube, Netflix OG Instagram. Så våkner man dagen etter og føler seg som en brukt festivaldass.

Det siste halvåret har det eskalert noe voldsomt, til det punkt der jeg rett og slett har fått litt angst av å skulle legge meg.

Jeg innser først nå at det må ha vært en slags mobil-avhengighet, men for meg føltes det som redsel for å bli liggende i stillhet med altfor store tanker. Hjertet som banker, evighetens uendelighet og universets uhåndgripelige størrelser. Du vet, ting som får hjernen til å gå bananer.

Derfor har jeg heller tafset på mobilen til det svir i øynene, for så å sovne med musikk på ørene. Som en slags avledningsmanøver for hjernen.

Men da kroppen til slutt knakk sammen på tampen av året, innså jeg at det måtte ta slutt. Derfor satt jeg meg bare ett nyttårsforsett for 2018:
Legg vekk mobilen, din kjøttløk!

Og allerede nå, bare én uke ut i prosjektet, kan jeg med hånden på hjertet si: Årre heite for en forskjell!!

Fra å hele tiden føle at jeg ligger et halvt skritt bak, begynner jeg endelig å finne rytmen. Fra å være konstant trøtt som en rumpepinne, begynner jeg å se et hint av farge i ansiktet igjen. Ennå står jeg i dyp gjeld til søvnregnskapet fra 2017, men så langt har ikke mobilen funnet veien til sengekanten i 2018 og det føles helt fantastisk!

Viser seg at store tanker ikke er så skummelt likevel. Det er frykten for frykten som er verst. Når man skaper seg illusjoner og frykter tigre som ikke er der. Oftest er man uansett så trøtt etter en lang dag med jobb, barn og et kjøkken som står på hodet, at man sovner før tankene rekker å komme særlig lenger enn til ozonlaget uansett 😉

Som en ekstra bonus har jeg 5 av 7 kvelder gjort noe jeg ikke har gjort på lenge: Lest bok! Og det føles altså så utrolig mye bedre for kropp og hjerne å gå til sengs med Ken Follett på papir, enn illsinte russere som slåss i trafikken på youtube.

Så 2018, jeg kjenner deg så vidt, men jeg liker deg allerede. I morgen er det slutt på penicillin-kuren og tilbake på trening, så får vi virkelig se hva du har å rutte med, men jeg har trua. På deg, på meg, på Ken Follett. Det blir bra, det her <3

/ God ny uke til alle – heia 2018! 😄

–> Stem på Sovehjerte til Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

/ annonse /

Noe av det beste med helgen er å ha god tid om morgenen. Gooood tid. Ikke noe stress med kjøring og levering og klær som skal være klare. Bare tid til å ta det helt med ro.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Nyte lange gjesp i sofakroken, tusle ut på kjøkkenet og lage deilig frokost i rolig tempo. Og frokost på en søndag, det betyr hele pakka.

Godt brød, godt pålegg, noe godt i glasset og telys i lys lue. Dempet musikk, frukt & grønt, tid til å være sammen. Rolig, lunt og harmonisk, akkurat slik en god søndagsfrokost skal være.

Herr Paprikabart sier at det er lov å leke litt med maten på en søndag.
 

Men så snart pappa begynner å leke med skal liksom alle henge seg på x-)
 

Til slike superfrokoster bruker vi gjerne ferskt brød eller rundstykker, og barnas definitive favoritt er Polarbrød.

Ferskt, mykt og smakfullt brød som passer perfekt til alt. Brunost, leverpostei, gulost og salami, eller bare rett i klypa uten pålegg.

Så kan barna sitte og smøre sine egne skiver og kose seg med maten, mens mamma og pappa slurper kaffe, legger planer og venter på at den første koppen går i bakken 😉

Polarbrød “au naturel”
 

Pluttens “Avocado surprise”.
 

Fatterns “Polar deluxe”!
 

Polarbrød inneholder verken egg eller melk og bakes etter den såkalte Polarmetoden, som betyr at de bakes helt uten konserveringsmidler og fryses rett etter steking for å bevare ferskheten, smaken og næringsstoffene. Og det kjennes når man setter tennene i det ferske, deilige bakverket.

Polarbrød finnes i en rekke fine og grove varianter, med enten havre, rug eller hvete. Selv går vi ofte for fullkornsproduktene for en fiberrik frokost, mens de finere variantene passer perfekt som deilig turmat for store og små.

Brødene bakes forresten ved bruk av egen vindkraft! Det kan jo være fint å vite der man sitter og nyter en frokost som smaker like godt i munnen som for samvittigheten.

Polarbrød fås kjøpt i stort sett alle dagligvareforretninger og egner seg like godt til søndagens superfrokoster som på en helt vanlig mandag 🙂

/ God søndag!

“Finn deg en hverdagsjente” har fattern alltid sagt. Og det gjorde jeg. Og vet du hva? Han hadde helt rett.

For en hverdagsjente er en sånn som er pen helt uten å mene det. En som ikke trenger dyre smykker for å føle seg vel. En som tør å være seg selv, akkurat sånn som hun er. Gjerne i joggebuksa. Eller i penklær. Ikke så farlig, egentlig.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Som er hverdagssmart og morsom uten egentlig å prøve. En med naturlig selvtillit. Ikke selvgod på noen måte, bare trygg i eget skinn.

En som kan ting. Ikke bare er en skjør porselensdukke som må stå i fred på peishylla, men som plutselig henger opp hyller i pysjbuksa når du ikke følger med.

En sånn som gjerne kan gjerne skifte dekk eller gå i penkjole. Bare ikke begge på en gang. Kunne sikkert gjort det også. En som har en beundringsverdig tosidighet og flere lag enn en løk.

En som ser livets små gleder som livets ekte gleder. Som er helt perfekt som hun er, bare ved å være.

Kanskje det ikke er definisjonen på en hverdagsjente i det hele tatt, men bare min definisjon basert på hva jeg ser i Christina. Fordi for meg er hun den perfekte hverdagsjenta.

Bryr seg lite om overflatiske ting, men setter pris på de små tingene. Fire sett med totter i sofakroken, mens to små munner knusper og knaser i frokostblanding. En rolig kveld i armkroken. En fin sang på radioen. En knusekos på kjøkkenet. Lykken i hverdagen.

–> Stem på hverdagsjenta Christina som Folkets Favoritt i Vixen Influencer Awards ❤️

Blir det bedre eller blir det bare verre? Å se på gamle bilder av barna, mener jeg. Å se de små valpene som stabber rundt på gulvet, lyse i håret og øyne som ser alt for første gang. Det er noe så utrolig nostalgisk over å se bilder fra den tiden som alltid får det til å snøre seg i magen.

Så blir jeg litt glad, så blir jeg litt trist, sånn det ofte er med fine minner. For selv om livet med barna egentlig bare blir bedre og bedre for hver dag som går, så er det liksom noe helt spesielt med den første tiden. Da de luktet som karamell og var hjemme hele tiden. Da alt var nytt og rart og spennende. Også er det jo sånn med nostalgi da, at man visker bort alt det negative og sitter bare igjen med det beste.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Man husker jo bare de gangene man var på stranden som liten. Alle dagene med regn er lengst visket ut av hukommelsen. Og sånn sett er det jo både litt fint og litt trist at man må tvinge seg selv til å huske alle bleiene, gulpeklutene og gråtenettene med barna for å ikke gå helt i kjelleren. For tiden med bittesmå barn er ikke bare en tur i parken heller.

Det er mange øyeblikk man definitivt ikke tar bilder av som faktisk kan være litt greit å huske på når man sitter nedsyltet i nostalgisk melankoli og lurer på hvor årene ble av ❤️

/ Ha en fantastisk fredag!

I dag er det bare én måned igjen til Vixen Influencer Awards og det fikk meg plutselig til å tenke: Hvordan i all verden havnet jeg her? Jeg som for bare noen få år siden hatet barn, var lykkelig singel og synes pappablogging hørtes utrolig teit ut.

For jeg gjorde det i starten. Ideen om å starte en pappablogg kom faktisk fra mamma, slik mange gode ideer gjør. Du som elsker å skrive, sa hun, du burde jo skrive om livet som pappa. Pappablogg, sa jeg, hvem i all verden leser noe sånt?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men det var før jeg skrev mine første ord til min sønn. Teksten som skulle forandre mitt liv for alltid. For da jeg skrev “Min Historie”, en tekst som egentlig var ment som et innslag til en konkurranse for å vinne en kaffemaskin som Christina hadde siklet på, skjedde det noe. Noe stort.

Det høres kanskje veldig narsissistisk ut, men mens skrev den teksten satt jeg og gråt. Og da jeg leste over den etterpå, gråt jeg enda mer. Frem til da hadde jeg nesten aldri grått. Jeg var alltid en sånn fyr, skjønner du. En sånn som aldri gråt. Var litt stolt av det faktisk. Det var før jeg fikk barn.

Nå gråter jeg nesten hele tiden. Det er helt latterlig. Kan ikke se en rørende snutt på youtube uten at det begynner å dugge på brillene.

Men verst var det altså da jeg selv så hva jeg hadde skrevet om tiden da Plutten kom til verden, for frem til da hadde jeg ikke selv innsett hvor vanvittig sterke følelser jeg hadde for ham. Og siden den gang har jeg ikke sluttet å skrive. Til ham. For ham. For meg selv. For dere.

Og sånn ble bloggen født. Med et barn i armene og en pappablogg i vekst ble livet plutselig snudd på hodet. Brått gikk jeg fra å føle at livet var en anelse meningsløst til å innse at livet som fattern var meningen med livet. I hvert fall for meg. Drit i alt annet, vær den beste pappaen du kan være, nå og for alltid.

Og midt oppi alt dette en pappablogg som har hjulpet meg gjennom gleder og sorger. Som har latt meg dele mine historier og få deres tilbake. Som har gitt meg så uendelig mye inspirasjon, spesielt dere lesere som jeg ikke kan få takket nok for at dere deler deres historier og kommer tilbake dag etter dag for å lese mine rare skriblerier, og gjør det mulig for meg å leve dette rare livet jeg lever.

Som er fantastisk, men også helt surrealistisk. For å leve av blogg er én ting, noe helt annet er å få bloggen nominert til Vixen Influencer Awards. Det hadde jeg ikke trodd, der jeg satt på en hytte for seks og et halvt år siden og tøffet meg med at jeg absolutt ikke var klar for barn og hele den greia der.

Lykkelig uvitende om at Christina allerede var et par uker på vei <3

❤️
 

–> Stem på Pappahjerte i Vixen Influencer Awards