Her en dag stilte 5-åringen meg et spørsmål som var utrolig mye større enn han kan ha hatt kapasitet til å forstå.
Det skjedde på badet, sånn helt uten videre, mens vi sto og pusset tenner:
– “Men pappa?”
– “Mjaa..?”
– “Hvordan er det å være voksen?”
Sjeldent har så mange tanker flokket til hodet samtidig. For hva i all verden svarer man til noe sånt?
Jeg husker det var en tid jeg var livredd for å bli voksen. Ikke noe dataspill, ikke barne-tv etter skolen med tre skiver brunost og honning. Ikke lekekamerater og håndballturer. Bare jobb. Også eksamen da. Og militæret. Også må man gifte seg og få regninger og sånn. Nei, voksenlivet hørtes ikke noe særlig ut.
Og helt ærlig, en lang stund synes jeg bare det var sånn midt på treet. Jobb, middag, venner, kjæreste, dra på byen, trene, se på TV og gjøre det samme neste uke. Og uka etter der. Litt repetitivt egentlig. Kanskje også litt kjedelig.
Hadde man hatt en slags Jesus å lene seg på, hadde man kanskje ikke hatt behov for noen dypere mening, men for meg som ikke-troende synes jeg rett og slett at ting var litt tamt og retningsløst.
Selvfølgelig fantastisk moro til tider, men uten en dypere mening klarte jeg ikke å rømme fra at jeg i det store og hele synes at voksenlivet som helhet smakte litt emment.
Men så fant man en å dele livet med.
Og så fikk man barn.
Og brått ble alt snudd på hodet.
Der livet før føltes litt tamt og ubestemt, hadde man plutselig meningen med livet rett i fanget. For det var sånn det føltes. Denne lille som ligger her og skriker, det er deg jeg har lett etter hele tiden. Du er meningen med livet.
Å være den beste mulige forelderen man kan. Bringe videre det ypperste man har av kunnskaper og egenskaper. Forberede de små tassene på livet som voksen. Lære dem å bli gode medmennesker, lære dem tall, farger og bokstaver. Lære dem om livet og forberede dem på det.
Brått hadde livet mer meningen enn jeg kunne håndtere alene. Enda godt vi var to ❤️
Men jeg sa jo ikke alt det til ham, der han sto med tannbørsten i munnen og ventet på svar. Jeg ga ham den tullete kortversjonen:
– “Vet du, det er et veldig godt spørsmål. Det er fint å være voksen. Man kan bestemme hva man vil spise til middag, når man vil legge seg og hva man vil se på TV. Jeg kan gjøre stort sett hva jeg vil og ingen masete, sure pappaer kan fortelle meg at jeg ikke får lov. Man kan kjøre bil og reise hvor man vil, også må man jobbe litt så man har råd til mat og kule leker. Også kan man få barn! Og da kan man se på filmer sammen og spise taco og dra i akebakken og ha det kjempemoro. Det er det beste med å være voksen.”
Han så på meg med stjerner i øynene, tydelig fornøyd med svaret. Så pusset vi ferdig, la oss på senga og leste bok. Den kvelden fikk han den lengste, varmeste kosen i norgeshistorien.
For livet som voksen er helt greit.
Helt til man får barn.
Da blir det fantastisk.
/ Fatternlivet ❤️
P.S. Siden 2018 helt sikkert fortsetter i samme krenkespor som 2017: Selvfølgelig kan livet ha mening uten barn også. Barnløse voksne kan leve fantastiske liv med sin helt egen mening. Kanskje elsker de å reise, kanskje elsker de Liverpool, hva vet jeg. Dette er bare hva voksenlivet er for meg.
–> Stem på Voksenhjerte i Vixen Influencer Awards
Elsker krenke-slutten😂 Men ja, jeg kommer aldri til å glemme ordene fra samboeren min da vi kom hjem med minsten. Broren var innom før han skulle på fest. Samboeren min klemte nyfødten vår og sa «at du gidder, det er dette som er livet» <3
synes du skriver mye bra og jeg digger all den krenke skrivingen det synes jeg treffer spot on liksom. Stå på og kod deg med familien;)
Hei! Dem som måtte føle seg krenka av dette kan bare ta seg ei bolle. Som ungdommen ville sagt. Jeg er ufrivillig barnløs (min eksmann tok fra meg muligheten til å få barn) men skjønner at det å få barn er ekstremt stort og gir livet mening. Har et lite spørsmål jeg; for ei tid tilbake snæppa du litt rundt kjøleskapet deres, viste vårs alskens magneter og artige greier. Og i farta så jeg et utklepp fra ei avis, et bilde av deg med overskrifta “Støtter fotballfrue…” eller noe sånt. Og jeg bare lurer litt på hva dette gjaldt… håper det er greit at jeg spør! Forresten sier jeg om meg sjøl; Ække nysgjerrig jeg bare spør :p
hehehe der tok du meg nesten i en krenk! 😀
Jeg er voksen og barnløs, kan ikke få barn. Min mann kan det, men valgte av en eller annen grunn å gifte seg meg meg likevel.
Kanskje skal man snart bytte ut ordet krenk med såra følelser…? For jeg ble ikke krenket, men du traff mine dypeste og mest gjemte sår med innlegget ditt, og da fikk jeg umiddelbart lyst å forsvare meg. Og jeg skjønner nå at hadde jeg skrevet det jeg umiddelbart tenkte skrive, så hadde det blitt oppfatta som jeg følte meg krenka. Men det er klart når du treffer mine dypeste sår med salt, så får jeg lyst å rope: ER IKKE MITT LIV FANTASTISK SELV OM JEG IKKE KAN FØDE BARN?????!!?? Men det skal jeg ikke gjøre 😀
Hei No-krenk!
Uff, beklager for å pirke borti sår med gaffel. Må være lov til å bli litt lei seg, kanskje også krenka, bare ikke for julenisser på melkekartongen 😉
Når man må opp 05.30 på en lørdag for å sitte og glo på Dora og Vennene, føles livet som småbarnsfar ganske oppskrytt altså, så du kan trøst deg med det x-)
/ Ha en fantastisk lørdag! Med eller uten barn <3