Tenk det – på søndag blir lilletuppa 2 år. 2 år! Det høres kanskje lite ut, for hvis man snakker om et byggeprosjekt er ikke to år stort, men når man snakker om 2-årsdagen er to år hele livet. Det er så rart å tenke på, det.

Jeg husker fortsatt veldig godt den gangen Christina og jeg satt i bilen og pratet, noen få uker før termin. Magen hennes sto som en spinnaker og blokkerte sikten. Jeg husker nøyaktig hvor vi var, da tanken slo meg om at enda hadde vi faktisk ikke møtt det som ville bli en av de aller viktigste personene i livet vårt for alltid.

For det glemmer man jo å tenke på mens man går gravid. Eller glemmer… Man har selvfølgelig ikke forutsetninger for å se for seg noe sånt. At den lille kulen som ligger og dytter mot navlen fra innsiden, skal bli en av de aller viktigste personene i livet.

Ikke alle man har kjent og møtt tidligere, ikke venner gjennom flere tiår, ikke kolleger eller sjefen, ikke Barack Obama eller Gro Harlem Brundtland, men den ufødte kladden som får deg til å måtte tisse hele tiden. Er det ikke rart? Tenk hvilket ansvar å tilskrives allerede før man er født!

Og slik ting går, selv om jeg for to år siden ikke kunne se for meg hvordan livet ville bli med henne, kan jeg nå ikke se for meg hvordan livet ville vært uten. Lille, bestemte bøllefrø. Mitt lille bøllefrø. Og på søndag blir hun 2 år. Kanskje ikke så mye for et byggeprosjekt, men mye når det er et helt liv.

I den anledning må jeg bare dele dette herlige bildet av den lille tutta. Rotete og ikke spesielt bra sånn “fototeknisk”, men absolutt et av mine favorittbilder. Det er noe med den lille jenta og de altfor lange sokkene som gjør kål på hjertet mitt hver eneste gang jeg ser det 😀

/ Hipp hipp, nå skal det bakes 🙂

* Følg Bøllefrøhjerte på Facebook *