Jeg burde jo skjønt at det bare var et spørsmål om tid før 4-åringen fant en måte å manipulere matreglene på.. 😉

/ annonse + konkurranse

 

Å få barna til å spise variert og sunt kan være en utfordring. Eller glem det, å få barna til å spise noe som helst kan være utfordrende nok. Dette gjelder kanskje spesielt middag, men også frokost kan være en tålmodighetsprøve.

Brødskiver pleier derimot å være en slager og mange bruker en klassisk regel som funker like bra hver gang: Først en skive med noe sunt, så en skive med noe søtt. Den prøver vi å holde oss til også, for hvis 4-åringen fikk bestemme, hadde det vært godteri og is til frokost og middag hver eneste dag. Men regelen om noe sunt før noe søtt har vært sikker som banken frem til nå, for nå har selvfølgelig 4-åringen funnet en måte å lure systemet på 😉

I forrige uke var vi nemlig på hytta og når vi er på hytta kjøper vi gjerne inn litt ekstra godt pålegg. Mamma får gräddost og pappa får Nugatti. Skrev jeg pappa? Jeg mente barna 😉

Men selv om Nugatti er helt fantastisk godt, så kan man ikke bare spise sjokoladepålegg heller, og derfor sverger vi til sunt/søtt-regelen. Det har fungert som bare juling frem til nå, men det var inntil vi satt på hytta og spiste frokost en dag. For 4-åringen ville veldig gjerne ha en skive med Nugatti, men den første skiva med noe sunt var han derimot ikke så klar for. Han kunne jo risikere å bli mett! Like fullt innså han at han ikke slapp unna noe sunt før det søte, så derfor…

 

Sjokoladepålegg + Grønnsaker = Sant! 🙂

 

Og det verste av alt: Han digget det! Jeg vet da søren om det smakte spesielt godt eller om det var smaken av seier som smakte best, men samme kan det være: Hele brødskiven og alle grønnsakene gikk ned. Vinn-vinn 😉

Og mens jeg satt der og så på den lille luringen, kom jeg på en smakskombinasjon jeg husker fra min egen barndom: Brødskive med Nugatti og salami. Og plutselig slo det meg hvor den lille luringen har det fra..

 

Saklig å ta bilde midt i en munnfull, haha!

 

Nugatti har fått ord på seg for å være ganske usunt, men det er ikke verre enn at to brødskiver med Nugatti inneholder mindre sukker enn en god porsjon yoghurt. Og som de sier selv: “Nugatti er definitivt ikke quinoa. Det er heller ikke grønnkål, men det er veldig, veldig godt”.

Og det kan jeg så absolutt si meg enig i! Jeg lager gladelig smoothie med grønnkål, chiafrø, spinat og masse annen sunn snask jeg altså, men når jeg virkelig skal kose meg, er det seriøst ingenting som kan slå en skive med ferskt brød, et tynt lag med smør og et tykt lag med Nugatti.

Dessuten kan man jo ha sine egne Nugattiregler! Inne på nugatti.no kan man akkurat nå skrive inn sin egen regel, printe den ut og henge den på kjøleskapet, slik at hele husstanden får det svart på hvitt 🙂

 

–> Klikk her og lag din egen nugattiregel 🙂

 

VINN KUL NUGATTILÅS!

Mitt eneste problem med Nugatti er at så fort vi har det i hus, får jeg en helt ustanselig trang til å spise opp hele boksen. Å sette Nugatti i kjøkkenskapet mitt, er som å daske en biff i fleisen på en løve. Dette er jeg tilsynelatende ikke alene om, og derfor har det blitt utviklet en helt spesiell nugattilås!

Låsen er spesialkonstruert for å plasseres på toppen av boksen, der den biter seg fast og vokter innholdet mot sjokoladesnuter og påleggstyver 😉

 

You shall not pass!

 

Sorry pluttis – no code, no sjokkis.

 

Kunne du også tenke deg en slik kul Nugattilås?

Den er faktisk ikke mulig å få kjøpt noe sted, men jeg har derimot fått lov til å dele ut 5 stykker til sjokoladelystne lesere. Så hvis du har lyst på en nugattilås til deg selv eller en du er glad i (som er litt for glad i sjokoladepålegg):

• Legg igjen en kommentar med e-postadresse.

Fem heldige vinnere trekkes ut i løpet av en ukes tid. Lykke til! 🙂

 

 

/ Omnomnom!

For oppskrifter, nugattiregler og fun facts –> Sjekk ut nugatti.no

Se der ja, så kom vi ikke lenger enn til dag 4 før vi får gleden av å melde inn “Sykt barn” for første gang. Snakker vi seriøst ny norsk rekord?

 

 

For i hele natt har lillesnuppa hostet og harket som en innrøyka countryartist og tar seg derfor en Gro-dag i dag. Dag 4 altså…

Og først nå husker jeg hvordan pluttens første år i barnehagen var med sykdom og snufsing og hosting og harking. Så får vi håpe at fatterns immunforsvar holder stand, ellers går det nok ikke lang tid før dere får høre noe vanvittig med sutring og selvmedlidenhet her inne. For ingen sykdom er som kjent verre enn manneinfluensa 😉

Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe: Skulle jeg bli syk, har jeg i hvert fall en solid unnskyldning til å fylle opp lageret med nesespray. Nice!

Slik gikk det forresten da jeg testet nesespray med menthol for å se om den muligens inneholdt spor av illegale stoffer… 😉

 

I dag har vi hatt en sånn dag. Du vet, en sånn dag der man må telle til 10 oftere enn man rekker å komme til 10.

 

 

For i dag kom det til et slags metningspunkt for 4-åringens mattyranni. Han er, som 4-åringer flest, ikke spesielt interessert i middag, men i dag kom vi til et vendepunkt. For far hadde stått lenge på kjøkkenet og kokkelert. Stekt i ovn, kokt, frest og krydret. Ovnsbakte kyllinglår med risotto og bakte grønnsaker.

Jeg visste på vei inn i måltidet at han ikke er spesielt begeistret for kylling, derfor hadde jeg lave krav allerede fra start. For han trenger ikke like alt vi lager, han trenger heller ikke spise mye, men han skal smake. Spesielt om det er noe han aldri har smakt før, og denne retten var helt ny for alle.

Derfor skar jeg bare opp et par smakfulle kyllingbiter i små firkanter og la en liten dæsj risotto på siden. Ingen grønnsaker i dag, ovnsbakt løk hadde vært helt sjanseløst. Men jeg skjønte det allerede da jeg satt ned tallerkenen: Dette kommer til å bli en lang kveld. For han blånektet rett fra startblokka og satt opp sitt staeste eselfjes.

Men det han ikke hadde regnet med, er at fattern er ganske sta han også. Og før vi visste ordet av det, befant vi oss i en stahetskonkurranse av de sjeldne. Det jeg ikke hadde regnet med derimot, var hvor inn i granskauen sta en 4-åring som slår seg vrang kan være!

 

Here we go..

 

Jeg tror vi prøvde alle triks i boka, men ingenting fungerte. Jeg prøvde meg som både good cop og bad cop, ingen av betjentene fikk jobben gjort. Jeg prøvde meg som pedagogisk lærer og gikk for en forklaring a la nrk-serien “Den magiske kroppen”. Om hvordan arbeiderne i magen måtte ha næring og hvordan litt ris og kylling ville gi energi til kroppen, slik at han kan vokse seg stor og sterk, men nei. En annen dag kanskje, men ikke i dag. Ikke nubbsjanse.

Etter hvert som tålmodigheten ble mer og mer tynnslitt ble forsøkene på overtalelse mer og mer tynnslitt, og til slutt ble det vel bare mer eller mindre helt nytteløs krangling og patetisk bønn om hverandre. Til slutt handlet det utelukkende om prinsippet. For det som en gang hadde vært et måltid var blitt redusert til, vel.. dette:

 

 

Men man KAN jo ikke gi seg når man først har begynt. Det var ikke snakk om å spise mat han hater, men å svelge unna et halvt gram med mat før eventuell kveldsmat. Og det var BARE på prinsipielt grunnlag. I en sånn prosess begynner man etter hvert å betvile sin egen autoritet og valg som forelder. Er dette riktig fremgangsmåte? Skal jeg sette hardt mot hardt eller burde jeg gitt meg nå? Hvor går grensa og hva gjør jeg hvis han seriøst ikke gir seg? For tomme trusler har jeg ikke mye trua på, men vil jeg virkelig sende et sultent barn i seng? Er vi sånne folk? Men samtidig, om han får viljen sin nå, har jeg helt klart tapt.

Men så, etter hva som føltes som en halv evighet (i realiteten var rundt 2 timer) skjedde det. Endelig!! De tre riskornene gikk motvillig ned og på 3 sekunder var det hele over. Ikke klagde han på smaken engang. Det var det jeg ante, mistenkte og visste – det var bare snakk om prinsippet fra hans side også. Og da føltes det ekstra godt å vinne.

Det er helt sikkert en pedagogisk kjempebommert å kalle det for “å vinne”, men sånn føltes det i dag. Men ingen fare, det var flere vinnere her i kveld, for i min desperasjon etter å vinne, hadde jeg selvfølgelig lovet bort både det ene og det andre om han bare ville spise de fordømte riskornene. Og det hadde han ikke glemt når maten var satt til livs 😉

Men men: Kveldsmat OG godteri i bytte mot tre riskorn, et hint av en kyllingbit og en viktig seier om prinsipper for mor og far? La oss kalle det vinn-vinn 😉

 

/ Blir lenge til neste kylling, kjenner jeg.

* Følg Kyllinghjerte på Facebook *

Denne dagen har vi gruet oss lenge til. Den fryktede dag 3 av barnehagetilvenningen. Dagen da vi liksom bare skal gå.

 

 

Første dagen var vi der hele tiden, i går var vi litt her og der, men i dag skulle vi bare dra etter levering. Og alle som noensinne har hatt barn i barnehagen og gått gjennom den tilvenningsprosessen, vet hvor tøft det kan være. Enda tenker vi tilbake med skrekk og gru på denne dagen for to år siden, da 4-åringen gråt desperat og ropte etter oss fra vinduet. Hvordan det var hjertesmerte og landesorg i dagevis, så til de grader at mor i huset vel ikke helt har kommet over det enda.

For det er noe utrolig trist over barnehagestart. Veldig fint når man er godt i gang, men frarivelsen i starten kan være tøff og brutal. Barna blir plutselig kastet inn i en ny hverdag, det samme gjelder foreldrene, og begge parter kan slite like mye med det nye livet.

Og i dag var vi kommet til det kritiske vendepunktet.

Og vi gruet oss.

Kanskje ikke så mye meg, for jeg har lenge hatt en følelse av at lillesnupp kommer til å skli inn i barnehagehverdagen som en varm kniv i smør, men Christina har gruet seg stort, spesielt med tanke på hvor tøft det var med førstemann. “Men dette er jo lillesnupp, hun er tøffere enn herdet stål”, har jeg sagt i et forsøk på å roe den frynsete morens nerver, men det ikke hjulpet stort.

Kanskje kan det også være fordi hun ikke fikk plass i fjor og dermed har gått hjemme helt til nå at det blir ekstra vanskelig. Man har liksom vokst så tett sammen. Hvordan vil hun takle denne nye, ukjente hverdagen??

Svaret fikk vi i dag.

Forberedt på det verste, hadde vi forberedt oss godt. Smørt niste og tatt med drikke. Så spurte vi om det var et ledig rom vi kunne låne og etablerte hver vår lille kontorplass. Frem med mac og notatbøker, her skal det jobbes! Prøv å ikke tenke på den lille jenta som savner oss, håpe at ikke en av de ansatte kommer inn etter 5 minutter og sier at alt håp er tapt.

Men så skjedde det…

Etter maks 5 minutter kom en av de ansatte inn. Han så på oss og vi tenkte vårt. Det var ikke mange minuttene siden vi forlot den gråtende lille jenta, selvfølgelig hadde det ikke gått etter planen. Selvfølgelig var det for tidlig å dra fra henne allerede på tredje dagen! For en idiotisk plan, vi burde bare blitt der inne i dag også, og kanskje i morgen og et par uker til. Han kremtet.

– “Ja, så… Da kan vel egentlig dere bare dra hjem”.

 

Viste seg at hun storkoste seg og var godt i gang med lek og moro allerede. Mamma og pappa var for lengst gått i glemmeboka 😀

Så da ble det å pakke ned både saftflaske og nistepakke, og begi seg hjemover. Enda er vi litt i sjokk, men vi burde kanskje forventet noe slikt. Hun er jo tross alt nr. 2 😉

 

 

/ Mvh, herr og fru overflødig 😉

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Frem til nå har jeg trodd at jeg var den eneste i familien som har blitt en anelse yrkesskadet av bloggen, men da vi lagde frokost i dag skjedde det noe rart. For akkurat da Christina skulle til å rydde inn posen med tørket aprikos fra kjøkkenbenken, fikk vi plutselig protester:

– “Nei mamma, vent litt.”

Uten helt å vite hvorfor, satte hun posen tilbake på benken. Sekundet senere lyste hele rommet opp. Vi snudde oss rundt og der sto plutten og knipset i vei med pappas kamera! Så tasset han videre og knipset et par bilder til, før han så seg ferdig for dagen, godt fornøyd med eget arbeid.

Og da jeg sjekket kameraet etterpå, fant jeg en aldri så liten samling med blinkskudd fra den gryende fotografen. Så med det, mine damer og herrer, la meg presentere pluttens første bildegalleri fra morgenkvisten i dag 😀

 

Muttern og Jakob i skjønn forening 😉

 

Aprikos i soloppgang 🙂

 

Kryddertyv tatt på fersk gjerning.

 

Fattern fra froskeperspektiv.

 

 

/ Bilder selges hbo 1 million dollars 😀

* Følg Paparazzihjerte på Facebook *

I det siste har jeg vært ganske flink til å trene og spise sunt, men det var før vi dro på hytta…

 

 

La oss bare få det unna først som sist: Ja, jeg har kjøpt meg crocs. Jeg beklager, men jeg trengte tissetøfler på hytta og dama i butikken mente at crocs var knall. I mange år har jeg stått i mot presset, men nå har jeg altså gitt etter. Det var med meget ambivalente følelser at jeg stakk min første tå ned i det omdiskuterte fottøyet, men når de først var på… Altså, jeg angrer ikke, for å si re sånn! De satt som et skudd, selv om de fortsatt ser ut som to sprengte bavianrumper. Men sånn bortsett fra det: Crocs er magisk.

Men crocs er også et produkt som får deg til å føle deg ganske pudding. For å sitere meg selv:

“Når du kommer til det punktet der du ikke lenger skammer deg for å gå med crocs, da har du tapt”
(- Peter, 2016).

Og da passet det så fint da jeg tidligere i dag ryddet litt i klærne fra hytteturen, og fant mine nye, blå, hullete plastbestevenner. Mens jeg satt der og fomlet, dukket det også opp noe annet fra hytteturen: Den stooore godteposen!

I forrige uke skrev jeg nemlig om at vi var på harryhandel i Sverige og kjøpte en ukristelig mengde smågodt. Den massive godteposen ble selvfølgelig med oss hjem, men da jeg pakket den opp og tittet nedi, innså jeg at noe har gått galt. Det viser seg nemlig at vi har fått med oss altfor lite godteri hjem.

Altså, hallo?! Av den store haugen, var det bare noen stusselige biter igjen, og jeg skjønte raskt at det måtte være et hull i posen.

Derfor helte jeg alt godteriet over i en skål, og sjekket posen.

Fra topp til bunn.

På kryss og tvers.

Innside og utside.

Null hull…

Mhm.. Så neida. #1millioncalories #avmedcrocsa #påmedjoggeskoa #snakkas 🙂

 

 

* Følg Crocshjerte på Facebook *

Akkurat nå sitter jeg på en bitteliten stol ved et bittelite bord og ser en bitteliten jente bli stor.

 

 

Det er første dagen i barnehagen og et helt nytt liv er i gang. Ikke lenger bare lillesøster, men nå en del av noe større. Og det er så bra, men samtidig også veldig skummelt! Kanskje ikke så mye for en hardbarket lillesøster, men mest for mamma og pappa som sitter i kulissene og holder pusten. Hvordan skal dette gå? Så mange nye fjes og saker og ting. Stjele leker, miste leker, le, danse, gråte.

Vil hun trives, vil hun le, vil hun savne å bare være hjemme? Blir det tårer og trist eller vil hun bare spasere rett inn i sitt nye liv og aldri se seg tilbake?

Jeg hadde helt glemt hvor høyt skuldrene satt på nøyaktig samme tid for to år siden, når nye gleder og bekymringer kommer på løpende bånd. Det er en rar ting, for å gå i barnehagen er en fantastisk ting for de små tasseladdene, som fra første stund begynner å knytte kontakter og relasjoner som kanskje vil vare livet ut. De finner sin plass, lærer nye ting, smaker nye ting og får en hel verden av nye ferdigheter.

Men… så har de jo vært hjemme ganske lenge også. Og som muttern og fattern innser man plutselig at livet har tatt en helt ny vending, og man tenker at barna skal synes det er litt skummelt, men så sitter man plutselig der på en bitteliten stol og innser at man kanskje synes det er mest skummelt selv.

Og det er kanskje best sånn 🙂

… men akkurat i dag hadde det vært fint med en hånd å holde i for mor og far 😉

 

 

/ Ikke voks opp sånn superfort, da.

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et par innlegg om dagen. Lage video av sopptur, bærtur, kanotur, svensketur og bading. Et innlegg om fisking, et annet et om soppstuing. Litt om bok, sofakrok, hyttekos og peislukt. Jeg hadde med kamera og ørten linser, ladere og stativ. Videokamera, actionkamera, notatbøker og penner. Det skulle bare være en liten uke på hytta, men tenk så mange muligheter! Snappe litt her, skrive litt der, dokumentere det hele i bilder og detaljer.

Men så skjedde det noe rart. Det ble ikke så veldig mange innlegg og ikke en eneste videosnutt. Ingen sopptur i HD eller fotobonanza fra fisketur med ørten ulike kameraer og vinkler. Ikke en eneste snap og bare et par små innlegg. For ferien ble ikke helt som forventet…

Den ble nemlig akkurat det: Ferie. Og det var så fantastisk deilig!

 

 

 

 

Da vi først ankom hytta og jeg innså at jeg måtte kjøre i 10 minutter gjennom skogen for å komme til et sted med dekning, ble jeg naturlig nok superstresset. Som yrkesskadet heltidsblogger inntok kroppen panisk makspuls ved å plutselig være omgitt av trær, fugler, utedo, blåbær, tyttebær og fint lite annet. Ikke en trådløs-router eller pokestop i mils omkrets.

Christinas telefon hadde tidvis 4G hvis man gikk helt opp til bilen, men hvor lenge kan man holde på sånn? Og uansett, skulle ikke jeg være på ferie?

Det tok meg vel en dag eller to å vende meg til rytmen, men når skuldrene først begynte å slippe taket, føltes det helt herlig. Videokameraer ble skuffet under senga og pulsen kom tilbake på grønt. Og fra der og ut, hadde vi noe så rart som en helt fantastisk familieferie nesten helt frakoblet fra verden. Jeg sier nesten, for hallo, det får da være måte på 😉

 

 

Men nå er det tilbake til hverdagen og den starter allerede i morgen. Vekkerklokker og trøtte tryner, høstjakker og ukeplaner. Men vet du, det er faktisk helt greit, for etter en fantastisk uke med kantareller og peiskos, er jeg skikkelig klar for å ta fatt på en helt ny start!

 

/ Heisann hoppsann, snakkes i bakken 🙂

* Følg Kanohjerte på Facebook *

 

 

 

 

 

 

 

 

 

/ God hælj fra rett bak hytta 🙂

* Følg Utedasshjerte på Facebook *

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg var som barn. På hytta står et bord som gir et ganske greit svar på det… 😉

 

 

For jeg husker jo at jeg var ganske bøllete. Snill og ålreit sånn egentlig, men for det aller meste en bøllete liten ramp. Og på hytta står det gamle kjøkkenbordet vårt, som vel egentlig sier alt man trenger å vite.

For jeg husker ikke helt situasjonen, men jeg tror jeg var sammen med mormor. Verdens snilleste og triveligste dame, men på et eller annet tidspunkt må hun ha gjort den fatale feilen å snu seg vekk fra sitt lille barnebarn, der han satt og spiste sin formiddagsmat. Og i neste øyeblikk…

 

 

Raskt, lydløst, iskaldt. Gaffelen gikk til angrep og bordet hadde ikke en sjanse. Det stakkars bordet. Forsvarsløst og uskyldig, offer for et viltert barns herjinger. En stødig konstruksjon med mange års lojal tjeneste for familien, kun for å bli et offer for gaffelens vrede. Bordet står enda og tilbringer livets høst her på hytta, men arrene fra dets dramatiske fortid vil prege det for alltid.

Når jeg tenker tilbake, var det flere episoder som dette, og det begynner å gå opp for meg hvorfor fattern en periode kalte meg for Destroyeren 😀

Sånn atte… Selv om det begynner å bli lovlig sent: Unnskyld for stuebordet. Og glassbordet. Og den bokhylla. Og TV-en, skapet i gangen, speilet nede, bakdøra, halve kjøkkenet og stort sett alt som har vært i familiens besittelse siden 1981 😉

 

Soggiii!

 

/ Så får man bare håpe at oppførsel ikke går i arv… 😉

* Følg Gaffelhjerte på Facebook *