Jeg elsker(!) tegneserien Fowl Language Comics og her kommer et lite knippe som burde sitte som hånd i hanske for slitne småbarnsforeldre der ute 😉
(Alle bilder gjengitt med tillatelse fra fowllanguagecomics.com)
/ God fridag 😉
Klar for mer? Les:
“Humor for småbarnsforeldre #1”
“Humor for småbarnsforeldre #2”
Jeg trodde egentlig jeg var litt ferdig med løping, men nå har jeg bestemt meg!
For de siste ukene har jeg funnet frem joggeskoene og begynt å løpe litt igjen, og det viser seg at jeg elsker å løpe!
Jeg vet ikke helt hvorfor, for det er jo egentlig helt forferdelig. Reke gatelangs mens slimet renner og kroppen skriker etter å gi opp. Ikke er jeg bygget for det heller, firkantet og pluggete som jeg er. Dessuten har jeg dårlige knær etter et par kneoperasjoner (takk til deg, håndball).
Men hjernen elsker det! Det er en kreativitetsboost uten like, og for hver løpetur jeg tar, kommer jeg tilbake med 5 nye blogginnlegg og et hode som fosskoker av ideer. Og så er det en fantastisk måte å bli kvitt slagg. Du vet, det kjipe stresset man aldri helt blir kvitt. Det som blir spesielt fremtredende hvis man blir gående litt for lenge inne med overgira barn på en regnfylt langhelg. Da er det deilig å spenne på seg skoene og bare løpe i vei når småttisene snorker. La slagget fare og tankene komme. Nydelig.
Og bare så det er sagt: Jeg hadde virkelig ingen planer om å blogge om trening igjen etter at det overambisiøse treningsprosjektet mitt “Sofagrisprosjektet” (hvis noen husker det) gikk på en real kræsjlanding for rundt 2 år siden.
Jeg har ikke tenkt til å piske deg opp av sofaen eller gi deg dårlig samvittighet for å hate å jogge, for den er jeg helt med på. Kanskje er det også derfor jeg er så gira. Jeg gjør ikke dette for deg, for sommerkroppen, for familie eller venner, jeg gjør det rett og slett fordi jeg heier på meg selv.
Og jeg tror jeg kan takke min kjære svoger Håvard for å tenne joggeflammen. For han har løpt seg i superform denne våren og fortalte meg hemmeligheten forrige helg. Du må løpe i all slags vær. Det er bare å bestemme seg og gå for det.
Så det skal jeg. Gå for det. Så nå, klokken 22 på en søndag kveld, skal jeg ut og løpe. Jeg er trøtt, sliten, drittlei og har på ingen måte lyst til å løpe. Men jeg vet at kroppen min kommer til å takke meg. Kanskje ikke med én gang, men på sikt. Og hjernen gleder seg allerede.
Og til høsten blir det halvmaraton! Jeg er ikke i nærheten av å klare å gjennomføre noe sånt nå, jeg vet bare at til høsten skal det skje. Ikke fordi jeg hater å løpe, skal tvinge kroppen ned i vekt eller se deilig ut på panseret av en bil, men fordi jeg har bestemt meg. Og heier på meg selv.
Og knærne bare: Nooooo!
Ække seriøst før sko og sokker matcher 😉
/ Ha en makaløs søndag!
Hvis man aldri har sett det med egne øyne, kan det være vanskelig å tro de nærmest guddommelige kreftene som gjemmer seg i et helt vanlig donald-plaster.
Det som først høres ut som en tur til legevakten, er plutselig som dugg for solen. I det ene øyeblikket roper barna som om beinet har falt av, i det neste er alt glemt. Og alt som skulle til var et ørlite plaster.
Lillesnuppa kan snuble, treffe bakken hardt og sette i et operaskrall som får vinduene til å vibrere. Vi kaster oss opp fra stolen og det er like før jeg ringer etter luftambulanse, men så, klok av skade, prøver jeg meg:
– Plaster?
Da nikkes det bifallende og like brått som smerten oppsto, er den borte. Såret også. Ja, for det trenger jo ikke være sår for å trenge plaster. Plaster kan også brukes forebyggende, for man vet jo aldri når man plutselig skulle finne på å slå seg og da er det greit å være godt forberedt 😉
Men det mest fantastiske med plaster er faktisk at det ikke engang trenger å sitte på riktig sted for å funke. Jeg har flere ganger satt plasteret på feil bein og oppnådd nøyaktig samme effekt. Gråten stilner og smerten forsvinner. For det er ikke så viktig akkurat hvor det er plassert; plaster er plaster 😉
/ Ha en trygg søndag! 😉
Sååå… Det var jo flaut!
Jeg er egentlig en ganske tøff mann. Jeg vet at det kan være vanskelig å tro, men jeg er det. Ser på blodig kampsport uten å blunke, gråter ikke i begravelser, drikker melka rett fra kartongen. Men det er én ting jeg ikke takler: Rørende overraskelser på tv.
Det er mitt kryptonitt i livet, og så fort jeg ser noe som er bare på kanten av fint eller rørende, er jeg solgt. Det verste er auditions på talentkonkurranser.
Å se noen skjelve nervøst på scenen, for så å ta hele salen med storm, før alle bryter ut i trampeklapp, vill jubel og halleluja-stemning. Jeg kan prøve å kjempe imot så mye jeg vil, men da kommer tårene.
Spesielt hvis det er barn på scenen, selvfølgelig. Da kommer pappatårene frem og plutselig sitter jeg der med røde øyne, rennende nese og en strøm av rørte tårer. Og det burde jeg kanskje tenkt over før jeg tok med meg headset og telefon ut for å gå morgentur med Teo i dag.
En venn av meg hadde delt et klipp på facebook som jeg tenkte jeg skulle se, og hva tror du skjedde? En kjempesøt jente som leverte en opptreden som blåste hatten av meg. Og vipps: Grinetryne.
Og det hadde sikkert gått fint det altså, hadde det ikke vært for at akkurat i det videoen var over og ansiktet mitt var som et vått håndkle, kom plutselig en nabo kjørende forbi meg. Og stoppet. Og der sto jeg. I joggebuksa, rødsprengte øyne og en pose hundebajs i klypa.
Jeg prøvde å late som ingenting og snakket iherdig om været. Så meg litt rundt, unngikk øyekontakt og la i vei om været som om det skulle vært det største som har skjedd siden vannklosettet.
Jeg tenkte jeg kunne skylde på pollen (ikke at jeg er allergisk altså), men like brått som han kom, kjørte han videre. Han må ha enset at noe var galt. Hva i all verden han må ha trodd det feilet meg, vet jeg ikke. Subbe gråtende og gatelangs i joggebuksa kl. 10 om morgenen på en helt vanlig lørdag? Noe sier meg at vi får blomster på døra i dag 😉
Det er siste gang jeg ser på America´s got talent utenfor husets fire vegger i hvert fall 😀
/ God laurdag!
P.S. Her er klippet jeg så på forresten. OBS: Høy grinefaktor for lettrørte småbarnsforeldre 😉
I dag er det faktisk tre uker siden Christina sikret seg drømmemannen og i den anledning unner vi oss en liten bildespesial fra den store bryllupshelgen 🙂
Brura klar for vielse 🙂
Ett suss så var det gjort 🙂
Skaul!
Hupps! Bildebevis av brudgommen med en ørliten mækkærn i fleisen.
Fyr i solnedgang.
Far i solnedgang.
Oslo by night.
Morgengavekurv fra forloverne.
Rebusløpet er i gang.
Escape games asså – anbefales!
Burritostopp hos Freddy Fuego.
Burritohimmelen <3
Shuffleboard!
Everyday I´m shufflin´
Et ørlite godtestopp før..
Middag på fjong restaurant 🙂
Endelig offisielt Kona til 😉
Nygift og nyforelska <3
/ sponset innlegg
Det finnes mange gode grunner til å bake en kake. Enten det er bursdag, til gjester, som en gave, eller bare fordi kake er kake og kake er godt. Dessuten er det kjempemoro å lage!
Jeg har alltid vært glad i å prøve meg frem på kjøkkenet og mye av det er takket være mamma og pappa som lot meg holde på, men også en helt spesiell kokebok for barn. Jeg elsket den boka. Tenk at det fantes oppskrifter som var ment for barn!
En gang i blant dro jeg frem boka og spurte om jeg ikke værsåvæærsåsnill kunne få lage noe fra den. Selv om boken selvfølgelig inneholder ørten oppskrifter på alt fra middager og supper til desserter, landet jeg stort sett alltid på det samme. Kake. For det er noe magisk over å kunne blande sammen noen få ingredienser, som bare minutter senere har forvandlet seg til en deilig, saftig kake!
Den magien og gleden ønsker jeg å videreføre til mine barn, og derfor har vi bakt kaken som for meg er selve symbolet på kjøkkenkos og glede: “Den store stygge ulvens sjokoladekake” 🙂
Viktig å studere oppskriften nøye.
Når man baker med barn, er det lurt å sette frem ingrediensene i forkant.
Når smør og sjokolade skal blandes og smeltes, må man regne med ganske mye svinn 😉
Til kakebakingen brukte vi Freia Dronningsjokolade. For skikkelige kaker fortjener de beste råvarer! Og med to barn på kjøkkenbenken kan det fort bli både eggeskall i røra og mel i håret, men med Freia Dronningsjokolade er man i hvert fall sikret at sjokoladesmaken er god som gull 🙂
Viktig å prøvesmake råvarene underveis.. 😉
My name is Dosis. Egge dosis.
Bare sånn midt-på-treet klare.
Oh baby! #cakeporn
BAK EN KAKE – VINN KJØKKENMASKIN!
Kribler det litt i kakeklypa? Bra! Freia har nemlig lyst til å utfordre alle mine lesere til en artig bake-utfordring! Bak deres favorittkake “Freia Dronningkake med bringebær” og bli med i trekningen av en KitchenAid-maskin til 4999 kroner!
Alt du trenger å gjøre, er dette:
Og husk: Det er ikke den flotteste eller vakreste kaken som vinner, men den mest sjarmerende. Så kos dere, bak i vei og lykke til! 🙂
Nystekt sjokoladekake med et dryss raspet Freia Dronningsjokolade = Himmærn <3
Les også: Slik gikk det da jeg tok bake-utfordringen
I helgen fikk vi oss en veldig ubehagelig overraskelse og nå har jeg en viktig oppfordring til alle: Vær så snill og følg nøye med i sommer!
For man tror jo at man får med seg alt, og det er lett å tenke at barn som faller i vannet vil plaske og sprute og lage et helsikes leven, men virkeligheten er ikke alltid som på film..
Det fikk vi raskt erfare.
Det er fredag og hele familien er samlet på hytta. En kladd med voksne, en haug med barn.
Noen er på brygga, noen spiller kubb, andre er på kanotur. Nede ved brygga sitter to voksne og småprater, mens de følger med på barna som veksler mellom å leke i sandkassen og den lille brygga. Alle øynene er på barna og alt er kontroll.
Trodde vi. Men i det ene øyeblikket alle ser bort, skjer det.
Ikke en lyd, ikke et plask, ikke en dråpe. Ingenting. Bare ett barn mindre på brygga.
Så plutselig et hjerteskjærende skrik og blodet fryser til is. To små hender ligger i vannet og kaver, bare toppen av hodet stikker opp. Søsteren min kaster seg ut i vannet og drar opp den lille kroppen. Hosting, gråting, trøsting.
Men det går bra og alt er heldigvis over på sekunder. Men hadde det ikke vært for en observant storebror som reagerte på sekundet og voksne som satt tre meter unna.. Vel, la oss ikke tenke mer på det, men heller prise oss lykkelige for at vi slapp fra det med skrekken.
Så, til alle: Det høres kanskje banalt opplagt ut, men jeg sier det likevel: Ikke la små barn leke i vannkanten alene. Jeg sier ikke at man skal ha løpestreng på dem, men så lenge barna er i nærheten av vannet, må man ha voksne på vakt. Alltid. Du aner ikke hvor fort det går.
Ett sekund alene, kan være ett sekund for lenge.
/ Del med gode venner, det kan faktisk redde liv ♥
