Og når du endelig begynte å ta dine første, vaklende skritt og jeg så på deg og tenkte hvor usannsynlig rart det var at de små pailabbene dine en dag skulle hoppe, løpe og sprette. Det går jo ikke, se bare så ustabile de er. Kommer seg jo nesten ikke over dørterskelen.
Men i dag kjøpte vi fotballsko. I nesten samme størrelse som mamma. Og leggskinn. Og ball. Og drakt. Og du skal bli fotballgutt.
På bein som bare i går tok sine første skritt.
Det er fantastisk, men også fantastisk rart. For tiden flyr den, gutten min, og snart har du større føtter enn mamma og scorer ditt første mål i en stor kamp.
Og du vil se på oss og vil se på deg og vi vil være verdens stolteste. Du vil føle deg som verdens største, og akkurat der og da så vil du også være det, men for oss vil det også være en del av deg som for alltid vil være den fine, lille gutten vår.
06. april skulle altså bli dagen da isen endelig forsvant fra plattingen, det første hint av krokus er å se på siden av huset og tidligere i dag tror jeg jaggu jeg så en hestehov. Kan også ha vært en sneip. Greit nok det også, så lenge det ikke er is eller snø.
Men det har vært varmt i dag. For første gang siden gudene vet hvor lenge. Varmt nok til å ta av seg jakka og føle seg som et hulemenneske som ser solen for første gang. Man blir liksom bare stående og slurpe i seg hver eneste solstråle og glede seg over at man ikke fryser på seg koldbrann på minuttet.
For nå er vinteren virkelig i saftig retrett. Jeg hadde nesten, nesten, gitt opp håpet om vår i år. Vinteren har vært så standhaftig og holdt gata i et skikkelig balletak, men nå renner vinteren endelig av gårde ned i grus og gress. Og det er fantastisk. Fan. Tastisk!
Også at det attpåtil er blå himmel og tacofredag – nei, blir det bedre nå så dævver jeg 😀
Folkens, det er bare å hive jakka, få på smilet og glede seg over livet – våren er på vei!
Det er rart hva man kan finne i et spann med maling. Kjærlighet, for eksempel.
Jeg hadde egentlig gruet meg til å male. Litt fordi det er ganske kjedelig, litt fordi vi akkurat har malt de veggene. Men veggene maler ikke seg selv, og så lenge gangen vår oser av “mensenrødt” (beklager ordet, men det er bare det vi kaller fargen for tiden), så må vi ta tak.
Så i helgen fikk barna noen timer med is og lek hos mormor og bestefar (tusen takk!), mens herr og fru Klonk spratt det første malingsspannet.
Og det tok ikke mange strøkene før jeg kjente det. En slags indre ro. En merkelig følelse av velvære og glede. For det er noe meditativt over å male. Bare sitte i ro og varsomt påføre farger på vegg. Strøk på strøk mens veggen sakte men sikkert endrer farge.
Alene kan det være ganske kjedelig, men sammen er det noe helt annet. For sammen går det over dobbelt så fort. Arbeidet blir morsommere og mye mer inspirerende, for hver gang man snur seg og ser så har den andre kommet et stykke videre. Et stykke vegg man slipper å male selv. Det er en god følelse.
Så skrur man på litt musikk som står og går i bakgrunnen, mens man prater litt om løst og fast. Rykter og planer, tanker og drømmer. Man ler litt og koser seg og glemmer litt at man jobber.
Og for hver vegg som kles i kliss ny drakt, stiger humøret enda et hakk. Helt til det punktet hvor man føler en oppløftende glede som totalt overskygger den litt kjipe følelsen man hadde før start.
Og jeg vet ikke om det skyldes den forløsende følelsen av å få ting gjort eller om det skyldes løsemidler i malingen, men plutselig oppsto det en liten gnist nedi malingsspannet. Vi kjente det begge to. Så godt å få litt tid sammen, uten ørten andre ting i hodet. Bare male og prate og være sammen om et prosjekt.
Brått ble musikken litt søtere, fnisene flere og smilene varmere. Ikke bare to malende kamerater på et kjedelig oppdrag, men kjærestepar i gamledager på vei mot noe finere. Sammen.
Det er rart det der, hvordan parforhold fungerer. Noen ganger er man oppe, andre ganger er man nede. I blant er det fest, men for det aller meste hverdag. Og midt blant oppvask og hverdager kan man plutselig finne kjærligheten i bunnen av et spann med maling <3
Gikk han for permanent? Highlights? Extensions? Rottehale? Se FØR- og ETTER-bilder.
Når bloggere drar til frisøren er det ofte masse opplegg. Det er krøller og botox og negler og spons i hue og ræva. Teo er ikke så fin på det. Han nøyer seg med litt kort i nakken og på øra.
Og endelig har vi funnet en hundefrisør vi er superfornøyd med, som behandler ham som den divaen han er. Barberer ikke ned til beinet, men klipper og vasker og gir ham full Spa-behandling. Og han digger det!
Såpass synes jeg han fortjener når han tross alt er langt mer populær og ettertraktet her på bloggen enn undertegnede x-)
Så her får dere et par FØR-bilder og ETTER-bilder av go´gutten som nærmer seg 11-årsdagen i mai 🙂
Jeg snakker selvfølgelig om den ubestridte kongen av drittlukt: Surstrømming.
Og sommeren for to år siden åpnet Christina og jeg en boks med denne bedervede jævelskapen. Og tro meg: Det finnes ingen over, ingen ved siden, ingen engang i nærheten – Surströmming ER og blir den verste lukta i verden.
Her er videobeviset.
OBS: Vi advarer mot sterke gloser og lukter i innslaget 😉
Musikk: “Scheming Weasel (faster version)” Kevin MacLeod (incompetech.com) – Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License – http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/
Rekeskall? Søppel? Avføring? Nei, jeg har noe mye verre.
Søppeldynge er notorisk kjent for å være litt ugreit for luktesansen. Mange mener også at våt hund får neseborene til å vrenge seg. Selv er jeg ingen stor fan av gamle rekeskall på en varm sommerdag,
Sur melk, brukte bleier, fiskeslo og oppkast er også gode kandidater for å lokke frem brekningsrefleksen, men i går oppdaget jeg noe som topper alt dette.
Det skjedde da jeg skulle hente barna i barnehagen i går. Lukten traff meg som en slegge idet jeg åpnet døra.
Det første som slo meg var bæsj. Å ja, noen har tråkket i en hundekabel, fort gjort det. Men så gikk lukten over i et slags oppkast-landskap, for så å touche innom gammel melk i sommersol med et hint av råtne egg og kadaver. Og alt dette på likt!
Og det var da jeg innså det.
Råtten snø!
For har du vært i et rom fullt av vinterdresser marinert i råtten snø? Det lukter seriøst som en bedervet grevling, rullet i bæsj og tent på.
Etter et raskt søk på nettet fant jeg blant annet denne saken i Aftenposten, som forklarer at lukten skyldes et naturfenomen kalt “isbrann”. Lukten kommer altså ikke av oppkast eller hundebajs, men smørsyre som oppstår under en gjæringsprosess fra gress og planter som ligger stengt inne under isen.
Så all honnør til de ansatte i norske barnehager som ikke klipper av seg nesa med saks i disse dager, for den lukta der hadde drevet meg til vanvidd på 5 minutter x-)
Pass dere for kanten, har vi alltid sagt. Den skarpe kanten på kjøkkenbenken som henger faretruende over matskåla til Teo. Dere kan slå hodet oppi og da kan dere få kjempevondt. Slå hull i hodet til og med, så pass dere for den, har vi sagt.
Og vi har vært bekymret. Veldig bekymret. Hengt på beskyttelsesgreier og dempere for å gjøre kanten mindre skummel, men sånne ting har det med å falle av.
Og her i går løp barna rundt på kjøkkenet igjen. Jagde hverandre rundt mens de hoiet og lo.
Pass dere for kanten, sa jeg strengt av gammel vane.
Da først la jeg merke til noe..
Å ja, så ikke bare ett av barna, men begge har faktisk vokst seg så lange på sokkelesten at de er langt forbi skallefare. Når skjedde det?! Hallo, jeg har sittet og fulgt med på dere hver eneste dag, når i all verden har dere skutt i været?
Plutselig sitter man der og tenker på alt som har vært og for lengst er forbi. Bleier, for eksempel. Tenk at vi er helt ferdig med bleier! Og vippestol! Og stellebenk, babygrøt, barnevogn, smokk og ammeputer. Alt det der, ferdig for lengst. Men man glemmer å tenke på det når hverdagene bare tøffer av sted.
I det ene øyeblikket sitter man og klager over babyen som er oppe syv ganger om natten, i det neste kjøper man barnesko som er bare noen få størrelser unna mammas.
For det er ikke det at jeg er fargeblind, absolutt ikke, jeg er bare fargekombinasjonsblind. Jeg er født helt uten evne til å se om to farger går godt overens eller kræsjer totalt.
Jeg har heller ikke greie på klær og mote. Aldri hatt, vil aldri ha. Kombinert med mangelen på forståelsen for farger, betyr det at jeg stort sett aldri gjør spennende krumspring på motefronten. Kjøper meg kanskje en hatt sånn i ny og ne, men bruker den aldri.
Dessuten eier jeg ikke engang et hint av forståelse for interiør. Altså virkelig ikke. Jeg kan kjøpe en sofa kun egnet for tyske bunkere og synes den er rett så raff. Derfor holder jeg meg gjerne unna sånt og lar Christina ta det, for alt jeg liker er enten stygt eller harry.
Ikke du da, grisen <3
Men her en dag skjedde noe rart. Virkelig rart.
Vi skal nemlig male det grusomt 90-tallsrøde gjesterommet, som for tiden også er mitt hjemmekontor (og treningsrom). Derfor synes jeg det var bare rett og rimelig at jeg skulle få en finger med i spillet på fargevalget. For jeg gidder ikke sitte å jobbe, enda mindre trene, i et lyserosa softis-rom. Nei, rommet skal være litt mandig.
Men hvilken farge skal man gå for?
Det siste halvåret har jeg sett hvordan Christina jobber som en narkohund hver gang hun skal velge maling til et nytt rom. Hun googler, leser seg opp, henter fargeprøver, henger opp prøvene på veggen, lar dem stå der i forskjellig lys, setter de opp mot hverandre, leser litt mer på nett, prøvemaler kanskje og snakker med venninner. Om maling!
Må det virkelig være så komplisert eller kan det gjøres enklere? Det første som slo meg var blå. Så jeg gikk inn på google, skrev “maling blå”, klikket på fanen for bilder og det første bildet jeg så.. Smækk bæng, der har vi den. Det er fargen for meg! Hele prosessen tok meg kanskje 7 sekunder.
Rimelig sikker på at fargen var like ukul som en fyldig rottehale, tok jeg nølende med meg macen bort til Christina (som tross alt er hoveddommer i slike ting) for å sjekke.
– “Denne liker jeg. Funker den?”
Hun så på meg med store øyne og et overrasket blikk, litt sånn du ville sett på en ape som plutselig begynner å synge på nynorsk.
– “Ja, den er jo kjempefin!”
Og dermed var det gjort. Jeg har for første gang i livet truffet med et interiørvalg som har falt i god jord hos en kvinne! Og alt det tok var 36 og et halvt år.
I dag skjedde det noe rart. Jeg startet dagen i sofakroken med en kaffekopp og et trøtt mobiltryne på facebook. Litt for tidlig å starte dagen, må bare scrolle og slurpe litt sånn på tampen av en god påske. For det har det vært. Virkelig.
Vi har hatt familie på overnattingsbesøk, vi har vært på utsøkt middag hos svigers, vi har hatt venner over på vin og sladder, vi har syklet i gata og spist is i solveggen. Kort sagt, vi har hatt det som plommen.
Men så sitter man og scroller på Facebook, da. Plutselig får man følelsen av at man ikke har gjort en dritt. For alle er tilsynelatende på fjellet. Alle er lykkelige og atletiske og se på oss og vår perfekte familie på det perfekte fjellet i den perfekte ferien.
Og det er greit det altså. Jeg forventer ikke annet enn at folk deler snutter av livet når livet leves best, men hvorfor er vi så opptatt av å vise kun den beste versjonen av oss selv?
Disse vennene man aldri hører noe fra resten av året, plutselig deler de 50 bilder på 3 dager. Og det er skyfri himmel på alle.
Jeg sier ikke at jeg er noe bedre selv altså, det hadde bare vært så morsomt om det var spalteplass til hverdagen også.
Jeg mener, nå som alle er så opptatt av at det skal bli slutt på retusjert reklame og falske idealer i media, hva med å ta en titt på egen hverdag og hvordan man fremstiller seg selv på nettet? Er ikke det en ganske retusjert versjon av livet vi lever? Satt på spissen, altså.
For av alle påskebilder jeg har sett, av ski i løypa, pølser på bålet og fyr i peisen, har jeg ikke sett ett eneste bilde av lammelåret som ble svidd, nesa som knakk i skibakken, eller pappaen som spiste en bedervet pølse og fylte bilen med magesjau. Det er bare lykke, lykke og atter lykke.
Og plutselig satt jeg altså der og kjente på det. Følte at vår påske kanskje ikke hadde vært god nok likevel, vi har jo “bare” vært hjemme.
Så får man dårlig samvittighet. Vi er jo ikke dårlige foreldre, men de folka der er nok et par hakk bedre.
Det er selvfølgelig en utrolig teit tankegang, jeg vet det, men likevel skjønner jeg nå litt bedre de folka som føler seg tjukke av å se Caroline Berg Eriksen se ut som en toppidrettsutøver bare 4 dager etter en fødsel. Absolutt ikke Carolines skyld det, men jeg skjønner til dels tanken nå.
Dette med at man sammenligner seg med andre. For når andre først stikker frem hodet, er det stort sett bare når ting er på sitt aller beste. Så sitter man der i joggebuksa og scroller og føler seg kjip.
Så hvis du har det litt sånn nå, bare husk: Virkeligheten er mer enn det du ser på facebook. Mange har mistet påskelammet i bakken, bulket bilen og bannet stort foran barna. Mange har falt i bakken, kastet opp på afterski og slengt langrennsskiene på dynga.
Du ser det bare aldri, for det får så fryktelig lite med likes 😉
Før kunne jeg se de grusomste, fineste, rareste, mest fantastiske ting, uten å felle så mye som en fluefis. Nå derimot.. nå trenger jeg nesten bare tenke på noe rørende, så begynner det å skje ting i øyekroken.
Men en GRIS som gjeter SAUER?!
I dag satt vi nemlig og spiste grøt i sofaen, da vi zappet innom filmen om Heldiggrisen Babe på TV. Du vet, storfilmen fra 1995 om en gris med en merkverdig lugg som bor på en gård.
Jeg har aldri sett den før og tenkte at det ikke var stort å hente, men barna ville gjerne ta en titt. Dessuten var det bare 10 minutter igjen.
Så vi så på. Jeg slurpet kaffe og var ikke fryktelig opptatt av hva som foregikk på skjermen. Men det var frem til den lille grisen skulle prøve seg som gjeterhund i en stor gjeterhund-konkurranse. Alle lo av den lille grisen, alle lo av eieren. Idioter, tenkte de. En gris som skal gjete sauer, det vil aldri gå!
Men det gikk. Grisen fikk lære et hemmelig triks av en annen gjeterhund og plutselig gikk alt som smurt og publikum jublet ekstatisk!
Og da gikk tårekanalene til pappa bananas.
Men vet du hva, det kan jeg faktisk ikke leve med. Jeg skjønner at det kan være rørende å se et barn synge i en talentkonkurranse eller en vakker scene i en film, der en familie gjenforenes etter mange års ulykke, men kjære tårekanaler, en gris som gjeter sauer?! Det blir for teit ass.
