Tenk å vite.. 💔

Tenk å vite at det skjer, men ikke gjøre noe med det. Tro, ane og føle, men la det bli med det.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke tørre å gjøre noe med det. Bare leve med det i frykt for hva som kan skje. En uutholdelig sannhet, men en frykt for konsekvenser som overgår selv den verste smerte.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke vite at det er feil. Å tro det er normalt. Å vite innerst inne at noe er alvorlig galt, men være så redd at du lurer deg selv til å tro noe annet. Å bli truet, manipulert eller banket til stillhet.

Å leve med en smerte så intens, et sår så dypt at det ikke lar seg lege. Å aldri kunne stole på en voksen igjen, tenk å være redd hele tiden.

Tenk å vite at andre vet, uten at de gjør noe. Det må være det verste. Å skrike etter hjelp bak en lydtett glassvegg.

Sad little girl
Licensed from: annems / yayimages.com
 

Alt som skulle til var at noen hørte. At noen så. At noen reagerte.

Det jævligste er at dette er hverdagen for så utrolig mange. Nøyaktig hvor mange er litt vanskelig å si, men tall viser at inntil 10 % av norske barn lever i en hverdag preget av vold og overgrep. 10 prosent!

Et estimat sier også at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte i 2016 om en voldsom økning i saker med seksuelle overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn!

Det er langt forbi ethvert dekkende ord for trist å vite at det skjer. Hver eneste dag.

Heldigvis er det noe vi kan gjøre.

man with family of paper men
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Vi kan åpne øynene til realiteten. Notere det bak øret og være våkne. Jeg sier ikke at man skal løpe rundt og lete etter overgripere, for de feige jævlene gjemmer seg i skyggene, men følg med på barna. Plukk opp signaler.

Hvis du har den minste tvil og noe i magen forteller deg at her er det noe som kanskje ikke er riktig: Si ifra. Det er faktisk din fordømte plikt å melde fra om forhold som kan være til skade for barnet.

Ring Politiet (tlf. 02800), Alarmtelefonen for barn og unge (tlf. 116 111) eller kontakt Stine Sofies Stiftelse. Dette er mennesker som jobber med vold og overgrep mot barn hver eneste dag og som garantert kan hjelpe deg med hva enn du måtte lure på.

For som voksne har vi et særegent ansvar for å beskytte barna. Ikke bare våre egne, men også andres. For vi vet, vi ser, vi kan. Vi må beskytte de små som ikke kan beskytte seg selv.

Kanskje har de ikke språk til å forklare seg, kanskje blir de truet til stillhet, kanskje vet de ikke engang at det som blir gjort mot dem er feil. De vet bare at det er vondt. Kanskje skylder de på seg selv. Kanskje blir de fortalt at hvis noen får vite det, så kommer pappa i fengsel og det vil vi vel ikke? Kanskje blir de truet på livet.

Sad Little Girl
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Og bare tenk… det skjer hver eneste dag. Hver eneste jævla dag. Det er ikke noe jeg sier for dramatisk effekt, det skjer. Akkurat nå mens du leser dette.

Så hvis du noensinne skulle befinne deg i en situasjon hvor du tenker at du muligens kan gjøre noe: Gjør det. Meld ifra, rop ut, ta ansvar. Alternativet er at et lite liv kan bli ødelagt for alltid. Et liv du kunne reddet.
 

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Politiet: 02800 / Nødtelefon: 112

–> Stine Sofies Stiftelse (tlf. 37 29 40 90)

    1. Vokste opp i ett voldelig hjem, å det å vite at andre voksne visste og ikke gjorde noe er noe av det verste å godta i voksen alder. Selv trodde vi jo lenge at vi vokste opp i ett “normalt” miljø og når vi skjønte at noe var riv, ruskende galt var vi alikevel for redd til å be om hjelp.
      Tilslutt var det en nabo som tok affære, satte seg hos politiet og krevde at de opprettet sak. Da hadde hun prøvd å sende bekymringsmeldinger/ringt til Barnevernet med jevne mellomrom og trodd de gjorde videre undersøkelser. Det visste seg at BV bare hadde lagt varslene til side. Idét politiet ble involvert skjedde plutselig alt i en forrykkende fart, avhør, arrestasjon, trussel om å miste omsorgen(noe far gjorde), besøksforbud, voldsalarm… Nesten 20 år etter første kjente bekymringsmelding.
      Så min oppfordring er,
      1)Du må tro det skjer for å kunne se det.
      2)Våg å sende den bekymringsmeldinga, heller en undersøkelsessak for mye enn ett ødelagt liv. Følg opp med nye opplysninger.
      3)Vær den voksne som er litt mistenksom til blåmerker/fravær, stiller spørsmål/fisker litt.
      4)Vær den voksne som lærer dine skolebarn at noen hemmeligheter skal man ikke holde hemmelig for mamma og pappa..

    2. Jeg jobber i barnehage i bydel Frogner, og nå har blant annet den bydelen et samarbeid med Egalteater, som setter opp stykket «Sinna mann», av Gro Dahle. De reiser også rundt om kring på skoler i landet, og tilpasser til alderen til de som ser på. Etterpå har de pedagogisk opplegg i regi av både dem og skolene. Det er utrolig mange som kommer frem og forteller om det dem opplever hjemme etter å ha sett stykket og vært med på opplegget. Noe som er utrolig bra! «Sinna mann» finnes også i bok, og filmen ligger ute på NRK super. Anbefales! Er så viktig å snakke med barn fra tidlig alder om egne grenser, hva voksne har lov til å gjøre med barn, at ikke alle hemmeligheter skal holdes hemmelige (eks bruke begrepet vonde og gode hemmeligheter). Vi som jobber med barn og unge er også lovpålagt å ta kontakt med barnevernet ved enhver mistanke, så vil de veilede videre for hva vi burde gjøre. Dette gjelder også om du som familie, nabo, mor til en venn osv har en mistanke. Ring!

    3. Hei Kornelia,
      Takk for at du deler dette. Veldig fint at du deler dine råd som har førstehåndserfaring med dette. Veldig fint at andre får høre at de kanskje må stå på og melde fra flere ganger. Utrolig trist at ikke BV tar tak i sånt med ÉN gang. Det burde være prioriteten over alt.

      Veldig fint det siste tipset der, tror det er kjempeviktig.

    4. Hva kan man gjøre når ungene er redd for sin pappa og ikke vil dra til han. Blir truet med både det ene og det andre, samt at han blir trodd selv om han er anmeldt til politiet og barnevernet. Ungene er avhørt og har fortalt hva som foregår i hjemmet, men de blir ikke hørt. Mor blir anklaget for å sabotere samvær og er svært fortvilt. Hvordan skal man beskytte barna mot dette??

    5. Oj, dette hørtes virkelig ikke bra ut. Jeg har ingen dyptgående kompetanse i å gi deg et godt svar her, men kanskje du kan kontakte andre instanser som Bufdir, Stine Sofie-stiftelsen eller lignende? Kanskje man kan snakke med noen på skolen eller andre som muligens har plukket opp noe. Oj, dette var ikke lett å gi et godt svar på, men ønsker deg alt hell og lykke i prosessen!!

    6. Takk for at du setter lyset på dette. For at du faktisk gjør mye mer enn det de fleste andre gjør.
      Ingen vil jo tro noe sånt om sine venner og mange dytter mistankene bak seg og lar de bare ulme. Men ikke se på de voksne. Se på barna. Barn er gode til å skjule det de ikke vil andre skal vite om de tror det da skal skje dem eller noen de har nær noe, men det er mange tegn de ikke kan skjule. Blåmerkene, krympingen når personene er i nærheten, endring i adferd, overkompansering. Mange vil ikke du skal se, og da er det ekstra viktig å se etter.
      Takk for at du skriver dette.
      Hilsen en som aldri ble sett…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg