Dette innlegget er ikke for pysete mannfolk.

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

For noen dager siden fikk jeg en merkelig mail fra en journaliststudent: Hva synes du som mann om mensen? Finnes det en slags ukultur rundt det, og hvilken rolle spiller mensen i dagens samfunn?

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Først tenkte jeg bare: Hæ?

Så tenkte jeg: Eehm… mensen, er ikke det litt ekkelt a?

Det tok meg derfor ikke mange sekunder å innse at hun hadde et poeng, for det er ingen tvil om at det spesielt blant den mannlige delen av befolkningen er en slags stille aksept for at mensen er noe urent og ekkelt. Jeg har jo tenkt sånn selv. Ikke at jeg har tenkt aktivt over det, det har bare alltid vært sånn.

I visse kulturer er det til og med helt stuerent å si at menstruerende kvinner er urene og skal behandles deretter. Og vet du hva? Det er faktisk ikke greit!

Ikke at jeg har tenkt til å legge meg opp i andre kulturer og religioner, men hva gjelder oss her hjemme i Norge: Hvorfor skal det være allment akseptert å si at mensen er noe ekkelt og uverdig? Er ikke det egentlig en ganske direkte form for kjønnsdiskriminering?

Jeg sier ikke at jeg digger mensen altså, jeg mener bare at 2017 virker som det perfekte året for å dra den uuttalte diskrimineringen ut av mørket og frem i lyset. For i disse kroppsbevisste tider med #metoo og body shaming, hvorfor er det ingen som snakker om #mensenshaming?

“Tyst med deg, din lakatarm” (Licensed from: phovoir / yayimages.com)
 

Tidligere hadde amming den samme mørke skyen hengende over seg, men der begynner holdningene heldigvis å komme seg. Kanskje er det på tide at underlivet tilegnes samme respekt? For det er faktisk ikke greit at kvinner nærmest skal måtte skamme seg over sitt eget underliv én gang i måneden.

Jeg kan også se for meg at passivt diskriminerende holdninger til menstruasjon kan virke spesielt negativt for unge kvinners selvbilde. Og sånn kan vi ikke ha det. Skulle vi menn liksom gått rundt og skammet oss fordi vi har veldig lite fotogene testikler og funksjonsløse bryster? Nei, la oss heller hylle forskjellene og vri det til noe positivt.

Kvinner burde jo være stolte av mensen! Det er et tegn på at de er fruktbare, og om noe burde kvinner vært like stolte av mensen som vi menn er av våre erigerte peniser. Og tro meg, det er ikke lite 😉

For vi elsker jo å skryte av hvor maskuline vi er. Elsker å sitte rundt leirbålet og skryte av at vi kan skyte og flå en elg så blod og innvoller spruter, men så fort det kommer en liten dråpe blod i vår egen kjærestes undertøy, hyler vi som stukne griser og løper avsted med halen mellom beina.

Så dette er mitt lille opprør mot egne og andres holdninger, og en stemme for å få slutt på mensen shaming. Jeg sier ikke at vi skal kalle inn til fakkeltog og veive blodige bind foran Stortinget, jeg mener bare at 2017 virker som det perfekte året for en lenge etterlengtet holdningsendring.

Dette gjelder ikke bare menn for øvrig, men kvinner også. Slutt å unnskylde dere som om det er noe å skamme seg over. Slutt å si ting som: “Eh ja nei beklager men du skjønner at tante rød har kommet på besøk, så… ehm..”.

Vær stolt! For mensen er tross alt ikke noe annet enn et helt normalt tegn på en helt normal kvinnekropp i sin beste alder. Menn som synes det er ekkelt og rart kan hilse testiklene sine. De er ikke akkurat noe å ha bilde av i årboka, de heller 😉

/ Del med gode venner – la oss få slutt på #mensenshaming

* Følg Mensenhjerte på Facebook *

Man vet aldri når det skjer, men plutselig skjer det. Midt i harmoni og glede og grøt som velter. Plutselig får man en telefon. En kjent og kjær har gått bort. Sorg. Bunnløs sorg. Så hvordan snakker man med barna om noe sånt?

Licensed from: janssenkruseproductions / yayimages.com
 

Å snakke med barna om døden er kanskje noe av det vanskeligste man kan gjøre. Det er et utrolig sårt og vrient tema som kan være vanskelig for de voksne å akseptere, men vanskeligere for barn å forstå.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Det betyr ikke at man bør unngå temaet av den grunn, snarere tvert imot. Det virker kanskje fristende å bortforklare det hele for å slippe å ta tak i et tema som gjør forferdelig vondt, men det er i sann en bjørnetjeneste.

Barn trenger å få vite om slike ting. De trenger å bli fortalt om livets realiteter. Før eller siden vil de få vite om det uansett, og da er det tross alt bedre å kunne legge det frem slik man vil og være der for barna og deres tanker.

For døden er skummel, kjempeskummel, men enda verre om man ikke egentlig aner hva det er for noe. Husk at barn ikke forstår døden på samme måte som oss voksne. For oss voksne er det vanskelig å akseptere at noen vi har mistet er borte for alltid, men for barna er det kanskje vanskeligst å forstå døden og hva som skjer når man dør.

Og her skal jeg si noe som kanskje virker rart for en ikke-troende mann: Litt Jesus er ikke nødvendigvis feil. For det er mye å ta innover seg for et lite barn når noen dør. Ligger man bare der? Kan man spille nettbrett? Skal man ligge der for alltid?

Fremfor å svare “Japp, da er det slutt. Helt slutt. Bare å ligge stille i evigheters evighet”, kan man kanskje heller bruke anledningen til å la barna utvikle sine egne tanker og funderinger.

– “Det som er litt rart og spennende med døden er at ingen vet! Mange tror at man bare ligger der, mens andre tror man kommer til himmelen. Det vet man liksom ikke før man dør. Er ikke det rart? Hva tror du skjer når man dør?”

Og vips så har man dratt i gang en samtale med rom for tanker og funderinger som kanskje gjør et kjempeskummelt tema litt mindre skummelt. Både for store og små.

For selv om det er vanskelig å prate med barn om døden, så kan det være litt godt også. Få det opp og frem og lufte sorgen, fremfor å holde den innesperret. Men det kan kanskje være lurt å vente til man har klart å summe seg litt, så er man bedre beredt til å prate med barna.

Nå er ikke jeg noen pedagog av noe slag, men vi er midt i vår andre store sorgprosess nå og disse rådene har i hvert fall hjulpet oss. Snakk med barna og vær der for dem. Vær sterk for dem.

Licensed from: Anna Om / yayimages.com

Vi er en ganske fin liten familie, vi. Liker turer i skogen, kan slappe av på sofaen sammen og har det egentlig ganske bra. Er vi lykkelige? Ja, det vil jeg si. Men vi har ett stort problem…

Pappa banner som en vonbroten sjømann.

Ikke hele tiden, men altfor ofte. Og som forelder blir det veldig rart å både skulle fortelle barna at de ikke skal banne, samtidig som jeg selv fra tid til annen ryker på de verste glosene du kan tenke deg.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Og det er typisk situasjoner der man mister noe i gulvet, sparker en tå i bordbeinet, brenner grøten etc. Det høres jo ikke så ille ut det, problemet er bare at med to små i hus så blir det ganske mange slike situasjoner i løpet av en dag.

Det er ikke det at jeg blir spesielt sur eller noe, det bare må bannes. Det er kroppens første instinkt og fy-ordene forlater leppene lenge før hjernen rekker å dra i brekket.

Og det går ikke lenger. Vi har to barn som suger til seg nye ord og kunnskap som svamper, og det siste vi trenger nå er at barna blir utvist fra barnehagen for å prate som yrkeskriminelle.

Vi har prøvd mange tiltak for å prøve å gjøre noe med det, men ingenting har fungert. Frem til nå, for nå tror jeg faktisk vi har kommet opp med et system som fungerer!

Og når jeg sier “vi”, så mener jeg “dem”, for mens jeg var borte noen timer på lørdag, kom Christina og barna opp med en smart plan. Bøter! Rett og slett økonomiske sanksjoner i form av en klekkelig bot hver gang pappa banner foran barna. Prisen var satt til 50 kroner per gang og lista ble fort gjort klar og hengt på kjøleskapet.

Deres geniale plan var at mine banneord skulle gå til å finansiere ting de hadde lyst til å gjøre, slik som kino, bowling etc.

Først tenkte jeg at det var et søtt forslag, men en litt teit løsning, for selvfølgelig kommer jeg til å klare å holde tilbake banneordene hvis jeg bare prøver.

10 minutter senere var jeg 100 kroner fattigere. Fordømte melkeglass.

Det høres kanskje helt banalt ut, men det rare er at det faktisk fungerer! Det blir litt som å ta Go´negl på fingertuppene (for dere som har prøvd å slutte å bite negler). Det er som om hjernen akkurat rekker å veive med armene før munnen fyrer av et kraftuttrykk. Ikke alltid, men overraskende ofte.

Etter den første frokostfadesen gikk jeg bare på én smell til ut dagen, men så klarte jeg å holde meg. Trodde jeg skulle klare å gå i null i dag, men det var frem til jeg skrellet av meg halve hælen på porten i barnehagen i dag tidlig. Da røyk jeg på en 50-lapp ekstra, gitt.

Men alt i alt merker jeg at det funker og kommer til å føre til et nærmest bannefritt hjem i nær fremtid. Jeg har ikke råd til annet 🙂

Så skal jeg ikke si at jeg tror at jeg kommer til å bli helt kurert, men bare man får tatt unna 95 % av tilfellene, får det være mer enn godt nok.

Men hvis man har stått på kjøkkenet i 3 timer for å lage en kake, som til slutt ender med å deise i bakken.. Da er det bare å finne frem lommeboka og la det flagre 😉

/ Detta kan bli dyrt 😉

/ annonse /

Tenk så gøy å kunne gå på oppdagelsesferd! Springe litt her, snuse litt der, løpe opp dit. Snu på en stein, plukke litt mose, kaste en kvist. Bare gjøre seg kjent med naturen og ha det gøy!

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Det er så lett å tenke at barn nå til dags helst vil ha nettbrett og tekniske duppeditter, men ingenting kan fortsatt slå å finne på ting utendørs. Kan være hva som helst. Kaste fiskesprett, hoppe i søledammer og lage kongledyr.

Barn går aldri tom for forslag.

Stein- og sneglejakt i vannkanten.
 

Flere som har meldt seg på 🙂
 

Førstemann til toppen!
 

Men én ting er viktig når man skal leke utendørs, spesielt nå i vinterhalvåret: Hold på varmen. Og da først og fremst på beina, for det er noe som heter at fryser du på beina, fryser du overalt. For små barn er dette ekstra viktig, for barn flest elsker å være utendørs, men de kan fort bli så overgira at de ikke enser at kroppstemperaturen synker før de plutselig er iskalde. Og det kan fort bli et problem.

Skikkelig vintertøy er selvfølgelig kjempeviktig, men vel så viktig er gode sko av høy kvalitet. For begynner man å fryse på føttene, vil resten av kroppen følge hakk i hæl. Og føttene er gjerne det første stedet man blir både våt og kald. Har man ikke skikkelig skotøy, kan kalde, våte føtter fort føre til stort varmetap for resten av kroppen.

ECCO Snow Mountain vinterfôrede støvler er årets kanskje beste kjøp av skotøy til eventyrlystne barneføtter.

🔹 Støvlene er vinterfôret og veldig godt isolert med myk fôring som gir god komfort og varme til føttene.

🔹 Et internt GORE-TEX-lag sørger for å holde varmen inne og fukten ute.

🔹 Sålen er laget av et banebrytende TPU-yttersåle-element , slitesterkt materiale

🔹 Eksepsjonelt godt grep på glatt vinterføre, samtidig som det er lett og robust.

🔹 Tøffe nok til å stå i mot vær og vind, men lette og fleksible nok til å følge barna i leken.

ECCO Snow Mountain fås i flere farger og varianter, enten med borrelås eller det helt spesielle BOA-lukkesystemet. Borrelås var topp for lillesnupp og storebror digget det kule låsesytemet på sine støvler.

Støvlene sies dessuten å være 100 % vanntette, men for virkelig å teste dette, lot jeg barna sitte og plaske med støvlene rett i havet på en iskald høstdag. Selv om halve støvelen var under vann og fikk marinere der et minutt eller to, kom vi fortsatt tørrskodd og varme hjem!

DET er bestått svenneprøve, spør du meg 🙂

Alt i alt er ECCO Snow Mountain en drøm for små barneføtter som vil løpe og leke på kalde høst- og vinterdager, uten å måtte bekymre seg for neglesprett og rosinhud.

Så ikke gi eventyrlysten kalde føtter, men gå for støvler som holder på varmen på kalde dager.

Varme føtter gir glade barn 🙂

–> Les mer og bestill ECCO Snow Mountain her

Denne morgenen har vi gledet oss lenge til!

For i går kveld gikk Melodi Grand Prix Junior 2017 av stabelen og DET var det noen som gledet seg til. Helt siden 2015 har vi hatt et spesielt forhold til MGPjr her i heimen, for det året ble guttungen helt opphengt i MGPjr-finalen.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig ville han bare se den sendingen dag og natt. Vi lot den stå på i bakgrunnen, vi hørte på sangene på Spotify i bilen og så klipp av finalistene på youtube. Vi må ha sett 2015-finalen minst 50 ganger på repeat. Ikke i én smæla, men som bakgrunnsmusikk mens vi puslet på gulvet, lagde plastelina etc.

Siden da har MGPjr-finalen vært en spesiell greie for oss. Det går litt for sent på kvelden til at vi får sett det live, så derfor tar vi det heller opp og ser det morgenen etter. Med rundstykker, sjokolademelk og fyr i peisen. Og det er altså så utrolig trivelig! Spesielt for en Eurovision-entusiast som meg 😉

Lillesnupp er ikke fullt så opptatt av tradisjoner og er inntil videre mest opptatt av å lekeslåss med pappa, velte melkeglass, leke butikk og den type ting. Men det er greit. For i år. Men neste år forventer jeg at hun stiller i gullkjole og helskjegg x-)

Frokosten på bordet – let´s do this! 🙂
 

Storebror følger finalen med falkeblikk.
 

Lillesøster.. ikke fulgt så gira.
 

Frem til gräddosten kommer på bordet. Da er det plutselig greit igjen 😉
 

/ Ha en fin søndag, folkens!

Jeg kommer ned trappen, ungene er endelig i seng. Fredag kveld, ukas beste kveld! Endelig tid til å sparke av seg skoene og slenge seg på sofaen. Se noe hjernedødt på tv, tromme seg på tacomagen, leve som en pute og zoome ut i evigheten.

Jeg tripper som på steppesko ned trappen, men så plutselig en merkelig lukt. Warum..? Bensin? Parafin? Tennvæske?

Og da ser jeg det. På den borteste veggen. Røde striper på det off-white panelet. Røde striper som aldri har vært der før. Røde striper som har mistenkelig lik farge som den stygge, røde flekken som har vært på veggen noen dager allerede..

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Så hører jeg musikken. Så kommer Christina ut fra kjøkkenet med et skjevt smil og en malepensel i hånda.

Søren.

Jeg hører sofaen rope på meg som en tykk og trist operasanger.

Ja vel, så kan det faktisk være ganske trivelig å skru på litt musikk og gjøre huset finere sammen, men jeg hadde bare så veldig sett frem til en times tid med nakke mot pute og tøflene i taket.

Men så kommer jeg på at jeg skal bort i hele morgen og allerede har brukt opp resten av bonuspoengene på sene kvelder og Oslotur tidligere i uka. Jeg ligger kraftig på minussiden og det vet hun selvfølgelig, den slu tøsa.

Og nå har hun tenkt til å bruke det på malekveld en fredag kveld. Det er ingenting jeg kan gjøre, Christina har meg i et kraftig balletak. Heldigvis bare i overført betydning, men like fullt.. Farvel sofa, hallo penselstrøk.

/ Men guuud så fint det blir a gitt 😉

Hvordan er det mulig å bli hektet på noe sånt?!

For noen dager siden skulle jeg bare raskt innom Netflix for å se noen minutter med Modern Family i kaffepausen. Da dukket det opp et nytt program jeg aldri har sett eller hørt om før. Zumbo´s Just Desserts.

Great, tenkte jeg. Nok et bakeprogram. Jeg husker at jeg riktignok var helt vanvittig hekta på en sesong av MasterChef Australia den gangen Plutten kom til verden, men det er over fem år siden.

Jeg er en stor, tøff og voksen mann nå. Jeg skal på skytebanen i morgen. Jeg tar tresifret i benk. Bake-tv er ikke noe for meg.

Men et helt program som bare handler om desserter..? Min indre godtegris tok styring og sendte musepekeren vekk fra Phil Dunphy og over på sjefskonditor Adriano Zumbo. Og på et blunk var jeg hekta!

Zumbo´s Just Desserts ❤️ (skjermbilder fra Netflix)
 

Så Christina, beklager hvis dopausene har blitt lengre og flere, og lyset fra mobilen på sengekanten holder deg våken om kvelden, men jeg bare MÅ se to minutter til. Du aner ikke. For klokka tikker og denne gangen skal de lage en dessert inni en dessert inni en dessert inni en dessert! Inni en dessert!!

Koser´n sæ! Litt flaut, mest magisk – love it!
 

/ Farvel drager og biljakter, hello makroner og fondant

Det er rart hvordan ting går i perioder med små barn i hus. I perioder oppfører de seg som Israel og Palestina, men så plutselig kan de være perlevenner hele dagen lang. Fra å krangle om alt, kan de plutselig være enig om alt, hele tiden. De ler og tuller og alt er moro.

Nå er vi midt i en sånn periode med sistnevnte sinnsstemning. Og det er så fantastisk.

Tannpussen går unna uten en eneste klage og rundt middagsbordet er vi som en eneste stor vennegjeng. Alt er bare god stemning, så til de grader at hadde de vært eldre, hadde jeg vært sikker på at de smisket med oss for å få penger til å kjøpe moped eller lignende.

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Men neida. De krangler ikke, ødelegger ingenting, trasser ikke, slåss ikke, roper ikke, skriker ikke, bare oppfører seg som eksemplariske eksempler av menneskerasen til etterfølgelse.

Og i sånne perioder føler man seg som verdens beste foreldre. Verken mer eller mindre. Fra å tenke at man har feilet et eller annet sted langs veien, føler man plutselig for å gjøre om huset til et show room og invitere alle landets foreldre på kaffe for å se hvordan det skal gjøres.

Men så plutselig kan det bikke igjen. Da kommer man fort ned på landjorda igjen. Når man kommer ut i stua og der står Trump og Kim Jong-un og brøler til hverandre. Da er man plutselig bare en helt vanlig forelder med helt vanlige barn igjen.

Men akkurat nå er det helt fantastisk og hver dag krysser jeg fingrene for bare én dag til av denne sorten. En sånn dag der man føler seg som verdens beste foreldre 😉

/ Sånne dager ❤️

Endelig har vi sett den famøse Frost-filmen og dette er dommen fra sofakroken.

Vi har ALT i Anna & Elsa-dilldall. Og når jeg sier alt, så mener jeg alt.

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Vi har sengetøy, yoghurt, genser, pysj, kjoler, sokker, undertøy, håndklær, tiara, vanter, lue, skrivesaker, nattlampe, figurer, dukker, tannbørste, klistremerker, bøker, blader, plaster, hårstrikk, glass, kopper, matboks, plakat, sandaler, drikkeflaske, paraply og kake. Vi har selvfølgelig også Olaf-figurer, Anna-figurer, Elsa-figurer, og et reinsdyr.

Men filmen har vi aldri sett!

Og det er ganske utrolig. For lillesnuppa elsker Anna og Elsa på et nærmest religiøst nivå, men filmen har aldri interessert henne nevneverdig. Vi har prøvd å se den flere ganger før, men hun er mest opptatt av å leke med figurene og kle seg som om hun skal på slottsball i Arendelle.

Men i dag fikk vi endelig sett den. Og jeg sier endelig, for det føles som at vi er de eneste i hele landet som ikke har sett den enda.

Men nå har vi det.

Nå skal du få for alt du har gjort mot søstern din!
 

Og dommen lyder: Njæææ. Hadde kanskje håpet på litt mer? Altså… det er jo vanskelig å leve opp til 4 år med hype, men er det lov å si at jeg kanskje ble litt skuffet?

Jeg hadde jo helt urealistiske forvetninger da, men det føltes liksom litt som å plutselig møte Jesus og innse at han egentlig bare er sånn passe til fyr. Du forventer at han skal gå på vann og flytte kampesteiner, men så står han bare og klager over NRK-lisensen og bruker bakesnus. Du hadde jo blitt litt skuffa da?

Mest skuffet er jeg kanskje over Elsa. Her har vi altså en dame som min egen datter av uvisse grunner har sett opp til i årevis, men så viser det seg at hun egentlig bare er ganske sur og kjip. Jo da, jeg skjønner at det må ha vært vanskelig å leve isolert fra sin barndoms beste venninne alle disse årene, men vi sender vel ikke enorme snømonstre for å ta livet av søsteren vår, gjør vi vel?

Om noe er det jo Anna alle småjenter burde ønske å være! Søt, sjarmerende og alltid optimistisk. Kanskje litt løs på tråden, men lojal til tusen og tøff som jern. Kjemper seg gjennom snøstormer, is-angrep, ulveangrep og et liv i isolat for å vinne søsterens kjærlighet tilbake. Og alt hun får er en kald skulder… (sorry for humoren).

Filmens gledelige overraskelse var Kristoffer. Der har du en grepa kar fra A til Å. Bare synd han har bedre kjemi med reinsdyret sitt enn med Anna, men det satser vi på at de fikser i toern… (igjen altså, sorry for humoren).

For det kommer visst en oppfølger og den gleder vi oss til å se. Men i tråd med Skam-seriens suksessformel, håper jeg det er noen annens sesong denne gangen. Jeg håper på Olaf. Eller han fyren fra butikken oppe i fjellet. Eller Jarl av Wesseltun (han bittelille gamle fyren). Eller Pabel (trollkongen). Eller han fyren som spiller tuba!

Men sånn for å oppsummere, filmen var bra den altså, herregud jeg skal ikke være vanskelig. Tror til og med jeg felte en liten tåre når de sto ute på isen og klemte mot slutten der 🙂

Men nå blir det å hive seg over Vaiana, som jeg forstår er den nye dillen. Og etter et raskt søk på nettet, ser jeg at vi da kan bytte ut tiara og prinsessekjole med bastskjørt og tatoveringer. Kan bli interesant x-)

/ Oooolaf – æ står under misteltein!

– “Pappa?”

– “Ja?”

– “Hva er hus laget av?”

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

– “Asså… ting. Eller materialer da. Planker for det meste.”

– “Ok.”

Noen sekunder går unna i tankefull stillhet.

– “Men pappa?”

– “Mjaaa?”

– “Hva er plankene laget av da?”

– “Jo det skal jeg si deg. Planker er laget av trær, faktisk  Er ikke det rart? Man tar store trær og kutter dem opp i mindre biter og lager planker av dem, som man igjen lager hus av.”

– “Ok. Men atte.. kan hus bli ødelagt?”

– “Ja, de kan jo for så vidt det, men huset vårt er det sterkeste i verden, så det går nok bra.”

– “Ok.”

Enda noen sekunder går med til tenkepause.

– “Men pappa, vet du hva som er enda sterkere?”

– “Nei.”

– “Et hus av metall.”

– “Ja! Det var godt tenkt. Eller stein! Ingenting kan ødelegge et hus av stein!”

– “Ehm… jo.”

– “Nei da.”

– “Joho.”

– “Nehei.”

– “Jo da. Lava.”

– “Ja… søren. Jeg trodde du tenkte på drager, jeg.”

– “Men pappa da.. drager finnes jo ikke…”

– “Nei, de gjør vel ikke det…”
 

Og brått sitter man der og føler seg som et lite barn i voksenklær x-)

Licensed from: bloodua / yayimages.com
 

/ Den følelsen.. x-)

Pssst! Fortjener denne bloggen en plass i Vixen Influence Awards? Nominer Pappahjerte her <3