I forrige uke skrev Christina på bloggen sin om vårt aller første møte. Det var utrolig trivelig å se gamle minner komme til live igjen, og ganske rørende å lese om hvordan hun opplevde det. Men det var jo bare hennes side av saken… Hvordan opplevde jeg vårt aller første møte?

Jo, nå skal du høre.

Jeg husker veldig godt da utgangsdøra slo igjen bak meg og jeg begynte på de første skrittene mot bussholdeplassen. Vekk fra min trygge lille ungkarsbule i stødig marsj mot det usikre og skumle. Men også mot sommerfugler. For jeg var så spent. Så utrolig spent at jeg holdt på å kaste opp.

Helt siden den første lille facebook-meldingen tikket inn, hadde jeg… nei, vent nå litt. Det stemmer ikke. I starten var jeg jo ikke spesielt interessert. Vi var i hvert vårt forhold, bodde milevis fra hverandre og hadde verken kjennskap eller interesse for hverandre. Vi var som smør og genser på forskjellige planeter.

Men på et eller annet tidspunkt, noen måneder senere, ved en merkverdig tilfeldighet vi fortsatt klør oss i hodet over, så kom vi i kontakt. På facebook, av alle steder. Og det var bare gjennom et lite hint av et blikkfall, ikke en gang det. Som to blikk som møtes på en stappfull buss, og ingen tar notis av det. Som å si hei i kassa på butikken. Mindre enn det.

Men det var noe. Og en liten gnist trenger ikke stort mer for å bli en stor flamme.

Og brått var jeg på vei. Jeg hadde forsert hjørnet av den siste bygningen på vei opp, nå var det bare strake veien opp. For sent å snu nå. Hjertet holdt på å eksplodere og jeg visste ikke helt hvorfor. Eller.. det er tull. Jeg visste veldig godt hvorfor. Det var kjærlighet som banket på døren.

Og den banket hardt. Hvilket var ganske rart med tanke på at jeg bare hadde skrevet meldinger med denne lille spirrevippen av en jente så langt. Nesten ikke sett bilder og egentlig ikke pratet så mye på telefon heller. Mest tekst. Men det holdt lenge, hjertet forsto det lenge før meg.

Jeg begynte vel å skjønne at det måtte være noe stort på gang da jeg en kveld sendte henne et bilde av meg selv med Jif-flaska parat, som for å si: “Se for en ren og ryddig fyr jeg er. Liker å ha det rent og pent hjemme, jeg.” Hadde hun bare visst hvilken slask jeg egentlig var.. Men hva gjør man ikke for kjærligheten? 😉

How you doin´?

Kanskje allerede den gangen jeg var på tur med jobben, langt langt hjemmefra. Vi hadde så vidt begynt å sende meldinger til hverandre og enda var det ikke snakk om verken følelser eller forelskelse, det var bare meldinger. Trodde jeg, men hjertet kjente lusa på gangen. Det hamret hardt hver gang det tikket inn en melding, og jeg leste hver eneste linje med lupe. Sommerfuglene danset og pulsen steg. Det var et eller annet som bare føltes riktig, som om vi forsto hverandre fra første stund. Som å komme hjem.

Såpass oppslukt i meldingene ble jeg at jeg helt glemte tid og sted en dag på nevnte jobbtur. Jeg ble sittende limt til skjermen og jobbe meg halvt i hjel med et svar som ord for ord måtte være helt perfekt. Og sånt tar tid. Brått hadde tiden løpt fra meg, som igjen førte til at jeg dukket opp altfor sent på noe ganske viktig jobbopplegg. Og det var visst ikke så populært. Men samme det, jeg var forelsket. Forelsket! I tekst! Det var en rar følelse, men den lot seg ikke stoppe.

Jeg husker faktisk jeg skrev det til henne en kveld. Vi kommuniserte via MSN den gangen (dagens ungdom vil aldri forstå). Og jeg husker så godt da jeg skrev det. Hjertet hamret, svetten piplet og det føltes som å hoppe utfor et stup. Hva i all verden feilet det meg? Skulle jeg virkelig skrive til en jente jeg kun hadde kommunisert med via tekst, at jeg var blitt forelsket i henne? Jeg kunne ikke, jeg ville virke ravende gal!

Men jeg gjorde det.

Og hun svarte.

Og nå sto hun rundt hjørnet av den neste bygningen. Jeg var så nervøs. Men det kunne jeg jo ikke vise henne, så for å roe nervene spilte jeg høy og dundrende rock på øretrompeten. Mando Diao – Dance with somebody. Så høyt at ørene vibrerte. Men det var helt nødvendig. Og det funket til en viss grad. Nervene roet seg og jeg følte meg som Mr Cool der jeg gikk. Da jeg nærmet meg busstoppet var nervene i høyspenn og kroppen var sammenbitt som krokodillekjever. Det var som å gå inn døra på et jobbintervju. Jeg var så spent at jeg var livredd.

Da jeg rundet hjørnet av den siste bygningen før jeg skulle krysse gaten og møte henne for aller første gang, skjedde det som absolutt ikke skulle skje. For jeg skulle jo fortsette å være Mr Cool. Jeg skulle være han kule kisen som var helt rolig og urban hele veien, han som kunne sklidd rett inn i Hollywood. Men øretelefonene mine ville det annerledes…

Akkurat i det jeg tok dem ut, kastet de seg mot bakken. Jeg viftet etter dem og de skjøt ut til sidene i hver sin retning. Jeg veivet, viftet og herjet frenetisk, før jeg endelig fikk fanget dem og slengt dem i lomma. Jeg må ha sett ut som en pære dritings dirigent på ville veier. Jeg krysset fingrene for at hun ikke hadde sett det pinlige opptrinnet.

Men det hadde hun. Selvfølgelig. For der, på den andre siden av gaten, sto en liten kropp med et kjempesmil. Muligheten for å gjøre et imponerende førsteinntrykk var for lengst spolert, men det ektefølte smilet sa meg at det var dette hun kom for. Ikke Mr Cool, men Mr akkurat-sånn-som-du-er.

Og det var flaks, for jeg for min del trengte ikke å se på henne to ganger for å se at hun var kvinnen i mitt liv. Det bare var sånn. Som om det sto skrevet i stjernene. Som å komme hjem.

Det var kjærlighet på et busstopp.

… og resten er historie.

Les også: Christinas versjon –> Kjærlighet på et busstopp

/ I´m falling in love with your favorite song <3

* Følg Christinahjerte på Facebook *