Samme livsløgn hver eneste helg. Ah digg, lørdag i morgen, da trenger vi ikke å ha på klokka, bare sove så lenge vi vil. Men vi trenger jo ikke klokke, vi har jo barn. Og de står opp nøyaktig når de føler for det. Gjerne alt for tidlig.
Og før man vet ordet av det, sitter man i sofaen med en dag som truer med å starte. Øyne som knirker og en sjel som skriver trøtte klagebrev til kroppen. Men så har jeg funnet ut at jeg faktisk elsker den tiden. Bare sitte i beroligende stillhet og vente på at kaffen skal sparke inn.
Sitte inntil hverandre i sofaen, småprat og rufsing i luggen, bare være til. Spille på nettbrettet, lese litt bok, skrive ned planer for dagen, slurpe litt kaffe og skåle i saft. Sakte men sikkert begynner kroppen å spille på lag.
Skru på ovnen, fiske frem rundstykker, ta ut litt pålegg og vente på at jentene våkner. Og når det endelig knirker i gulvet fra andreetasjen, er jeg fulladet og klar for en dag med familien. Min familie. Det er, tross litt rusk i øyet, en helt fantastisk følelse ♥
Vi skulle bare prøve én episode, men nå er vi helt hekta!
For i lang tid har Christina og jeg snakket om at det hadde vært moro å ha en tv-serie vi kunne fulgt med på. Det er jo så gøy å bli superhektet på en tv-serie, men de siste årene har det blitt lite tv-tid sammen.
Så tidligere denne uka bestemte vi oss for at vi må bli flinkere til å prioritere litt rolig kjærestetid i sofaen, og bestemte oss for å prøve en episode av en tv-serie vi begge har hatt lyst til å se på. Valget falt på “Orange is the new black” og nå er vi heeeelt hekta!!
Duket for en helaften 🙂
Vi har jo såvidt startet, men serien virker kjempebra og vi er så gira at det nesten er som å være nyforelsket. Vi går og snakker om hvem vi liker, hvem vi ikke stoler på, hva som har skjedd og hva vi tror kommer til å skje. Og den følelsen er helt nydelig. Glede seg til neste episode og kjenne det krible når det nærmer seg tv-tid for de voksne.
Etter at barna er lagt. Og kjøkkenet er ryddet. Og trampolina ryddet. Og man har fjernet det klisne greiene ute på verandaen som ingen vet hva er. Og rotet i stua. Og klærne på badet. Og alt annet som står på hodet i et helt vanlig småbarnshjem.
Men det som blir igjen av tid etter det, ja det skal gå med til å kose seg glugg i hjel med tacofredag, joggebukse, sofakrok og jenter bak lås og slå. Og det skal vi nå i kveld og jeg gleder meg så veldig. Sprett jalapeñoen og snurr film!
Den følelsen når kjæresten din bruker evigheter på å finne den perfekte sofaen, men glemmer én avgjørende ting…
For Christina har brukt flere måneder på å finne den perfekte sofaen. Hun har saumfart hver eneste nettbutikk og oppsøkt alle byens møbelbutikker for å se, titte og kjenne. Hun har lest seg opp og fulgt med på tilbud. Sett på typer, farger og stoff.
Hele denne tiden har hun ikke ønsket noen innblanding fra meg, for dette har liksom vært hennes lille prosjekt. Og i dag, etter mye frem og tilbake, og åtte ukers ventetid, kom endelig den massive stoffklumpen. Det er bare ett lite problem…
For det tok meg bare to sekunder å innse at Christina har oversett en ganske vesentlig detalj: Vi har trapp. En smal trapp. Og det finnes ingen sjanse i verden for at vi får den opp der. Det er ikke meningen å virke pessimistisk altså, men å få presset den gigantiske sofaen opp gjennom den bittelille trappen, blir som å føde en storspist 3-åring.
Får den ikke opp første trinnet engang..
Og så fort sofaen skal opp trappen, ja nei da er det plutselig min jobb. Men selv etter iherdige forsøk er det bare å innse: Det går ikke. Virkelig ikke. Så inntil videre må vi rett og slett bare la den stå. Midt i gangen og veldig i veien. Selv Teo må åle seg sidelengs for å komme forbi den.
Mest av alt har jeg bare lyst til å la den stå og håpe at den smelter inn i omgivelsene som en mammut i et tomannstelt.
Mr. Ikke-spesielt-imponert.
Logistikksjefen innser at hun har lagt en kabel i skuffen..
Men vi kan ikke gi oss uten en real kamp, så akkurat nå lukter det Plan B: Balkongen. Kjøpe alt tauverket i hele Larvik og heise den opp som en elefant.
Dette blir en kjempejobb for ingen ringere enn svigerfar og meg, for Christina selv har gitt opp for lengst og holder vel egentlig bare pusten frem til problemet løser seg selv. Så får vi bare krysse fingrene og håpe at sofa, tauverk, rekkverk og rygger holder.
I morgen er det fredag og derfor synes jeg det er på sin plass at jeg én gang for alle lærer deg hvordan du lager verdens beste tacokrydder. Seriøst. Du kan sikkert finne andre oppskrifter og du kan kjøpe ferdigkrydder, men dette er det aller beste.
Oppskriften har jeg laget selv, gjennom nøye prøving og feiling, så påstanden om verdensherredømme er kanskje en anelse subjektiv, men prøv selv. Jeg lover deg at du kommer til å bli forelsket.
Du trenger:
En morter (kjøpes i jernvarehandel eller lignende)
½ potte koriander
½ – 1 rød chili
2 fedd hvitløk
3 ts korianderfrø
2 ts spisskummenfrø
et dryss pepperkorn
½ ts oregano
1 ts salt
½ lime
* Mengde og type krydder kan selvfølgelig varieres i det uendelige, men jeg anbefaler å prøve dette først 😉
Slik gjør du:
Varm opp pepperkorn, spisskummen- og korianderfrø i en stekepanne/gryte til de begynner å ryke. OBS: Skal bare varmes opp, ikke brennes.
Kvern frø til fint pulver i morter.
Fjern frø fra chili og del i mindre biter.
Ta skallet av hvitløk og del i mindre biter/skiver.
Kutt ned halve potten med koriander. Fjern stilkene, ta vare på bladene.
Hiv chili, hvitløk og korianerblader i morter og mos sammen med pulveret som ligger der.
Spe på med øvrig krydder.
Tilsett en skvis limesaft når krydder og urter er most til en klump med “tacokrydder-paste”.
Du er nå ferdig og klar for tidenes taco-opplevelse.
OBS: Dette er “rolls royce”-varianten for de som virkelig vil slå på stortromma. Ønsker du å gjøre det litt enklere kan du også lage en variant med bare vanlig krydder fra krydderhylla. Bruk ferdigmalt krydder, så hiver du det sammen på 1-2-3.
For Verdens nest beste tacokrydder, bruker du:
1 ts salt
2 ts spisskummen
¾ ts hvitløkspulver
½ ts oregano
½ ts paprika
¼ ts pepper
¼ ts chilipulver
Blander sammen og smækk i gryta. Kan tilpasses og justeres fritt etter egne smaksløker. Hva med f.eks ingefær, kanel, sukker, cayenne, gurkemeie eller muskat? Smak deg frem til tacohimmelen 🙂
For hvem av Christina og meg er egentlig best bak rattet? Den diskusjonen har vi hatt mange ganger og jeg mener jo selvfølgelig at jeg er best. Christina er selvfølgelig ikke enig. Ja vel, så er jeg ganske dårlig på høyreregelen, men sånn bortsett fra det så kjører jeg som et sveitserur. Tror jeg da.
Christina mener jeg gasser og bremser for mye, ligger for nærme bilen foran og tar for brå svinger. Jeg på min side mener at hun er for usikker i trafikken og kjører uten selvtillit. Venter for lenge og stopper for fort. Frem til i dag har det ikke vært noen måte å avgjøre hvem som faktisk har rett, men nå blir det andre boller!
This stasjonsvogn isn´t big enough for both of us..
SpareBank 1 har nemlig lansert Smart bilforsikring som måler hvor god flyt du har i trafikken og belønner tryggere sjåfører!
Dette gjøres ved å montere en smartplugg i bilen, som kommuniserer med telefonen via en egen app (Spinn). Smartpluggen gir deg fortløpende tilbakemeldinger på kjøringen og gir deg en score basert på hvor god flyt du har i trafikken.
Dermed er det faktisk mulig å måle hvem som kjører med best flyt og sparer familien for mest penger. For kjører du med flyt, minsker du risikoen for bråbrems, rask akselerasjon og hard svingning. Og gjør du det, blir forsikringen din automatisk billigere!
Dette lukter selvfølgelig konkurranse lang vei og derfor gleder jeg meg veldig til å komme i gang med testing av Smart bilforsikring fra SpareBank 1!
Denne lille smartpluggen kan spare deg mange penger.
Smart bilforsikring byr også på flere fordeler:
Du betaler kun for den kjørelengden du faktisk kjører. SpareBank 1 justerer prisen for deg, så slipper du å tenke på hvor mange kilometer du har kjørt.
Du får lavere priser hvis du har god flyt i kjøringen, men du får uansett ikke høyere pris.
Få tilbakemelding på kjøringen din mens du kjører, så blir du en enda tryggere sjåfør.
Har du et uhell på veien, kan du enkelt bestille veihjelp direkte i Spinn-appen.
Du får egen bil-dagbok med oversikt over hvordan bilen din blir brukt.
Smartpluggen måler flyten i kjøringen din, altså om du bremser, akselererer eller svinger for hardt. Pluggen måler ikke hvor du er i verden. Den benytter altså ikke posisjon, GPS, kart eller lignende.
Her kan du også se en video av hvordan det fungerer i praksis:
Konkurransen om hvem som er den tryggeste og således beste sjåføren kommer til å pågå i de nærmeste ukene, og vi vil selvfølgelig holde dere løpende oppdatert underveis.
Jeg må innrømme at jeg er utrolig spent, men uansett hvordan det går skal det bli fint å bli en tryggere sjåfør, få bedre flyt og spare penger på forsikring i prosessen 🙂
Vi spiser frokost og alt er ved det normale. Knekkebrød, sanasol, frukt og litt grønt. Barna sitter og gomler mens mamma og pappa drikker kaffe og prøver å våkne til live. Lillesnuppa lener seg frem og fisker til seg koppen sin. Titter nedi. Tar en slurk. Skuffelse. Bare vann å få.
Hun ser bort på mamma. Mamma vet hva som kommer. Hun kommer til å be om noe annet å drikke. Men mamma ser bare bestemt tilbake og viser ingen tegn til svakhet. Og lillesnupp er smart, hun vet når hun kommer til å tape.
Så tilter hun hodet litt på skrå og setter opp sitt søteste smil. Det er utspekulert og det er sleipt. Jeg vet at hun bare prøver å manipulere meg, men jeg har gått i denne fella før.
Jeg vet at hun vet at jeg er det svakeste ledd, men denne gangen hjelper det ikke å være søt som sukkerspinn. Pappa har bestemt seg.
– “Sorry snuppis, men sjokolademelk har vi bare i helgene”.
– “Sjokkolademeeeek?” prøver hun seg igjen.
– “Nix, sorry, no can do. Bare i helgene, gitt”.
– “Væsåsniiiil?”
Jeg merker jeg begynner å bli svakere. Ordene hakker løs på fasaden som en øks. Men vi kan ikke begynne med sånne unntak midt i uka bare fordi pappa ikke klarer å si nei. Eller..? Nei, skjerpings Peter.
– “Sorry, jenta mi. Bare i helgene og bare når man spør veldig veldig pent”.
Jeg vet ikke hvorfor jeg la til det siste der, men det var vel bare munnen som prøvde å prate seg ut av situasjonen.
Men lillesnuppa har sett en åpning i rustningen, et svakt punkt, en akilleshæl. Og hun går for det. Først blir det stille et lite sekund og jeg tror jeg har vunnet, men så…
I dag følte vi for å overraske barna, så etter barnehagen i dag kjørte vi rett til Stavern for årets første uteis!
For det er så lett å tenke at sommeren er rett rundt hjørnet. Skal bare vente til helgen, da skal vi nyte sommeren. Skal bare vente til fellesferien, vente til det blir enda varmere og enda mer perfekt. Kan jo ikke spise is sånn helt uten videre.
Men dagene går fort og regnet skal også ha sitt, og plutselig kan man ha ventet for lenge.
Så derfor tok vi heller sommeren ved hornene og gjorde en super sommerdag ut av en helt vanlig ettermiddag. Så var vi også såpass rutinerte at vi pakket med nistemat til barna som de kunne nyte i bilen, slik at de ankom iskiosken relativt mette 😉
Og da vi ankom Stavern lå den idylliske lille sommerbyen og badet i sol. Skyfri himmel, blått hav, fugler som jublet og en iskiosk full av fristelser. Gjett om det ble populært!
Ingrid skuffer aldri 😉
Salt karamell-is er seriøst det beste jeg har smakt! (bare så synd den var Christina sin..).
En god nummer 2 😉
Møtte en rusa blekksprut.
A mor sitter med fars caps våker over lekeplassen som en hauk x-)
Overskyet og utrygt for regn. Skuff ass 🙁
Så i dag scoret mamma og pappa rundt 50 000 bonuspoeng og gikk dermed kanskje forbi mormor på rankingen for en stund 😉
Hele livet har jeg hatt lyst til å ta backflip på trampoline, men så har jeg liksom aldri hatt baller til å prøve.
Og nå som jeg har bikket 35 år, kan man spørre seg: Er det for sent å lære en gammel hund noen nye triks? Kan en pappablogger flippe? Og vil de gamle håndballknærne holde?
(Musikk: “Bummin on Tremelo” Kevin MacLeod (incompetech.com). Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/)
Har barnet ditt plutselig blitt besatt av mørke krefter? Slapp av, det er sikkert bare litt trass.
For trassalder er noe av det rareste jeg vet. Det høres jo litt rart ut at barna plutselig skal komme i en alder der de klikker for hver minste lille ting. Har man ikke opplevd trassalder på nært hold er det lov å spørre seg om det faktisk finnes.
Men ta det fra meg som er på mitt andre barn: Ja, trassen finnes. Ved djevelens skjegg, snuskete dobørster og alt som er fælt: Trassen er veldig, veldig ekte.
Jeg hører de sier at man ikke skal kalle det trassalder lenger, men selvstendighetsalder. Jeg er ikke en av de folka. Selvstendighet impliserer at perioden har noe produktivt over seg. Det har den ikke, det er en skikkelig drittperiode. Og jeg mener at fremfor å sukre pillen med forfinede begreper, kan man like gjerne kalle en spade for en spade.
Jeg tror nemlig det kan være bedre for både barn og foreldre å slå seg til ro med at det finnes en slik periode, og puste med magen. For som foreldre vil man jo gjerne ha høflige, veloppdragne, pliktoppfyllende barn. Så når datteren din en dag klikker i vinkel fordi hun får et grønt glass istedenfor et gult, kan det være greit å vite at det ikke nødvendigvis er barnet som har blitt halvt gorilla eller besatt av mørke krefter. Det er bare litt trass.
Jeg husker i hvert fall at det hjalp meg veldig da vår eldste kom i en alder der verdensproblemer dukket opp for hver minste ting. Prating hjalp ikke, trøsting hjalp ikke, kjefting hjalp i hvert fall ikke.
Ikke noe å ta på vei for, ingen vits å ringe barnevernet og fortelle at man har feilet som foreldre. Det er bare litt trass.
La oss ta en typisk trass-situasjon: Du og barnet ditt skal ut døra. Du åpner døra og går ut først. Burde være grei skuring, men barnet ditt klikker i vinkel. Hyler og skriker om at du må komme tilbake, hun skal klare det selv, hun skal gå først.
For all del, du kan gjerne prøve å prate deg vei ut av det. Du kan stå på ditt og drasse barnet ut, men da må du være beredt på 30 minutters panisk apebrøl. Greia er at du snakker ikke egentlig til barnet ditt. Du snakker til trassen.
Bare gå inn igjen, lukk døra og se hva som skjer. Barnet åpner døra selv, går ut først og lyser opp som en sol. Alt er tilgitt, alt er glemt!
Det virker kanskje ikke logisk, men sånn er reglene i denne perioden. Normalt sett vet jeg at dette høres ut som et kjempedårlig råd som garantert gir barn som snurrer foreldrene rundt lillefingeren, men jeg mener at trassalderen må håndteres som et helt eget fenomen. Og i den perioden tror jeg man har alt å vinne på å være mer ettergivende. For en periode.
Med eldstemann husker jeg at jeg trodde vi hadde mistet taket. Han hadde tatt kontroll over oss og vi var tidenes dårligste foreldre. Men så plutselig en dag fikk jeg lov til å gå ned trappen først uten at hele verden falt i tusen knas. Trassen var over og jubelen sto i taket. Vi hadde fått godgutten vår tilbake.
Så følg mitt råd eller ikke, det er helt opp til deg, men det har i hvert fall funket for oss. For når datteren din som normalt sett er ei søt litta tulle, går inn i full vinkelklikk på badet fordi du har brukt feil tannkrem… Er det virkelig verdt å kjempe for? Trenger du egentlig å ta den kampen?
For alle aldre mellom 0-2 og 3-99, er svaret ja. Men under trassalderen? Nei. Skyll børsten, prøv igjen, problemet løst. For all del, du må gjerne prøve, men da vil jeg anbefale hørselsvern. Industristyrke.
Så slapp av. Du har ikke mislyktes som foreldre. Barnet ditt er ikke en umulig gorilla. Det er bare litt trass.
For det gjør jeg altså. Virkelig. Men det må da være mulig å få sove litt lenger?!
Det er søndag morgen, klokka er ikke seks engang, hva i all verden gjør du oppe? Jeg skjønner at du har lyst til å stå opp, men det er fortsatt midt på natta!
Du går bort og letter på gardina. Solen sparker seg vei inn i rommet.
Okei, kanskje ikke midt på natta da, men hadde det vært vinter, så har det fortsatt vært dritmørkt og… og.. æh, du bryr deg ikke.
Men hei, du skal holde hviledagen hellig, vet du ikke det? For dette er ukristelig tidlig. Er det virkelig verdt å komme til helvete for et legospill på ipaden?
Kom igjen a, kom opp hit og legg deg. Her hos meg. Slutt å sparke med føttene. Ligg rolig. Hvorfor er du oppe og går igjen? Pappa er så sinnssykt trøtt og nå er det helg og jeg trodde kanskje at endelig skulle jeg få sove ut og… æh, du bryr deg ikke.
Du er våken du, er du ikke? Okei, kaffemaskin, da var det oss to igjen.
Men siden vi allerede er våkne, la oss være litt optimistiske. For jeg elsker jo egentlig denne tiden. Timen før de andre står opp. En god bok, en kanne med kaffe og god tid til å bare drunte. Sitte sammen og småprate og sakte våkne til mens dagen gryr. Rolig kvalitetstid sammen med deg.
Aller helst skulle jeg kanskje sovet, men dette er absolutt en god nummer to 🙂
