I går skrev Christina et innlegg om at hun nærmest hadde googlet seg til kreft da hun skulle finne ut hva som var galt med føflekken sin. Som viste seg å være en gammelmannsflekk.. Haha! (les: “Kona til – Jeg leste på google, skjønner du“)
Men jeg kan jo skjønne hennes uro, for jeg har gjort nesten akkurat det samme. Bare at mine symptomer var langt mer fremtredende!
For i en lang periode nå har jeg lagt merke til en ganske markant endring som har bekymret meg en del. Og det er ikke som at det er en liten føflekk på et bortgjemt sted heller, nei det gjelder nesten hele ansiktet.
Jeg begynte å legge merke til det for en god stund siden, kanskje allerede 3-4 år tilbake, men jeg ville liksom ikke si noe. Tenkte at hvis jeg bare lukker øynene og fortsetter som vanlig, så ville det gå over.
Men det gjorde jo ikke det, vettu. Så i forrige uke så jeg meg nødt til å google litt. For der jeg før så et ansikt så friskt og fullt at liv av man skulle tro jeg var en nyfødt valp, ser jeg nå et gustent fjes med blå IKEA-poser under øynene.
Hudfargen har gått fra en glødende flamme til et slukket bål. Grålig og trist som en polsk regnbue.
Men det er ikke bare ansiktet, jeg merker det på hele meg. Jeg er trøtt hele tiden, jeg sover dårlig, er oppe om natten og sovner midt på dagen. Gjerne med grøtskåla i hånda.
Også psykisk har ting endret seg. Jeg som før så så lett på livet, er nå blitt så bekymret for alt. Mikroplast i vannet, antibiotika i fisk, muggsopp i rosiner og biler som kjører for fort. Også all den banningen på TV da.
Også er jeg stresset! Superstresset hele tiden, ofte helt uten å forstå hvorfor.
Frem til nå har jeg mistenkt at det må være en sammensatt sykdom som drenerer meg for energi. Kanskje en slags mangelsykdom eller noe i den gata.
Men så googlet jeg.
Og så kjente jeg litt på det.
Og så leste jeg meg opp…
Viser seg at jeg bare er en helt vanlig småbarnsfar 😉
Jeg ringte opp og allerede i det han plukket opp, forsto jeg at noe var i gjerde. For du vet den stemmen man får når man er litt stolt og gira? Der nesevingene flagrer og stemmen blir utilsiktet nasal? Du vet, den stemmen som høres litt ut som en opprømt Wenche Myhre i julemodus.
Den stemmen hadde han. Og ganske riktig: Det var noe. Noe stort. For han hadde fått seg smarttelefon!
Alle årene med intens lobbyvirksomhet fra muttern hadde til slutt brutt ned den gamle dinosauren. Ikke det at han er utdatert altså, langt derifra. For fattern har vært IT-mann i alle år og er en kløpper på sånt, men akkurat på telefonfronten har han liksom lagt seg litt bak i feltet.
Klamret seg fast til den gamle Nokia-en og nektet å ta steget. Skrytt så fælt av de TO tingene som hans gamle murstein kan slå de fleste smarttelefoner på: FM-radio og batteritid. Men nå som FM-båndet er i ferd med å slukkes, var tiden inne. Viser seg også at den antennepluggen ikke har virket på mange år uansett, så radioen forsvant fra den telefonen for evigheter siden. Det har han visst “glemt” å fortelle oss 😉
Så velkommen til fremtiden skal du være. Du vil se at det er mye en telefon kan brukes til i disse dager. Ta bilder er bare én ting, du kan også bruke den som nettbank, GPS, kalkulator, radio, til e-post, nett-TV, lære spansk, sjekke aksjer, skru på alarmen, lese avisa og mye mye mer.
Jeg skjønner at steget har vært stort og samtidig husker jeg den gufne følelsen første gang jeg kjøpte smarttelefon. Satt bare og stirret på den som en apekatt og forsto ikke hvor jeg skulle begynne. Men pappa kan allerede melde om at han streamet Kveldsnytt fra godstolen, med tøfler og kaffe og hele pakka, så dette skal nok gå bra 🙂
4 minutter med 5-åringen lærte meg mer enn 12 år på skolen!
For i forrige uke var avdelingen til eldstemann på besøk på et kjempekult læresenter for barnehagebarn, med fokus på realfag. Der får barna lære nye og fantastiske ting som kombinerer verdifull kunnskap med lek og moro. Før helgen kom han blant annet hjem med en utrolig søt sang om solsystemet som du kan se nederst i innlegg.
Hver gang de er på læresenteret har de et nytt tema på agendaen og i år har de blant annet lært om syrer og baser, kroppen, miljøvern, planeter og mye mer. De får utforske kjemiske reaksjoner og gjøre spennende eksperimenter. Du vet, typisk sånne ting som man ikke får lov til å gjøre på kontoret. Ting som gjør deg litt misunnelig.
Og hver gang El Pluttolini kommer hjem derfra har han lært noe nytt og fascinerende som ikke mamma og pappa nødvendigvis er veldig stødige på. Eller, man tror jo man kan en del, men det er frem til barna spør deg om hvilken planet som kommer etter Uranus i solsystemet. Eller på hvilken planet man finner solsystemets høyeste fjell. Eller hvor mange av planetene som er gassplaneter.
Da innser man plutselig: Å søren. Jeg har blitt fraseilt av en 5-åring.
Men det er vel bare å venne seg til følelsen, for det vil jo bare bli verre når han begynner på skolen. Tør ikke tenke tanken på videregående en gang. Men men, hvis han blir for kjepphøy kan jeg alltids slå ham i håndbak, så det så. Det vil jo ta slutt en vakker dag det også, men innen da skal jeg sørge for å ha lest meg opp noe voldsomt på temaer han aldri i verden kan vite noe om.
Deretter må jeg bare sørge for å alltid pense samtalen over på det. Så når han kvisete og utakknemlig kommer slentrende hjem fra trening og bare:
– “Øy fattern, er middagen klar snart ell?”
Så skal jeg svare:
– “Tja, like klar som general Maximillian von Prittwitz i Slaget ved Tannenberg, så hva tror du? Og hvilket år snakker vi om da, hmmm?”
Heldigvis ligger slike smålige hersketeknikker mange år frem i tid. Inntil da kan jeg bare glede meg over at jeg har en lærelysten astronom i hus, som kan fortelle meg at vi har fire gassplaneter i solsystemet og at det høyeste fjellet ligger på Mars 😀
OBS! Hvis du vil lære mer om solsystemet enn du kunne fra før på bare 4 minutter: Se den fantastisk søte sangen under. Husk lyd!
Det er fredag kveld og Peter kommer sprettende ned trappen. Begge barna sover, joggebuksa er på. Endelig fredag kveld – ukens indrefilet! Da man kan ligge rett ut i sofaen og bare kose seg med god samvittighet. Kanskje noe godt i skåla, kanskje noe godt i glasset. Fyr i peisen? Ja, hvorfor ikke.
Bare en rask tur innom kjøkkenet og der står ting i skuffende stor grad på hodet. Plastglass i alle regnbuens farger og rester av middagen som var så god. Istad. Nå står bare arbeidet igjen. Valgfritt f-ord.
Men med litt musikk og lovnad om sofa i det fjerne, går jobben lekende lett. En gryte her, litt gladpack der og vips så var man på vei mot sofakroken igjen. Nå skal det koses maks!
Utover zappefingern på fjernkontrollen skal det ikke forbrennes en kalori de nærmeste to timene.
Så kommer det…
– Peter?
– Yes!
– Se ut a..
– Hmm?
– Har du sett ut eller? Brøytekanten står rett til værs! Det må ha falt en halvmeter bare i kveld.
Jeg kjenner et stikk i hjertet. Jeg skjønner hva hun sikter til. Hun vil måke nå, hun. For Christina er sånn. Har ingen respekt for urasjonelle valg, men lar alltid fornuften seire. Og nå har hun oppdaget meterhøy snø. Og jeg vet hva hun tenker: Vi tar det nå.
Jeg derimot, tenker nøyaktig det motsatte. Det er fredag kveld, endelig fredag kveld, vi lar den dritten ligge til i morgen. Da har vi tid. Ikke nå. Alle vet at fredag kveld er joggebukse og slaraffenliv.
Så jeg strener videre mot sofaen. Later som ingenting og sender i vei et nonchalant svar jeg håper får henne av sine rebelske tanker:
– Sprøtt. Ja ja, blir fin treningsøkt i morgen det der, hehe.
… før jeg deiser ned i sofaen. Men armen kommer ikke lenger enn at den akkurat får grepet tak i fjernkontrollen og løftet til halv høyde, før det smeller tilbake:
– Vi tar det nå da.
Valgfritt f-ord igjen. Med utropstegn! Kødder du? Nå?! Akkurat nå som jeg endelig har blitt i ett med sofatrekket? Jeg som akkurat skulle til å finne frem ei litta pose med snacks jeg kommer til å angre på at jeg har spist i morgen?
Så jeg prøver meg. Ikke lenger troverdig nonchalant, men bak sammenbitte tenner.
– Næh.
Christina er som en sporhund, plukker opp hver minste nyanse. Hodet spretter ut fra bak gardinen og jeg mistenker at hun ser kjevemuskelen min stramme seg helt fra andre siden av rommet.
– Det skjer ikke, vet du. Vi skal opp tidlig i morgen og være i trampolineparken til kvart på ni. Eller har du tenkt deg opp klokken halv syv for å måke?
Fingrene strammer seg til en knyttet neve. Dobbelt f-ord. Jeg innser med én gang at hun har rett. All fornuft tilsier å ta det nå. Men jeg er ikke klar! Jeg vil slappe av! Jeg hadde jo gledet meg til å ligge her i putehaugen som en pølse i brød, ikke skuffe snø til svetten siler.
Men jeg har jo ingen argumenter, jeg har bare ikke lyst. Jeg vet at hun har rett, men det er ikke det som irriterer meg. Det er den helsikes egenskapen til å alltid prioritere fornuftige valg uten å blunke. Kan vi ikke bare droppe det og heller angre i morgen? Slappe av på sofaen, mumse potetgull og dobbeltangre når bilen i morgen vil fremstå som en gravhaug fra vikingtiden.
Så fremfor å svare noe lurt, går jeg for:
– Men for faen da.
Og da var det gjort. Resten av samtalen trenger jeg ikke gjengi i ord, men la oss bare si at det ble en episk kamp mellom mitt temperament og forkjærlighet for ufornuftige valg, og Christinas ganske forståelige mangel på forståelse.
Etter rundt 5 minutter var det over. Innen da var begge blitt pottesure og jeg innså at jeg hadde valgt et utrolig dårlig tidspunkt for å ta sette ned foten. Burde valgt en viktigere sak for å ta et standpunkt.
For mine argumenter besto ikke av stort mer enn å forsvare min rett til å ønske å ikke gjøre det spøtt, samt passivt-aggressive angrep på hennes arbeidsmoral, som stort sett alltid overgår min med et avlangt hestehode.
Hun mente derimot at sånn er voksenlivet og hvis jeg ikke er klar for det, får vi heller kjøpe oss leilighet. Dessuten mente hun at det til og med kunne bli litt koselig å måke sammen. Koselig? Hørt sånt tøys?!
Like harm og bister som man var på 50-tallet, tok jeg lua på snei og marsjerte ut i snøkaoset.
Sutretryne.
Jeg måkte med sinne. Angrep snømassene som om de hadde sagt noe stygt om moren min. Som viste seg å være en overraskende effektiv teknikk, for innen Christina rakk å komme ut (å ja da, hun tok seg ekstra god tid på å komme ut, bare på dritt selvfølgelig) var jeg halvveis ferdig.
De første minuttene måkte vi i stillhet på hver vår side av bilen og jeg var sånn drittunge-sur som man var på ungdomsskolen. Egentlig ikke lenger i dårlig humør, bare for sta til å innrømme det.
Men jeg er jo like langsint som et barn på bursdagen sin, så når hun så bort på meg med et lite smil og spurte hvordan det gikk, innså jeg at det var på tide å kaste hånda. Jeg hadde tviholdt på en kortstokk av banalt udugelige argumenter og her var det vel egentlig bare å komme luskende tilbake med halen mellom beina.
Så jeg gikk for klemmen. Og sa unnskyld. Så fikk jeg unnskyld tilbake. Og en liten suss. Og så ble alt plutselig veldig bra igjen. For vi er litt sånn. Ting stikker ikke dypere enn at det lar seg løse med en klem og en suss når begge er klar for det.
Det verste av alt, og det tok meg enda en halvtime før jeg kunne det innrømme for Christina, men det var faktisk ganske koselig. Stå der ute og måke snø. Sammen. På en fredag kveld.
For det er tross alt bedre å være ute i kulda sammen enn å sitte inne i varmen og kjenne på en kald skulder. Happy wife, happy life og alt det der 😉
Og… til hennes forsvar: Hun hadde selvfølgelig rett. Vi hadde aldri i verden rukket det morgenen etter x-)
Så var det endelig duket for andre kveld i ny sesong av Hver gang vi møtes. Jeg har faktisk aldri fulgt med før, men etter Tshawes dag sist uke, ble jeg hektet 🙂
Og i kveld er det Hans Petters tur. Så, hvem er denne mystiske, litt ukjente Hans Petter foruten frontfigur og vokalist i Trang Fødsel?
Jeg gleder meg til historier, låter, latter og tårer!
Okei folkens, da kjører vi på 😀
Notis: Legger inn klokkeslett foran hver oppdatering, bare sånn for å holde det oversiktlig.
* Fy flate. Her man sitter og ser ut på 98 centimeter med snø i timen, ser det ikke helt feil ut med boule og øl i sommerværet. Note to self: Husk å nyte sommern 2018.
* Mens vi venter på at syngingen skal begynne, må jeg springløpe for å hente babycall. Christina er fortsatt litt opptatt, far alene i sofa. Svinger raskt innom Spotify for å gjøre litt research på Trang Fødsel før vi sparker i gang.
Fy søren så mange hits de har! Kan jo halvparten av låtene deres på rams. Det var overraskende. Lover godt for kvelden. Så lenge batteriet på babycallen holder. Aner ikke hvor laderen er.
* Noterer meg at de sier “effen” i låta Drømmedame. Det er det ingen som sier lenger. Men nå, Tshawe! Det gledes i sofakroken.
* Låt 1, Tshawe – Drømmedame
Oj, shit dette var vanskelig. Nå innser jeg hva de plateanmelderne i VG har å slite med. På den ene siden elsker jeg Tshawe og energien, men samtidig synes jeg ikke det er så mye nytt her. Det er mer trøkk og rytme enn i originalen, men samtidig hadde jeg kanskje håpet på noe mer. Litt X-faktor. Men likevel, det er Tshawe, det er bunnsolid. Terningkast: 4.
* Hey, 18 minuter ut i programmet og den første tåren er et faktum. Skjønner jo det når man vrenger sjela sånn. Skal slutte å harselere med “Hver gang vi grines”.
20.26: Låt 2, Silya – Ryktet
Jeg ELSKER Silya. Forrige uke var jeg ikke sånn superimponert, men dette smaker fugl. Så veldig! Gås, and og due i én stor sandwich. Har ikke hørt originalen, må innrømme såpass, men elsket trøkket. Den røffe stemmen og ska-beaten som gir låta et lystig preg. Dette føltes rett og slett bare riktig. Love it. Men altfor tidlig å rulle seksern og jeg ble jo ikke bergtatt, så her skal vi høyt, men skjorta forblir på. Terningkast: 5.
20.27: Innser at leser “Amanda” har et kjempepoeng og endrer fra stjerne foran hvert punkt til klokkeslett. Folk er så smarte.
20.29: Pause. Bra. Holder på å tisse på meg. Tenkte for øvrig å være sånn sunn og fin fyr, men behovet for potetgull ble for stort. Ikke spist så langt i 2018, på tide å bryte noen nyttårsforsetter. La det skje.
20.34: Pausen over, rakk ikke tisse. Viser seg at live-blogging er veldig gøy, men kjempestressende. Måtte kaste gensern. Svett x-)
20.36: Elsker moralen til Hans Petter i innledningen til låta “Fredag”. Sitat: “Selv om det ser ordentlig dystert ut på mandag, så ordner det seg på fredagen vøtt”.
20.39: Låt 3, Claudia Scott – Fredag
Hmm.. Synes det var litt kjedelig, jeg. Fin stemme og liker den lille countryknekken, men med tanke på gitt introduksjon og tekstens innhold, synes jeg liksom sangen fortjener litt lystigere tonelag. Joda, man skal selvfølgelig tolke låta som man vil, men savner optimismen i låta. Ikke helt min kopp te dette, flott stemme til tross. Terningkast: 3.
20.45: Maria i kommentarfeltet spør om Teo har fått godis, siden det er lørdag og alt. Har ikke fått det. Han fikk en godbit i går og tenkte å spare på kaloriene i dag. Men ålreit, hvem er jeg til å være skinnhellig, her jeg sitter med den ene labben dypt nedi potetgullpåsan. Godbit innvilget 😀
20.48: Innser at historien til Trang Fødsel er ganske mye mindre gripende enn Tshawes historie. Og at Hans Petter ligner ganske mye på Jo Nesbø.
20.54: Låt 4, Tone Damli – Kursiv
Æsj, nå kommer jeg til å fremstå som en gammel surfis, men jeg synes kanskje dette ble litt tamt. En fin vibb av road trip og jeg fikk umiddelbart lyst til å fise langs landeveien i en sprek cabriolet på en lun og herlig sommerdag med taket nede, men det mangler liksom litt fyrverkeri. Kanskje jeg som har urealistisk høye krav. Jeg vil liksom bli blåst av sofaen av en ny og personlig vri på en gammel klassiker. Føler at dette blir litt plankekjøring. Ikke feil, bare litt for lite salt i maten. Terningkast: 3.
20.58: Pause! Dette var overraskende stressende. Tror jeg må ta meg en dusj i pausen, haha! Men herregud så moro. Gleder meg til del 2 🙂
21.01: Christina har endelig kommet ned etter at hun sovnet under legging av barna, haha! Nå skal hun spole seg gjennom del 1 mens jeg tisser. Gleder meg veldig til Christel Alsos i dag, tror det kan bli skjelvete i underleppa.
* DEL 1 SLUTT *
21:20 (pauseblogging): Christina skumtitter gjennom del 1. Noterer meg at det ikke er så rart han ikke blir gjenkjent i noe særlig grad. Mannen er jo ikke til å kjenne igjen fra 90-tallet. Spørr´u meg så er Hans Petter som en fin vin som bare blir bedre med årene 🙂
21.24 (pauseblogging): Christina sitter og titter på Tone Damli. Utbryter ganske innlysende misunnelig: “Åssen klarer´a å gå på de skoa?! Se på de hælene a!!”
* DEL 2 *
21.50: Låt 5, Tor Endresen – Hippie
Har aldri hatt noen dragning mot Las Vegas og fikk det ikke i kveld heller, dessverre. Sorry Tor, men dette funker ikke for meg. Elsker energien og Tor leverer så det svinger, det er bare ikke min kopp te. Du kan servere meg verdens beste lutefisk, men det er fortsatt lutefisk. Om noe, fikk jeg litt lyst til å spille på enarmet-banditt. Vant 100 kroner på danskebåten da jeg var ung en dag. Brukte pengene på å kjøpe kosebamse til søsteren min og meg. Stor dag. Men sånn bortsett fra det.. Terningkast: 2.
21.57: Dette var sterkt. Ingen er bare det du ser. Hans Petter har gått gjennom en eksistensiell kamp og skjønner at det må ha føltes rart å lage joviale sanger når noe sånt skjer med broren din.
21.58: Klar for Christel. Spent nå.
22.05: Låt 6, Christel Alsos – Hei, her er jeg
Det. Var. Magisk. Den stemmen, den innlevelsen – det der er seriøst det mest ekte jeg har følt så langt i 2018. Rett og slett magisk. Aldri har jeg sett noen synge med så ektefølt innlevelse. Fy flate. Måtte gi frua en klem i sofaen. Trodde det måtte en sang med masse trøkk til, men neida. Sokkene er herved blåst av. Terningkast: 6.
22.07: Hæ? Er det ferdig allerede?! Trodde det skulle være flere låter og vare minst en halvtime til. Okei, tiden flyr når man blogger og ser på TV. Men i så fall, over til indrefileten:
* Dagens beste *
Christel Alsos. Uten tvil. Det var magi langt inn i hjerterota.
22.08, Post Bloggum: Digger den kjeksreklamen.
22.10: Men okei, da får vel jeg pakke sammen for kvelden. Tusen takk til alle som fulgte med på galskapen og TUSEN TAKK for alle kommentarer 😀 Dette var gøy! Mer live-blogging neste uke? Ikke helt umulig 😉
Men alle som noensinne har sett det programmet, vet at man får et vanvittig behov for å prate med andre underveis. Hva man synes om artistenes versjoner av gamle låter, hva som var bra, hva som ikke var fullt så bra, hva man lærer om hovedpersonen underveis og selvfølgelig: Hvilken sang man likte best!
Sist uke hadde vi lillesøsteren til Christina og gubben hennes på konstant gruppechat, men denne uka er de borte og derfor tenkte jeg å prøve noe helt nytt: Live-blogging gjennom hele programmet!
Barne-TV på skjermen inntil videre, men rigget og klar for i kveld 😀
Tanken er altså at vi, du og jeg, ser på Hver gang vi møtes sammen. På en måte. Du ser på TV, jeg blogger om alt som skjer underveis og så stikker du innom her for å lese oppdateringer og legge igjen kommentarer underveis. Ta det i en pause, når ting eller litt kjedelig eller når det måtte passe.
Jeg har jo ingen aning om dette kommer til å funke eller ikke, men det hadde vært helt KONGE om noen ville følge med og legge igjen kommentarer underveis. Jeg lover å svare fortløpende på så mange kommentarer jeg klarer og tror dette kan bli kjempegøy for alle som er glad i “Hver gang vi møtes” og gleder seg til å se det med tøflene høyt i kveld 🙂
Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å bedømme sanger, rulle terning og diskutere med dere underveis.
Så bli med på moroa fra kl. 20.00 i kveld, både på TV2 og her på bloggen. Nytt innlegg kommer 🙂
Teo er ikke sånn supergira..
Men jeg sitter klar allerede x-)
/ Hver gang vi blogges 🙂
OBS! Hvis du har lyst på en latter underveis: Følg Christina (Umulius82) på Snapchat! Der kommer hun til å ha sitt eget lille “Hver gang vi møtes”-party 😉
Jeg sier ikke at man skal elske Sophie Elise. Jeg sier heller ikke at man skal like Sophie Elise, jeg vil bare at man skal ta seg en lang titt i speilet og si: Er dette alt jeg får til? Er jeg virkelig så patetisk?
For i går rullet VG terningen for det nye TV-programmet “Sophie Elises Verden”, og kommentarfeltet lot ikke vente på seg. Jeg fryktet hva jeg hadde i vente, men full av ungdommelig overmot håpet jeg at 2018 skulle bli året der vi alle hadde lært å oppføre oss på nett.
Dette er noe av det jeg fant:
Og hvem er verst? Disse grusomme ungdommene man til stadighet hører om? Som mobber og er så slemme og unge og uvitende? Nei. Hva er det derimot flust av? Sure, gamle drittkjerringer.
Noen yngre damer og noen menn også, men for det aller aller meste: Damer 60+. Mødre. Bestemødre. Forbilder for kommende generasjoner.
Akkurat det er faktisk et ord som går igjen: Forbilde.
Så la oss snakke litt om forbilde. Hvis du kunne velge et forbilde for barna dine, hvem ville du valgt? En ung jente som via hardt arbeid over mange år har klart å etablere en karriere vi andre bare kan drømme om? Ikke en karriere basert på en fancy stilling i et stort firma, altså. Nei, en karriere basert på seg selv. Om seg selv selv, rundt seg selv, av seg selv.
En jente som har sitt eget tv-program, som har gitt ut flere låter, en bestselgende bok og blitt kårets til årets mektigste kvinne i norske medier? Hva med en jente som har stått på barrikadene for å rive ned palmeoljebruken vi alle har hengt oss på i etterkant? En jente som har gått i bresjen for en rekke vanskelige saker, som har levd med trusler og mobbing i mange år, men som nekter å gi seg uansett hvor mange harde slag hun får?
Eller synes du barna dine skulle valgt… deg? Som sitter på nett og slenger med drittkjeften om en person du vet ingenting om.
Har du lest boka hennes? Har du i det hele tatt lest bloggen? Ja vel, så har hun kanskje operert ditt og datt og tatt andre valg enn du ville tatt, men aner du egentlig hva du snakker om utover det du klarer å koke sammen i ditt eget trollhode? Et hode fullt av fordommer og hat for en person du aldri har møtt? Ja vel, nei men det høres jo ut som et bra forbilde…
Her synes jeg det passer å minne om ordtaket: Ingen er bare det du ser. Tenk litt over det.
For du har sikkert også ditt, hva vet jeg om det, men noe må det jo være. Hvorfor ellers skulle du brukt fritiden din på å spre hat om en person du ikke kjenner? Det føles sikkert godt. Digg å vite at man har tatt et bittelite kakestykke av en annen persons sjel? Det må det jo være. Godt å ha noe inntil kaffen, si.
Så kan du jo spørre deg selv: Hvor kommer all den forferdelige mobbingen man hører så mye om ifra? Jo, den kommer fra deg. Din jævla dritt.
Så kjære Solveig, Vivi, Mette, Kjersti, Hans, Karoline, Gerd og alle dere andre: Skam dere! På vegne av familien deres og alle som prøver å bekjempe mobbing. Skam dere for at dere river ned det vi andre prøver å bygge opp.
Hadde dere vært tante, onkel eller bestemor til mine barn, hadde jeg holdt dem milevis unna dere. For mine barn skal vokse opp rundt positive mennesker med sunne holdninger, i et samfunn der vi prøver å spille hverandre gode.
Ikke i en innrøyka bingohall med snerpekjeften på bånn drite.
Det skjedde mens jeg sto parkert på en bensinstasjon for å sjekke dekktrykket. For det kan jeg. Sjekke dekktrykk, skifte dekk, peile olje og fylle på spylervæske. Alt over det trenger jeg eksperthjelp til.
Så når jeg forteller Christina at jeg skal ut i garasjen for å mekke litt på bilen, mener jeg egentlig å fylle på spylervæske, sparke litt på dekkene og rappe en gammel tyggis fra midtkonsollen.
Men tilbake til bensinstasjonen. Der sto jeg altså, med lufttrykksmåleren i hånda, og følte meg ganske proff. Skrudde av hettene på de dingsebomsene som luften kommer inn og ut av, koblet på luftmaskinen og målte trykket. Fylte på og sørget for at alt ble perfekt. 2,5 foran, 2,4 bak. Gutten sin, det.
Og akkurat mens jeg sto der og følte at jeg faktisk på en slags måte dugde til noe, hørte jeg plutselig en dame rope på meg. Hun kom bort med en spørrende mine. Kan du hjelpe meg, spurte hun.
Jeg? Hjelpe deg med bilen? Er du gal, kvinne? Jeg kunne ikke hjulpet deg om bilen din løp etter deg med en kjøttøks. Ser du ikke det? Oser jeg ikke klønete mann fra milevis unna? Tydeligvis ikke. Hun må ha følt det, hun også. Det samme jeg følte der jeg satt på huk og slåss med slangen til den luftpumpemaskin-greia. Han der kan et og annet om bil.
Normalt sett ville jeg kanskje bare sagt “Beklager, men jeg er født med 35 tommeltotter”, men så kom jeg plutselig på en historie. En historie som strekker seg tilbake helt til det herrens år 2000. Året vi alle trodde vi skulle suse rundt i flyvende biler.
Jeg var en blåøyd unggutt som, via min kjæreste på den tiden, hadde fått meg jobb på Jernia. Tjene en ærlig slant og lære seg litt om verktøy, kjøkkenredskaper og støvsugere i samme slengen. Perfekt.
Det eneste som ikke var perfekt var at det var en stooor butikk med stort utvalg og alt det skulle jeg gjerne kunne en del om. På dag én. Jeg visste knapt nok foran og bak på en stekespade.
En dag ikke lenge etter at jeg begynte i jobben, kom det inn en gammel dame. Så litt streng ut rett fra startblokka faktisk. Vi var tre stykker på jobb, én av dem en kvinne som hadde jobbet i butikken i mange år. Hun gikk bort til den gamle damen og spurte om hun trengte hjelp. Kvinnen sendte henne et langt, mistenkelig blikk, før hun snerret:
– “Eh, nei takk du, jeg trenger hjelp av en mann!”
Den ansatte prøvde å ymte frempå at hun helt sikkert kunne hjelpe til, men nei. Mann skulle det være. Og mann fikk hun. Eller, rettere sagt, hun fikk meg.
Jeg ble skyflet bort og sto plutselig svarskyldig fremfor en noe kjønnsdiskriminerende gammel dame. Hun trengte noe. Det er alt jeg husker, for jeg aaaaante ikke hva hun snakket om. Hadde ikke den fjerneste anelse. Så hva gjorde jeg? Sa at jeg måtte spørre om hjelp fra en av de ansatte og hentet tilbake den kvinnelige ansatte.
Og selvfølgelig, hun visste nøyaktig hva damen skulle ha. Lekset opp råd og tips og hjelp, opp og ned i mente. Hun visste alt! In your face, gamle skinn.
Det var altså så gøy å se ansiktet til den gamle damen gå fra sur sviske til lun aprikos. Klart, spesielt imponert over meg var hun jo selvfølgelig ikke.
Derfor, akkurat derfor, på bakgrunn av det lille nederlaget hele 18 år tilbake i tid, rakk jeg i dag å tenke: Endelig noen som trenger en mann, og jeg skal være den mannen. Visst pokkern kan jeg hjelpe deg med bilen!
Og det gjorde jeg. Og det virket!! Hun skulle nemlig bytte skilt på bilen og lurte på hvordan hun fikk det løs. Vår skiltholder har vært litt løs i det siste, så dette vet jeg alt om. Fikk tak i en skrutrekker, røsket løs plastholderen og serverte henne skiltet på et sølvfat. BOOM!
Så gikk jeg min vei. Som en seiersherre! Hadde det gått av en eksplosjon rett bak meg, hadde jeg ikke snudd meg engang. Jeg hadde bare nytt øyeblikket og tatt på meg solbriller. Jeg følte meg som kongen av verden.
Så bare for virkelig å toppe hele greia, fylte jeg på spylervæske og peilet oljen også. Så nå er bilen så god som ny og jeg kan føre opp et helt nytt yrke på CV-en. Tidenes beste start på dagen 😀
Så har det altså skjedd igjen. Uvanlig mye snø har falt på kort tid og landet går i stå. Togene stopper, bussene kræsjer og 99 av 100 på Facebook deler bilder av snø. Snø! Som om vi bodde i Atacama-ørkenen.
For er det bare meg eller snødde det også i fjor? Og året før der? Og året før der igjen helt tilbake til den første huleboeren som sa: “Hey, la oss flytte fra dette lune, varme stedet og begi oss opp til et matløst isøde.”
For det snør i Norge. Hvert år, potensielt halve året! Så man skulle trodd at vi hadde vært litt bedre forberedt innen nå, men nei da. Biler går i grøfta, togene bryter sammen og tabloidene basker seg i klikk.
I går så jeg til og med at NRK var direkte inne fra snøkaoset i Oslo. Direktesendt snø! Si meg, har hele nasjonen gått bananer? Jeg forstår at de måtte sendt ut en reporter i hawaiiskjorte og flip flops hvis været slo om til 35 grader og tropenetter i januar, men snø på vinterstid..? Er ikke det litt som å bli overrasket over å finne kjøtt i kjøttdeigen?
Så kan man selvfølgelig skylde på uvanlig store snømengder og andre værfaktorer, men er jeg den eneste som ser den tilsynelatende ganske opplagte sannheten her? Nordmenn er rett og slett ikke bygd for norske værforhold. I hvert fall ikke byfolk her sørpå. Vi skjønner det bare ikke.
Togene våre takler det ikke, kroppene kollapser og alt vi har bygd blir som korthus i en snøstorm. Og alt dette mens alle nord for Sinsen-krysset nærmest ler seg i hjel. Men til gjengjeld takler jo ikke de sol da.
Så fort det dukker opp et lite glimt av sol, oppfører de seg som fulle charterturister og breier seg ut på forsiden av VG med en utepils i hånda og hopper i havet selv om det ligger is i indre havn. Alt for å gni det i trynet på søringene. Det er jo ikke noe bedre det. Kanskje de heller ikke er bygd for norske forhold.
Kanskje ingen av oss er det. Eller kan det være en helt annen og langt mer dyster forklaring? For kan det tenkes at dette gjentakende fenomenet skyldes en til nå ukjent sykdom som gjør at vi glemmer været fra år til år?
Kan det faktum at vi aldri ser ut til å være forberedt på snømengdene rett og slett være en mental forsvarsmekanisme for at vi ikke alle skal rømme landet og reise til Spania som vær-flyktninger? Kan det være at vi rett og slett lider av “Snø-demens?”
Det ville forklart hvorfor vi går på de samme smellene år etter år, og tilsynelatende aldri klarer å skifte vinterdekk før det er for sent.
For til å bo i et land der snø er nærmest garantert hver eneste vinter og basert på mediebildet akkurat nå, skulle man tro at Norge er et land fylt med folk som aldri har vært i Norge før.
Så la oss alle ta et felles ansvar for å huske dette til neste vinter. Det er bare noen måneder til. Det kommer til å komme snø. Ganske mye.
Og hvis det faktisk er sånn at teknologien ikke har kommet lenger enn at busser, biler, tog, fly og hus går rett i fosterstilling så fort det kommer et realt dryss, ja nei da er vel det bare et endelig bevis på det jeg hevdet tidligere i teksten: Norge er tilsynelatende ikke bygd for norske forhold.
/ Ta på deg jakka, ikke stol på toget: Det kan komme til å snø i natt 😉
Innlegget fikk vanvittig god respons og det er utrolig hyggelig. Spesielt for et sånt type innlegg, der man har brettet ut sjelen og eksponert en sårbar del av rustningen. Men den beste tilbakemeldingen av alle, kom via en forespørsel på mail.
Det var fra en lærerinne som lurte på om jeg hadde et valgfritt blogginnlegg hun kunne vise for klassen sin på ungdomsskolen. Innlegget skulle brukes til å analysere innhold og språklige virkemidler. Gjerne et innlegg med et klart budskap, et innlegg egnet for 14-åringer.
Timingen kunne ikke vært bedre, så jeg sendte henne “Idioten på bakerste rad”. Raskt kom svaret om at hun veldig gjerne ville bruke det som skoleoppgave!
Og det gjør meg så stolt. Så vanvittig stolt! Tenk at min tekst skal analyseres og dechiffreres av en hel gjeng med nysgjerrige elever. Tenk at mitt blogginnlegg, en tekst omhandlende min udugelighet fra skoledagene, skal dras frem som et godt eksempel i skolen. Er ikke det toppen av ironi?
Men det beste er at teksten tar for seg min situasjon i akkurat den alderen de er i nå. For det betyr kanskje at det sitter en 14-åring i akkurat den klassen og leser akkurat de ordene og har det akkurat sånn jeg hadde det. Kanskje han eller hun blir truffet av teksten og ser at det finnes håp, selv når man føler seg håpløs. Og kanskje, bare kanskje, kan dette være spiren som skal til for noe mer å vokse.
Kanskje sparer jeg den ene personen for ekstremt mange turer til rektors kontor, ekstraordinære foreldremøter om hvorvidt man bør sendes på spesialskole eller ei, bortkastede år og mange(!) tusen brukt på privatskole for å gjøre opp for alt man har sløst bort.
Kanskje eller kanskje ikke, det vet man jo aldri, men det er fantastisk å tenke at det faktisk kan skje.
