Jeg vet ikke hvem du er, men jeg vet at du er et godt menneske og at du akkurat reddet dagen til en liten jente.
For i dag oppdaget vi at vi hadde mistet den fine, hvite lommeboka som lillesnupp akkurat har fått seg. Hun er en liten diva og denne saken er den nyeste dillen. Hun har båret den med seg overalt i det siste, senest i går da vi skulle på piknik.
For en liten diva kan jo aldri vite når man trenger en veske, må vite. Clutch, tror jeg det heter forresten. Egentlig en lommebok, men ikke sånn lillesnuppa bærer den. Som om hun skal rett på gallafest med fiffen.
Men i dag var den plutselig sporløst forsvunnet. Ikke i sofaen, ikke på badet, ikke i senga. Borte vekk. Og sånt er ikke noe man skal tulle med for en liten jente som elsker tingene sine. Spesielt ikke den nyinnkjøpte favoritten!
Men borte var den. Hvor enn vi lette, ingen veske. Så i hele dag har vi gått på tærne, snudd hver pute og holdt pusten. Avledet, funnet på ting og gjort alt for at lillesnupp ikke skulle legge merke til at noe manglet.
Men da Christina gikk for å legge henne, var det bare å innse at slaget var tapt for nå. Bare å gjøre seg klar for hjertesorg fra mini-divaen i morgen tidlig.
Men plutten var ikke klar for senga og hadde masse sprell igjen i beina, så vi tok oss en liten guttetur opp til kirken for å fange pokemons. Han har blitt så hektet på det og lever godt på pappas gamle konto.
Da vi kom opp til kirken skulle vi akkurat til å kapre gymmet fra det blå laget, da plutten plutselig peker på en stein og utbryter: – “Er ikke det lillesøster sin?”
Og der lå den. Pent dandert på en stein. Som en kald kropp på en varm dag lå den og basket seg i den lune sensommersolen.
Først tenkte jeg at vi måtte ha mistet den der i går. Men så slo det meg at vi ikke var akkurat her i går. Rett i nærheten, men ikke akkurat her. Noen må ha funnet den og lagt den der for at den skulle være lett å finne.
Jeg vet ikke hvem som gjorde det og det virker kanskje ikke som en stor ting sånn sett fra månen, men det er det. For det er akkurat sånne små, medmenneskelige handlinger som er så viktige! For samholdet, for menneskeheten.
Det er ikke meningen å høres ut som en vekkelsespredikant altså, jeg blir bare så utrolig glad av å tenke på at noen der ute har funnet veska og forstått hva den må ha betydd for noen. Og det gjør den. Du har gjort en liten jente helt ufattelig glad i dag, og jeg skulle bare ønske at du fikk vite det.
Så hvem enn du er, hvor enn du er: Tusen takk. Ikke bare for veska, men for at du er et bra menneske som bryr deg. Verden trenger flere som deg 🙂
Ikke langt unna der vi bor ligger det et laaangt gammelt steingjerde. Ikke lange veien å gå, men helt perfekt for en liten formiddagstur. Spesielt når far i huset er alene på jobb og må slå ihjel et par timer med barna.
Da er det fint å ha et magisk steingjerde som er kjent for å vokte skjulte skatter.. Og heldig er den som blir med pappa opp dit for å lete etter gods, gull og godis. For hvem vet hva som kan ligge gjemt mellom steiner og mose i det massive steinbeltet…
Jeg tror vi gjorde dette første gang for flere år siden som en impulsiv greie for å lokke med oss eldstemann ut på tur, men nå har det liksom blitt vår lille greie. Dra på skattejakt for å se om man ikke skulle være så heldig å finne noen godsaker gjemt blant stein og mose.
Så slår vi oss ned på gresset og har piknik etterpå. Og på en fantastisk sensommerdag som denne kan man virkelig ikke be om mer. Bare ligge og slange seg i gresset mens barna jakter, jubler og gomler i seg de godbitene de fant.
Mistenker at 5-åringen begynner å fatte en viss mistanke for hvordan tingene ender opp der, men det er ikke så farlig. Skattejakt er det uansett. Og når utbyttet er skumnisser, kjeks og appelsinjuice, er det bare å la kritiske spørsmål fare, legge seg ned i gresset og nyte livet i t-skjorta mens fattern tar seg en velfortjent cowboystrekk.
Når bare pappa er med, blir det gjerne litt ekstra.
Utbyttet nytes over en liten mini-piknik rett på gresset.
Lille diva har selvfølgelig med seg lommebok/clutch på tur.
Lag verdens mest effektive bananfluefelle på få sekunder 🙂
Det skjer hver eneste høst/sensommer. Du kjøper bananer og tenker ikke noe mer over saken. Men plutselig stiger en lysegul liten jævel til værs. Så en til. Så to til, og plutselig er hele bananflueslekta på besøk.
Hvor kommer de fra? Hva vil de? Og ikke minst: Hvordan tar man knekken på dem?
Detaljert kunnskap om bananfluenes gjøren og laden kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, men det jeg derimot kan gjøre er å gi deg tidenes mest effektive triks for hvordan du blir kvitt dem.
Du trenger bare 4 ting, hvorav 3 du nærmest garantert har allerede:
Et glass
Gladpack / plastfolie
Zalo
Eplecidereddik
Slik gjør du:
1. Ta et glass, fyll på med en klunk eplecidereddik. Bare et par centimeter nederst i glasset.
2. Drypp noen dråper zalo oppi.
3. Ta plastfolie på toppen av glasset og prikk et par hull med en kniv.
4. Sett glasset i nærheten av bananer.
5. Gratulerer, du har nå laget tidenes beste bananfluefelle.
Bananfluene går nemlig helt bananas av lukten av eplecidereddik. Lukten overgår til og med deres forkjærlighet for bananer, men så fort de har sneket seg ned gjennom plastfolien kommer de aldri opp igjen. Litt uvisst hvorfor, men det funker. 100 av 100 ganger.
Så da vet du det. Aldri mer klaging over de irriterende små fluene, bare bygg en enkel felle på 30 sekunder og si adios muchachos til bananfluene.
Denne uka har jeg blitt hektet på en ny tv-serie: Ballers. Den handler om stjernene i amerikansk fotball og det vanvittige livet de lever. De feteste festene, de heiteste damene, de dyreste bilene, de villeste historiene.
Jeg elsker den serien og det er veldig lett å drømme seg bort til et sånt liv. Man begynner å tenke: Hvis jeg kunne spolt tiden 20 år tilbake, begynt å trene seriøst, flyttet til USA og satset alt, kanskje jeg kunne vært der. Tjene titalls millioner i året, kjøpe Lamborghini på impuls og være på hils med de største kjendisene. Tenk for et vanvittig liv.
Samtidig tenker jeg over mitt eget liv og hva vi har gjort i dag. Før jeg ble fattern var nemlig min største frykt at jeg skulle bli sånn kjip småbarnsforelder som var fornøyd med sånt kjipt småbarnsforeldreliv. Ikke lenger være opptatt av de kule tingene, men bare kjipe barneting.
Som å bruke lørdagen på å spise ekstra lang frokost med nystekte rundstykker og sjokolademelk. Eller finne oppriktig glede i å dra på Europris for å hanke inn kaffebønner på tilbud. Eller hoppe i taket for en impulsiv runde bowling midt på dagen. Eller leke med plastelina og søle müsli over hele gulvet. Deretter perler. Eller ta lørdagsgodteriet mens man trasker en tur med hunden og leter etter pokemons. Og se på regnbuen. Som er akkurat det vi har gjort i dag. Og jeg elsker det.
Og i kveld skal Christina faktisk på fest for første gang på lenge. Så hvordan planlegger jeg å bruke kvelden? Dra i gang en fest selv, invitere over noen kompiser, kalle inn barnevakt og stikke en tur på byen? Næh. Jeg skal sparke av meg skoene, slenge meg på sofaen, se på Ballers, spise fjordlands og gosse meg alene. Og jeg gleder meg!
For på tross av sin vedvarende mangel på luksusbiler og glamourmodeller, så digger jeg det helt ordinære foreldrelivet i all sin glansløse ukulhet. Tiden med barna og vår lille familie. Og jeg ville ikke byttet det ut for alt i verden.
Så har det altså skjedd. Min kjære mac, som har vært med meg fra starten av dette fantastiske eventyret og frem til nå, har begynt å slite. Veldig. Den kommer opp med rare feil, den er treig, den sier at disken er full, den slår seg av, den oppfører seg rart.
Det er rart, men det går faktisk an å bli følelsesmessig knyttet til ting. Det vet jeg nå. En metallboks helt uten følelser og sjel. Men likevel en del. For den har vært med på så mye. Det var min første mac og i starten var vi uvenner. Jeg skjønte ikke menyen og synes den var en klønete maskin. Så begynte jeg å forstå. Så forelsket jeg meg i hvor raskt den startet opp. Så hvor lett og fin den var å ta med på tur. Og ganske snart var jeg hektet.
Første gang vi møttes var i min forrige fulltidsjobb, den jeg sa opp etter et års tid for å satse fulltid på det utrolig merkverdige livet som pappablogger. Mitt kanskje beste valg noensinne. Jeg klarte ikke løsrive meg fra macen jeg var blitt så glad i, og kjøpte den ut fra dens forrige eier. Siden da har det vært oss to. Dag og natt i tykt og tynt. Fra starten av denne rare bloggreisen, frem til nå. I Spania, på hytta, på julaften, på bryllupsdagen og de kveldene Christina lå på sykehuset med lillesnupp og jeg satt hjemme og ventet. Med deg.
Hvor mange timer har jeg ikke sittet og tastet på deg? Vi har skrevet snart 2000 blogginnlegg sammen, vi har skrevet en bok, vi har laget videofilmer, redigert bilder og tatt tøysete bilder av barna med photo booth. Du bærer fortsatt klistremerkene plutten limte på for godt og vel 2 år siden. Du er som et ekstra familiemedlem, du min kjære mac, men nå ser det altså ut til at det er over. Og jeg vet at det er sært og jeg vet at det er rart, men det gjør meg faktisk litt trist.
Men også litt glad, for et eller annet sted står din arvtaker og venter, klar for nye eventyr. Og jeg har så mye moro på trappene fremover! Prosjekter, videoer, bilder, innlegg og mye mye mer. Det er sikkert greit med litt nye krefter nå.
Men å kaste deg på dynga? Aldri i livet! Du blir med videre, bare i en litt annen form. Du kan sitte øverst i skapet og fungere som den kloke gamle rådgiveren. Du vet, litt som den syvende far i huset eller han gamle duden som bor inni det treet i Game of Thrones. Det blir bra, det.
Så hvil deg nå min gode venn og takk for alle de fantastiske stundene.
Her en dag fikk jeg plutselig en rar idé: Jeg lager et innlegg om en blomst. Ikke noe mer enn bare bilder egentlig. Så fikk jeg kalde føtter og tenkte at det kanskje ble litt dumt. Men så ble jeg sittende og se på bildene. Og tenke. Og høre på litt avslappende musikk.
Skuldrene senket seg, roen begynte å pjuske meg på ryggen og jeg innså: Av og til føles det utrolig godt å bare legge alt annet til side og bare se på en blomst. Det høres kanskje rart ut, spesielt hvis du akkurat nå sitter på jobb, på bussen eller har en skrikende baby på armen.
Men vi lever livene vår i så vanvittig tempo, det skal skje noe hele tiden, at vi ofte glemmer å stoppe opp, puste og bare være. Eller se på en blomst. Noe så fantastisk vakkert skapt av naturen for oss å nyte som et malerisk kunstverk. Farger så sterke at de kan gjøre deg glad.
Og i sånne øyeblikk blir jeg ofte sittende å tenke på gud. Jeg tror ikke på gud, men ingen kan si noe helt sikkert. Mange begrunner troen på gud med at noe så vanvittig som verden, menneskene, naturen og alt som finnes mellom himmel og jord og utenfor er så vanvittig komplekst at det må stå en intelligent skaper bak. Og det er selvfølgelig utrolig fascinerende å tenke over, men hva hvis det er motsatt?
Hva hvis alt dette bare har blitt til av seg selv? Er ikke det om mulig enda mer fascinerende? At blomstene strekker seg mot solen fordi de vil ha lys, ikke fordi en gud har programmert dem til det, men fordi blomstene selv vet det, tenker det og gjør det? Jeg synes i hvert fall det.
Rare tanker som dette er sånt som plutselig kan boble opp til overflaten hvis man bare tar seg tid til å senke skuldrene, legge vekk verden og se på en blomst. Om enn for bare et minutt. Livet er ikke et kappløp, livet er en reise. Så nyt tiden mens du har den og husk å se ut av vinduet en gang i blant.
Tidligere denne uka fikk jeg en kjempehyggelig kommentar fra Nina, som også spurte om noe utrolig viktig: – “Småbarnstiden kan være både koselig og fin, men samtidig stressende og slitsom for parforholdet. Så hvordan bevarer man kjærligheten midt oppi alt?”
Det synes jeg var så utrolig bra og ærlig spurt av Nina! For ja, småbarnstiden er fin og koselig, men den er også tidvis veldig utfordrende og en sann prøvelse for parforholdet. Christina og jeg har blant annet sagt at det ikke burde være lov å gifte seg før man har vært småbarnsforeldre i 2 år sammen.
For det er lett å være sammen når man bare er to og nyforelsket og livet er bare kafébesøk og klining på bakerst kinorad. Noe helt annet er det med den 25. natten på rad med babyskrik, bleielekkasje, trassalder og underskudd på alt fra søvn til egentid. Da først blir man virkelig kjent med seg selv og sin partner på godt og vondt 😉
Så hvordan bevarer man egentlig kjærligheten midt oppi alt dette? Jeg har absolutt ikke fasit, men vi har i hvert fall kommet oss gjennom fem og et halvt år som småbarnsforeldre, og dette er mine beste tips for hvordan man kan ta vare på kjærligheten i en hverdag preget av babygulp og ting som knuser 🙂
1. Lite biff og dyr champagne – senk forventningene
Livet som småbarnsforeldre er lite glitter og glam, det er mindre tid til fester og kanskje ikke tur til Bahamas med det første, men hva gjør vel det? Det viktigste i livet har man rett i fanget. Så senk forventningene til alt annet og konsentrer deg om det som er viktig.
Åge Aleksandersen sa det allerede i 1984: “Lite biff og dyr champagne, men ka gjør no´ det?”. Jeg elsker for øvrig “Fire pils og en pizza” og skal skrive et eget innlegg om den en dag 🙂
2. Sett pris på de små tingene
I tråd med forrige punkt, bli glad i små gleder. Hvis gleden er to uker alene på en strand i Maldivene, er sannsynligheten stor for at du vil bli skuffet. Hvis du derimot kan slå deg til ro med at lykken kan være en rolig tacokveld med kjæresten mens begge ungene sover, har dere de beste forutsetninger for å lykkes 🙂
3. Tider vil komme, tider vil henrulle
Husk at det kommer tider etter dette. Ungen vil ikke skrike seg i søvn eller gulpe på alt du eier hver eneste dag de neste 50 årene. Det kommer en dag, kan plutselig bli i morgen, da barnet runder et hjørne og ting er endret for alltid. Det kan være en fin trøst å ha når du er oppe midt på natta for å brenne sengetøyet etter en historisk lekkasjebleie.
4. Sett av tid til hverandre
Det er lett å glemme hverandre midt oppi alt, men sørg for å ha en bit av livet som er bare deres. Bli f.eks enige om at fredag kveld er hellig. Da skal vi kose oss. Sammen. Enten det betyr joggebukse, ostepop og Ullared på opptak, eller om det innebærer barnevakt og natt på hotell, så gjør det. Sett av tid til å bare være sammen.
5. Jobb som et team
Å være småbarnsforeldre er helt magisk, men det er også en jobb. Like greit å innse det først som sist. Det er 1000 ting som må gjøres hver dag og jobber dere ikke sammen som en velsmurt maskin, kommer systemet til å bryte sammen. Snakk sammen, hjelp hverandre og gjør hverandre gode.
6. Snakk sammen
Det høres utrolig kjedelig ut, men det er faktisk viktig. Snakk sammen og si ifra før det smeller. Om det er noe som plager deg, ta det med en gang. Kanskje ikke rundt middagsbordet med barna til stede, men snakk om det, få det ut, bli enige og jobb med hverandre fremfor mot hverandre før det går for langt. Selv en liten misforståelse kan få enorme ringvirkninger hvis den får jobbe i det skjulte.
7. Pass deg for tikkende bomber
Noen dager er alt bra, andre dager kan partneren være en tikkende bombe. For lite søvn og mye stress over tid kan gjøre hvem som helst til en særs mørk utgave av seg selv. Det kan være greit å være klar over dette. Ikke grunn til å gjøre det slutt, bare en dårlig dag. Smør på doble doser med tålmodighet og hold en armlengdes avstand til stormen blåser over.
8. Bli enige om husarbeid
Med unger i hus blir det også mer husarbeid og ingen liker husarbeid. Derfor kan det være greit å være enige om hvem som gjør hva, pluss minus i hvert fall. Jeg hater å vaske klær, Christina synes ikke det er fullt så ille, derfor tar hun det. Jeg lager derimot stort sett alt av mat og renser sluket på badet 😉 Uansett hvordan brøken blir, sparer man seg for veldig mange kjipe krangler om man har et godt system på husarbeid.
9. Hybelkaniner er ok
Det trenger ikke være plettfritt hele tiden. Det er ikke meningen det. Barn roter og søler, og et småbarnshjem trenger ikke se ut som et laboratorium så lenge det er rent nok. Ingen skal spise mat rett fra gulvet uansett.
10. Gjør deres greie
Det er lett å bli opphengt i hva man tror alle andre gjør. Ikke tenk så mye på det. Folk har gjerne helt perfekte liv og gjør alt perfekt. På facebook.. Selv om naboen reiser til Hawaii med barna og lærer dem fransk før de kan gå, betyr ikke det at dere må følge i deres fotspor. Snarere tvert imot. Gjør deres greie. Lek med maten, dans på bordet – glade barn gir glade foreldre 😉
11. Husk hvorfor dere fikk barn sammen
Å få barn endrer deg, men ikke så mye at du ikke er deg selv. Iblant kan det føles som at partneren din er en helt annen enn da dere ble sammen, men husk at dere er midt oppi en tøff periode. Husk hvorfor dere fikk barn sammen, hvorfor du elsker den andre, hvorfor dere skal klare dette. Sammen. Ingen er helt seg selv etter 20 netter uten skikkelig søvn 😉
12. Sex på bestilling
Drit i spontaniteten, avtal når dere skal møtes for en runde i halmen. Det høres kanskje sinnssykt usexy ut, men heller det enn å få begynne å krangle om mangel på sex midt oppi alt. For tiden som småbarnsforeldre kan effektivt ta knekken på sexlivet om dere ikke tar litt ansvar.
Det er den uheldige kombinasjonen av å ha født et barn med påfølgende mangel på nattesøvn, overskudd, amming og øredøvende babybrøl som gjerne tar litt piffen av gnisten, så ikke forvent så fryktelig mye spontanitet. Sett heller av tid til “P-dates” (som Komikerfrue og Ørjan kaller det). Og gjerne oftere enn én gang i kvartalet. Sex gjør underverker for teamspiriten 🙂
13. Le
Det høres kanskje banalt ut, men husk å ha det moro sammen! Det er den beste form for parterapi og det er helt gratis. Det kan være vanskelig til tider, men ikke glem å tulle med hverandre, le og ha det gøy.
14. Husk hvorfor
Ikke mens barna er våkne, ikke mens du står og lager middag, men en rolig kveld når du sitter i sofaen og skuldrene senker seg, husk på hvorfor dere går gjennom dette hver eneste dag. List deg gjerne inn på rommet til barnet og ta en titt på det lille nurket som ligger der og sover. På den lille kaninnesa som stille puffer seg gjennom natten. Kjenn varmen stige og kjærligheten blomstre.
Det er hvorfor.
♥
/ Noe å tilføye? Legg gjerne igjen ditt beste råd i kommentarfeltet 🙂
Vi har alltid tenkt at vi ikke skal ha en sånn liten dollejente. Vi skal ikke være sånne folk som bare kler datteren vår i spjåkete kjoler, ballsko og topper med paljetter. Vi skal være sånne folk som etterstreber å nøytralisere kjønnsforskjellene så mye som mulig. Blått til jente, neglelakk til gutt, brunt til alle, det er fint det.
Men så hadde vi jo helt glemt at små jenter har bestemte meninger, de også. Veldig bestemte meninger. Og hvis de vil gå i prinsessekjole, ja så skal de gå i prinsessekjole. Nytter ikke at pappa kommer rekende med en møllspist, brun arvebukse med fire overstrøkne navn på lappen. Hvis lillesnupp har bestemt seg for å gå med den rosa kjolen i dag igjen, så gjør hun det. Henter den ut av skittentøyskurven om hun vil.
Eldstemann var aldri sånn og kunne sikkert gått med en utstoppet grevling på hodet hvis vi satt den der, men med lillesnupp er det noe annet. Hun er visst en liten diva.
Selvfølgelig kunne vi trumfet gjennom og tatt styringen på klesvalget, men det er noe fint over at hun får ta sine egne valg også. Det er selvstendighet i utvikling, om enn litt mer rosapreget enn jeg først hadde trodd.
For lillesnupp har alltid vært en tøffing og jeg hadde nesten trodd hun kom til å velge flanell fremfor tiara. Mmen dronningen befaler og hvis hun vil pynte seg for å ta toget til Tønsberg eller en tur til legen, ja nei da er det bare å finne frem paljettene og adlyde da. Hvis ikke vil hoder rulle 😉
