Og jeg som hadde sett frem til en rolig frokost i ro og mak. Et rundstykke som knaser, en kaffekopp som slurper, en avis som blafrer. Ikke stort mer, men selvfølgelig blir det motsatt. Et maraton mellom bord og kjøkken og do og gulv. Hente ditt, plukke opp datt, vaske hender, hente kluter også videre også videre.
Og etter 20 minutter var hodet fullt av kok. Kan jeg ikke bare få 10 sekunder til å spise i fred?! Ett minutt uten pappa, pappa, pappa og ting som går i bakken?
Men så, plutselig… Stille.
Barna var ferdig og løp ut i stua. Helt stille. Jeg så på Christina og der satt vi plutselig. Med et mylder av pålegg, smuler og rot rundt oss, men fortsatt helt stille. Og det slo meg: Dette er sånn det kommer til å bli. Når barna flytter ut og alt som står igjen er oss to. Når ingen kluter hentes og sjokolademelka står trygt i hylla. Da er det bare dette. Stillhet og et ryddig bord.
Og det slo meg: Jeg kommer til å savne dette så sinnssykt. Når alt er bare stille og ingenting går i bakken. Er det lov å si at man gruer seg?
Om ikke annet er det en fin tanke å ta med seg inn i helgen, for i morgen er det på´n igjen med brutte forventninger og en frokost som et russetreff. Men da skal jeg nyte hvert sekund av det. Hvert sekund så lenge det varer.
Watte opp musikken på kjøkkenet mens kjøttet freser i panna, kniven hakker så grønnsakene flyr veggimellom og den fortryllende lukten av krydder får neseborene til å juble.
Og du vet det er fredag. Foran deg ligger en hel kveld med go´stemning i sofakroken, og etter den igjen: Helg!
Fri til å sove litt lenger, leke med barna, drikke sjokolademelk til frokost, dra på lekeland, kjøpe lørdagsgodteri, lage pizzadeig med barnetotter på kjøkkenbenken, plaske i sølepytter, drikke kaffe hos oldeforeldre, ta en joggetur, ta et bad, snuggle opp i kosekroken og se en film.
Så er det ikke alltid man rekker alt det der, men det er ikke så farlig, for halve gleden er å glede seg. Og helgen byr jo ofte på høysnue og husarbeid den også, men på fredag føles det ikke sånn. Ikke når man står der med stekespaden i lanken og føler seg som kongen på haugen.
Da er det fredag og verden ligger for ens føtter. Og der er jeg nå. Herlig!
Ukens spørsmål kunne like gjerne kommet fra Christina for 6 år siden, for dette er som å lese om seg selv!
Tonje skriver:
– “Hei Pappahjerte! Digger bloggen din som jeg faktisk relativt nylig startet å lese. Synes du og dama har hatt en flott reise sammen.
Det var også dette som etter litt googling fikk meg inn her tilslutt. Jeg er nemlig i en litt kinkig situasjon selv – jeg er gravid, og samboer med faren som dessverre egentlig ikke vil ha barn, men har “gått med på å gjøre det beste ut av det” siden jeg ble gravid på prevensjon og var flere uker på vei allerede.
Jeg elsker ham og har det bra ellers med sambo, men han har hatt innstillinga til barn du en gang hadde så lenge han kan huske. Han forholder seg til fakta og tar sitt ansvar nå altså. Det er bare litt kjipt at jeg ser at han ikke gleder seg. Veldig kjipt faktisk. Det gjør meg trist at vi ikke kan dele dette som noe positivt nå, samtidig føler jeg at han blir fratatt noe av å få barn, det var jo aldri hans ønske.
Jeg prater meg bort, men: Jeg leste innlegget hvor du forteller om at kjæresten din fortalte om graviditeten og at du ble sjokka. Men ikke noe mer enn det.
Var det opplagt at dere skulle beholde når du hadde det forholdet til barn som du hadde og det skjedde tidlig? Hvordan tenkte dere rundt det i så fall? Kjæresten din, hvordan taklet hun å finne ut av dette når du på forhånd hadde vært tydelig på at du faktisk hatet barn? Var aldri abort inne i bildet?
Setter pris på svar, jeg trenger innfallsvinkler til hvordan jeg kan hjelpe typen til å se positivt på dette. Greit nok at han sikkert blir glad i ungen når den er ute og alt det der. Men jeg vil at dette skal bli hans ønske etter hvert i svangerskapet også…”.
Hei Tonje og tusen takk for et fint og vanskelig spørsmål 🙂
Jeg skal svare som best jeg kan, men husk at jeg ikke har kompetanse utover egen erfaring, så rådene jeg kommer med kan være helt feil. Likevel skal jeg gjøre mitt beste, for dette kjenner jeg meg veldig igjen i og jeg tror det er mange som befinner seg i samme situasjon som dere. Så, here goes 🙂
Først og fremst tror jeg man skal være veldig forsiktig med å legge for mye press på en mann i en slik situasjon. Bare fordi det er ditt ønske å få barn, betyr ikke det automatisk at det må være hans ønske også. Og han kan ikke presses til det. Han må ønske det selv. Jeg skjønner at du gjerne skulle delt denne erfaringen med ham, men inntil videre tror jeg du skal se deg fornøyd med at han er med på notene. Gi ham litt tid. La ham finne ut av det selv.
Vi menn er rare sånn. Ofte er det best å bare plante en idé å la den spire og gro. Det kan ta en uke, en måned, kanskje lenger, men plutselig en dag våkner vi til. Det beste er om vi føler at vi har funnet ut av det på egen hånd, for han kan ikke plutselig få lyst til å bli far fordi du forteller ham det.
Det tok meg en god stund, men utover i svangerskapet begynte jeg å glede meg. Skikkelig! Så Christina vokse som gjærbakst og fikk tid på meg til å innse hvor fantastisk det er å sette liv til verden. For det er jo helt sykt! Et helt liv, satt sammen av deler fra bare dere to. En liten celle og et lite egg, ni måneder inne i en mage og vips: Liv!
Jeg tror kanskje det var noe med denne prosessen jeg falt for. Og tanken på å sparke ball med den lille fjompen. Dra på fisketurer, lære ham fiskeknuter, hvor gjedda ofte står etc. Kanskje det kan være et tips? Ta noe mannen din liker og forsiktig hinte frempå hvor trivelig det kan være å ha med et barn på det etter hvert? Med trykk på etter hvert, for du vil ikke si: Tenk så gøy å ha med en baby i barnevogn på jakt… Men kanskje: Når han/hun blir eldre kan dere jo dra på jakt sammen, du kan lære ham alle sangene til Liverpool, dere kan stikke på fotballtur til England, fisketur i marka etc. Sånne ting pleier vi menn å falle for 😉
Men om abort var et tema? Det husker jeg faktisk veldig godt, for det var noe av det første jeg sa til Christina da hun først ga meg sjokkbeskjeden.
– “Hva gjør vi nå da..?” spurte jeg fortumlet.
– “HVA GJØR VI NÅ?!” svarte hun skarpt og freste.
Da innså jeg at det ikke var noe tema og slo meg raskt til ro med at det tross alt er bedre å sette liv til verden enn å vekke en kvinnes vrede, haha!
Så nei, abort var aldri et tema. Og det er jeg så glad for, for beslutningen om å få barn når først naturen hadde tatt ansvar, ja det er jo den beste jeg noensinne har tatt. Uten tvil.
Kunne du kanskje prøvd å få ham til å lese “Min historie” eller boka mi: “Pappahjerte – Fra ungkar til far”? Disse tekstene er myntet på akkurat slike menn som han: Godhjertede, bra karer som bare er litt redd for hva som venter. Som tror de ikke vil ha barn, men som kanskje egentlig bare ikke vet hva de kan forvente.
Det er en ærlig sak å ikke ønske barn også, men da skal man virkelig være fast bestemt altså, for jeg mener: Når en som meg kan gå fra å være kynisk barnehater til å bli tidenes mykeste pappablogger, ja da er det håp for alle 😉
Som takk for spørsmålet sender jeg deg gjerne en signert bok (til deg eller gubben) hvis du vil 🙂 Send meg en mail <3
Jeg liker den tiden på kjøkkenet om morgenen. Bare kaffemaskinen og meg. Helt alene. Tidlig morgen og hele huset sover. Stillhet akkompagnert av lav musikk og en kaffemaskin som putrer.
Tid til å våkne og vente på det beste jeg vet. Lydene fra overetasjen. Oftest først Teo. Lyden av poter som klikker som steppesko mot parketten. Så rister han seg og høres ut som en trommesolo, før han dunker ned trappa som en liten elefant. Litt kos bak øret, så venter vi igjen.
Stille. En god stund. Men så et dunk. Så lyden av tassende totter. Helt fra rommet bort til toppen av trappen. Så en trøtt, tynn og knirkete jentestemme:
– “Pappaaaa? Du våkeeee?”
Jeg svarer og hun jubler. Så tar de morgenstellet der oppe, før mammaelefanten kommer bærende med den lille på ryggen. Så stiller den lille seg i døråpningen inn til kjøkkenet, helt lydløst helt til jeg snur meg. Da roper hun “Bø!” og lyser opp som en sol idet pappa hopper forskremt i været. Trikset hun har lært av storebror funker hver gang. Så får kanskje pappa en kos hvis han er heldig, men ikke alltid. Må gjøre seg fortjent til sånt.
Ikke hos alle, heldigvis. Ikke hos den trøtte joggebuksa med rosa t-skjorte som alltid kommer subbende for en klem og litt kjærlighet. Jeg stryker på ryggen og rufser i håret. Etter en lang natt i hver vår verden er vi endelig ett igjen.
Nå mangler bare storebror. Skal ikke han våkne snart? Joda, snart høres lyden av to tunge poter som treffer gulvet med et drønn, som fort blir til små kattepoter som løper. Over gulvet, ned trappa, rett inn på kjøkkenet og med et enda større “BØ!” kommer han stormende.
Så er vi komplett. Alle lydene samlet på kjøkkenet og dagen kan begynne. Stillheten er over for i dag og jeg har fått min dose. For selv så mye jeg liker tiden alene, elsker jeg lyden av en familie som våkner <3
Gråt, grin, sipp og snørr – jeg har blitt hekta på Golden Buzzers og her er mine 5 favoritter denne uka!
(collage: skjermbilder fra youtube.com)
Tidligere denne uka skrev jeg om det kleine øyeblikket da jeg var ute med Teo og så på rørende audition-klipp på mobilen og tårene begynte å renne, akkurat i det en nabo stoppet meg for å småprate.
Siden da har jeg vært helt hektet på Golden Buzzer-klipp. Hvis du ikke vet hva Golden Buzzer er, så er det gullknappen som dommerpanelet i tv-programmet America/Britain´s Got Talent har. Hvis de ser noe som er helt enestående, kan hver dommer én gang per sesong sende noen direkte til finalerundene ved å trykke på gullknappen.
Dette skjer altså bare en sjelden gang i blant og bare når de har sett noe helt utenom det vanlige. Og når det først skjer, er det helt magisk.
Publikum blir i ekstase og Artisten på scenen har akkurat fått sin største drøm oppfylt og blir så sjokkert og glad at det er klin umulig å ikke felle en tåre (les: en elv av tårer). Hver eneste gang tenker jeg at jeg skal klare å stå imot, men så blir det for mye og plutselig er jeg Mr. Sippefjes igjen.
Disse øyeblikkene ønsker jeg å dele med dere, så her skal dere få mine Topp 5 Golden Buzzer-øyeblikk jeg har sett denne uka. Og jeg sier bare én ting: Hvis du klarer å se disse fem klippene uten å felle en tåre, er du bygget av et helt annet materiale enn meg 🙂
1. Mandy Harvey – Mistet hørselen i voksen alder, men nekter å gi opp drømmen <3
2. Grace VanderWaal – 12 år? 12 år! Et ekte sjarmtroll med en unik stemme.
3. Darci Lynne – Så søt og så full av talent. Helt vanvittig!
4. Sal Valentinetti – En ekte entertainer med 1000 i selvtillit.
5. Kyle Tomlinson – ung gutt med en stemme av gull
Hvilken var din favoritt? Og klarte du å holde igjen tårene?
Vi sitter på kjøkkenet, det er frokost. 7 juni og det regner i bøtter og spann. Og en stor Ikea-pose. Som om noen der oppe har tippet et hav og nå laver det ned.
Rundt frokostbordet sitter vi og gomler brødskiver og vitaminbjørner. Plutten er travelt opptatt med å sortere grønnsaker og frukt, lillesnuppa fikler med en hårspenne. Ingen av dem har egentlig fått med seg været enda.
De tror kanskje de skal i barnehagen for å leke i bare t-skjorta. Tror kanskje det er varmt og deilig. Ta inn sommeren og bli solbrent på nesa.
Det er i hvert fall det de har blitt fortalt i hele vinter. Nå er det kanskje vått og kaldt, men til sommeren, barn, da blir det deilig. Til sommeren skal vi kose oss. Bare sol og varmt og shorts hver dag. Ja, til sommeren blir det fint.
Men plutselig ser plutten ut vinduet og han ser den himmelske innsjøen som skyller inn over plen og plank.
Ingen lun og varmende sol å skimte, bare en himmel grå og kald som granitt. Han hopper i stolen, slår ut med armene og utbryter oppgitt:
– “Hæ?! Hvorfor regner det sånn skikkelig? Det er jo juni, vi skulle jo kose oss denne måneden..”
/ Sorry plutten, men du vet: Det finnes ikke dårlig vær, bare då… æh, glem det. Det finnes dårlig vær. Punktum.
Les også: Dette hjertesmeltende gullkornet –> “Smittsom”
Jeg ser på klokken, den er 20.00. Begge barna sover og lyden jeg akkurat hørte var Christina som låste seg ut for å dra til en venninne.
– “ENDELIG ALENE! Muhahahaha, nå kan jeg gjøre hva jeg vil!”
Jeg skal lage meg mat og stjæle fra godteskapet til ungene og slenge meg på sofaen for å se en film. Jeg skal ta meg et bad, lese litt bok, jobbe, svare på mailer og legge meg tidlig. Verden ligger for mine føtter!
Tenkte jeg.
Problemet er bare at jeg er så sinnssykt dårlig på alenetid! Hver eneste gang frua er ute av huset får jeg så utrolig store planer, men klarer aldri å gjennomføre en eneste av dem. Jeg løper bare fra ting til ting som en valp med en pølsesnabb i nesa. Ser 5 minutter på film, pauser for å sende en mail, tar en bit av brødskiva før jeg går på do, så er det tilbake på macen og da ryker oftest mye av kvelden på endeløs scrolling i totalt unyttig tullball.
Slik som i kveld. Jeg svinger innom VG for å se hva som skjer i verden. Boligpriser, vær, korrupsjon, Johaug, fotball ooog… Hey, George Clooney har fått tvillinger! Jøss, trodde han var 80 år nå. Ja ja, grattis til ham.
Så begynner jeg å tenke: Hmm… Hvem andre enn Clooney var med i Oceans Eleven igjen? Så må jeg google det og da ender jeg opp på IMDB eller Rotten Tomatoes, der jeg blir sittende å lese om en film jeg bryr meg fint lite om. Men nå er jeg allerede solgt og må selvfølgelig rett inn på youtube for å se trailer og høydepunkter fra filmen.
Men vent, var ikke Clooney sammen med Catherine Zeta Jones? Hun var pen, husker jeg. Mon tro hvor gammel hun er nå? Rett inn på Wikipedia for å sjekke og sånn går stort sett resten av kvelden. Og innen Christina kommer har alle de deilige, saftige timene med vakker alenetid blitt til et sammensurium av nettsøk, stress og brødskiver.
Så da jeg kom ned fra annenetasjen nå i kveld og så at kjøkkenet ser ut som etterlatenskapene etter en fest med 78 ville aper, ble jeg nesten litt glad. Bare å hive alle planer på dynga, skru på musikk og komme seg i ærbe. Adjøss film og nettsøk etter George Clooneys samlede verker, hallo snuskete asjetter og sjelefred.
Men hey: Kjøkkenet er jo skjulestedet til sjokoladen, så det løste seg jo fint 😉
Er det bare jeg som har det sånn?
/ Hilsen stresset og alene (men rik på Clooney-kunnskap)
Nå skjønner jeg hvordan de andre toppbloggerne har det.. 😉
For telefonen min har et sånt innebygd skjønnhetsfilter man kan skru av og på, akkurat på samme måte som filtrene på Snapchat. Eller tilsvarende et årsbudsjett i sminke og pudder.
Problemet er bare at det står på som standard og det glemmer jeg hver gang.
Så da jeg var på vei ut for en joggetur og knipset et bilde av meg sjæl i går, tenkte jeg:
– “Gaddææææm, denne jogginga gjør jo underverker for huden! Se på han kjekkasen a! Se den gløden! Kråketærne er borte, posene under øynene er borte – herregud, det ser jo ut som jeg er 15 år igjen. Nice!”
Men så kom jeg på at skjønnhetsfilteret sto på..
Og da jeg kom tilbake fra løpeturen, tok jeg et bilde til.
Nå er det bare å sparke av seg skoene og vente på hjemmelaget guacamole 🙂
For i dag har jeg endelig tatt det store steget: Jeg har plantet min lille avocadostein i jord! Jeg kaller ham Avocadulf og jeg er uendelig stolt av ham. Ikke bare fordi han vokser og spirer som en superhelt, men også fordi Christina sine fortsatt tror det er påske og står på stedet hvil. Avocadulf derimot, har begynt å bygge i høyden!
Og som det usportslige konkurransemennesket jeg er, gjør jo det alt selvfølgelig rundt 3-4000 ganger bedre.
Go, lille plante, go!
For etter noen utrolig kjedelige uker der avocadosteinen oppførte seg mest som en gråstein, skjedde det plutselig ting – og siden da har det gått raskt! Og takket være en kommentar på Christinas blogg, innså jeg at det var på tide med et taktskifte. For Avocadulf var plassert på toppen av et laaangt glass og den stakkars spiren har lett etter bunn i ukesvis nå.
Og da vi våknet i dag, var det varmt og solrikt som i Mexico, og da innså jeg at det var på tide å ta forholdet vårt til det neste nivået. Så nå, mine damer og herrer, har jeg for første gang i verdenshistorien plantet noe selvskapt i jord. Med mindre vi teller karse fra barnehagen, der var jeg god. Siden da har jeg for det meste tatt livet av korianderplanter og druknet kaktuser i 30 år, men nå, NÅ, er jeg offisielt avocadobonde!
Muhahaha, Larviksk avocado skal ta over verden!
Jeg har riktignok lest at det kan ta rundt 10-15 år før man ser snurten av en frukt, noe som i seg selv er ganske usannsynlig, men det er bedre enn ingenting. Dessuten ligger Avocadoulf og jeg rundt halvannen måned foran Christina og vi har ikke tenkt til å gi oss nå.
Så da er det bare å slenge beina på bordet og begynne å glede seg! For dette lukter gullrekka og tacofredag med hjemmelaget guacamole!
… en gang i løpet av 2032 😉
/ Larvik + Avocado = Larvocado! (copyright) (eller vent.. det navnet funker ikke) (godt vi har 15 år på oss til å komme opp med noe bedre)
(#avocadomåsvare)
