Det er fredag kveld og Peter kommer sprettende ned trappen. Begge barna sover, joggebuksa er på. Endelig fredag kveld – ukens indrefilet! Da man kan ligge rett ut i sofaen og bare kose seg med god samvittighet. Kanskje noe godt i skåla, kanskje noe godt i glasset. Fyr i peisen? Ja, hvorfor ikke.

Kom fredag kveld og lull meg av sted!

Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com
 

Bare en rask tur innom kjøkkenet og der står ting i skuffende stor grad på hodet. Plastglass i alle regnbuens farger og rester av middagen som var så god. Istad. Nå står bare arbeidet igjen. Valgfritt f-ord.

Men med litt musikk og lovnad om sofa i det fjerne, går jobben lekende lett. En gryte her, litt gladpack der og vips så var man på vei mot sofakroken igjen. Nå skal det koses maks!

Utover zappefingern på fjernkontrollen skal det ikke forbrennes en kalori de nærmeste to timene.

Så kommer det…

– Peter?

– Yes!

– Se ut a..

– Hmm?

– Har du sett ut eller? Brøytekanten står rett til værs! Det må ha falt en halvmeter bare i kveld.

Jeg kjenner et stikk i hjertet. Jeg skjønner hva hun sikter til. Hun vil måke nå, hun. For Christina er sånn. Har ingen respekt for urasjonelle valg, men lar alltid fornuften seire. Og nå har hun oppdaget meterhøy snø. Og jeg vet hva hun tenker: Vi tar det nå.

Jeg derimot, tenker nøyaktig det motsatte. Det er fredag kveld, endelig fredag kveld, vi lar den dritten ligge til i morgen. Da har vi tid. Ikke nå. Alle vet at fredag kveld er joggebukse og slaraffenliv.

Så jeg strener videre mot sofaen. Later som ingenting og sender i vei et nonchalant svar jeg håper får henne av sine rebelske tanker:

– Sprøtt. Ja ja, blir fin treningsøkt i morgen det der, hehe.

… før jeg deiser ned i sofaen. Men armen kommer ikke lenger enn at den akkurat får grepet tak i fjernkontrollen og løftet til halv høyde, før det smeller tilbake:

– Vi tar det nå da.

Valgfritt f-ord igjen. Med utropstegn! Kødder du? Nå?! Akkurat nå som jeg endelig har blitt i ett med sofatrekket? Jeg som akkurat skulle til å finne frem ei litta pose med snacks jeg kommer til å angre på at jeg har spist i morgen?

Så jeg prøver meg. Ikke lenger troverdig nonchalant, men bak sammenbitte tenner.

– Næh.

Christina er som en sporhund, plukker opp hver minste nyanse. Hodet spretter ut fra bak gardinen og jeg mistenker at hun ser kjevemuskelen min stramme seg helt fra andre siden av rommet.

– Det skjer ikke, vet du. Vi skal opp tidlig i morgen og være i trampolineparken til kvart på ni. Eller har du tenkt deg opp klokken halv syv for å måke?

Fingrene strammer seg til en knyttet neve. Dobbelt f-ord. Jeg innser med én gang at hun har rett. All fornuft tilsier å ta det nå. Men jeg er ikke klar! Jeg vil slappe av! Jeg hadde jo gledet meg til å ligge her i putehaugen som en pølse i brød, ikke skuffe snø til svetten siler.

Men jeg har jo ingen argumenter, jeg har bare ikke lyst. Jeg vet at hun har rett, men det er ikke det som irriterer meg. Det er den helsikes egenskapen til å alltid prioritere fornuftige valg uten å blunke. Kan vi ikke bare droppe det og heller angre i morgen? Slappe av på sofaen, mumse potetgull og dobbeltangre når bilen i morgen vil fremstå som en gravhaug fra vikingtiden.

Så fremfor å svare noe lurt, går jeg for:

– Men for faen da.

Og da var det gjort. Resten av samtalen trenger jeg ikke gjengi i ord, men la oss bare si at det ble en episk kamp mellom mitt temperament og forkjærlighet for ufornuftige valg, og Christinas ganske forståelige mangel på forståelse.

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Etter rundt 5 minutter var det over. Innen da var begge blitt pottesure og jeg innså at jeg hadde valgt et utrolig dårlig tidspunkt for å ta sette ned foten. Burde valgt en viktigere sak for å ta et standpunkt.

For mine argumenter besto ikke av stort mer enn å forsvare min rett til å ønske å ikke gjøre det spøtt, samt passivt-aggressive angrep på hennes arbeidsmoral, som stort sett alltid overgår min med et avlangt hestehode.

Hun mente derimot at sånn er voksenlivet og hvis jeg ikke er klar for det, får vi heller kjøpe oss leilighet. Dessuten mente hun at det til og med kunne bli litt koselig å måke sammen. Koselig? Hørt sånt tøys?!

Like harm og bister som man var på 50-tallet, tok jeg lua på snei og marsjerte ut i snøkaoset.

Sutretryne.
 

Jeg måkte med sinne. Angrep snømassene som om de hadde sagt noe stygt om moren min. Som viste seg å være en overraskende effektiv teknikk, for innen Christina rakk å komme ut (å ja da, hun tok seg ekstra god tid på å komme ut, bare på dritt selvfølgelig) var jeg halvveis ferdig.

De første minuttene måkte vi i stillhet på hver vår side av bilen og jeg var sånn drittunge-sur som man var på ungdomsskolen. Egentlig ikke lenger i dårlig humør, bare for sta til å innrømme det.

Men jeg er jo like langsint som et barn på bursdagen sin, så når hun så bort på meg med et lite smil og spurte hvordan det gikk, innså jeg at det var på tide å kaste hånda. Jeg hadde tviholdt på en kortstokk av banalt udugelige argumenter og her var det vel egentlig bare å komme luskende tilbake med halen mellom beina.

Så jeg gikk for klemmen. Og sa unnskyld. Så fikk jeg unnskyld tilbake. Og en liten suss. Og så ble alt plutselig veldig bra igjen. For vi er litt sånn. Ting stikker ikke dypere enn at det lar seg løse med en klem og en suss når begge er klar for det.

Det verste av alt, og det tok meg enda en halvtime før jeg kunne det innrømme for Christina, men det var faktisk ganske koselig. Stå der ute og måke snø. Sammen. På en fredag kveld.

For det er tross alt bedre å være ute i kulda sammen enn å sitte inne i varmen og kjenne på en kald skulder. Happy wife, happy life og alt det der 😉

Og… til hennes forsvar: Hun hadde selvfølgelig rett. Vi hadde aldri i verden rukket det morgenen etter x-)

 

/ Christina 1 – Peter 0.