Så har det altså skjedd. Min kjære mac, som har vært med meg fra starten av dette fantastiske eventyret og frem til nå, har begynt å slite. Veldig. Den kommer opp med rare feil, den er treig, den sier at disken er full, den slår seg av, den oppfører seg rart.

Det er rart, men det går faktisk an å bli følelsesmessig knyttet til ting. Det vet jeg nå. En metallboks helt uten følelser og sjel. Men likevel en del. For den har vært med på så mye. Det var min første mac og i starten var vi uvenner. Jeg skjønte ikke menyen og synes den var en klønete maskin. Så begynte jeg å forstå. Så forelsket jeg meg i hvor raskt den startet opp. Så hvor lett og fin den var å ta med på tur. Og ganske snart var jeg hektet.

Koser oss med Modern Family i godstolen <3

Første gang vi møttes var i min forrige fulltidsjobb, den jeg sa opp etter et års tid for å satse fulltid på det utrolig merkverdige livet som pappablogger. Mitt kanskje beste valg noensinne. Jeg klarte ikke løsrive meg fra macen jeg var blitt så glad i, og kjøpte den ut fra dens forrige eier. Siden da har det vært oss to. Dag og natt i tykt og tynt. Fra starten av denne rare bloggreisen, frem til nå. I Spania, på hytta, på julaften, på bryllupsdagen og de kveldene Christina lå på sykehuset med lillesnupp og jeg satt hjemme og ventet. Med deg.

Hvor mange timer har jeg ikke sittet og tastet på deg? Vi har skrevet snart 2000 blogginnlegg sammen, vi har skrevet en bok, vi har laget videofilmer, redigert bilder og tatt tøysete bilder av barna med photo booth. Du bærer fortsatt klistremerkene plutten limte på for godt og vel 2 år siden. Du er som et ekstra familiemedlem, du min kjære mac, men nå ser det altså ut til at det er over. Og jeg vet at det er sært og jeg vet at det er rart, men det gjør meg faktisk litt trist.

Men også litt glad, for et eller annet sted står din arvtaker og venter, klar for nye eventyr. Og jeg har så mye moro på trappene fremover! Prosjekter, videoer, bilder, innlegg og mye mye mer. Det er sikkert greit med litt nye krefter nå.

Men å kaste deg på dynga? Aldri i livet! Du blir med videre, bare i en litt annen form. Du kan sitte øverst i skapet og fungere som den kloke gamle rådgiveren. Du vet, litt som den syvende far i huset eller han gamle duden som bor inni det treet i Game of Thrones. Det blir bra, det.

Så hvil deg nå min gode venn og takk for alle de fantastiske stundene.

/ Æ kan væra en venn, ser at du falleeeher ♥