De første årene med barn i hus kan være en prøvelse for forholdet. Plutselig går man fra romantiske middager og hele søndager i sengen, til grøt i håret og våkenetter.
Det som før var impulsivt, gøy og spennende, blir til hverdager og rutine. Romantikk er en by i Kina, og når kvelden kommer vil man enten bare ligge som en potet i sofaen eller sove som en stein.
Senga går fra å være et sted der magi skapes til å bli en høyst nødvendig ladestasjon for slitne kropper. Ikke noe sexy undertøy her takk, vi går for komfortable pysjbukser og den enorme t-skjorta med en kattepus på.
For det er så mye som skal gjøres og det er liksom ikke tiden for å jakte romantikken i en hverdag preget av barn som skriker, bleier som stinker og en sofa som marineres i yoghurt. Og midt oppi et sånt liv er det lett å bli opphengt i arbeidsoppgavene og legge hverandre litt på vent.
Og der har vi nok vært en stund. Latt det skure uten å tenke stort over det. Vært enige om at vi har det bra, men at akkurat nå er det barnas beste som står i høysetet. Lite biff og dyr champagne, men det går greit. Vi klarer oss.
Det har nok ikke vært den helt store gnisten i denne perioden. Ikke noe fyrverkeri av følelser som får Celine Dion til å gå i fistel. For hver gang Celine setter i gang, får man heller lyst til å legge seg 😉
Men nå, nå som yngsteapen har passert 3 år med god margin, nå begynner det å skje ting med mor og far. Nå er vi liksom gjennom den tykkeste tåka og kan se hverandre klart igjen. Og det har ført til en gnist ⭐️
Ikke rosa skyer og “la oss dra til Maldivene i 4 uker”-gnist, men vi ser hverandre igjen. Vi husker hvorfor vi ble forelsket, husker hva vi falt for og hvorfor vi sitter her med to små apekatter. Og det er så fint!
For de første årene med småbarn i hus kan være tøffe for parforholdet, men kommer man seg først gjennom de årene helskinnet, tror jeg man kan stå gjennom alt. Og det er kanskje det vi føler nå. Nettene har blitt lengre, tårene færre og fremtiden er lysere enn noen gang.
Smokker og bleier er pakket vekk, barnevogna er solgt på finn. Vi klarte det. Nå kan vi se hverandre igjen. Og vi liker det vi ser.
Det er rart hvordan man plutselig ikke blir skikkelig voksen lenger når mamma og pappa kommer på besøk. Brått er man bare “voksen light”.
For joda, riktignok har vi bikket 30, har barn, hus og bil, men man blir liksom aldri voksen-voksen som foreldrene sine. Ikke som i eldre altså, bare voksenere.
Slik som i går. Mamma og pappa rakk ikke få av seg ytterjakka engang, før de satt i gang med en storstilt redningsaksjon for samtlige av husets blomster og planter. Avocadoplantene ble badet i vann og roser rushet rett til vasken som på en akuttavdeling.
Så var det de større plantene oppe sin tur. Pappa bar ut store mengder vann til de pjuskete plantene mens han ristet på hodet og kom med dystre diagnoser som en godt skolert doktor i legefrakk:
– “Herregud, denne må behandles med mye vann, stakkar. Kan prøve å gi den en skikkelig dose nå, men jeg er redd det er for sent.”
Da føler man seg brått litt sånn midt-på-treet voksen. Barn og hus og sånt, men fortsatt ikke helt fullverdig voksen enda 😉
Enda verre var det på kvelden, da vi satt foran TV-en og nøt ost, kjeks og et ørlite glass lettbrus. Plutselig kom det et ekkelt kryp krypende mot meg på sofaen. Ikke spesielt stort og ikke spesielt skremmende, men like fullt et kryp.
Til vanlig ville jeg bare håndtert situasjonen selv, men pappa var jo der, så helt automatisk hoppet jeg livredd opp av sofaen og ba ham ta hånd om det. Som han gjorde.
Og vips så var jeg enda litt mindre voksen. Igjen.
Men det er greit da. De gamle er eldst, tross alt. Så er det jo også noe litt fint over at uansett hvor gammel og selvstendig man blir, så er man alltid barn av sine foreldre 🙂
Vi klarer ikke holde liv i en kaktus og de bare: “Tok med noen sitroner fra hagen i Spania, vi” x-) #forskjellpåfolk
Eurovision nærmer seg og fire fredager fremover skal ekspertpanelet på NRK presentere låtene og artistene som skal delta på det ekstremt ekstravagante showet. Og selvfølgelig, som MGP-fantast på min hals, må jeg henge meg på og live-blogge fra sendingene og rulle poengene fra 0 til 12 🙂
21.33: Noterer meg at statskanalen er bak skjema. Tsk tsk tsk. Terningkast 1.
21.37: Gleder meg til å se Ingeborg Heldal på skjermen, en av mine absolutte favorittpersoner 🙂 <3
21.42: Liker fortsatt ikke det norske bidraget i år jeg. Sorry asså. Jeg elsker fortsatt Fairytale, kommer nok alltid til å gjøre, men denne nye låta gnikker meg liksom litt feil. Men samma det, mannen har energi, glede og entertainer-gen til tusen, så jeg heier okke som 😀
Låt 1: Israel, Netta – Toy
Men i helvete. Klukket hun? Som en.. høne? Dette er det rareste jeg har sett. Og hørt. Men.. Det funker. På et eller annet vis så funker det. Og man blir jo faktisk sittende og klukke i sofaen. Jeg skjønner ikke hvorfor det funker, men det gjør faktisk det. Fengende og med masse energi. Og klukking som er helt umulig å glemme. Poeng: 8.
21.51: Dette er gøy! Elsker ekspertpanelet 🙂
Låt 2: Russland, I want break
Sorry ruski, men dette er kjempekjedelig. Det er alt jeg har å si. Silje Nordnes kan melde om at artisten har en muskelsykdom og det er jo veldig beklagelig, men jeg kan kun ta utgangspunkt i låta, dessverre. Og dette er det aller kjedeligste jeg har hørt på kjempelenge. Poeng: 0.
Låt 3: Danmark, Rasmussen – Higher ground
Her smører vi tungt på med vikingklisjeer, Game of thrones og MGP-greatness, men det funker. Det funker så det griner. Savner et lite hint av noe, men vet ikke helt hva. Mannen synger vakkert, men det er nesten så det blir for mye klisjé. Hvis det er mulig. Sliter med poeng-givningen og må spørre panelet i sofakroken; mamma, pappa og Christina. Og Teo. Poeng: 10.
Låt 4: Polen (rakk ikke lese låtnavnet)
Svak vokal og veldig generisk sang. Dette fenger ikke meg i hvert fall. Kan sikkert være en fin festsang, men kommer ikke gjennom skjermen. Poeng: 3.
22.05: Tradisjon tro her på Peters live-blogg: Teo har fått godbit 😀
Låt 5: Storbrittania, Surie – Storm
Annie Lennox? Jøsh, det var lenge siden sist. Et hint av Adele i starten av låta der også. Vel, uansett hva dette slekter mest på, ganske kjedelig er det uansett. Det virker litt uinspirert og det er jo ingen glede her! Som fattern sier: “Eurovision skal jo være glede, det skal være fest!” Dette er mer som to lunke wiener i en lompe. Uten ketchup. Helt greit, men ikke noe å skrive hjem om. Poeng: 4.
Låt 6: Ungarn – AWS
Bonuspoenget for å synge på eget morsmål trekkes raskt tilbake for lyden av heavy rock. Misforstå meg rett, jeg elsker Dimmu Borgir, Satyricon, Devildriver m.m, men i Eurovision synes jeg det blir feil. Og jeg liker denne typen musikk. I sin setting. Fint med mangfold altså, men for meg handler også Eurovision om låter jeg kan høre mange ganger på en kveld foran TV-en uten å gå lei. Og dette ble litt dopause for meg. Poeng: 3.
Låt 7: Estland – La forza
Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet virkelig ikke hvorfor, men dette funker for meg. For å sammenlikne med forrige låt der jeg liker sjangeren, men ikke låta. Her liker jeg ikke sjangeren, men elsker låta. Dette traff meg rett i magen. Det er pompøst og altfor mye, men jeg liker det. Må si meg helt uenig med ekspertpanelet her, for dette funker for meg. Fattern er enig, og det er godt nok for meg 🙂 Poeng: 10.
Låt 8: Armenia, Sevac
Jasså Sevac, la meg gjette: Favorittfilmen er “300” eller? x-) Ålreit, så du ser ut som en hardbarket spartaner og reiser til Lisboa for å gå i krig, men er dette våpenet å vinne kampen da? Jeg føler vel at dette blir litt for sløvt til å hugge hodet av noe som helst. Fin skjeggvekst til tross, blit lite å bite i her. Poeng: 3.
Låt 9: Belgia, Sennek – A matter of time
Melodisk og fint dette, perfekt radiolåt og absolutt en sang jeg skal legge på spillelisten for våren. Liker taktskiftet og mystikken, men er det noe for Eurovision? Nja. Tja. Jeg ville heller bare hatt den som en knallgod radiolåt. Vi håper på et godt sceneshow for å redde dette i land. Poeng: 7.
Låt 10: Finland, Saara Aalto – Dreamers
Ah, dette kan jeg se for meg på vinnerscenen med flagg og konfetti og full fres. Dette kan absolutt være årets vinnerlåt. Det er melodisk og kult, det er fest og moro. Det er litt rart, det er klart det er det, men det er jo akkurat det Eurovision skal være. Det er litt harry, litt fest og masse moro. Nei, dette blir kveldens vinner for meg. Poeng: 12.
Konklusjon: Mye å glede seg til i Lisboa i mai! Vet ikke om det er tilfeldig eller nordisk forbrødring, men Finland og Danmark kommer høyt ut i kveld. Holder en knapp på Finland som har designet en låt skreddersydd så til de grader for Eurovision at det nesten er litt flaut. Men det funker 😀
På vei til barnehagen i dag, skjedde det. Plutselig hoppet en svart katt ut i veien og labbet nonchalant rett foran bilen vår.
Oh no! Denne dagen er offisielt ødelagt! For svart katt over veien betyr ulykke, det er noe alle vet. Og i tillegg er det fredag den trettende!! Fly kommer garantert til å ramle ned i hodet på oss og bilen vil eksplodere.
Så jeg ville bare skrive det her, i tilfelle noe skulle skje.
Men nå som jeg først har skrevet det, er jeg faktisk oppriktig spent på hva dagen vil bringe. Selvfølgelig legger jeg ikke veldig mye lit til gammel overtro, men overtro er fortsatt en greie. Alle er litt overtroiske.
Det er lett å fnyse av folk som tror på engler og UFOer, men litt overtro har vi i oss alle sammen. Ikke jeg, tenker du kanskje. Ikke? Nei vel, så si dette her og nå: “Jeg håper virkelig at bestevennen min blir påkjørt i dag”.
Si det høyt. Nei, du vil jo ikke det. Og hvis du faktisk sier det, så knyter det seg litt i magen. For man vet jo aldri og det er ikke noe poeng å ta sjansen heller. Og plutselig var du litt overtroisk du også, gitt 😉
Det samme gjelder for de fleste tror jeg, enten man banker i bordet, samler på firkløver, er livredd svarte katter, stiger, fredager eller speil som knuses.
Men er det noe i det? Vi får se. For med meg selv som prøvekanin skal jeg i dag sette gammel overtro på prøve. Og bare for å øke innsatsen, skal jeg legge til to andre faremomenter i tillegg til katten for virkelig å gjøre det interessant.
Gå under en stige? Nei nei!
Slå opp en paraply innendørs? Galskap!
Så vil jeg overleve svart katt over veien, passering under stige og innendørsparaply på selveste fredag den 13?? Tvilsomt, men vi får se.
Men skulle eksperimentet gå helt bajs og jeg ender opp med å stryke med i løpet av dagen, vil jeg bare si dette: Det var den hersens kattens skyld.
(Grå stuntkatt fra Nøtterøy. Rakk ikke ta bilde av den svarte rabagasten som gikk over veien)
Og du aner ikke. Jeg hadde bare tre ting jeg skulle ha. Tre små ting, men likevel måtte jeg løpe inn for å kjøpe dem.
I bilen satt Christina og ungene. Det var rett etter barnehagen og stemningen var allerede sånn midt-på-treet. Og ustabil som en håndgranat. Så jeg løp målrettet inn med nesa rettet mot mine tre små ting. Dette må gå fort. Kom igjen, Peter.
Jeg hadde en drøm om å klare alt på bare 10 sekunder, men der sto du. Bare én kasse åpen, bare én foran meg i køen, men det var deg. Og handlevogna di kunne fylt et rom.
Du må ha kjøpt to av alt de hadde. Hadde jeg kjent deg bedre, ville jeg sagt lykke til på ferden til sydpolen.
Men jeg følte ikke for å spørre om jeg kunne hoppe foran deg. Din tid er like dyrebar som min, så jeg ventet. Tittet ned i bakken, gikk i ett med tapetet og aksepterte min skjebne. Dette vil ta en stund.
Det var da du snudde deg. Du så på meg, du så ned på din egen kurv, så utbrøt du:
– “Æmmen herregud, hvis du bare skal ha de tre tinga så må du jo bare hoppe foran meg!”
Og for alle som leser dette så virker det kanskje ikke som stort, men jeg synes det. For det er en holdning vi må ivareta og sørge for at ikke forsvinner ut av folkesjela.
Ja vel, så er ikke min generasjon nødvendigvis den beste til å sette opp flagg og ta det ned igjen til nøyaktig riktig tid, men la oss i hvert fall ta vare på dette. Gleden i å gjøre hverdagslige småting for andre.
Trenger ikke male hele huset til naboen, et lite hei eller et frikort i kassakøen kan være mer enn nok.
For som det sies: Den største glede man kan ha, det er å gjøre andre glad 🙂
La oss aldri glemme det.
Takk.
/ Hilsen han stressa småbarnsfaren med bare tre ting i hånda
Tenk på en ansatt i barnehagen til barnet ditt. Gjerne den ansatte du liker aller best. Han eller hun som alltid møter deg og barna med et stort smil hver eneste dag.
Som ser barna og kjenner dem, som vet hva som trengs og når. Alltid et lunt smil på lager, alltid er trygt fang å sitte på. Som barna liker så godt at du nesten blir litt sjalu.
Hadde det ikke vært fint om denne personen måtte jobbe på spreng i en underbemannet avdeling hver eneste dag? Som ikke lenger har tid til å være den trygge bautaen i barnas hverdag, fordi det trygge fanget må være 9 steder på likt til enhver tid? Presset så til de grader på tid at vedkommende til slutt blir utbrent.
Som skulle vært der, som skulle sett, som skulle trøstet, men også har en bleie å skifte, tre barn som krangler i et annet rom og et skjema som må fylles ut. Som halve dagen må jobbe alene i en avdeling der ingen lenger blir sett. Og smilet du er vant til å møte i døra, blir gradvis til en fortvilet mine og en frustrert rynke som bare vokser og vokser.
Vil vi ha det sånn? Nei. Har mange det sånn? Ja, dessverre. Altfor mange. For realiteten er at mange barnehager er dramatisk underbemannet. I mange barnehager drives det rovdrift på de ansattes tid og kompetanse, og innsparing på kroner går foran både barnas og de ansattes beste.
Jeg mener dog, som jeg har sagt flere ganger før, at barnehageansatte er noen av de viktigste folkene vi har i samfunnet. De utgjør en vanvittig viktig rolle i barnas liv og de har et massivt ansvar. For den jobben de gjør og de valgene de tar, vil ha direkte innvirkning på barnas liv, både nå og i fremtiden.
Spør du meg så fortjener de egentlig millionlønn for jobben de jobber, men likevel må de jobbe motstrøms i et yrke som sjeldent får den anseelsen det fortjener.
Men det er ingen grunn til at vi som foreldre trenger å stå passivt på sidelinjen og la denne uretten skje. Vi både kan og bør engasjere oss, ikke bare for de ansatte, men også for våre barn. For bedre vilkår for de ansatte, vil ha direkte innvirkning på våre barns hverdag.
Plutselig et ekstra fang å sitte på, alltid en voksen til stede. En varm skulder å gråte på, ikke en kald skulder som skynder seg av sted. En voksen med omtanke og tid, ikke 17 andre ting på vent. Bli sett, bli møtt, bli hørt.
Heldigvis er det faktisk noe du og jeg som foreldre kan gjøre for å bidra.
For småbarnsmødrene Caroline, Andrea, Mari og Janne har sparket igang et initiativ de kaller Foreldreopprøret 2018. Dette er en gruppe som ønsker å vise foreldrenes solidariske støtte til de ansatte i barnehagene og deres kamp for en bedre jobbhverdag.
Det handler altså ikke om millionlønn til de ansatte, men et krav om større bemanning i barnehagene og et nytt politisk søkelys på barnas beste.
Gjennom en underskriftskampanje ønsker de å nå gjennom til regjeringen og få politikerne til å prioritere mer midler til barnehagesektoren, sørge for økt bemanning og prioritere barnehagene som en samfunnsinvestering.
I klartekst ønsker man enkelt og greit å ha nok folk på jobb til at man kan utøve jobben på best mulig vis til enhver tid. Det er alt.
Såpass synes jeg de fortjener, og som far til to små apekatter som har en enorm glede av barnehagen hver eneste dag, ønsker jeg selvfølgelig å vise min støtte til denne fantastiske saken. Vi snakker tross alt om de som har ansvaret for barna våre rundt 8 timer om dagen.
På Foreldreopprøret 2018 på Facebook kan du lese mer og selvfølgelig vise ditt engasjement i saken, men det kanskjeviktigste du kan gjøre for barna dine i dag, er å bli med på underskriftskampanjen.
Foreldreopprøret har i skrivende stund over 8300 følgere på facebook og 9000 underskrifter, og det øker for hvert minutt!
Så hvis du vil bruke 10 sekunder på å støtte en viktig kampsak for barnehageansatte, som igjen vil ha direkte innvirkning på ditt barns velferd og hverdag:
En hel dag uten nettbrett er i boks, men hvordan har det egentlig gått?
Her sitter jeg og knatrer i vei mens begge apene er lagt for kvelden og snorker trygt fra hvert sitt rom. Nettbrettene ligger fortsatt der jeg la dem i går kveld og jeg kommer ikke over hvor bra dette har gått.
For jeg forventet motstand, mye motstand, men det kom liksom ikke. Jeg hadde selvfølgelig sett for meg et filmatisk mareritt der begge barna lå på gulvet og hamret panisk i gulvet mens tårene sto veggimellom, men nei. De har knapt nok brydd seg.
Jeg hadde fryktet at ulvetimen mellom barnehage og middag skulle bli det verste, men da lekte de med bilbanen, tegnet litt og slappet av. Hadde ikke tid uansett, for i dag var det fotballtrening for eldstemann og langt viktigere å få i seg litt mat og gjøre seg klar.
Og takket være at nettbrettet satt på innbytterbenken, rakk vi alt vi skulle rekke og kom frem i tide. Uten krangling. Ikke: “For siste gang, legg ned den hersens ipaden nå”, men bare medgjørlighet og velstand. Rart. Fantastisk, men rart.
Det virker kanskje som det ultimate i-landsproblem å skrive om at man legger bort nettbrett og mobiler for bare én dag, men jeg synes det har vært en interessant og lærerik øvelse.
Ikke bare har det vært fint å se hvor tilpasninsdyktige barna har vært, men det har også vært utrolig oppsiktsvekkende å se hvor utrolig avhengig jeg har blitt av mobilen min. Jeg sjekker jo telefonen hele tiden!
Bare jeg skal opp trappen og hente noe, fisker jeg opp telefonen. For hva?! Jeg får jo både pip og melding hver gang noe viktig skulle skje, og det gjør det sjelden. Likevel titter jeg innom hvert 5. sekund, som om telefonen er mitt opium.
Etter hvert begynner man også å skape unnskyldninger for å sjekke telefonen..
– “Jammen, jeg må jo bare… tjaaa… google hva alle medlemmene av Paw Patrol heter, så finner vi ut av det med det samme”
Men sånt kan vente. For litt rask googling blir fort til en sjekk av nettaviser, scrolling på insta og brått sitter du der med mobiltrynet. Igjen.
Det har faktisk vært skremmende å se, så der har jeg i hvert fall fått meg en skikkelig oppvekker. Legg vekk mobilen, din løkfjott.
En liten tv-pause er lov å unne seg, skal ikke bli urfolk tross alt 😛
Tross gode resultater i dag, er det ikke dermed sagt at vi skal kaste nettbrettene på lopphavet og gå over til kortreiste treleker, men vi har i hvert fall lært noe ganske viktig: Barna klarer seg helt fint uten konstant tilgang på nettbrett. Faktisk ser de ut til å trives veldig godt med det.
De voksnes forhold til mobiltelefonen er derimot langt mer alarmerende, for barnas avhengighet til nettbrett når ikke de voksnes mobiltelefonavhengighet til knærne 😉
Systemoppdatering var det vi skyldte på. Kan ikke sitte på nettbrettet i dag dessverre, for det er sånn systemoppdatering i hele dag. Fra morgen til kveld faktisk. Rart det der.
Jeg hadde forventet et helvete. Barn er glad i rutiner og har sine greier, så jeg hadde vel regnet med at dette ville føre til opprørske tilstander og pappa i giljotinen.
Men barna klagde ikke. Ikke i det minste! Aksepterte bare at nettbrettene var utilgjengelige og fant på andre ting.
Ja vel, så ble det litt tid foran tv-en mens grøten boblet i gryta, men det tenkte vi at var greit. TV og nettbrett er to forskjellige ting og det er aansett greit med en myk start.
Grøten ble spist på kjøkkenet etter bare én runde med: “Barn, maten er klar!”. Til vanlig tar det minst tre, fire ganger før noen motvillig løfter på seg.
Stemningen var god og ingen prøvde å luske til seg spilletid rundt bordet.
Etter at maten var inntatt, snek barna seg ut i stua igjen. For å se på TV, tenkte jeg. Det er jo litt skrell. Hjelper ikke å bytte ut nettbrett hvis de uansett ser tilsvarende lenge på TV. Så jeg tasset ut i stua for å be dem om å finne på andre ting før avreise til barnehagen.
Men der satt de på gulvet og lekte. Sammen. Det er lenge siden jeg har sett så tidlig på morgenen.
Vi tjuvstartet nemlig litt på eksperimentet i går kveld og på den lille tiden barna var borte fra nettbrettene, fant de ut at de ville ta frem bilbanen. Bilbanen! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd 😀
Kanskje har dette eksperimentet virkelig noe for seg? Jeg gleder meg til å se hvordan det går i den famøse ulvetimen etter barnehagen i dag 🙂
Hvordan det har gått med oss voksne, sier du..? Vel.. Jeg rakk ikke å stå opp av senga før jeg innså hvor mye jeg har mobilen i fleisen. For det første jeg gjør om morgenen er tilsynelatende å sjekke nettaviser. Det FØRSTE jeg gjør!
Det er ikke fordi jeg leter etter relevante nyheter eller har et higende behov for politiske oppdateringer, nei det er bare for å få litt lys i trynet for å våkne opp. Som en slags digital kaffekopp. Det er rart. Og et ganske tydelig tegn på en usunn avhengighet.
Så det blir spennende å se utover dagen hvem som kommer til å slite mest 😉
/ Ny oppdatering kommer i kveld!
P.S. Takk til dere som har bidratt med innsikt fra egne familier 🙂
I dag leste jeg en sak som gjorde meg kvalm, men som også fikk meg til å tenke. Den handlet om Guro, som fikk nok av initiativløse zombiebarn som kun brydde seg om nettbrettet sitt. Derfor solgte hun nettbrettet deres!
Mens jeg leste saken, kjente jeg en kjip, synkende følelse. Denne saken kunne med letthet vært skrevet om våre barn.
For nettbrett er fint det. En liten pause i hverdagen, en mulighet til å gjøre noe annet, litt lett underholdning mellom slagene. Men i det siste har det nok bikket over. Flaut å innrømme, men like greit å være ærlig.
Så mens jeg leste saken om Guro og guttene som plutselig fikk et mer aktivt og hyggelig liv sammen etter at nettbrettet ble solgt, begynte jeg å tenke på hva som ville skjedd hvis nettbrettet her hjemme ble borte en dag.
Og det tenker jeg å finne ut i morgen!
Jeg har ikke tenkt til å selge nettbrettene til barna altså, men en dags pause for å teste og se effekten høres veldig bra ut. Både for barn og voksne!
Ja, for det må være likhet for loven her, så hvis barna skal legge bort skjermen, må vi voksne gjøre det samme. Det betyr null mobilfjes på mor og far, og der er det i hvert fall rom for forbedring! For det er så lett å fiske frem mobilen for å scrolle litt, sjekke noe eller sende en rask melding. Brått sitter man der med trynet i mobilen. Igjen.
Men ikke i morgen!
For i morgen blir det skjermfritt når vi er sammen med barna, både for store og små. Det vil i hovedsak si TO perioder som jeg er like mengder spent på: Før og etter barnehagen.
Før barnehagen, når barna ofte sitter litt på nettbrettet mens mamma og pappa gjør klar frokost, klær og fyller kroppen med kaffe. Og etter barnehagen, når barna tar en pust i bakken mens middagen prepareres.
I tillegg får vi voksne en bonusutfordring og det er mengden tid vi bruker på mobilen i arbeidstiden og på kvelden. Vi snakker da om ikke-produktiv scrolletid.
For i morgen blir det altså nix und nein, og jeg er utrolig spent. Kanskje går det helt knirkefritt? Eller vil vi innse at vi sitter mye mer på nettbrett og mobil enn vi har vært klar over? Og hvem vil egentlig slite mest: Voksne eller barn?
Selv ville jeg satt 50 kroner på at barna kommer til å takle det helt fint, men at pappa blir tatt på fersken med scrollefjeset bortgjemt inni et garderobeskap allerede før frokost 😉
/ Hvordan ville dette gått hjemme hos dere? Knirkefritt eller kanskje litt ugreit? P.S. Oppdatering kommer både etter frokost og til kvelden i morgen 🙂
I helgen fikk jeg oppleve verden på to vidt forskjellige måter. Med og uten barn.
For på søndag morgen våknet jeg til lyden av stillhet. Hvite vegger og rent sengetøy i et hus helt tømt for lyder. Alt jeg hørte var et tog passere i det fjerne.
Tusle ned i stua. Mer stillhet. Få seg en kopp kaffe, småprate litt, spise egg og bacon i full harmoni. Lite prat og forstyrrelser.
Dumpe ned i sofaen og ligge helt uforstyrret i fred. Se hva man vil på TV, på et fornuftig lydnivå. Senke skuldrene. Ro.
En time senere satt jeg i bilen på vei hjem. Rolig og harmonisk, i ett med universet. Tenkte å ringe frua og høre hvordan det gikk der hjemme. Brått var jeg over i en helt annen verden.
Christina rakk ikke ta telefonen før hun ble avbrutt av barn som kranglet om hvem som skulle si hva først. Og etter 20 minutter med historier om kutt i fingeren, hva de hadde spist til lørdagsgodt, hvordan sjokolademelken hadde endt utover bordet og litt krangling mellom slagene, fikk jeg Christina på linjen igjen.
– “Hei pus, hvordan går det?”
– “Hehe, joda, det går så- ØY, ikke! Vent.. Hallo, kan dere.. Peter? Jeg må ringe deg opp igjen…”
Så kommer man hjem og alt er bare lyder og kaos. Borte er stillheten fra noen timer tilbake, for her har ikke stillheten en ledig krok å gjemme seg i.
Og på en dag der man egentlig er litt i underskudd på alt, kunne man gjerne trengt et sånt sted. Men nei da, for barn gir totalt blanke i om du har sittet oppe halve natten og spilt poker med gutta.
Det var i går, nå er i dag og vi vil leke, høre på kjempehøy musikk, danse på gulvet, lekeslåss og spille brettspill.
På likt.
Og du må være med.
I sånne stunder er det rart å se for seg livet uten barn. Hele helgen på seg til å samle overskudd og krefter, ingen tid brukt på å få klissete yoghurtfingre opp i nesa.
Samtidig tror jeg kanskje jeg ville kjedet meg halvt i hjel. For etter en halvtimes ro, begynner man å savne lydene. Kaoset. Gleden av å leke med barna og rufse dem i håret.
Men klart, noen dager hadde det heller ikke vært helt feil å bare kunne krølle seg opp i en ball og ligge i hundekurven hele dagen x-)
