Peter svarer leserne #3: Mannen som ikke vil bli far

Ukens spørsmål kunne like gjerne kommet fra Christina for 6 år siden, for dette er som å lese om seg selv!

Tonje skriver:

– “Hei Pappahjerte! Digger bloggen din som jeg faktisk relativt nylig startet å lese. Synes du og dama har hatt en flott reise sammen.

Det var også dette som etter litt googling fikk meg inn her tilslutt. Jeg er nemlig i en litt kinkig situasjon selv – jeg er gravid, og samboer med faren som dessverre egentlig ikke vil ha barn, men har “gått med på å gjøre det beste ut av det” siden jeg ble gravid på prevensjon og var flere uker på vei allerede.

Jeg elsker ham og har det bra ellers med sambo, men han har hatt innstillinga til barn du en gang hadde så lenge han kan huske. Han forholder seg til fakta og tar sitt ansvar nå altså. Det er bare litt kjipt at jeg ser at han ikke gleder seg. Veldig kjipt faktisk. Det gjør meg trist at vi ikke kan dele dette som noe positivt nå, samtidig føler jeg at han blir fratatt noe av å få barn, det var jo aldri hans ønske.

Jeg prater meg bort, men: Jeg leste innlegget hvor du forteller om at kjæresten din fortalte om graviditeten og at du ble sjokka. Men ikke noe mer enn det.

Var det opplagt at dere skulle beholde når du hadde det forholdet til barn som du hadde og det skjedde tidlig? Hvordan tenkte dere rundt det i så fall? Kjæresten din, hvordan taklet hun å finne ut av dette når du på forhånd hadde vært tydelig på at du faktisk hatet barn? Var aldri abort inne i bildet?

Setter pris på svar, jeg trenger innfallsvinkler til hvordan jeg kan hjelpe typen til å se positivt på dette. Greit nok at han sikkert blir glad i ungen når den er ute og alt det der. Men jeg vil at dette skal bli hans ønske etter hvert i svangerskapet også…”.

drawing persons on pregnant belly

 

Hei Tonje og tusen takk for et fint og vanskelig spørsmål 🙂

Jeg skal svare som best jeg kan, men husk at jeg ikke har kompetanse utover egen erfaring, så rådene jeg kommer med kan være helt feil. Likevel skal jeg gjøre mitt beste, for dette kjenner jeg meg veldig igjen i og jeg tror det er mange som befinner seg i samme situasjon som dere. Så, here goes 🙂

Først og fremst tror jeg man skal være veldig forsiktig med å legge for mye press på en mann i en slik situasjon. Bare fordi det er ditt ønske å få barn, betyr ikke det automatisk at det må være hans ønske også. Og han kan ikke presses til det. Han må ønske det selv. Jeg skjønner at du gjerne skulle delt denne erfaringen med ham, men inntil videre tror jeg du skal se deg fornøyd med at han er med på notene. Gi ham litt tid. La ham finne ut av det selv.

Vi menn er rare sånn. Ofte er det best å bare plante en idé å la den spire og gro. Det kan ta en uke, en måned, kanskje lenger, men plutselig en dag våkner vi til. Det beste er om vi føler at vi har funnet ut av det på egen hånd, for han kan ikke plutselig få lyst til å bli far fordi du forteller ham det.
 

Det tok meg en god stund, men utover i svangerskapet begynte jeg å glede meg. Skikkelig! Så Christina vokse som gjærbakst og fikk tid på meg til å innse hvor fantastisk det er å sette liv til verden. For det er jo helt sykt! Et helt liv, satt sammen av deler fra bare dere to. En liten celle og et lite egg, ni måneder inne i en mage og vips: Liv!

Jeg tror kanskje det var noe med denne prosessen jeg falt for. Og tanken på å sparke ball med den lille fjompen. Dra på fisketurer, lære ham fiskeknuter, hvor gjedda ofte står etc. Kanskje det kan være et tips? Ta noe mannen din liker og forsiktig hinte frempå hvor trivelig det kan være å ha med et barn på det etter hvert? Med trykk på etter hvert, for du vil ikke si: Tenk så gøy å ha med en baby i barnevogn på jakt… Men kanskje: Når han/hun blir eldre kan dere jo dra på jakt sammen, du kan lære ham alle sangene til Liverpool, dere kan stikke på fotballtur til England, fisketur i marka etc. Sånne ting pleier vi menn å falle for 😉
 

Men om abort var et tema? Det husker jeg faktisk veldig godt, for det var noe av det første jeg sa til Christina da hun først ga meg sjokkbeskjeden.

“Hva gjør vi nå da..?” spurte jeg fortumlet.

– “HVA GJØR VI NÅ?!” svarte hun skarpt og freste.

Da innså jeg at det ikke var noe tema og slo meg raskt til ro med at det tross alt er bedre å sette liv til verden enn å vekke en kvinnes vrede, haha!

Så nei, abort var aldri et tema. Og det er jeg så glad for, for beslutningen om å få barn når først naturen hadde tatt ansvar, ja det er jo den beste jeg noensinne har tatt. Uten tvil.
 

Kunne du kanskje prøvd å få ham til å lese “Min historie” eller boka mi: “Pappahjerte – Fra ungkar til far”? Disse tekstene er myntet på akkurat slike menn som han: Godhjertede, bra karer som bare er litt redd for hva som venter. Som tror de ikke vil ha barn, men som kanskje egentlig bare ikke vet hva de kan forvente.

Det er en ærlig sak å ikke ønske barn også, men da skal man virkelig være fast bestemt altså, for jeg mener: Når en som meg kan gå fra å være kynisk barnehater til å bli tidenes mykeste pappablogger, ja da er det håp for alle 😉

Heart shaped hands of pregnant woman and her husband
 

Som takk for spørsmålet sender jeg deg gjerne en signert bok (til deg eller gubben) hvis du vil 🙂 Send meg en mail <3

P.S. Noe du lurer på? Sleng igjen en kommentar.

16 kommentarer
    1. Synes svarene du kom med var bra. Jeg var også i en situasjon jeg var veeeeldig usikker på. Jeg følte først at alle drømmer gikk i knas, men så kom tankene med hvor gøy det blir å ha barn. Jeg begynte å glede meg mer og mer etter tiden som gikk og magen vokste, men jeg var livredd for hva som kom i vente. Jeg hatet jo oppkast av alt i hele verden, og nå har vi produsert en gulpemaskin… Men det gikk fort over den tanken og alt ble normalt og ingen overrasket lenger, hverken det som kom ut av munn eller nedi bleia.
      Tipset mitt til hun gravide er å snakke om fremtiden og hva han ønsker. Mulig han er nervøs for å gå glipp av ting pga man får en liten en, men utrolig nok går det veldig fint, for man er som regel 2 personer. Pass på å få litt alenetid begge to.

    2. Hei😊
      Syns du svarer så fint å gjennomtenkt til de det gjelder😊👍opp for deg👍😊
      Ha en riktig god helg!😊☀️🌸

    3. Bare en liten kommentar fra en 3-datters-pappa …
      Husker selv at jeg ikke egentlig ønsket meg barn, tenkte mer at som så er barn en del av deal’en, en byrde man var forventet å dele …
      Men, ikke det at jeg IKKE ønsket meg barn, det er noe annet igjen …
      men når ting var på gang så var det bare å ta ansvar.
      Etterhvert opplevde jeg det hele bekymret meg veldig lite, som om hele universet sa meg, jada, dette går bra …
      Menn er gravid på en ‘annen måte’, siden ingenting skjer i våre egne kropper …
      Derimot så er fødselen der alt skjer for oss …
      På noen timer, (OK da alt fra 15-20 timer eller MER til kanskje en time), da opplever man at barnet vokser ut av sin kones mage og svipp så har du har et menneske i armene ..
      Prøv å forestille deg å skulle oppleve alt det du opplever i løpet av 9 måneder inkl. hvordan du forandrer deg, i løpet av kun disse korte timene …
      Det er eneste måten jeg kan beskrive det på, litt sånn føltes det for meg …
      Nå har jeg to master’e og en juss-student. Jeg har aldri angret ! 🙂
      Så Tonje, ta det helt med ro, og snakk om dette når barnet er et år eller to …

    4. Han har gått med på å gjøre det beste ut av det, og der ligger det jo et stort håp. Verre med en fyr som hadde forlangt abort..da hadde samboerskapet røket innen kort tid. 🙂

    5. Jeg havnet i samme situasjon som hun som stilte spørsmålet her i fjor.
      Sjokkreaksjonen til sambo var “Hvis du ikke tar abort så gjør jeg det slutt”…
      Kan love deg at den ikke falt i god jord hos meg som har ønsket meg barn lenge.
      Han modnet til etter noen uker og sa seg enig i
      å gjøre så godt vi kunne ut av situasjonen..
      men endte i abort dessverre.

    6. så bra svar! har selv vært i situasjonen der jeg er den som er gravid, og kjæresten ikke ville ha barn.. Sakte men sikkert ble han gira, og nå (baby 8 mnd) er han verdens beste pappa, som ingen noen gang kunne tro ikke ville ha barn.. men til spørsmålsstiller, ikke vær for pågående med å snakke om barn, barnerom, hvor langt du er på vei, alle bekymringer du har++. Da blir det veldig overveldende.. jeg ble nesten litt for pågående med å skulle la han kjenne på magen osv helt i starten. Så roet jeg litt ned og snakket om alt annet og var “som gamle meg”, og da var det han som lyste opp og lurte på hvordan det gikk med lille..

    7. Verken mannen min eller jeg hadde spesielt lyst på barn og ventet med det lenge. Men det kom til et punkt (dvs alder) hvor vi følte at vi måtte ta et valg før det var for sent, og jeg ble gravid umiddelbart.
      Nå har vi to barn på 2 og 3 år (var kjappe da vi først satte i gang), og det går jo selvfølgelig fint! MEN for at vi skal ha det bra som småbarnsforeldre, er vi begge helt avhengige av å kunne få luft under vingene, dra på fest innimellom, møte venner, drikke øl og leve litt som før, uten å snakke om barn og bleier! Dette skjer ikke hver uke slik som i gamle dager, men kanskje en gang eller to i måneden. Dét gir energiboost det!
      Så mine tips er:
      Ikke tro på alt dere hører om hvor ekstremt slitsomt det er å ha barn og at man mister kontakt med gamle venner osv. Det er hva du gjør det til, og de aller fleste barn sover godt om nettene når de når en viss alder. Og så; gi hverandre luft og rom til å leve litt som før innimellom – og stå opp med barnet neste dag så den andre får sovet ut. Dette gjelder selvfølgelig for begge parter, ellers funker det ikke.

    8. Jeg synes det er underkommunisert hvor stressende det er for et parforhold å få barn. Selv for dem hvor begge parter ønsker barn. Folk som tidligere fungerte godt sammen blir bare forretningspartnere, foreldre. Særlig hvis man har et barn som sover lite eller har andre plager. De forskjellene man har og som ikke betød noe før blir forsterket og betyr plutselig masse. Forholdet begynner å skranke og plutselig er det samlivsbrudd med barn i barnehagealder. Før man er over “kneika”. Heldigvis klarer mange, herunder vi, å komme oss over den.
      Man må være forberedt på at livet og forholdet kan bli noe helt annet enn det var. Og så må man bestemme seg for at dette skal man stå i, snakke ut sammen og forstå at det er unntakstilstand. Både for parforholdet og ens egentid.
      Samtidig er det kjempeviktig å gi hverandre rom og fritid når det trengs.
      Det er så innmari verd det. For i sengen ligger det største man noensinne har opplevd.
      Ikke forvent all verden de første månedene fra fedre som ikke ønsket seg barn. Mor er dessuten mest “populær”. Men når barnet blir mer kommunikativt har jeg til gode å se noen som ikke lar seg gripe. Selv noen jeg kjenner som ikke ville bli fedre. De viser gladelig fram bilder uoppfordret.

    9. Vet litt om å beskjed om at man skalbli far uten å være klar eller forberedt på det. Etter å sittet i fengsel langt vekke fra mitt hjemsted i nesten 2 år fikk jeg 2-3uker før løslatelse beskjed av hun jeg hadde vært sammen med om at hun var gravid og det var ingen andre enn meg det kunne være med. Jeg var da 24 å hadde planer i hjembyen min etter soningen med jobb o.l, jeg hadde ingen familie eller noe i denne landsdelen. Siste delen av soningen hadde jeg jobbet på en butikk og der ble jeg kjent med henne som nå var gravid og vi hadde et slags forhold. Hun var 19 år og bodde hjemme hos foreldrene, som for øvrig var meget hyggelig og tok godt i mot meg selv om jeg var en straffedømt gangster som satt i fengsel og hadde gjort tenåringsdattera deres gravid ( det må vel være svigermors drøm). Men jeg tok et valg om å ikke la jenta sitte med alt ansvaret alene så etter løslatelse forandret jeg alle planer om å reise hjem til familie og jobb og heller flyttet inn på pikerommet hennes hos foreldrene til vi fikk egen leilighet. Kan trygt si at det var MANGE utfordringer som jeg ikke hadde forutsett, som at vi kjente jo egentlig ikke hverandre selv om vi hadde lagt sammen, å etter nesten 2 år i fengsel var det en stor overgang å skulle omstille seg tilbake til samfunnet og at det skulle skje sammen med en hormonsvingende tenåring gjorde ikke ting enklere og på toppen av det hele var det å “kulturkrasj” i forhold til at jeg kom fra en annen landsdel. MEN alle utfordringen til tross og det faktum at vi bare var sammen 1 år etter vår datter var født er jeg SVÆRT takknemlig for at hun ikke bare lot være å si at hun var gravid og lot meg reise uvitende hjem etter soningen. Ja, det var diskusjoner om abort men hun ville/klarte ikke å da følte jeg at jeg måtte ta ansvar for mine handlinger å være tilstedet for henne og barnet. Å selv om det var mange tunge tanker før ungen kom til verden var ALT glemt i det øyeblikket ungen kom å man så at hun hadde 10 fingre og 10 tær (å dermed var frisk).
      Jeg hadde mange bekymringer under svangerskapet i forhold til om min fortid med bruk av narkotika ville skade forstret selv om jeg hadde vært rusfri i flere år, dette gjorde at jeg ikke klarte å ta innover meg den gleden det egentlig er å skulle bli far. Samtidig hadde hun jobbet med Hvpu klienter og fryktet at siden hun ble gravid når hun gikk på p-piller kom sikkert vårt barn til å bli skadet på en eller annen måte. Dermed hadde vi hver våre “katastrofetanker” som vi ikke ville plage den andre med og som påvirket oss så mye at vi holdt på å ødelegge forhold fordi vi ikke delte våre bekymringer med den andre. Så jeg vil anbefale alle par om å vær åpen om bekymringer og “dumme tanker” man har angående det å skulle få barn, få det ut og snakk om ting før det blir problem, for jo lenger man går å gnager på ting jo mer blir man påvirket av det selv om man ikke ser det selv så vil partneren merke at noe er galt…
      P.s nå er min datter snart 20 år og jeg har vært lovlydig etter hun kom til verden så hun er ikke bare en datter, hun er å min skytsengel….

    10. Skal innrømme det at dette er min store skrekk at skal skje. Jeg og kjæresten er så perfekte sammen, men jeg har sagt fra start av at jeg skal ha barn i fremtia – han vil ikke ha barn. Kanskje jeg skal prøve å følge tipsene her å se om vi kan bli litt mer enig om fremtia…

    11. Hun vil ha barn, hun vil ha hund, hun vil ha hytteeeee i Langesund
      Jeg vil ha øl, jeg vil ha fri, sånn får det nesten bare bliiiii

    12. Fankern så heldig jeg er altså.. Jeg traff samboeren min da jeg akkurat hadde fylt 21. Han skulle fylle 27 det året. Vi kom meget godt overens tross aldersforskjellen. Vi hadde hver våre kjærester men endte forholdene våre for å satse på å bygge et forhold oss i mellom. Da fikk jeg vite at han hele livet har ønsket å bli far før han ble 30 år. Jeg visste ikke om jeg kunne bli gravid (av fler årsaker) og måtte fortelle ham dette. Han valgte å bli hos meg likevel. Nå er jeg 24 og han straks 30, og vi har en nydelig sønn. Sambo ble overlykkelig da jeg endelig kunne fortelle han at vi var gravide 🙂 Så, jeg setter nå enda mer pris på at mannen var den som ønsket barn først, nå som jeg leser om at mange kvinner nesten er redd for reaksjonen til samboeren sin om de blir gravide

    13. Dette er et gammelt innlegg, men tenkte dele min historie som jeg ikke vet om er helt unik, men jeg tror det. Jeg ble sammen min mann da vi var tidlig i 20 årene. Ingen av oss ønsket barn da (ikke så rart). Men tiden går og etterhvert blir det et tema og det skjedde for alvor før vi skulle gifte oss 9 år senere og vi da var rundet 30 årene. Svaret jeg fikk var klart og tydelig nei. Det ga meg rett og slett panikk og jeg ble en smule sinna. Fordi hvordan kunne han komme med dette etter så mange år. Det ble mye snakking, grining og tenkning. Fordi dilemmaet var at vi har et fantastisk bra forhold og jeg vet uten tvil jeg ønsket å tilbringe livet med han, men jeg visste også at jeg kom til å ville ønske barn. Så hva gjør man. Det endte opp med at jeg spurte rett ut om han kom til å forlate meg om vi fikk barn. Om det var så uaktuelt at han da ville velge meg bort. Det sa han at han ikke kom til å gjøre. Han kom ikke til å forlate meg. Og det ble godt nok svar i første om gang. Vi giftet oss og vi har det utrolig fint. Men så begynte jeg å kjenne mer og mer på biologiske klokka. Men min mann har ikke endret at han ikke ønsker barn, det vil si barn med hans gener. Men han har også godtatt hvor viktig dette er for meg så han er “helt med” på notene. Men derfor er dette blitt spesielt fordi jeg respekteree også at han ikke ønsker føre sine gener videre. Jeg er derfor i prosess med å bli gravid ved hjelp av donor og jeg føler nesten min mann er mer komfortabel nå selv om det kanskje er rart for veldig mange. Men vi har vært sammen i 13 år, gift i 4 og har det fantastisk bra sammen! Så får vi se hvordan det går 🙂

      1. Håper du får barnet du ønsker med donor. Tenk så fantastisk at han går med på det. 😊 Heier på dere. Venter barn nr 3 nå, hannes barn nr 7. Moter meg opp til å fortelle det til samboer, selv om jeg vet han er med så er det allikevel vanskelig å vite reaksjonen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg