Bursdagsshopping med storebror

I morgen har lillesnuppa bursdag, og i dag har jeg gitt storebror en skikkelig artig utfordring. For vi har ikke kjøpt gave enda og det tenkte jeg at HAN skulle få lov til å stå for!

 

jack russell dog as a surprise, singing birthday song like karaoke with microphone ,behind funny cake, wearing red tie and party hat , isolated on white background

 

Vi setter oss bare i bilen og kjører mot Larvik, så tar vi det derfra. Jeg har ikke tenkt til å legge noen føringer, men bare la ham kjøre løpet. Hvis han ikke har noen sterke meninger, suser vi på et kjøpesenter der mulighetene er mange, men for min del kan vi like gjerne kjøpe en palme på Plantasjen som en grillpølse på Shell. Det får bli opp til ham.

Men klart, et visst budsjett må vi jo ha, for han kan jo ikke kjøpe en fullblods veddeløpshest heller, men sånn bortsett fra det, er det fritt vilt. Og helt ærlig vet jeg ikke hvem som synes dette er mest moro, for jeg er skikkelig spent på hva han finner på!

Jeg skal la ham stå for valg av butikk, om det blir mat, klær, leker eller hva enn han måtte komme opp med. Da jeg nevnte det for ham til morgenen, svarte han raskt at han i hvert fall ville kjøpe sushi, så det er absolutt grunn til å være spent, haha!

Så nå blir det å komme seg ut av joggebuksa og ut i bilen, for en aldri så liten oppdagelsesreise. Dette blir gøy! Nytt innlegg med gaven/gavene kommer selvfølgelig i kveld. Så krysser vi fingrene for at det verken blir sushi eller veddeløpshest 😉

 

Happy laughing little girl, adorable toddler in a colorful party dress, holding many birthday presents, opening boxes decorated with ribbon and bow, excited to celebrate a family holiday

 

/ Road trip!

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

Who the fuck is pappaen til Stian?

Jeg tenker meg ikke alltid sjeldent om før jeg prater. Oftest går det ganske greit, men noen ganger kommer det helt feil ut og kan potensielt føre til ganske beklemte situasjoner. Slik som i dag.

Vi hadde akkurat vært i barnehagen og hentet barna. På vei ut porten sto det to jenter og heng nede ved gjerdet. Da jeg lukket porten bak meg, så hun ene på meg med et mysende blikk.

– Duuu? sa hun.

– Ja? svarte jeg.

– Du ligner på pappaen til Stian, fulgte hun opp.

Og siden jeg var i et lett og lystig humør over å se barna igjen og fordi det var fredag og alt, fyrte hjernen av et raskt svar før jeg rakk å stoppe den:

– Å jasså? Haha, ja ja, hvem veit, kanskje jeg er ER pappaen til Stian! Bahaha, snakkas!

Så gikk jeg glad og fornøyd ned til bilen. Og det tok meg vel kanskje rundt 10 sekunder før jeg innså: Åååh… det var kanskje ikke så lurt.

 

 

For hva kommer til å skje nå? Hun kommer til å stå der og gruble og vente til pappaen til Stian kommer. Og da kommer hun til å fortelle ham at det var en mann innom tidligere som lurte på om kanskje han var den egentlige pappaen til Stian..

Og vel, da kommer jo den familiemiddagen til å være ødelagt, haha!

Så da får vi bare håpe at moren og faren til Stian har et bunnsolid forhold, ellers kan de folka der går en interessant helg i møte 😉

 

/ Sorry borry, glemte visst å tenke oss om her borte 😛

* Følg PappaentilStian på Facebook *

Terrorist på tilbud

Endelig fredag og på tide å fortelle en artig liten historie fra den gang jeg jobbet på Ikea 🙂

 

Portrait of a shopkeeper in his store

 

For i 2004 jobbet jeg en periode på Ikea. Sto i kassa, voktet ballrommet, den type ting.

Jeg skal innrømme at å stå der i kassa og pipe varer kanskje ikke er så mye å skrive hjem om, men én dag skjedde det noe uvanlig. For mens jeg sto der og peip kom det plutselig en hel kortesje med menn og kvinner med utenlandske klesdrakter og utseende. De hadde plyndret billigkroken for varer og mens damene tok ansvar for betaling av varene, gikk mennene i samlet trupp forbi meg uten å sende meg så mye som et blikk.

Men jeg så på dem med mitt påklistrede kundeservice-glis og midt blant dem var ingen ringere enn en av Norges mest kjente “terrrorister”. Jeg vet ikke om jeg har lov til å nevne navn, så la oss bare si at dette er Norges kanskje mest omdiskuterte mann. Og han har jeg solgt billigkrokenmøbler til!

Det i seg selv er kanskje ikke så spektakulært, men det som gjør historien så spesiell er at det bare skulle gå 2 år fra denne hendelsen til han plutselig dukket opp på terrorlista over folk tilknyttet al-Qaida, og har siden den gang blitt etterforsket en rekke ganger for diverse dubiøse forhold.

Og det har tvunget meg til å tenke… Kan det ha vært meg? For hvis man tenker over det, 2 år er ganske nøyaktig så lenge man kan forvente at et skranglete møbel fra billigkroken vil holde.

Jeg kan liksom se for meg hvordan raseriet hans må ha bygd seg opp i et hus fullt av møbler som knekker hele tiden. Han sitter der og spiser sin corn flakes til frokost og plutselig kollapser både stolen og bordet. Så legger han seg på sofaen for å ta en hvil, men da knekker den sammen også. Og lampa faller ned fra taket.

Jeg vet ikke om det er nok til å gjøre terrorist av en fyr, men jeg vet at jeg hadde blitt rimelig forbannet selv. Og i etterpåklokskapens navn har jeg blitt nødt til å stille meg selv spørsmålet: Hvordan kunne jeg la dette skje? Alt det hadde tatt meg var tre sekunder! Jeg kunne jo bare stoppet ham og sagt:

– “Eh, unnskyld, men jeg ville bare si at den stolen der ser rimelig skranglete ut. Legger du 100 kroner mer i det, får du en kliss ny til fullpris. Den tror jeg du kommer til å bli langt mer fornøyd med.”

Men det gjorde jeg ikke, og siden da ser det ut til at han har lagt ut på et hevntokt mot Vesten og møblene som har gjort livet hans til et helvete.

Så hvis det var min skyld, vil jeg bare si unnskyld. Jeg burde sagt fra, men jeg ble vel bare litt starstruck. Men jeg har sett du har laget mye fint i fengsel og virker som en nevenyttig fyr, kanskje du skulle vurdert en karriere hos Ikea? Gode rabattordninger på fullprismøbler og så mye is du vil. Bare sånn hvis hele den der hellig krig-greia skulle gå i vasken, altså.

God helg!

 

Broken office chair casting shadow on wall

 

* Følg Billigkrokenhjerte på Facebook *

Gjort er gjort, spist er spist

Det er klart jeg angrer, men det som er gjort er gjort. Jeg kan ikke gå tilbake på det nå. Det er ikke som om vi kan spole tiden tilbake og late som om det aldri har skjedd. Det har skjedd.

Nå må vi se fremover og komme oss videre. Sammen. Det var bare én gang, jeg lover, det skal aldri skje igjen.

 

A cute lover valentine havanese puppy dog with a red heart isolated on white background

Sorry!

 

Men du aner ikke hvor kjedelig det kan være, du! Sitte og stirre inn i en dataskjerm hele dagen lang. Drikke kaffe, sjekke mail, skrive, ta en brødskive. I blant trenger jeg mer! For det er faktisk ganske kjedelig å være voksen, spesielt på jobb. Men så stikker man innom kjøkkenet da, mest for å se egentlig. Gløtte litt på skapdørene og myse inn i fryseren. Man vet jo aldri.

Som oftest blir det bare en kaffe, men i dag ble det mer.. Den bare lyste mot meg, hva skulle jeg gjøre? Jeg forventer ikke at du forstår og jeg skjønner at det virker ganske ubetydelig akkurat nå, men jeg var sulten, trøtt og sårbar. Og uansett: Jeg visste jo ikke at det bare var én igjen!

Hvordan i all verden skulle jeg vite at mamma hadde lovet dere kinderegg til kvelds?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så beklager da, men det ser visst ut til at vi er tomme for kinderegg. Samme det vel, du kan få velge hva du vil fra godteskapet og der har vi jo fortsatt massevis av…

Oj, der var det ikke stort igjen. Pappa var visst fysen i går også. Og i forgårs..

Men du kan alltids få… tja… Halslinser? Med eucalyptus?

Sant det, det er jo det aller verste du vet. Hupps! Unnskyld da.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Spist er spist 😉

* Følg Kinderegghjerte på Facebook *

Det er jo nå det begynner å bli gøy!

Med den nært forestående 2-årsdagen, kom jeg plutselig på et innlegg jeg skrev da plutten fylte to år i februar 2014.

Det handlet om nettopp dette med 2-årsdagen, for det er ikke bare en hvilken som helst bursdag, men en stor stor merkedag, i hvert fall for meg. 2-årsdagen er nemlig det jeg liker å kalle “Bikkedagen”, for det er rundt da det bikker over fra å være mer arbeid enn kos, og virkelig begynner å bli gøy å leke med barna.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For spør du meg, så er det å ha barn en evig balansegang mellom arbeid og kos. I starten er det veldig mye arbeid, selvfølgelig også mye kos, men i mine øyne mest arbeid. Selvfølgelig er det trivelig med en liten bebis, men så er det også veldig mye grining, gulping, bæsj og kaos.

En liten bylt som ligger og sover på brystkassa er jo selvfølgelig noe av det triveligste som finnes, men enda veier mengden arbeid tyngre enn mengden kos.

Men etter hvert som tiden går, skifter balansen gradvis. Færre bleieskifter, våkenetter og gulpekluter, mer tid til kos, lek og moro. Og ganske nøyaktig på 2-årsdagen bikker det over til å være mer kos enn arbeid. Derav navnet “Bikkedagen” 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det husker jeg veldig godt med førstemann og jeg merker det nå, for tross mye fint og mange rørende øyeblikk, så er jeg ikke sånn superflink med babyer og har vel bare innsett at de to første årene ikke er helt mitt element. Men så, når barna begynner å vokse til og er klar for nye utfordringer, ja se da kommer far til sin rett!

Ballspill, klatring, sykling, herjing – jeg er klar for alt! For som jeg skrev allerede for 2,5 år siden: Det er først når barna bikker 2 år at det faktisk begynner å bli oppriktig gøy å leke med dem. Frem til da, er man mest som en ballvegg og/eller puslespillrobot 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og det er en ganske fantastisk tanke, for selv med alt det morsomme vi har gjort de to siste årene, så vet jeg med meg selv at det er nå det bikker. Det er nå det virkelig begynner å bli gøy, den beste tiden ligger enda foran oss 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hipp hurra for Bikkedagen!

Les teksten fra da plutten fylte 2 år –> “Når blir det gøy å leke med barn?”

* Følg Bikkehjerte på Facebook *

Vinn verdens kuleste telefon-klokke for barn!

/ sponset innlegg

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Se for deg dette.

Du sitter hjemme og ser på klokka. Barnet ditt skulle bare ut og sparke litt fotball, men komme tilbake til middag i løpet av 15 minutter. Nå har det gått 30. Hva er det som tar så lang tid?

Enda noen minutter passerer, men fortsatt ingenting. Du begynner å bli litt bekymret, men tenker at du sikkert bare overreagerer. Men likevel… Du klarer ikke vente lenger og løper bort på banen for å se.

Ingenting. Ingen barn, ingen lek, ingen beskjed. Bare en forlatt ball uten et eneste spor, og nå har det snart gått 40 minutter. Hva i all verden gjør du nå?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hvorfor ikke bare ringe barnet og spørre? Nå kan du nemlig nå barnet når som helst med en Gator telefon klokke til barn.

Den ser kanskje ut som en vanlig, ganske kul barneklokke, men i realiteten er Gator en telefon-klokke i forkledning! Det betyr at hvis du lurer på hvor barnet er, er det bare å ringe 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bekymret far med et hint av sinnarynke.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og han bare: “Jada masa, jeg er rett borti gata”.

 

Det geniale med Gator er at veldig små barn sjeldent har egen mobiltelefon, og litt eldre barn legger gjerne fra seg telefonen overalt. Men en klokke blir på armen. Dermed tar det bare sekunder å ringe for en rask status hvis du først har begynt å bekymre deg.

Klokken ringer, barnet svarer, så vet du hvor barnet er på 2 sekunder, fremfor å måtte løpe nabolaget rundt og brøle som en panisk gorilla. Hvis ikke barnet svarer selv, vil klokken automatisk svare etter tre ring, slik at de eventuelt slipper å ta hånden av sykkelstyret eller lignende.

Alt du trenger er et SIM-kort og en klokke, så er du i gang 🙂

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

“Kan´ke preike, hat trick på gang”

 

Klokken settes enkelt opp med en egen app. Der legger man blant annet inn navn og nummer til de som har tilgang til å ringe telefonen, for dette gjøres manuelt slik at ikke uvedkommende kan kontakte barnet. Eventuelt kan man også sende hverandre talemeldinger. Smart, raskt og enkelt 🙂

Telefonen har også en GPS-funksjon, som viser klokkens posisjon i sanntid på et kart. Ikke at man trenger å overvåke barnets nøyaktige posisjon til alle døgnets tider, men det kan jo for eksempel være en trygghet for litt eldre barn å ha mamma eller pappa på armen når man må gå gjennom en mørk skog på vei hjem.

Telefon-klokken har også en veldig smart nødmodus som gjør det mulig for barnet å kontakte foreldrene selv. Klokken ringer opp de numrene man selv har satt på nødlisten (f.eks mamma, pappa, bestefar), og fortsetter helt til noen svarer. Veldig praktisk ved et eventuelt nødstilfelle eller i “ikke-fullt-så”-nødstilfelle, av typen: “Hei, det regner, kom og hent meg utenfor hallen” 😉

For uansett situasjon, har du først begynt å bekymre deg, er det bedre å få svar på 10 sekunder enn å sitte hjemme i neglebitende frustrasjon og vente.

Les mer om –> GPS klokke til barn

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

… også virker den som en vanlig klokke også 😉

 

KONKURRANSE – VINN 2 STK. GATOR-KLOKKER!!

Gator2 er nylig blitt lansert i Norge og jeg har vært så heldig å få dele ut intet mindre enn 2 klokker til en av mine lesere!

For å delta i konkurransen, legg igjen en kommentar i dette innlegget med følgende:

  • Navn
  • E-postadresse (så jeg får kontaktet deg)
  • Navnet på en annen person du ønsker at skal vinne en tilsvarende klokke 🙂

Det kan jo være en bror, søster, venn, kollega eller hva som helst, bare de fortjener en skikkelig kul og nyttig overraskelse. Eller snakker vi kanskje om årets desidert kuleste julegave? 😉 Så legg igjen en kommentar og kryss fingrene, så er du med i trekningen.

LYKKE TIL!!

 

 

>> Sjekk ut Gator på Facebook <<

Mitt lille bøllefrø

Tenk det – på søndag blir lilletuppa 2 år. 2 år! Det høres kanskje lite ut, for hvis man snakker om et byggeprosjekt er ikke to år stort, men når man snakker om 2-årsdagen er to år hele livet. Det er så rart å tenke på, det.

Jeg husker fortsatt veldig godt den gangen Christina og jeg satt i bilen og pratet, noen få uker før termin. Magen hennes sto som en spinnaker og blokkerte sikten. Jeg husker nøyaktig hvor vi var, da tanken slo meg om at enda hadde vi faktisk ikke møtt det som ville bli en av de aller viktigste personene i livet vårt for alltid.

For det glemmer man jo å tenke på mens man går gravid. Eller glemmer… Man har selvfølgelig ikke forutsetninger for å se for seg noe sånt. At den lille kulen som ligger og dytter mot navlen fra innsiden, skal bli en av de aller viktigste personene i livet.

Ikke alle man har kjent og møtt tidligere, ikke venner gjennom flere tiår, ikke kolleger eller sjefen, ikke Barack Obama eller Gro Harlem Brundtland, men den ufødte kladden som får deg til å måtte tisse hele tiden. Er det ikke rart? Tenk hvilket ansvar å tilskrives allerede før man er født!

Og slik ting går, selv om jeg for to år siden ikke kunne se for meg hvordan livet ville bli med henne, kan jeg nå ikke se for meg hvordan livet ville vært uten. Lille, bestemte bøllefrø. Mitt lille bøllefrø. Og på søndag blir hun 2 år. Kanskje ikke så mye for et byggeprosjekt, men mye når det er et helt liv.

I den anledning må jeg bare dele dette herlige bildet av den lille tutta. Rotete og ikke spesielt bra sånn “fototeknisk”, men absolutt et av mine favorittbilder. Det er noe med den lille jenta og de altfor lange sokkene som gjør kål på hjertet mitt hver eneste gang jeg ser det 😀

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hipp hipp, nå skal det bakes 🙂

* Følg Bøllefrøhjerte på Facebook *

Dagens gullkorn – Natta

Vi ligger på sengen og leselampen er akkurat skrudd av. Ferdig lest og klar for natten. Lyset har forlatt veggene og alt er bare svart. Og stille. Natta nå.

 

 

Jeg ligger ved siden av 4-åringen og pjusker ham på ryggen. Han vrir litt på seg, jeg gir ham litt rufs i håret, en kos på kinnet og sier natta en siste gang.

Han svarer, rolig og halvveis i søvne.

– Natta pappa.

Så går det noen sekunder før han følger opp med to til.

– Natta mamma, natta lillesøster.

Aha, jeg forstår, jeg kan denne leken. Han vil selvfølgelig drøye tiden så lenge som mulig ved å si natta til alt og alle han er glad i. Den er grei, jeg kan leke med, jeg.

– Natta mormor, natta bestefar, sier jeg og venter spent.

Det er hans tur, men han sier ingenting. Jeg hadde trodd det skulle komme navn på løpende bånd, men han ligger bare musestille i det bekmørket rommet og tenker så det knaker. Mon tro hvem det blir.. Farmor? Farfar? Kanskje tante og onkel? Eller noen fra barnehagen? Hvem enn det blir, tar han seg god tid med å svare. Sovner ikke, bare tenker.

 

 

Kanskje nøyer han seg bare med én? Det må i så fall være noen helt spesiell, for enda er det så mange å velge mellom. Jeg kan komme opp med minst 40 navn, så hva i all verden er det som tar sånn tid?

Det begynner å gå opp for meg at han bare kommer til å velge én, ellers ville han svart mye raskere. Og med ett blir jeg faktisk litt spent.

For nå som mamma, pappa, lillesøster, mormor og bestefar er tatt, er det bare en håndfull med superaktuelle kandidater igjen. Hvem enn det blir, burde føle seg beæret, for det er noen som klarer å holde ham våken helt til han har gitt dem et verdig farvel for dagen.

Men det tar tid. Såpass med tid at da han endelig har landet på en beslutning, er jeg allerede et halvt øye inn i drømmeland. Men akkurat i tide til at jeg får det med meg, hører jeg den lille stemmen pipe fra seg sine siste og kanskje viktigste ord for dagen:

– Natta da, sjokolademelk.

 

/ Og så sovnet han tvert 😀

* Følg Nattahjerte på Facebook *

Kjærlighet er som en promp

I går skrev jeg et ektefølt og rørende innlegg om min kjærlighet for Christina. En hyllest til den store lykken i livet og et ønske om å røre ved hennes sjel.

I dag delte hun dette…

 

(@umulius82)

 

Sånn atte… Jeg elsker deg også 😉

 

/ Men det er sant da <3

* Følg Fartheart på Facebook *

Tenk at det var her alt startet

Tenk at det var her det skjedde. Akkurat her for snart seks år siden. Denne fotgjengerovergangen, dette krysset og det herlige smilet ditt som lyste opp hele byen.

Du med din lille kropp og altfor store sekk. Jeg med min store kropp og lille forstand for at noe stort var på gang. For der sto du og jeg skjønte det med en gang. Trengte ikke si hei engang, kunne egentlig bare ta deg med hjem og gi deg plass på badet, for det ville bli oss to uansett.

Det er rart med sånne øyeblikk når man bare vet. Det skjer ikke så ofte, men når det skjer tar magen aldri feil. Den vet. Om det så er bare sekundet før hodet, du vet det når du kjenner det i magen. Som sommerfugler. Den følelsen som sier at her er det noe bra på gang. Noe er riktig, en brikke har falt på plass.

Og da, mer enn noensinne, kjente jeg det.

Jeg vet ikke, det var bare noe ved deg. Hvordan den gigantiske sekken var så altfor stor for en liten kropp som din. Hvordan det var å møte deg for aller første gang og føle at jeg kom hjem. Og hvordan den bitende vinterkulden plutselig ble som dugg for solen ved synet av ditt smil. Det skal ikke så mye mer til enn det, før man vet. Og jeg visste. Og nå er vi her.

/ Et hus fullt av leker og kuponger på yoghurt <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Les mer om første gangen vi møttes:
– Kjærlighet på et busstopp, Christinas versjon
– Kjærlighet på et busstopp, min versjon

* Følg Christinahjerte på Facebook *