Tenk å ligge med det vakreste i verden i armene. Kjærlighet i sin reneste form. Magi og forelskelse. Alt du noensinne har drømt om.
Og alt du føler er sorg.
Alt du hadde gledet deg til, alt du hadde trodd, alt var bare løgner. 100 meldinger, gratulasjoner og telefoner, men du føler ingenting. Alt du vil er å grave deg ned. Ingen glede, ingen lykke, bare sorg og frykt og anger.
Kanskje har du følt det gjennom hele svangerskapet. En voksende uro om at noe er feil, men du vet ikke hva. Et helt liv med forventninger om et helt nytt liv med kjærlighet og glede, men så skjer det bare ikke. Kun et stort, svart og endeløst hull av sorg og skam som drar deg inn og sluker deg hel.
Det høres kanskje rart ut, men det rareste med fødselsdepresjon er ikke at det skjer, men at ingen snakker om det! Den siste tiden har jeg nemlig fått flere henvendelser fra mødre som har gått gjennom det alle mødre frykter, men som opplever at de ikke blir hørt.
Derfor har jeg skrevet denne teksten for å prøve å hjelpe dem, for tall viser at rundt 1 av 6 kvinner, i tillegg til en god andel menn, sliter med psykiske problemer etter en fødsel. 1 av 6! Det er veldig mange med tanke på man nesten aldri hører om det.
For det ligger unektelig et tabu der. En skam i å skulle føle noe annet enn ubetinget kjærlighet for det nyfødte nurket. Og det må være så utrolig vanskelig. Å leve med angst og depresjon i en tid der du er forventet å være på ditt lykkeligste.
For alle forventer det. Venner, familie, deg selv. “Nyt den første tiden” sier folk, lykkelig uvitende om at for 1 av 10, vil dette være den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv. Men ingen prater om det.
Jeg husker selv hvordan det var da vi kom hjem med en baby i armene for første gang. Vi var livredde! Men vi hadde hverandre og vi hadde mange rundt oss. Mamma, svigermor, bestemor, tanter, venner og familie. Og vi benyttet oss flittig av dem.
For å komme hjem fra sykehuset med et nyfødt barn, kan i seg selv være overveldende. Som å sette seg bak rattet på en bil, uten en eneste kjøretime. Hvordan må det da oppleves for de som har fått en fødselsdepresjon?
For mange vil det være helt kritisk med den hjelpen man kan få på sykehuset. Hjelp til å komme i gang med amming, komme over de verste smertene og være forberedt på en helt ny hverdag.
Men mange får ikke den hjelpen de trenger og tallenes tale viser at andelen kvinner med fødselsdepresjon øker. Dette tilskrives blant annet dårligere offentlig barselomsorg, kortere liggetid på sykehus etter fødsel, færre jordmødre og dårlig beredskap på ammehjelp i ulike kommuner.
Og som Christina omtalte på bloggen sin for noen dager siden, så skal den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus som skal stå ferdig i 2022 ha mål om å shippe ut 40% av kvinnene 6-8 timer etter fødsel! (Les: “Jeg ville ikke hjem”)
6-8 timer?! Hva skjedde med 6-8 dager?
Mange nybakte mødre blir altså sendt hjem fra sykehusene altfor tidlig, med for lite kompetanse til å takle sin nye hverdag. Der man har behov for råd, hjelp og veiledning, blir man heller sendt ut på glattisen med et klapp på ryggen og lykke til kamerat.
Når alt man trengte var noen å prate med. En sykepleier, en ammehjelp, en psykolog eller venn. Noen til å dra deg ut av mørket og ut i lyset. Det gjelder som sagt ikke alle, men 1 av 6 sliter altså med psykiske lidelser etter en fødsel og forlater sykehuset med et rop om hjelp som ingen hører.
Å måtte gå gjennom noe sånt, kjempe seg gjennom en fødselsdepresjon, late som om alt er greit, kanskje alene, kanskje uten hjelp eller støtte, må være helt grusomt. Og sånn er det altså for rundt 1 av 6 nybakte mødre, samt en god andel fedre. Men ingen snakker om det.
Kan det skyldes skammen? Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg har aldri likt begrepet “fødselsdepresjon”. Det får det til å høres ut som om fødselen har utløst en eller annen psykisk brist i kroppen. Som om det er noe galt med deg.
Det er ikke noe galt med deg, det er bare livet som tynger deg ned og du får ikke den hjelpen du skulle hatt.
Forventninger, stress, søvnmangel, usikkerhet, hormoner, ammeproblemer, manglede erfaring og det massive ansvaret for et helt nytt liv. En helt ny verden av utfordringer og bekymringer, og du har ikke fått utdelt noen verktøy.
Så kjære nybakte mor eller far,
Du er ikke gal, du er ikke rar, du er ikke unormal. Du sitter ikke engang alene i båten, det er mange her med deg, det er bare ingen som tør å vise seg. Så tenn lys! Prat om det! Ring noen, snakk med noen, spør om hjelp <3
Kjenner du noen som akkurat har fått barn, så ring dem! Ikke si “Nyt den første tiden”. Si heller: “Prat med meg. Ring meg, spør meg om hjelp. Jeg er her for deg”.
For 1 av 6 nyter ikke den første tiden, ikke engang i nærheten. For dem er det den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv.
Men ingen prater om det.
Licensed from: antpkr / yayimages.com
/ Opp fra mørket, frem i lyset ❤️
Edit: Har fått tips om gruppa “Godnokmamma” på Snapchat, for mødre som har opplevd fødselsdepresjon.
Les også: Kona til – “Jeg ville ikke hjem”
