Hva er Colalon? Vel, det er faktisk Pluttens egen oppfinnelse og det aller første han sa til meg da jeg våknet i går. Klokken 06.40 våknet jeg nemlig av at han kom tassende inn på rommet, og før jeg rakk å løfte på gluggene begynte han engasjert å fortelle meg at han hadde kommet opp med en idé.
En is bestående av vannmelon og cola. Colalon! Helst i kjeks og helst i dag.
Og en sånn bestilling kan man jo ikke takke nei til. Så etter barnehagen i går, var det rett opp på kjøkkenbenken for å lage et stort parti Colalon. Om produktet var en godt kamuflert unnskyldning for å få cola eller om smaksløkene hans faktisk hadde et eureka-øyeblikk vil jeg aldri få vite, men samme kan det være, for gøy var det uansett og resultatet ble helt fantastisk!
Kutt.
Hell.
Bland.
Doser.
Juster.
Server!
Oppskrift?
Mos eller juice vannmelon (vi brukte blender)
Bland med cola
Hell i egnet isform
Sett i frysern
Nyt!
Så nå er det bare å vente på neste sesong av Skaperne og gjøre seg klar for innsalgsturné og Power Point-slides 😉
– “Du bruker også barna dine aktivt i reklameannonser ser jeg. I lys av debatten som har foregått i Aftenposten nå, så lurer jeg på hvordan du selv forsvarer dette? At du ikke viser ansiktene deres trenger du ikke bruke som argument. Synes du det er uproblematisk å utnytte dine egne barn i økonomisk hensikt?”
Jeg liker at du inviterer til en diskusjon med føringer på hva som er relevant og ikke. Spesielt når du sier at det ikke er relevant at jeg ikke viser ansiktene deres, når jeg ser det som det absolutt mest relevante punktet i debatten. Ansiktene utgjør jo hele forskjellen! En skulder er bare en skulder, et ansikt er noe mer personlig.
Men okei, ditt inngangsargument er for så vidt en god isbryter, for jeg synes debatten om bruk av barn i sosiale medier er både fornuftig og fordummende. Fornuftig på så måte at det er veldig bra at vi setter lys på det og sørger for at folk tenker seg godt om før de legger ut bilder og info om barna på nett.
Men så er den også fordummende i den forstand at den gjerne bærer preg av å være en heksejakt som grer alle over samme kam og lager syndebukker av samtlige foreldrebloggere. Bloggere generelt, egentlig.
For det er jo rimelig å anta at de aller fleste foreldrebloggere bryr seg mer om sine egne barns beste enn hva leserne gjør. Det finnes absolutt bloggere som fronter barna i langt større grad enn jeg selv ville vært komfortabel med, så at du velger å være kritisk til akkurat min bildebruk finner jeg litt overraskende. Da barna var yngre var jeg nok mer slepphendt med bildebruken, men etter hvert som de blir eldre er jeg blitt veldig bevisst på at deres liv ikke skal preges av min jobb.
Selvfølgelig dukker de opp fra tid til annen, men jeg vil ikke at deres rolle først og fremst skal være som barna til han derre bloggern. Derfor takker vi stort sett alltid nei til forespørsler fra tv og aviser der barna skal inkluderes. Mer og mer etter hvert som barna blir eldre. Dette gjør oss selvfølgelig langt mindre attraktive for en del samarbeidspartnere, men det er viktig for oss å kunne drifte bloggene med god samvittighet, nettopp med tanke på det du skriver.
Vi kan godt benytte barna som en naturlig del av blogghverdagen, men vi skal ikke utnytte dem. Det er en forskjell der. Men hvis du mener jeg utnytter barna, vel, så får vi bare være uenige. Ikke at jeg skal fraskrive meg ansvar altså, men etterhvert som barna har blitt eldre har jeg jobbet hardt med hvordan jeg kan fortsette å blogge om familien uten å utlevere og overeksponere dem.
Barna brukes mer som referanse-eksempler enn seg selv, og hvis du har fulgt bloggen en stund vil du f.eks se at de ikke lenger dukker opp i toppbildet og sjeldent med hele ansiktet. Men når det føles naturlig, bruker jeg bilder av barna, kommersielt eller ei, men vit at jeg tenker på og overveier dette hver eneste dag og klarerer all bildebruk med Christina.
Det er kjempefint at du viser omtanke, men hvis du mener at et bilde av en skulder og et bakhode er å utnytte barna, har vi veldig ulik forståelse av ordet. Jeg er tross alt en blogger, det er tross alt min familie, dette er tross alt min jobb, min lidenskap.
Det er ikke hverdagstekster om edderkopper på vinduet jeg lever av, det er reklame. Ingen reklame, ingen blogg. Og når jeg f.eks skal skrive om en ny middagsrett for barn, klær til barn etc ville det vært veldig rart å ikke inkludere barna. Men jeg gjør mitt aller ytterste for å ikke utnytte barna samtidig som jeg skal blidgjøre alle parter: leser, annonsør og selvfølgelig barna.
Og bare for å ha det på det rene: Bloggen er familiens levebrød. Jeg tjener ikke mine penger på denne bloggen, men familiens penger. Jeg er utrolig priviligert som kan leve av å skrive om familien og hvis det innebærer at barna må by på en skulder eller en tommel for et bilde av et sponset produkt, så tenker jeg at det er en helt grei byttehandel 🙂
/ God freddan!
P.S. Ønsker du kommentere svaret eller har noe annet du lurer på? Sleng igjen en kommentar.
For på søndag postet jeg et innlegg om at jeg trenger hjelp for å finne meg en ny favorittbok. For alle de siste bøkene jeg har begynt på, har endt med avbrutt lesning og skuffelse.
Men i det endeløse bokhavet av muligheter, er det ikke så lett å vite hva man bør lese og derfor spurte jeg dere. Og årreheite som dere svarte! Over 200 boktips har tikket inn og det er så mye spennende!! Bøker jeg har hørt om, bøker jeg ikke har hørt om, bøker jeg gleder meg så utrolig til å lese!
Lista over favorittbøkene deres er faktisk så lang at jeg ikke har rukket å se gjennom hele enda, men jeg skriver ned stort sett alle jeg finner på en lang liste og innser at jeg har bøker nok til å vare meg livet ut, haha!
Noen av bøkene jeg gleder meg mest til er for eksempel:
“Det henger en engel i skogen alene” av Samuel Bjørk
“Svøm med de som drukner” av Lars Mytting
“Ondskapens hjerte” av Chelsea Cain
“Ready Player One” av Earnet Cline
“Sannheten om Harry Quebert-saken” av Joel Dicker
“Mesteren og Margarita” av Michail Bulgakov
Alt av Lars Kepler
Og mange mange flere
Og jeg kan glede dere med at jeg allerede har funnet meg en ny favorittbok!! For et av de første tipsene jeg fikk, var en bok som heter “En femte årstid” av Torkil Damhaug. Full av bokvigør stakk jeg innom nærmeste bokhandler og der sto boken og lyste mot meg. Full av terningkast og omtaler.
Og det tok meg.. tja… 2 sider å innse at dette, ja dette smaker fugl. Og nå er jeg totalt hektet. Leser i kaffepausen, krøller tærne på sengekanten om kvelden. Gleder meg til å lese og storkoser meg med hver eneste side. Og den følelsen er faktisk helt magisk!
Bok- og kaffepause i skyggen 🙂
Så tusen tusen takk for alle gode boktips!
Og hvis noen leter etter en ny favorittbok selv, er det jo bare å sjekke kommentarfeltet fra det første innlegget. Det er en gullgruve! 🙂
Vi sitter i bilen på vei til barnehagen. Hører på musikk, ser litt på været. Jeg aner fred og ingen fare, men så, helt ut av det blå, snur plutten seg til lillesnupp og sier:
– “For to år siden, kom du ut av mamma.”
Og jeg bare: Hæ? Hvor kom det fra?
Hun svarer forvirret:
– “Ut av mamma?”
Og han følger ivrig opp:
– “Ja, for to år siden kom du ut av…”
Han stopper opp og tenker seg om.
– “Ut aaaav….”
Jeg fryser til. Oh no! Jeg vet hva dette betyr: Han kommer til å spørre meg! Skal vi virkelig gjøre dette nå? Blomsten og bien og hele den greia der? Er ikke det først om typ 10 år? Selvfølgelig er det fint at de spør, men jeg hadde jo håpet å få forberedt meg litt da. Øh, hvordan skal jeg gå frem?
Herregud, hvordan forklarer jeg en 5-åring at barn kommer ut av jentetissen? Og når jeg tenker over det, så er jo faktisk helt vanvittig! Et egg, en celle og en mage er alt som skal til. 9 måneder senere har det blitt til et barn. Et vaskekte barn! Med hender, fingre, hjerte og føtter. Som lever under vann! Og som spiser gjennom et hull i magen!
Og så, helt plutselig skal det bare dras opp av vannet og presses ut av et aaaltfor lite hull. Som å dytte an melon gjennom en hvitløkspresse. Det er jo helt sinnssykt! Jeg forstår det nesten ikke selv, så hvordan i all verden skal jeg klare å ?
– “Ut aaaav… Magen til mamma”.
Puh!
Der slapp jeg billig unna. Og jeg har selvfølgelig ikke tenkt til å endre på fasit. Ja vel, så er det ikke helt riktig, men det er godt nok for nå. Jeg har ikke drukket kaffe engang og har ingen planer om å gå på min første time med seksualundervisning på tom mage. Så får jeg heller stille bedre forberedt neste gang, med pute på magen, en liten dukke og en drøss med Power Point-slides 😉
Jeg skulle hatt 75 meter med gjerde jeg nå. Jeg har knapt nok 3..
For det viser seg nemlig, som med alt annet innen oppussing, bygging, fiksing, rydding, hagestell og husarbeid: Ting. Tar. Tid. Masse tid! Mye mer tid enn forventet.
I hvert fall for en ihugget tidsoptimist som meg, som helt oppriktig tror jeg kan rekke å lese en hel bok på en kveld, samtidig som jeg skal jogge, slappe av og rydde kjøkkenet.
Og den realiteten traff meg hardt da jeg sto med en gjerdestolpe i den ene hånda og en rull med nettinggjerde i den andre. Jeg har ingen anelse om hva jeg gjør eller om delene jeg har kjøpt i det hele tatt prater sammen.
Men det rare er, så fort man begynner, så får man til ting! Selv ting man aldri har gjort før, selv en fyr som meg! Ja vel, så tar det kanskje ørten kaffepauser og man må kanskje rive det opp og begynne på nytt et par veldig mange ganger, men det er jo sånn man lærer! Og jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men det er jo faktisk moro!
Når man står der og lurer på hva i all verden man holder på med, men så plutselig kommer opp med noe lurt og så funker det. Det er som å få rett svar på en vanskelig matteoppgave. Brått går matte fra å være hakket under klamydia til å passere sjokolade med god margin.
Og sånn hadde jeg det i dag. Selv om jeg på den tiden jeg hadde regnet med å få satt opp hele gjerdet, bare rakk å få opp ca. 3 av 75 meter. Men nå er jeg i gang! Den vanskeligste nøtta er knekt og i morgen er det på´n igjen. For nå har jeg forsert det vanskelige hjørnet og herfra og ut er det bare plankekjøring!
Sa tidsoptimisten.. 😉
Se så vakkert!
Den minste byggherren tilbake fra bhg for å inspisere fatterns ærbe.
Nå er jeg så utrolig spent, for i dag skal jeg faktisk bygge noe!
For Christina trenger en mann i sitt liv, jeg innser det. En som kan passe på og beskytte henne. En som kan være stor, sterk og tøff, slik ekte menn er. Og handy, slik ekte menn er. Problemet er bare at jeg er akkurat like handy som en brunsnegle. Og akkurat som en snegle, pleier jeg derfor å sleipe meg unna handymann-jobber.
Jeg sier jeg skal gjøre det, men så skjer det liksom aldri. Mye basert på egen erfaring egentlig, for jeg vet hvor dårlig jeg er på praktiske ting. Jeg har prøvd å sette sammen IKEA-skap og kjøkken, og endt opp med å bore hull midt på skapfronter, knekke plater og måtte legge inn nye bestillinger på ekstra deler.
Men samtidig så er jeg fattern nå, og det føles som fatterns ansvar å klare å fikse litt ting. Smelle opp en platting, skru sammen en utebod, bytte filter på alt og fikse gressklipperen med en sløv kniv. Altfor lenge har jeg løpt fra dette ansvaret, men i dag har jeg tenkt til å plukke opp hansken og utfordre mine 10 tommeltotter. For i dag skal jeg lage hagegjerde!
Vi har lenge snakket om det, vi har lenge vurdert det og hver gang Teo kaster seg gjennom hekken i frenetisk jakt etter katter, sier vi at nå må vi få opp et gjerde. Men jeg vet ikke opp eller ned på en gjerdestolpe og derfor har vi utsatt det. Hver dag siden vi flyttet hit for snart fire år siden. Men alt det tar slutt i dag, for her kommer fattern og han er handy til 1000!
Vel.. Jeg har i hvert fall satt av noen timer i dag til å sprade rundt i arbeidsbukse og flanell, jeg har kjøpt inn materialer og en liten slegge, så får vi se. Noe sier meg at vi ender opp med et gjerde som faller når første pinnsvin lener seg på det, og selvfølgelig at jeg skader meg i prosessen og ender opp med en brukket tommel. Men men, da er det jaggu godt jeg har 9 til å ta av 😉
I går postet Christina et innlegg hun har gått og gruet seg til å skrive i veldig lang tid. Om sin sykdomshistorikk og hvorfor vi først ikke vaksinerte barna våre. Typisk et sånt innlegg som setter sinner i kok, for det er visse ting man ikke kan skrive om uten å forvente en haglestorm. Vaksiner er så absolutt en av dem og reaksjonene lot ikke vente på seg 😉
Men vaksinedebatten er så utrolig viktig og man skal ikke la frykten for andres reaksjoner stå i veien for å si hva man har på hjertet. Og det gjorde hun. Og jeg er så utrolig stolt av henne!
Så ble jeg både fnisete og smånervøs, for det er jo litt stas når TV2 ringer. Selv om jeg har vært der et par ganger før, er det like stort hver gang. Direktesendt tv, sminke, kjendiser, lyskastere og Wenche´s kjøkken.
Og før hun rakk å si stort mer, begynte jeg å glede meg. Lurte på om jeg kanskje skulle tatt på meg en kort t-skjorte for å flashe den nye tatoveringen eller om det blir litt harry. Kanskje greit med en kul skjorte isteden. Også må jeg klippe meg! Herregud, jeg ser ut som en dass på håret.
Kanskje en skulle kjøpe seg noen flashy sko også? Folk legger jo merke til sånt. Har jeg virkelig blitt så forfengelig? Jaja, samme det, moro blir det uansett!
Jeg spratt ut av dagdrømmen og inn i samtalen igjen.
– “Ja, så hva skjer?” fulgte jeg opp, litt non-chalant. For man blir jo litt høy på pæra når man brått er ettertraktet og ønsket på tv i beste sendetid.
– “Nei, altså… Jeg ringer deg egentlig bare for å spørre om telefonnummeret til kona di?”
Helt siden jeg var liten har jeg synes at det er noe magisk over å bestille hjemlevert pizza. Bare ta en telefon, vente litt og plutselig ringer det på døra.
Der står et stort smil og venter, med hendene fulle av bokser som ryker av nystekt pizza. Den lukta. Den fortryllende lukta! Magedyret tar bølgen og tennene løper i vann.
Og den gleden har jeg selvfølgelig lyst til å arve videre til barna, for å bestille pizza levert på døra – det er hverdagsluksus av beste sort 🙂
Pizzaen er her!
Omnomnom!
Og nå har det faktisk blitt enda bedre å bestille pizza på døra, for Peppes Pizza har nylig lansert en helt ny pizza-serie for alle som elsker smaken av saftig pizza, men også tenker på kaloriene.
Serien heter Peppes Greenlight og består av tre vegetar-pizzaer som kombinerer det beste av to verdener: Saftig, smaksrik pizza OG lite kalorier! Det skal jo egentlig ikke la seg gjøre, men alle pizzaene i Greenlight-serien inneholder maks 680 kalorier!
Dette har de blant annet fått til ved å lage en tynn bunn på surdeig og erstattet 15 % av melet med blomkål. Toppingen er også listig satt sammen for å kombinere mye smak med lite kalorier:
Cauli & truffle Greenlight Trøffelolje, blomkål, hvit saus av fire oster, rødløk, bladpersille og parmesan.
Citrus Kale Greenlight Cherrytomater, avocado, grønnkål, oliven, marinert aromasopp, artisjokk m.m. Nyrevet limezest og pepper etter steking.
Philly Greenlight Marinert aromasopp, tomater, fersk mozzarella m.m. Toppes med philadelphiaost blandet med persille, hvitløk og lime.
Slafs!
Selv klarte vi ikke å velge borte noen og måtte prøvesmake alle tre 🙂 Vi bestilte også salat attåt og ble veldig positivt overrasket over det spennende utvalget. Til slutt landet vi på et par forskjellige sidesalater som fungerte perfekt sammen med pizzaen.
Så godt smakte det faktisk, at jeg helt glemte at det var vegetar! For pizzaene er spesiallaget for å tilfredsstille alle smaksløker, selv uten kjøtt og masse kalorier. Og det klarte de med stjerne i margen 🙂
Pizza og salat i skjønn forening.
Barn vil være barn 😉
Bare for å være på den sikre siden, bestilte vi en liten vanlig barnepizza til apekattene også. Og med saft i glasset og barnefilm på tv, ble det en helt perfekt middag i sofakroken, på en dag der jeg virkelig ikke var klar for å lage middag selv.
Thank you, Peppes Pizza! 🙂
Barna koser seg.
Christina koser seg.
Pappa koser seg.
Teo koser seg ikke 😉
SPESIALTILBUD!
Alle som prøver Greenlight-pizzaene nå i juni, får dem for kun 98 kroner (enten i restaurant, om du henter selv eller får levert hjem).
Jeg er så lei av å avbryte bøker! Jeg vet ikke om jeg har blitt kravstor, om jeg er lat eller om jeg bare leser feil bøker, men jeg synes jeg avbryter stort sett alle bøker jeg leser for tiden. Krim, novelle eller roman – ingenting ser ut til å fenge meg.
Men jeg elsker jo å lese! Er det meg eller er det bare at jeg rett og slett leser feil bøker?
Jeg forventer ganske mye av en bok, for når man først skal legge ned så mange timer i å lese den, så må den levere. Jo lenger bok, dess høyere krav. Men alle bøker får 100 sider på seg til å engasjere. Det burde være mer enn nok. Hvis jeg kommer så langt uten å føle noe, gidder jeg ikke fortsette i 700 sider til. Da er det adios muchachos og tilbake i hylla.
Så derfor spør jeg deg, kjære leser: Har du en god bok å anbefale??
For å gi noen referanser, her er noen av mine favorittbøker:
Havets katedral (Ildefonso Falcones)
Alt lyset vi ikke ser (Anthony Doerr)
Shantaram (Gregory David Roberts)
Wienerbrorskapet (Ingar Johnsrud)
Fluktens vinger (Ken Follett)
Og her er noen av bøkene jeg nylig har avbrutt:
Jeg er pilegrim (Terry Hayes)
Kjempenes Fall (Ken Follett)
De som faller (Noah Hawley)
Ut av ilden (Ingvar Ambjørnsen)
Så er spørsmålet: Har noen en kjempebra bok å anbefale? Kan gjerne være favorittboka di! Vi går inn i sommerferien og jeg trenger noe nytt og spennende. Eller morsomt. Eller søtt. Eller rart.
Kan egentlig være hva som helst, så lenge det engasjerer og får meg fra første til siste side. Helst noe man ikke klarer å legge fra seg om kvelden 😉
/ Boktips mottas med stoooooor takk! 🙂
P.S. Legg gjerne igjen et par ord om boka og hvorfor du liker den. Type: “Pappahjerte-boka handler om en kjip fyr som er livredd for å få barn, men er sjukt bra skrevet..” 😉
