Vi tar en pause fra ukens bloggtema for å bringe dere denne viktige meldingen!
I det siste har det nemlig vært utbrudd av en tilstand som forekommer mest på vinterstid. Syndromet rammer oftest distré voksne med dårlig tid, og konsekvensene kan være alt fra mindre bruddskader til offentlig latterliggjøring.
Definisjon: “Blå plastsokk” defineres som den tilstanden der et blått overtrekk i plast påføres skoene der dette er påkrevd, men deretter forblir på når vedkommende beveger seg utendørs igjen.
Forekomst: Lav til ikke-eksisterende spredning i sommerhalvåret, men en eksplosiv økning ses fra oktober til april. Tilstanden rammer aller hardest i minusgrader og treffer nesten utelukkende voksne.
Symptomer: Blå plastsokker utenpå skoene som både får deg til å se ut som en komplett idiot, og gjør det nærmest umulig å bevege seg på glatt underlag. Fall med påførende fare for bruddskader og hånlatter fra andre voksne kan inntreffe, men vanligst er det likevel at tilstanden raskt oppdages og avklares med bare små utbrudd av rødming.
Funn: I virkelig alvorlige tilfeller kan rammede finnes i grøftekanter eller hengende etter handlekurven på butikken. Felles for pasientene er de karakteristiske blå sokkene som for lengst burde vært fjernet.
Det ser ut til at en viss gruppe mennesker er genetisk predisponert til å bli rammet av tilstanden. Disse kaller vi også for surrehuer.
Diagnostikk: Diagnosen lar seg ofte løse ved å stå opp 5 minutter tidligere, slik at man slipper å stresse så fælt. Å stresse ned slik at man ikke stresset løper ut i vinterkulden med plastposer tilsvarende små akebrett på beina, er også å anbefale.
Behandling: I uttalte tilfeller kan terapi og tvangsavslapning på sofaen være nødvendig, men for de aller fleste vil tilstanden passere om man bare sover litt mer, stresser litt mindre og ikke er så fordømt distré hele tiden.
Tilstanden er i aller høyeste grad selvpåført og enhver som rammes av blå plastsokk bør gå i seg selv og sørge for at dette ikke skjer igjen.
For én ting er å ha dårlig tid om morgenen, noe helt annet er å ligge flatt ut som Bambi på isen i frukt- og grøntavdelingen på nærbutikken.
Spørsmålet jeg tror jeg får aller oftest i innboksen er: “Hvordan kan jeg tjene penger på bloggen min?”
For man hører jo stadig om disse toppbloggerne som raker inn millioner bare ved å sitte på rumpa, men så starter man sin egen blogg og innser at pengene ikke kommer rekende på en fjøl likevel.
Så, hvordan funker det?
OBS! Alle de rare bildene i denne saken er tatt i forbindelse med et innlegg om dette innlegget(!) som kommer i morgen. Da forklares alt, hehe.
Men før vi går videre, la oss bryte det ned til en sannhet vi ikke kommer unna: Bloggere lever av reklame. Sånn er det bare. Mange liker å poengtere dette som om det er noe nytt og spektakulært, men også TV2 lever av reklame. Ingen kan jobbe gratis og for oss bloggere betyr det hovedsaklig å gjøre samarbeid med ulike annonsører.
Det finnes andre måter å tjene penger på blogging også, slik som å poste affiliate-lenker, ha annonser på siden, delta på events og mye mer. Man får også betalt for visninger, men for de aller fleste vil dette være bare en marginal del av inntekten. Det er de sponsede oppdragene man i all hovedsak lever av.
Men før man kommer så langt må man ha et publikum.
For i bunn og grunn handler det om at man må ha såpass mange lesere at annonsørene finner det interessant å ha reklame på bloggen din.Så handler det også om å ha lesere i riktig målgruppe for tiltenkt produkt. Man ønsker jo at produktet som omtales skal treffe så mange av leserne som mulig, men det hjelper lite med 100 000 12-åringer hvis du ønsker å selge gåstaver.
Uten å ha et eksakt tall på hvor mange lesere man må ha, vil jeg gjette på at annonsørenes interesse generelt sett begynner på et par tusen visninger om dagen. Kanskje mer kanskje mindre, men man kommer ikke unna at flest mulig lesere er mest mulig interessant.
Videre må man ha en blogg som ikke bare har høye lesertall, men også godt innhold. For når man som blogger reklamerer for et produkt, vil produktet automatisk assosieres med deg. Det er derfor viktig for annonsørene å velge en blogger som representerer deres produkt på best mulig måte. Det hjelper lite om du har 1 million lesere om alt du skriver er skandaløse ting som ingen annonsører kan stille seg bak.
Tenk Tiger Woods. Veldig kult å ha et samarbeid gående med ham mens han var verdens beste golfer og bare det, men ikke fullt så attraktivt idet han ble eksponert som en utro løgnhals.
Så må jeg også få si en ting som mange nok ikke vil høre: Å tjene penger på blogg er vanskelig. Det tar lang tid å komme til det punktet der du plutselig er interessant for annonsørene og inntil da vil du ikke tjene mer enn lommerusk på klikkbare linker, visninger etc.
Mange tror at annonsørene står klare for å hive penger etter deg så fort du starter en blogg, men realiteten er som jeg skrev i et tidligere innlegg, at bare ca. 20-30 av Norges 300 000 registrerte bloggere kan leve av bloggen. Jeg vil gjette på at rundt 100-200 øvrige bloggere har en viss inntekt på noen hundrelapper i måneden, men utover det vil jeg si at de resterende 299 770 tjener lite til ingenting på bloggen.
Og det er selvfølgelig helt fint, poenget med å blogge er ikke nødvendigvis å tjene penger, jeg prøver bare å forklare realiteten i situasjonen. Ingen vil noensinne kaste penger etter deg.
Senere denne uken skal jeg skrive et innlegg med mine 10 beste bloggtips som kanskje kan være til hjelp, men roten til hver eneste bloggkrone er den samme okke som: Lesertall. Og tro meg, lesere kommer ikke over natten bare fordi du føler for det, du må jobbe for det. Helst hver eneste dag, kanskje over lang tid.
Det gikk ca. ett år fra jeg startet bloggen til jeg tjente min første krone. For mange vil det gå fortere, for mange vil det gå saktere. For de aller fleste vil det ikke skje i det hele tatt. Ikke meningen å høres kynisk ut, men det er vel like greit å kalle en spade for en spade når vi først er i gang. Men hvis du har en drøm, en visjon, en pasjon, et brennende engasjement for å fortelle din historie, formidle, glede, inspirere, motivere og provosere, sier jeg go for it!
Lag godt innhold gjentatte ganger over tid, og ikke gi deg. Men vit at det ikke holder å skrive bare et tilfeldig innhold i ny og ne, for bloggleserne sitter ikke og venter på deg. Oppdaterer du ikke bloggen jevnlig eller lager godt innhold som engasjerer, finnes det alltids en annen blogger som gjør det. Og hvis leserne forsvinner, tar de med seg annonsørene på vei ut døra.
Jeg sier ikke at det er umulig å tjene penger på blogg, jeg sier bare at nåløyet er ganske trangt. For hver blogger som lever av bloggen, finnes det 9999 andre som ikke gjør det. Men hey, oddsen for å vinne i Lotto er rundt 1 til 5 379 616, men likevel trekkes det nye vinnere hver eneste uke.
Så da er det faktisk mye bedre odds ved å satse på blogg 😉
Toppbildet er det første man ser når man kommer inn på en blogg og sånn sett kanskje det viktigste, mest toneangivende signalet om hva leserne kan forvente seg. Litt som etiketten på et produkt. Er det trutmunn og kjempepupper? Er det barnevogn og strekkmerker? Symaskin? Hest? Elefant? Kort og godt: Toppbildet er kjempeviktig.
Noen velger å ha et kjempefint bilde av seg selv der hår, klær og sminke gløder som 9 millioner dollar, mens andre går for en litt mer hverdagslig tilnærming. Noen velger kanskje puppeglipp og glitter, andre tenker å gå for noe litt mer jordnært.
Selv har jeg et ganske tilfeldig forhold til toppbildet. Jeg bytter det når jeg føler det er på tide å fornye seg eller når jeg blir lei det gamle. Det skjer sånn ca. 1 gang i året. Til nå har jeg gått gjennom 5 ulike toppbilder og gleder meg veldig til å pusse opp bloggen med et nytt.
Det virker kanskje ikke som en stor greie, men det er noe skummelt over å bytte toppbilde, for endring er alltid litt skummelt. Tenk om Coca Cola plutselig hadde fått gule etiketter med en helt annen skrifttype og et bilde av Erna Solberg på. Du ville jo fått et litt annet inntrykk av brusen da. Bedre? Dårligere? Det vet man liksom ikke før man prøver.
Likevel må det til, for blogg er ferskvare. Ingen skriver i dag om det de skrev om for et år siden, ikke ser de ut som de gjorde den gang heller, og inntrykket fra toppbildet bør reflektere det du kan forvente av bloggen for øvrig. Det høres kanskje litt teknisk ut, men hvis etiketten viser appelsiner og brusen smaker bringebær, vil du jo begynne å lure 😉
“Deilig smak av lutefisk, det var brusen sin, det” (Licensed from: zittto / yayimages.com)
Men før vi går til mitt nye toppbilde, kommer jeg vel ikke unna å kommentere en liten ting. For tidligere hadde jeg alltid med barna på toppbildet, men med tiden har jeg faset dem ut. Hvorfor? Rett og slett fordi jeg ikke ønsker å overeksponere dem.
Det høres kanskje bakvendt ut for en pappablogger, men jeg mener det må være mulig å gjøre begge. For jeg ønsker jo egentlig ikke at denne bloggen skal handle om meg, mitt liv og mine barn, men like mye om deg, ditt liv og dine barn.
Barna kan godt dukke opp på bloggen fra tid til annen, såpass er vel bare naturlig, men jeg ønsker ikke at deres ansikter skal være det første du ser hver gang du kommer inn på bloggen. Enkelt og greit 🙂
Og med det sagt: Over til nytt toppbilde!
Ingen dypere analyse er lagt til grunn for valg av bilde, det ble bare tatt i forbifarten for å sende til en journalist, men så ble det ikke så verst likevel. Og plutselig ble det toppbilde. Så ikke forvent tekster om verken planter, plakater eller sofaputer i fremtiden, for ikke alle toppbloggere sjekker sminken før de står opp om mårran. Jeg var bare klar for noe nytt 🙂
Det er faktisk en ganske fin historie om livets mange tilfeldigheter 🙂
(Teksten under er hentet fra boka mi “Pappahjerte – fra ungkar til far”)
Det hele startet med at frøkna i huset ønsket seg en ny kaffemaskin. På en av mammasidene hun ofte stakk innom på nettet ble det arrangert ukentlige skrivekonkurranser der vinneren stakk av med en flott premie. Min kjære hadde mange ideer til tekster på lager og ventet bare på den rette anledningen. Etter flere uker med premier som sminkeprodukter og andre ting hun ikke ønsket seg, dukket den endelig opp. Kaffemaskinen som hun hadde siklet på.
I konkurransen etterlyste de historier fra fødselen og hvordan man opplevde å bli forelder. Selv om frua tenkte å sende inn sitt eget bidrag fikk hun en idé om at jeg burde skrive min egen versjon av hvordan jeg opplevde å bli far. Det måtte jo være ting jeg kunne skrive om med tanke på hvor mange følelser som hadde veltet ut av meg på så kort tid. Siden jeg tross alt jobbet som tekstforfatter la hun sin lit i at min historie kunne slå an.
Jeg var vel ikke helt overbevist, men hadde litt ledig tid kvelden før konkurransen ble avsluttet og skrev ned akkurat hvordan jeg opplevde å bli far. Om hvordan jeg gikk fra barnehater til puddingmyk pappa av verste sort. Etter hvert som ordene falt ned på arket så jeg at det bare ble mer og mer følelsesladet, åpent og ærlig. Jeg la sjela mi i den teksten og alt som ble skrevet kom rett fra hjertet. Jeg leverte teksten over til min kjære som tok den med seg i sofakroken for å lese.
10 minutter senere kom hun tilbake med tårer og verdens største stjerner i øynene. Hun mente det var det beste hun hadde lest noensinne. Hun var dessuten hellig overbevist om at kaffemaskinen var bænkers.
Jeg har alltid vært min egen verste kritiker og var ikke helt overbevist, men jeg sendte inn teksten morgenen etter, bare minutter før fristen gikk ut. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar. Redaktøren mente det var noe av det beste hun hadde lest på lenge og kåret den umiddelbart til vinner av konkurransen. Kaffemaskinen var i boks! Men det skulle vise seg at kaffemaskinen vi vant kom helt i skyggen av noe annet. Responsen.
Da teksten ble lagt ut på nettet skjedde noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve. Viral spredning av dimensjoner. I løpet av få timer haglet det inn tusenvis av anbefalinger, kommentarer, lovord og meldinger om tårer som rant i strie strømmer. Der og da gikk jeg inn i en slags euforisk lykkerus som jeg ikke forsto stort av. For hver gang jeg gikk inn og sjekket teksten på nettet hadde det dukket opp enda flere rørte tårer og anbefalinger.
Responsen tok meg helt på senga og jeg gikk bare rundt og smilte fra øre til øre. Jeg klarte ikke helt å forstå hva som foregikk, men likevel innså jeg at jeg muligens hadde noe. Redaktøren for mammasiden lurte på om jeg ville begynne å blogge for dem og meldinger fra gamle bekjente ramlet inn på sosiale medier og mail.
Alle de som trodde at jeg bare var en oppmerksomhetssyk klovn hadde sett at det var mer til hunden enn bare hårene. Smilene satt løst, lovordene likeså. Dette fikk meg til å innse at det var som min mor hadde sagt: Det fantes få pappabloggere der ute. Det er ikke så mange menn som tar til orde for papparollen i det offentlige rom og tør å by på myke sider ved seg selv.
Det er liksom noe feminint over det. Menn flest skyr slikt som pesten, man vil jo ikke fremstå som sårbar og svak. Huff, Gud forby. Det fikk meg også til å innse at mange trenger å høre hvordan det oppleves for oss menn å bli pappa for første gang.
Vi menn har en tendens til å holde følelsene stengt på innsiden og slike ting blir sjelden pratet om. Vi har ofte sterkere følelser enn vi forteller om til våre kjærester, venner og familie, men det er så vanskelig å få det ut. Det betyr at det sitter mange kvinner der ute som kanskje ikke vet hva mannen egentlig føler eller om han føler noe i det hele tatt etter at han ble far.
Det gjelder selvfølgelig ikke for alle, men som en generell hovedregel så er nok menn mer følelsesløse utad enn kvinner. Man trenger vel ikke å være noen ekspert for å komme med en sånn hypotese.
Plutselig hadde jeg åpnet opp en dør jeg ikke visste at fantes og på den andre siden ventet en helt ny verden. Jeg skjønte raskt at noen trengte å gi den moderne mannen en stemme. Noen måtte gi dagens fedre en stemme. Noen måtte gripe mikrofonen og snakke fatterns sak, fortelle om våre tanker, følelser, gleder og frustrasjoner. Noen måtte ta ansvar for de mennene som ikke tør å åpne seg for verden. Noen trengte å fortelle nybakte mødre der ute hvordan vi menn opplever tilværelsen som nybakte småbarnsforeldre fra en manns perspektiv. Og den noen så ut til å være meg.
Få dager etter at kaffemaskinen kom i hus, dro vi på sydenferie. Hele uken gikk med til å diskutere tanker og ideer om pappabloggen frem og tilbake. Jeg snakket hull i hodet på min stakkars kjæreste som hadde mer enn nok med å overleve i den grancanariske varmen. Vi rullet rundt på den lille pjokken vår gjemt under solskjermer og solkrem mens vi pratet om hva bloggen skulle hete, hva den skulle handle om og så videre.
Jeg skrev side opp og side ned med notater og ideer. Det begynte å gå opp for meg at jeg muligens hadde noe å fortelle verden tross min egen initiale skepsis. Alt jeg nå manglet var et passende navn. Så jeg gikk tilbake til teksten som hadde startet det hele, teksten som hadde vunnet oss en kaffemaskin og sparket i gang drømmen om en pappablogg. Og der fant jeg det. Ordet som definerte alle mine tanker, ideer og følelser i ett eneste ord.
Pappahjerte.
(mitt gamle toppbilde, hihi)
/ … og resten er historie 🙂
OBS: Teksten som omtales her og som ble startskuddet for denne bloggen, finner du her –> Min Historie
Mange tror at blogging er en jobb så latterlig enkel at den kunne vært utført av en apekatt med leppestift og selvutløser. Så la oss bare starte med det grunnleggende: Blogg er jobb.
Jeg vet at det høres ut som en avslappende hverdag der man blåser tyggisbobler og leker med håret sitt dagen lang, men realiteten er at blogging faktisk er overraskende mye jobb. Jeg klager ikke, for jeg elsker jobben min, men jeg tenker at det kan være greit å få en oppklaring rundt hva blogg faktisk er.
Om jeg skulle satt et tall på det, vil jeg si at 60 % av tiden fremstår blogging som en ganske alminnelig kontorjobb. Det er mailer som skal besvares, telefoner å ta, møter å ha og deadlines på tekster som skal til kunder. Resterende 40 % av tiden går derimot med til rare ting som å ta bilder av seg selv i dusjen, filme at man leker med dukkehus, ta bilder av sponsede produkter i skogen, drikke eplemost på boklanseringer og lage snapstories om frokosten sin.
Men også dette tar tid! Mye mer tid enn man skulle tro. Jeg har hatt tre faste kontorjobber før jeg ble blogger og kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har jobbet mer, vært mer stressa eller sovet dårligere enn etter at jeg ble blogger. Det er lite kjendisfester og mye filterkaffe.
Ja vel, så leverer jeg kanskje litt senere i barnehagen, men så sitter jeg også og skriver hver kveld. Sant å si er det jobb stort sett hver eneste dag. Også juleaften. For når livet ditt er jobben din, er det litt vanskelig å ta fri 😉
Eller for å være så frekk å sitere meg selv: “Det er aldri helt jobb, men heller aldri helt fri”. Man må være på 24/7, også i helger. Og i bryllup. Og på ferie. Jeg klager absolutt ikke, det er bare greit å ha i bakhodet før man kaster seg ut i blogglivet.
Ja vel, så henger du ikke over rekkverket på en oljerigg i Nordsjøen i full orkan, men det gjør ikke aksjemeglere heller. For det er en annen ting: Mange vil kanskje ikke kalle blogg for en jobb, men det skyldes nok bare at de ikke aner hvor mye jobb det er. Bare prøv selv.
Å opprette en blogg tar bare to minutter. Å skrive “Jeg er en apekatt” og publisere på bloggen tar kanskje 20 sekunder. Å lage treffende innhold som hver eneste dag er aktuelt og engasjerende nok til at tusenvis av mennesker kommer tilbake dag etter dag for å få mer, er noe helt annet. Det er det som er jobben.
Og siden vi er inne på det: Mange tror at det bare er å starte en blogg, så vil annonsørene hive penger etter deg. Realiteten kunne ikke vært mer annerledes.
Vi har rundt 300 000 registrerte blogger i Norge. Av disse er det kanskje 20-30 som kan leve av det. Det vil si ca. 1 av 10 000, altså 0,1 promille! For menn er statistikken enda verre, for så vidt jeg vet er det bare én mann i hele Norge som lever utelukkende av å blogge. Og han sitter her 😉
Men misoppfatningen om at det er så enkelt å bli toppblogger har gjort at mange starter en blogg og forventer både penger og berømmelse over natten. Realiteten er at man må forvente å jobbe hardt med bloggen hver eneste dag kanskje i flere år før man i det hele tatt ser snurten av en 50-lapp. Selv blogget jeg i et års tid før jeg ble signert av Nettavisen og begynte å tjene mine første kroner.
Som bringer oss over på hvorfor man blogger. Hvis motivasjonen er fordi man først og fremst har lyst til å tjene penger: Glem det. På samme måte som man ikke kan begynne å spille fotball bare fordi man har lyst til å bli rik. Du må elske spillet om du skal komme deg noen vei. Du må ønske å jobbe hardt og målbevisst hver eneste dag, utvikle deg, forbedre deg og sikte mot stjernene.
Det nytter ikke bare å peke på et bilde av Ronaldo eller Caroline Berg Eriksen og si: “Sånn vil jeg også være”.
Du må ville skrive og ha et brennende ønske om å engasjere, inspirere, provosere eller hva enn du vil med bloggen. Du må ha et sterkt engasjement, en lidenskap, en greie. Din greie!
Tro ikke ett sekund at Sophie Elise er Sophie Elise bare på grunn av en rekke trivielle tilfeldigheter. Hun har jobbet hardt over mange år for å bygge seg opp til å bli den hun er. Å klatre til topps i bloggjungelen er ikke noe man ramler over ved en tilfeldighet, på samme måte som med fotball. Landslagssjefen ringer deg ikke i morgen bare fordi du begynner å trene i dag. Du må regne med noen timer ute i regnet først 😉
“Jeg skal bli dritrik. Må bare lære meg sånn derre fotball først”. Licensed from: diego_cervo / yayimages.com
Sammenligningen med fotball er litt lystig forresten, for det er en ganske vanlig sak å bedrive heksejakt på bloggere fordi de tjener penger på bloggen sin. Vi snakker da om den null komma ene promillen altså. Men hva med fotballspillere?
Lionel Messi tjener mer i løpet av en tur på do enn hele blogg-Norge vil gjøre i løpet av et helt år, hvorfor er det ingen som henger seg opp i det? Jeg tror det skyldes at mange tror at det å være toppblogger er så fryktelig enkelt. Som er en merkelig holdning.
Jeg vet ingenting om det å være rørlegger, men jeg antar at det er ganske krevende. Mange vet ikke hva det vil si å være blogger, men de antar at det er kjempelett.
Og det er kjempelett! En dag eller to.. Kanskje et par uker til og med. Men de største bloggerne, den tiendedels promillen som lever av det, legger ut 1-2 innlegg hver eneste dag, hele året rundt. Det blir ca. 5-700 innlegg hvert år. Alle de innleggene må ha det lille ekstra som pirrer interessen og får leserne til å investere tiden sin hos dem. De må lage innhold som skiller seg ut og holder høy nok kvalitet til å at andre vil dele det i sosiale medier, prate om det på jobben, svare, engasjere seg og komme tilbake dagen etter. Og dagen etter det. Og dagen etter det. Det er det som er å blogge.
Og tro meg, det krever ganske mye mer enn å bare hive ut noen ord og trykke på send. Det er en jobb.
Og hver gang tenker jeg at jeg skal svare på alt det der og mer. Men så blir det liksom aldri noe av. Og det er synd, for mange ganger har jeg tenkt at jeg helt sikkert kunne fylt en hel uke med tekster utelukkende om blogging. Hvordan komme i gang, hvordan tjener penger, ting man må gjøre, ting man absolutt ikke må gjøre etc.
Og det er akkurat det jeg har tenkt til å gjøre nå! Så derfor vil hele den kommende uken (20. – 26. november) handle utelukkende om blogging!
Jeg vet ikke om det høres superinteressant ut for deg eller ikke, men jeg lover at jeg skal gjøre mitt ytterste for at det skal bli både interessant og moro, enten du har lyst til å starte egen blogg, allerede har en blogg eller aldri i verden kunne tenkt deg å blogge.
Det blir tips, triks og teite videoer. Det blir spørsmålsrunde og en titt på andre blogger. Det blir ting du burde gjøre og ting du absolutt ikke må finne på å gjøre. Det blir alt jeg har lært i løpet av 5 år som aktiv blogger, og en mulighet til å dele din blogg og få flere lesere på flekken.
Og ikke minst, selve rosinen i pølsa: Verdenspremiere! Jepp, i løpet av uken blir det eksklusiv premiere på mini-dokumentaren: “Klikkhorene”! Det er jeg utrolig spent på og gleder meg skikkelig til å vise dere.
Så hold deg fast, en fartsfylt uke venter. Jeg aner ikke om dette kommer til å engasjere 1 eller 100 000, men som den første bloggeren i verdenshistorien har jeg bestemt meg for å vie en hel uke til temaet “Blogg”. Så håper jeg dere henger med for å lære litt, le litt og få en titt bak fasaden på det som vel kan sies å være Norges rareste yrke x-)
Tips nr. 1: Vær dritsøt på bilder. Alltid 😉
OBS! Har du spørsmål? Send i vei!
Jeg er veldig klar for å skrive om akkurat det du måtte lure på og tenker å lage egne innlegg basert på hva dere lurer på. Så blir det også en egen spørsmålsrunde utover uka. Så hva enn du måtte lure på: Legg igjen en kommentar 🙂
Tenk å våkne til et stille hus. Ikke en lyd annet enn Teo som snorker på gangen. Solen på vei inn vinduet, øyne som ikke skriker etter mer søvn og en harmonisk kjæreste bare centimeter unna. Stille. Rolig. Så rart?!
For i natt har barna overnattet hos mormor og bestefar, og da har vi endelig fått gjort det to småbarnsforeldre ønsker mest av alt: Sove. Ikke tafse, ikke reise, ikke feste, men sove. En hel natt. Uavbrutt. Og det har vært helt magisk.
Magisk, men også så fryktelig uvant. Ingen vannglass som går i gulvet, ingen Paw Patrol på tv-en, ingen leking, krangling, latter eller gråt. Bare oss to og et hus for oss selv. Tenk at man alltid hadde det sånn før man fikk barn. Et stille hus som bare venter.
Det føltes altså så rart å komme ned trappen i dag tidlig og kjenne den kalde roen av et tomt hus. Akkurat da kjente jeg at jeg begynte å savne de to små apekattene.
Men så fikk vi spise frokost i fred, drikke kaffe som fortsatt var varm og snakke om noe annet enn Anna, Elsa og Peppa Gris, og da var det plutselig greit igjen. For man trenger litt kjærestetid også. Tid til å se hverandre, tid til å bare være to. Til å gå ut og spise sammen, få en natt med ubrutt søvn, ligge i skje på morgenkvisten og prate litt om løst og fast. Oppussing for det meste. Tid til å være mer enn bare mamma og pappa, tid til å bare være to.
Men fy søren det skal bli fint å se de to små bøllefrøene igjen også 🙂
Så hopper de opp i senga for familiekos, gaver, boller og kakao. Og da er det brått ikke så skummelt å fylle 36 år likevel.
Sant å si den beste tiden i livet så langt. Jeg trodde lenge at ingenting kunne overgå perioden med videregående, russetid og haraball, men vet du, den perioden når ikke livet som fattern til knærne.
Og det blir bare bedre for hver eneste dag!
Pappa på tur (“Yo yo”) og abstrakt kunst fra den minste tusjen <3
Før trodde jeg alltid at det å bli voksen skulle bli så trist og kjedelig, men det er jo bare fantastisk! Jeg synes faktisk livet bare blir bedre og bedre for hvert år som går, og 30-årene er mitt favoritt-tiår til nå.
Og ja.. det er vel på tide å innse at man har blitt voksen når man får dadler og flaxlodd på senga. Og blir sjeleglad for det.
Men så lenge det betyr at man kan få slurpe kakao på senga og spise boller med melis og smågodt, og bade i varme klemmer, så er det helt greit for meg 🙂
Bollelaging mens pappa ligger oppe og drunter.
Asså.. tidenes beste idé.
Vanskelig å få noe særlig bedre start på dagen enn dette!
Jeg er ikke en religiøs mann altså, men dette er ganske sykt.
I går fikk jeg nemlig en slags åpenbaring: Jeg må gjøre noe lurt med sparepengene mine. For med dagens rentenivå kan man like gjerne ha pengene i madrassen som å ha dem i banken.
Tidligere i år begynte vi å spare penger til barna i et fond og det har så langt gått bra. Derfor tenkte jeg: Hva om jeg tar alle sparepengene mine, fiser dem over i et høyrisiko-fond og lar dem rente seg til himmels og tilbake? Ja! God plan! Det går vi for!
Så presenterte jeg planen for Christina, og hun ble, som forventet, skeptisk. For jeg er gassen i forholdet, hun er bremsen. Der jeg er ukritisk positiv vil hun alltid tenke mer rasjonelt. Er det så lurt? Du? Spekulere i aksjer? Nå?
Så fikk jeg hele talen om usikker fremtid, uforutsette utgifter og alt det der. Jeg hadde fått blod på tann og så bare for meg gull og grønne skoger, men greit, jeg skal gi det noen timers tenketid og ta en beslutning i løpet av kvelden.
Senere på kvelden dro jeg på kurs mens jeg i bakhodet hadde bestemt meg. Uforutsette utgifter, du liksom. Det er bare sånt man hører om på Luksusfellen. Må tørre å ta litt risiko i livet også. Føkk it, jeg går for det!
Men så.. som ved et trylleslag!
Først var jeg et fjerdedels fluehår unna å rygge rett inn i en annen bil. Hadde det ikke vært for at en av de andre kursdeltakerne sto i nærheten og så hva som kom til å skje, og derfor brølte ut så jeg rakk å hugge inn bremsen i tide, hadde jeg stått overfor en dyr, kjip og vanskelig situasjon. Vi snakker centimeter unna. Max!
Så mens jeg satt og skalv og priste meg lykkelig på vei hjem, fikk jeg en kilende følelse om at dette kunne være et slags tegn. Slike ting kan skje. Hold på penga.
Men samtidig… det gikk jo bra da. Og med dette skremmeskuddet kom jeg til å være enda mer forsiktig i fremtiden. Æh, vi kjører på – sparepengeplanen består!
Forbannet over at jeg ikke tok det første hintet, kjørte universet på med ett til.
For da jeg kom hjem 10 minutter senere, var oppvaskmaskinen kaputt. Helt ut av det blå! Den har gått som en klokke i årevis, men akkurat denne dagen hadde den plutselig bestemt seg for å ta kvelden. Merkelig? Det blir merkeligere.
Jeg renset filter, tok ut vann, restartet den og gjorde alt en ufaglært og uhandy mann kan gjøre, men nei. Den var færdi. Og da slo det meg: Én ting kan være en tilfeldighet, to ting er et tegn. Dette er ikke tiden for spekulativ sparing.
Men det sykeste er at akkurat i det jeg slo meg til ro med den tanken, fikk jeg start på oppvaskmaskinen igjen! Jeg fikk satt på et program og den begynte å drenere vann fra maskinen. Halleluja, dette må være en slags belønning fra universet for mitt kloke valg.
Jublende fornøyd innså jeg at ting ordnet seg likevel, og at tiden ER moden for aksjer og risiko likevel.
Og da døde maskinen. Helt seriøst. Total kortslutning, og siden har jeg ikke fått liv i den.
Så greit, kjære univers: Jeg tar den. Ingen risiko skal tas her i dag. Fornøyd? Så, vennligst beveg deg videre til neste offer før taket faller ned x-)
Altfor sent ute, frokosten fortsatt på vei ned. Sist inn porten, de andre barna har vært her en halv arbeidsdag allerede. De er ute allerede og tydelig fornøyd. Mine barn tydelig misfornøyd.
Ikke er de verken klare eller kledd for å bevege seg ute i noe mindre enn 12 pluss. Det er 2 minus.
Vi halser inn døra og begynner å lete etter klær. Hvor er votter igjen? Og de tykke luene? I boksen, i skapet i hylla? Og hvor er fleecejakken til å ha under vinterdressen?
Plutselig er det som om jeg aldri har holdt i et barn før, enda mindre vært i besittelse av to stykk i snart seks år. Alt føles nytt og klønete. For én ting er å kle på barna hjemme med god tid og full kontroll, noe helt annet er i barnehagen med andre barn som spretter rundt og klær som ligger gjemt litt her og der.
Så må man løpe fra hylle til tørkeskap og snuse etter skjulte spor og koder som om det var Da Vinci-koden.
Og hvor mye klær trenger de egentlig for en tur ut? Ull under fleece under dress eller noe mer? Tykk lue, tynn lue, hals og hansker? Vanter? Igjen føler jeg meg som en fisk på land. Burde jo kunnet dette på rams nå, men jeg er trøtt og stresset. Tannhjulene treffer ikke som de skal. Dessuten, å kle på barna i barnehagen er som å spille på bortebane. Alt er plutselig litt nytt, rart og uvant. Jeg kjenner at jeg hater det litt.
Men akkurat idet jeg begynner å få en følelse av at barna kommer til å bli klare akkurat i tide til Dagsrevyen, hører jeg plutselig:
– “Bare dra du, jeg kan kle på dem, jeg” etterfulgt av et stort, lunt og helhjertet smil.
Og på sånne dager, i sånne stunder, er det lett å bli bare bittelitt forelsket i de ansatte i barnehagen 🙂
