Man vet aldri hvem som plutselig kommer ut av skapet, men DETTE var litt av en overraskelse!

For jeg elsker å kaste ting, mest av alt klær. Klesskapet er jo alltid fullt! Selv om man føler at man bare bruker de samme 3-4 plaggene om og om igjen, har man fortsatt en hel armada av plagg i konstant beredskap. Og så fort man gløtter litt på døra, kaster de seg over deg som en tissatrengt valp.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Og jeg hater sånt. Hater når man prøver å lukke en overstappet kjøkkenskuff og ender med å knekke tre plastskjeer i prosessen. Hater å måtte stable sko i høyden, helt til de før eller siden synker sammen i en eneste stor grøt av såler og lisser.

Derfor elsker jeg å kaste klær. Tynne ut i rekkene og få kontroll over massene. Ikke bare det, men alt jeg kaster av klær sender jeg rett til UFF. Så i realiteten kaster jeg dem ikke, men arver dem videre. Det føles bra og her en dag fikk jeg den ultimate belønning for min hederlige innsats.

Elle melle deg fortelle, skjorta går i posen i år
 

Det skjedde mens jeg gikk gjennom skjorter og jakker jeg aldri bruker. Spesielt blazere. Jeg tror alltid at jeg skal begynne å gå med blazer, men det kommer aldri til å skje. Det ser så fint ut i butikken, men i realiteten er jeg ikke en blazer-fyr. Aldri vært, kommer aldri til å bli.

Problemet med blazere er også at de ser ut som dyre dressjakker og derfor overlever de mye lenger i skapet enn en helt vanlig t-skjorte. Dessuten er jo blazeren som ny, kanskje til og med ubrukt, selv om den har hengt lojalt på knaggen sin i snart syv år.

Men det er bare så lenge man kan klamre seg fast til gamle klær, før man ender opp på TV.

Så denne uken bestemte jeg meg for endelig å kaste den svart-grå blazeren jeg muligens aldri har brukt. Jeg tror seriøst ikke den er min engang! Kanskje noen glemte den igjen på en fest en gang, ikke vet jeg, men ut skal den.

Jeg pleier ikke å sjekke lommene i særlig grad, men denne gangen føltes det som at det var noe inni fôret et sted. Derfor tok jeg en rask inspeksjon.

Og se hvem som kom ut av skapet!!

Warum?
 

Sweet baby Jesus!
 

Hundre flis!! Ett hundre blanke, deilige, norske krøner.

Ja vel, så er det kanskje ikke tilstrekkelig til å sparke i gang en amerikansk valgkamp, men du vet hva de sier om én fugl i hånda og 10 på taket? Vel, alle som noensinne har funnet kontanter kjenner følelsen, og akkurat der og da føler du deg som verdens rikeste menneske.

For 10 000 på konto kan ikke måle seg med 100 kroner i hånda x-)

Adjø blazer og takk for penga.
 

/ Og velkommen ut av skapet, Kirsten Flagstad 😀

I går fikk jeg en kommentar som traff meg rett i hjertet. En kommentar som fortjener et skikkelig svar.

Anonym skriver: “Du er flink med ord. Hvordan gjorde du det på vgs? Hvor mange seksere fikk du?”

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Du aner ikke hvor glad jeg er for at du stilte meg det spørsmålet, for jeg var helt ræva på skolen. Beklager ordbruken, men et forfinet ord ville ikke gjort samme nytten. Skolen interesserte meg midt i korsryggen og det eneste jeg brydde meg om var å være klassens klovn. Prate i timen, vippe på stolen, finne på bøll.

Etter endt skoledag var det venner og idrett på menyen. Lekser var heller ikke et tema og det viste seg ganske tydelig på karakterkortet..

Jeg gjorde det gjennomgående kjempedårlig i alle fag. På et historisk bunnivå fikk jeg 1 til 0 på tentamen i nynorsk og 0 til 1 på tentamen i norsk bokmål. Jeg står også oppført med en hel rekke NG og LG i orden og oppførsel.

Det var ikke det at jeg var dum, jeg var bare litt hyperaktiv, ikke interessert og passet ikke inn i malen. Jeg husker blant annet en gang jeg leverte en engelskstil utformet som en tegneserie, der hovedpersonen gikk tur med gullfisken sin i bånd. Oppgaven ble, ikke helt uventet, totalslaktet. Kunstnerisk sett var den rett så fiffig, men som skoleoppgave var den et takras.

Av grunner som dette gikk jeg ut av skolen som en soleklar bunnelev uten en eneste sekser. Jeg var ubrukelig.

Nå lever jeg av å skrive. Jeg som fikk 0-1 på norsktentamen. I bokmål. Jeg har gitt ut bok og er nominert til Årets Gullpenn i prestisjetunge Vixen Influencer Awards. Du aner ikke hvor stolt det gjør meg. Men hvordan er det mulig for en person med et karaktersnitt lavere enn den gjengse chihuahua?

Jo, det er mulig fordi noen ganger i livet er man bare ikke i sitt rette element.

Du vet, folk snakker så varmt om at delfiner er så smarte og fantastiske dyr, men sett Flipper på en tredemølle og du vil se at mye i livet handler om å gjøre det som er riktig for deg.

Licensed from: adrenalina / yayimages.com
 

La oss spole mange år frem i tid og gå til lørdag for to dager siden.

Jeg satt og så på “Hver gang vi møtes” og hørte Tshawe Baqwa fortelle historien om sitt liv. Om hvordan han i perioder levde på gata, og ikke minst om at han og Josef jobbet med musikk i 12 år før de (Madcon) slo gjennom. Det var ikke før de ga ut låta “Beggin´” at ting endret seg over natta.

Tenk på det. 12 år! Det må ha vært mange stunder med tvil, men han må ha visst at han var i sitt rette element og fortsatte. Nå er han en suksessfull artist og en av landets beste entertainere.

Det fikk meg til å innse en ting: Vi kan alle være der i livet uten å vite det selv. Trenger ikke nødvendigvis være på feil spor, kanskje er vi helt på rett spor, avkjøringen vår har bare ikke kommet enda.

Kanskje har du laget rare treskjæringer i et tiår, men aldri solgt så mye som en flis. I morgen kan være dagen da verden endelig forstår ditt talent.

Eller kanskje er du helt på feil spor og at grunnen til at livet ikke går fremover, er fordi du kjører i feil retning. Kanskje trives du ikke i jobben som regnskapsfører fordi den er helt feil for deg. Kanskje skulle du heller spilt bongotrommer for aper i regnskogen, slik du drømte om da du var barn.

Så bare husk det: Hvis du noensinne føler deg som en delfin på en tredemølle; gå av og ta deg et bad. Finn ut hvor du hører hjemme og gjør din greie. Tro på deg selv og gå dine egne veier.

For du er som Tshawe. Du har bare ikke gitt ut Beggin´ enda.
 

Hilsen,
Idioten på bakerste rad

annonse

Herregud, som vi har savnet deg <3

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Helt siden i sommer har vi nemlig tenkt at vi skal klare å komme oss inn i et skikkelig godt middagsspor. Lage alt fra scratch og selvfølgelig variert. Ting som alle liker og en regnbue av farger. Kortreist, økologisk, sunt og godt.

Sette seg ned på søndag kveld for å planlegge. Ukehandling og full kontroll. Én tur på butikken, middager lagt opp hele uka. Ikke bare kjipe pølser og spagetti, men masse rart. Spicy thaimat, norske favoritter, indiske gryter og franske fristelser. Jo da, dette kommer til å bli bra.

Men det blir ikke sånn, vettu. Det blir spagetti og kjipe pølser. Raske løsninger og en frossenpizza på 220. Og kjøttkaker da. Hjemmelaget? Neppe.

For når barna kommer hjem fra barnehagen handler det om å få middagen på bordet fortest mulig. Vi kaller det “Ulvetimen”. Den famøse tiden mellom skole/barnehage og middag, der alle er slitne, sultne og ganske gretne.

Da passer det dårlig å dampe lammelår eller ovnsbake gresskar. Maksimalt 20 minutter på hele prosessen er optimalt. Alt over det risikerer å sette løs ulvene.

Og derfor, akkurat derfor, priser vi oss lykkelige for at Adam endelig er tilbake i vårt hjem. For vi sverget lenge til Adams Matkasse, men tok en pause for å se om vi klarte oss på egen hånd. Herregud, vi har jo menyene, vi har jo muligheten, bare å ta seg sammen, så fikser vi dette.

Det skjedde aldri.

Men nå har vi endelig innsett at tiden med småbarn i hus ikke er tiden for store kulinariske opplevelser, med mindre man får litt hjelp. Og der er ingen bedre enn Adams Matkasse!

Jeg kan rett og slett ikke snakke varmt nok om hvor fantastisk deilig det er å få en hel kasse med råvarer til middag levert rett på døra. Ingen handling, ingen planlegging, bare service i toppklasse.

Adams Matkasse har mange middagsløsninger tilpasset ulike livsstiler og behov. Det finnes kasser for de som ønsker å gjøre seg litt flid på kjøkkenet og kasser for sånne som oss. For de som ønsker å slanke vekk litt julespekk og for de med allergier.

1. Velg den kassen som passer deg
2. Velg antall middager (3-5)
3. Velg hvor mange munner du har å mette (2-6).

Det er alt. Noen dager senere plinger det på døren og der står den: Løsningen på alle dine problemer. En gigantisk boks fylt med utsøkte råvarer, friske grønnsaker og en spennende ukesmeny.

Middag? Nei, jeg bare smelte sammen en wok fra scratch. Ikke tenk på det 😉
 

Når barna elsker maten <3
 

Så er det bare å følge menyen til punkt og prikke, og innen uken er omme har alle de deilige råvarene blitt til smaksrike middager. Måltidene er perfekt variert og hver uke er det noe nytt og spennende å se frem til.

Vi har forelsket oss helt i Ekspress Familie, som passer perfekt til småbarnsforeldre med dårlig tid. Måltidene skal ta maks 20 minutter å lage og menyen har blitt gjort enda sunnere enn den tidligere var, og inneholder nå masse grønnsaker og råvarer av ypperste sort.

Adjø gørrkjedelige planleggingsmøter, hallo du lystige pling på døren 🙂

Ikke handle middag på en uke, sier du..? Adam, Æ ælsk dæ.
 

Alt man trenger til pizzaparty 🙂
 

Smækk boom, nyyydelig!
 

SUPERTILBUD TIL MINE LESERE!

Har du lyst til å prøve Adams Matkasse? Akkurat nå får alle mine lesere 25 % på sine to første bestillinger. Rabattkoden gjelder hele handlekurven. Det er en bra deal, det! Men OBS OBS: Husk å legge inn rabattkode: * TAKKPAPPAHJERTE *.

* Rabattkoden er kun gyldig for nye kunder og kan kun brukes 1 gang per husstand.
 

Så klikk på linken under, velg din kasse og gjør deg klar for tidenes mest knirkefrie middagsopplevelse.

–> Klikk her og få supertilbud på matkasser!

Som mann må man av en eller annen grunn veie opp det feminine man gjør med noe maskulint. Det er bare sånn det er. En mannegreie.

Hvis man tar et varmt bad med hvalmusikk og badesalt, må man liksom kjøre en runde med bicepscurls og pushups etterpå. Skulle man komme til skade for å synge med til en ABBA-låt, er man nærmest mannsforpliktet til å spille litt gangster rap i løpet av halvtimen.

Det er ganske barnslig egentlig, men jeg tror det ligger i genene våre. Som menn. Som de hårete apene som beskytter familien. Disse machogreiene har jo alltid vært der, men de litt mykere verdiene er noe nytt som får kropp og hjerne til å kjempe mot seg selv.

Og denne helgen må det virkelig kompenseres. Drastisk. For på fredag hadde jeg en dag som fikk svigerfar til å rynke på nesa. Først brukte jeg opp gavekortet jeg fikk til bursdagen og nøt min aller første fotbehandling!

Én time med filing og klipping og fotbad og småprat. Jeg har aldri gjort noe annet for tærne enn å dusje dem i ny og ne, så dette trengte krokodilleføttene sårt. Nydelig!

Men ikke spesielt macho..

Rett etter det hoppet jeg likeså godt på en time med hudpleie!

Dette prøvde jeg første gang i fjor, da jeg fikk det i gavekort fra Christina. Skeptisk og med et murrende snerr fra urmannen i meg. Men det er 2018, vi lever ikke i huler lenger og det er bare å innrømme: Hudpleie er magisk!

Ligge på en benk og kjenne ansiktet blir skrubbet, massert, satt inn i yoghurt og andre remedier, mens rolig, meditativ musikk setter deg i en slags velvære-transe.. Den moderne mannen i meg jubler. Apemannen kan bare gå og legge seg 😉

Men TO slike aktiviteter på én dag, må selvfølgelig kompenseres for, så i dag skal jeg på skytebanen og være macho. Fyre av skudd etter skudd mot intetanende leirduer og brøle som en gorilla når jeg treffer. Krutt, brøl og våpen, nå snakker vi.

Og hvis det er noen der som har lyst til å prøve seg i håndbak, så skal de jaggu få smake, de også.

Sånn, da burde det være balanse i regnskapet 😉

(salongrifle, ikke hagle, kun til illustrasjon)
 

/ God søndag!
Hilsen det glatteste fjeset i skytebod 2 :o)

PS! Siste mulighet til å stemme i semifinalen av Vixen Influencer Awards i dag!

Vis meg hva du perler og jeg skal si deg hvem du er.

Etter at den siste puslespillbrikken ble lagt tidlig på nyåret, har familien Klonk vært på jakt etter en ny dille. Ganske raskt ble det klart at valget falt på perling. Små plastrør i alle regnbuens farger som kan settes sammen til å bli stort sett hva som helst.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Og akkurat det er litt interessant, for man kan si mye om folk bare ved å gi kreativiteten fritt spillerom og la dem sysle i vei. Det er så moro at to barn gitt det nøyaktig samme utgangspunktet, vil ende opp med å lage to helt forskjellige ting.

I hvert fall her i huset, for her har vi for lengst etablert at vi har én av hver. Én systematiker og én rotefrans. En som mamma, en som pappa. Dette ser vi igjen og igjen om det så gjelder klær, mat eller leker. Den ene vil gjerne følge en slags mal og sette ting i system, den andre vil ha det hulter til bulter. Oppdratt helt likt. Fascinerende.

Så da er det kanskje ikke så overraskende at når perlebrettene kommer frem, følger den ene oppskriften slavisk, mens den andre improviserer mer og tar sine egne kunstneriske valg.

I går sto for eksempel rotefransen og lagde et brett med rette streker i den samme fargen. Én farge per linje, ny farge per linje. Så ut til å bli et overraskende ryddig system. Men så, halvveis ut i mønsteret, endret man plutselig taktikk og la en sløyfe rundt resten av brettet og og la de resterende linjene inni der. Kunstnerisk frihet.

Det morsomme er at systematikeren så dette og friket nesten ut. Nei, sånn skal det jo ikke være! Det er jo ikke systemet! Hallo, det der går jo ikke! Selv var systematikeren travelt opptatt med å følge en perleoppskrift til punkt og prikke, men tok seg en pause fra sin travle agenda for å prøve å redde verden fra det regelløse perle-anarkiet som var i ferd med å utfolde seg.

Perleanarki
 

Selv lager jeg for det meste is og pizza for tiden, som bare kan bety én ting: Januar, abstinenser og bort med julespekket 😉

Pinsett, for proffer og folk med pølsefingre 😉
 

Ved nærmere ettertanke burde jo store bedrifter benytte seg av dette ved jobbintervjuer. Dropp de teite tullespørsmålene om hvilket dyr man ville vært og hva vennene ville sagt om en selv. Gi dem en bøtte med perler og en time til disp, så skal du se at du rekker rett inn i sjela på vedkommende på rekordtid 😉

/ God hælj!

OBS! Bare to dager igjen å stemme frem dine favoritter til finalen i Vixen Influencer Awards. Plis plis plis :-* (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Jeg husker tiden før jeg fikk egne barn. Tiden da jeg baserte mine kunnskaper om foreldrerollen på mine fordommer for andre. Da jeg visste alt uten å egentlig vite en dritt. Tiden før “sykt barn”.

* Dette innlegget ble først postet for nøyaktig ett år siden, men deles igjen fordi det er akkurat like aktuelt i dag :o)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tiden da jeg satt på jobb og undret når småbarnsforeldre var borte med “sykt barn” nok en gang. I etterkant skal jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Så ofte kan ikke de hersens barna være syke, hva er det de folka driver med egentlig? Har de andre jobber? Har de egentlig et dobbeltliv og “sykt barn” er deres måte snike seg unna?

Tror de virkelig ikke at de vil bli oppdaget?! Ingen har så mye fravær uten at det blir lagt merke til. De folka er ferdig, bare vent og se..

På den tiden tenkte jeg at man hadde altfor mange sykedager per person, for hvem trenger vel så mange sykedager? Jeg husker jeg hørte småbarnsforeldre klage over nok en uke med syke barn og som sagt, jeg tenkte mitt.

Nå i etterkant tenker jeg mer sånn: Hvordan i all verden er det forventet at småbarnsforeldre skal klare å holde på en vanlig jobb uten flere sykedager? Hver eneste dag burde være en potensiell sykedag, så får man heller overtid og avspasering hvis man faktisk klarer å komme seg på jobb.

Eller, drit i sykedager: Hele foreldrepermisjonen burde egentlig bare vært et eneste langt strekke fra fødeavdelingen til russetiden. 18 år med sykedager, vær så god.

For nå, som du kanskje skjønner, har det gått i ett. Syk meg her og syk meg der. Den ene får det den andre har hatt, og når de endelig kommer tilbake i barnehagen, får de et oppsamlingsheat av det de har gått glipp av mens de var borte. Og sånn går no dagan.

Og på samme tid er man frisk som en fisk selv. Ikke at jeg skal klage over det altså, for jeg vet at det selvfølgelig er mest synd på barna. Men fasan heller: Det er dager da det har slått meg at det kunne vært fint å pådra seg ei litta snue og bare forkaste alt ansvar. Nekte å løfte en finger, bare gi totalt eff, bo i joggebuksa og se syv timer med Masha & Mishka i strekk.

Men det er sikkert ikke lov til å si høyt, så da får vi heller bite tenna sammen og ta ansvar. Så nå: Ned på kjøkkenet for å hente mer løk, her skal du motstand finne, du standhaftige hoste-fant!
 

/ God bedring til alle småbarnsforeldre og apekatter 😉

* Følg Hostehjerte på Facebook *

Tenk å vite at det skjer, men ikke gjøre noe med det. Tro, ane og føle, men la det bli med det.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke tørre å gjøre noe med det. Bare leve med det i frykt for hva som kan skje. En uutholdelig sannhet, men en frykt for konsekvenser som overgår selv den verste smerte.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke vite at det er feil. Å tro det er normalt. Å vite innerst inne at noe er alvorlig galt, men være så redd at du lurer deg selv til å tro noe annet. Å bli truet, manipulert eller banket til stillhet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Å leve med en smerte så intens, et sår så dypt at det ikke lar seg lege. Å aldri kunne stole på en voksen igjen, tenk å være redd hele tiden.

Tenk å vite at andre vet, uten at de gjør noe. Det må være det verste. Å skrike etter hjelp bak en lydtett glassvegg.

Licensed from: annems / yayimages.com
 

Alt som skulle til var at noen hørte. At noen så. At noen reagerte.

Det jævligste er at dette er hverdagen for så utrolig mange. Nøyaktig hvor mange er litt vanskelig å si, men tall viser at inntil 10 % av norske barn lever i en hverdag preget av vold og overgrep. 10 prosent!

Et estimat sier også at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte i 2016 om en voldsom økning i saker med seksuelle overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn!

Det er langt forbi ethvert dekkende ord for trist å vite at det skjer. Hver eneste dag.

Heldigvis er det noe vi kan gjøre.

Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Vi kan åpne øynene til realiteten. Notere det bak øret og være våkne. Jeg sier ikke at man skal løpe rundt og lete etter overgripere, for de feige jævlene gjemmer seg i skyggene, men følg med på barna. Plukk opp signaler.

Hvis du har den minste tvil og noe i magen forteller deg at her er det noe som kanskje ikke er riktig: Si ifra. Det er faktisk din fordømte plikt å melde fra om forhold som kan være til skade for barnet.

Ring Politiet (tlf. 02800), Alarmtelefonen for barn og unge (tlf. 116 111) eller kontakt Stine Sofies Stiftelse. Dette er mennesker som jobber med vold og overgrep mot barn hver eneste dag og som garantert kan hjelpe deg med hva enn du måtte lure på.

For som voksne har vi et særegent ansvar for å beskytte barna. Ikke bare våre egne, men også andres. For vi vet, vi ser, vi kan. Vi må beskytte de små som ikke kan beskytte seg selv.

Kanskje har de ikke språk til å forklare seg, kanskje blir de truet til stillhet, kanskje vet de ikke engang at det som blir gjort mot dem er feil. De vet bare at det er vondt. Kanskje skylder de på seg selv. Kanskje blir de fortalt at hvis noen får vite det, så kommer pappa i fengsel og det vil vi vel ikke? Kanskje blir de truet på livet.

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Og bare tenk… det skjer hver eneste dag. Hver eneste jævla dag. Det er ikke noe jeg sier for dramatisk effekt, det skjer. Akkurat nå mens du leser dette.

Så hvis du noensinne skulle befinne deg i en situasjon hvor du tenker at du muligens kan gjøre noe: Gjør det. Meld ifra, rop ut, ta ansvar. Alternativet er at et lite liv kan bli ødelagt for alltid. Et liv du kunne reddet.
 

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Politiet: 02800 / Nødtelefon: 112

–> Stine Sofies Stiftelse (tlf. 37 29 40 90)

Med fare for å få kuttet av meg hodet: Er det bare jeg som synes det har gått for langt?

Licensed from: Volodymyr Melnyk / yayimages.com
 

Det startet bra. Kjempebra! Dra et nedhysjet problem frem i lyset og eksponer monsteret ved sitt sanne navn. Kvinner som har blitt tvunget til stillhet, kvinner som ikke har blitt trodd, kvinner som har måttet leve med sannheter som ingen vil høre, endelig kom deres tid. Ut av skyggene og ned fra høye stoler ble de dratt frem en etter en.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Menn med fete barter som hadde misbrukt sin makt. Dra dem ned, spark dem ut. Bra! Men det handler selvfølgelig ikke bare om de spektakulære enkeltsakene. Dette er bare ledende eksempler som går i bresjen for kampanjens suksess.

Den virkelige suksessen er å bryte ned denne ukulturen i alle samfunnslag. På jobben, på julebord, på ferie, i hverdagen. Få slutt på den helvetes ukulturen der menn står nærmest fritt til å seksuelt trakassere kvinner slik det behager dem. Kvinnene blir sjeldent hørt eller trodd uansett.

Altfor lenge har det vært en slags stille aksept for at sånn er det, og selv om det ikke er greit, så er det vel bare sånn. Det mønsteret, som for alt jeg vet strekker seg tilbake til tidenes morgen, ser det nå endelig ut til at det kan bli en slutt på. Om ikke slutt, så i hvert fall begynnelsen på et kulturelt paradigmeskifte. Metoo, der har dere lykkes. Stort. Verden er i endring.

Men så bikker det over da. Når alt plutselig er Metoo. Når ei litta høne blir til ti høns. Når det nærmer seg hysteriske tilstander og alle ser spøkelser overalt. Plutselig er ingenting greit, alle skal tas og nyansene blir uklare i blodtåka. Menn er noen perverse svinelabber og kommer er stor nok til å gre over alle mann. Eller i hvert fall føles det sånn. Og det er da kontra-bevegelsen setter inn.

Man begynner å latterliggjøre Metoo-kampanjen fordi det har gått for langt. Begynner å komme med spekulative eksempler om hvordan dette vil ødelegge for forholdet mellom den almenne mann og kvinne. Det som først ble tatt alvorlig, har plutselig blitt en betent grobunn for spekulasjon. Og det hører jeg mye av for tiden.

– “Åssen skal det bli nå liksom? Må man ha med søknadspapirer på byen for å få lov til å prate med en dame?”

– “Tør nesten ikke hilse på Linda på kontoret lenger jeg, kan jo faen meg bli Metoo av sånt”

– “Kan ikke spørre kona om litt fredaskos lenger vettu, for da ender du plutselig opp på forsiden av VG”

Og plutselig har det som startet som et viktig initiativ for å få slutt på urettferdighet og ukultur, blitt til en slags middel for splid og distansering.

Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Men la oss ikke glemme hva denne saken egentlig handler om. Det handler ikke om at menn og kvinner plutselig skal leve på to forskjellige planeter og aldri ta på hverandre i frykt for overgrep og anklager. Det handler om rettferdighet og å få slutt på en jævla ukultur som skulle vært røsket opp med rota for lengst.

Det handler om menn (hovedsaklig) i høye posisjoner som misbruker sin makt, det handler om seksuell trakassering i alle samfunnslag og en kultur som har holdt ørene lukket for å høre kvinners rop om hjelp. La oss ikke gjøre dette til noe helt annet enn det det er. Har du intet å skjule, har du intet å frykte.

Men det er lett å miste fokus. Senest i dag leste jeg om franske kjendiskvinner som har skrevet under på et åpent brev der de forsvarer menns rett til å prøve å sjekke opp kvinner. Og da ser man at motkulturen faktisk har kommet et godt stykke på vei.

Det er da for faen ikke snakk om at menn ikke lenger skal kunne sjekke opp kvinner. Det er snakk om at seksuelle tilnærminger skal foregå på begges premisser med begges samtykke, og dersom det ikke gjør det skal det være en kultur for å si ifra. Ikke en kultur for å holde kjeft.

Men jeg synes det er greit å bite seg merke i at det foreligger et visst nivå av hysteri rundt dette akkurat nå. Om en kjendis dukker opp på forsiden av en nettavis anklaget for seksuell trakassering, er han forhåndsdømt på flekken. Men som det heter i god rettspraksis: Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. La oss ikke glemme det. La ikke dette bli til en heksejakt der alle som pekes på umiddelbart blir kastet på bålet.

For kvinner og menn skal leve sammen enda en stund til, og da hadde det vært fint om vi hadde klart å se denne saken for hva den er og holde tunga rett i munnen. Og i rett munn. Til enhver tid.

Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

–> Stem på Pappahjerte i Vixen Influencer Awards

Her en dag stilte 5-åringen meg et spørsmål som var utrolig mye større enn han kan ha hatt kapasitet til å forstå.

Det skjedde på badet, sånn helt uten videre, mens vi sto og pusset tenner:

– “Men pappa?”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– “Mjaa..?”

– “Hvordan er det å være voksen?”

Sjeldent har så mange tanker flokket til hodet samtidig. For hva i all verden svarer man til noe sånt?

Jeg husker det var en tid jeg var livredd for å bli voksen. Ikke noe dataspill, ikke barne-tv etter skolen med tre skiver brunost og honning. Ikke lekekamerater og håndballturer. Bare jobb. Også eksamen da. Og militæret. Også må man gifte seg og få regninger og sånn. Nei, voksenlivet hørtes ikke noe særlig ut.

Og helt ærlig, en lang stund synes jeg bare det var sånn midt på treet. Jobb, middag, venner, kjæreste, dra på byen, trene, se på TV og gjøre det samme neste uke. Og uka etter der. Litt repetitivt egentlig. Kanskje også litt kjedelig.

Hadde man hatt en slags Jesus å lene seg på, hadde man kanskje ikke hatt behov for noen dypere mening, men for meg som ikke-troende synes jeg rett og slett at ting var litt tamt og retningsløst.

Selvfølgelig fantastisk moro til tider, men uten en dypere mening klarte jeg ikke å rømme fra at jeg i det store og hele synes at voksenlivet som helhet smakte litt emment.

Men så fant man en å dele livet med.

Og så fikk man barn.

Og brått ble alt snudd på hodet.

Der livet før føltes litt tamt og ubestemt, hadde man plutselig meningen med livet rett i fanget. For det var sånn det føltes. Denne lille som ligger her og skriker, det er deg jeg har lett etter hele tiden. Du er meningen med livet.

Å være den beste mulige forelderen man kan. Bringe videre det ypperste man har av kunnskaper og egenskaper. Forberede de små tassene på livet som voksen. Lære dem å bli gode medmennesker, lære dem tall, farger og bokstaver. Lære dem om livet og forberede dem på det.

Brått hadde livet mer meningen enn jeg kunne håndtere alene. Enda godt vi var to ❤️

Men jeg sa jo ikke alt det til ham, der han sto med tannbørsten i munnen og ventet på svar. Jeg ga ham den tullete kortversjonen:

– “Vet du, det er et veldig godt spørsmål. Det er fint å være voksen. Man kan bestemme hva man vil spise til middag, når man vil legge seg og hva man vil se på TV. Jeg kan gjøre stort sett hva jeg vil og ingen masete, sure pappaer kan fortelle meg at jeg ikke får lov. Man kan kjøre bil og reise hvor man vil, også må man jobbe litt så man har råd til mat og kule leker. Også kan man få barn! Og da kan man se på filmer sammen og spise taco og dra i akebakken og ha det kjempemoro. Det er det beste med å være voksen.”

Han så på meg med stjerner i øynene, tydelig fornøyd med svaret. Så pusset vi ferdig, la oss på senga og leste bok. Den kvelden fikk han den lengste, varmeste kosen i norgeshistorien.

For livet som voksen er helt greit.

Helt til man får barn.

Da blir det fantastisk.

/ Fatternlivet ❤️

P.S. Siden 2018 helt sikkert fortsetter i samme krenkespor som 2017: Selvfølgelig kan livet ha mening uten barn også. Barnløse voksne kan leve fantastiske liv med sin helt egen mening. Kanskje elsker de å reise, kanskje elsker de Liverpool, hva vet jeg. Dette er bare hva voksenlivet er for meg.

–> Stem på Voksenhjerte i Vixen Influencer Awards

I romjulen sov vi noen netter hos foreldrene mine på Kolbotn, og med fire barn og ti barnebarn som har herjet, bodd og overnattet der de siste 30 årene, kan man trygt si at det er et greit utvalg av bøker og leker der.

Og når det går mot leggetid er det alltid like stas å fråtse i spennende bøker fra det massive biblioteket av barnebøker som strekker seg flere tiår tilbake.

Men sist vi var der ble El Pluttolini helt opphengt i spesielt én bok: Kasper scorer mål. Boken handler kort og godt om Kasper som elsker å spille fotball. Og Plutten ble helt frelst. Vi leste boka opp og ned og frem og tilbake hver eneste kveld.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da vi kom hjem igjen, snakket han om den ustanselig og savnet den fælt, nå som den plutselig var 12 mil unna.

Men boken var gammel og jeg la helt vekk muligheten for at den var å oppdrive lenger. Ting går jo ut av hyllene før du rekker å blunke, så en barnebok som kan ha vært fra nitten pil-og-bue, er det nok ikke mye håp for.

Trodde jeg.

Men det var frem til vi stakk en tur innom biblioteket i helgen. Jeg hadde nesten glemt stakkars Kasper, helt til det plutselig slo meg: Biblioteket ja! Kanskje de har boka her..?

Spent gikk jeg til hylla. Jørn Jensen, skavvi seeeee… Je.. Jeeee.. Jensen. Og DER, helt ut av det blå, som en luftspeiling i ørkenen, spratt de opp. Ikke én, ikke to, ikke tre, men tjue!

20 bøker om Kasper som scorer mål, bruker hodet, filmer, bytter trener, blir skadet osv. En helt vanlig leksikon-serie av Kasper-bøker og Plutten ble i ekstase! Hvilken fantastisk lykke!

Og mens jeg sto der, med flere Kasper-bøker enn jeg kunne bære, slo det meg nok en gang hvilken fantastisk ressurs biblioteket er. Et gigantisk lager med bøker, kunnskap og glede som bare står og venter på deg. Helt gratis!

Så skal man selvfølgelig støtte favorittforfatterne sine ved å kjøpe bøker også, men små barn sluker bøker som rovdyr, og skulle man kjøpt alt nytt ville man endt opp på Luksusfellen innen månedsskiftet.

Så ta det fra meg: Bruk biblioteket. Plutselig går du fra en dramatisk manko på Kasper til å ha så mye Kasper at det tyter ut av øra.

Helt. Gratis.

Da blir det lykke på sengekanten 🙂

/ På med brillan – nå skarre leses! 🙂

–> Stem på Kasperhjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (bare én uke igjen!)