I dag jobber jeg på en massiv kjempetekst som jeg håper kan bli både inspirerende og motiverende for noen av dere. For det har den vært for meg!
Men sånt tar tid, og nå får jeg opplyst at frua plutselig skal til frisøren her, og som alle vet, når en kvinne skal til frisøren kan jo det fort ta like lang tid som en Mars-ekspedisjon. Og i mellomtiden må jeg steppe inn som fattern på heltid og utsette alle andre prosjekter.
Så inntil min inspirasjonsroman av et innlegg er klart, slenger jeg ut et lite bilde av vår kjære Teo. Dakkars Teo. Han som var en viktig del av tre-kløveret vårt før, har nå måttet innfinne seg med å bli et slags femte hjulet på vogna, og jeg synes dette lille blinkskuddet gir et godt bilde på situasjonen.
Skuffa og forfordelt bak lås og slå, utestengt av trappegrinda. Jeg kaller det: Hund i trappeoppgang.
Bah, ikke se på meg med det blikket da!
Okei, okei, jeg gir meg. I kveld skal du få en ekstra godbit.
Okei da, så skal du få sove i senga mi også. Fasan heller, det er jo freddan!
Noen ganger leser man ting som får deg til å tenke: “Jeg tror, håper og ber om at dette er tull”. Og det var nøyaktig min reaksjon da jeg leste artikkelen: “Babypod skal gi fosteret musikk via skjeden” (kk.no).
Men, så viste det seg å være ekte. Dessverre. For hva er Babypod? Jo, det er øretelefoner som gravide kvinner skal stappe opp i skjeden for å spille musikk til den kommende babyen, vel.
Neida så… De finnes. (bilde: telegraph.co.uk)
Man ønsker jo selvfølgelig at ting som dette er oppspinn, men det er dessverre mange som ønsker å utnytte verpesyke og hormonelle kvinner som igangsetter smådesperate søk etter råd og vink på nettet for hvordan de best kan legge til rette for den kommende babyen. Og det får de, i bøtter og spann. Det betyr ikke dermed at alle råd bør kjøpes. Slik som Babypod.
Som en generell hovedregel tror jeg vi kan si at alle råd som går på å føre ting inn i skjeden for å skape en emosjonell tilknytning til barnet, bør forbigås i stillhet. Alt disse rådene gjør for deg er å skape en emosjonell distanse mellom deg og resten av verden.
Hvis du virkelig er så desperat etter tilknytning med babyen i magen at du er villig til å stappe ørepropper opp i skjeden fordi det teoretisk sett kanskje muligens kan ha en slags effekt, trenger du å gjøre følgende:
Ta øreproppene ut av skjeden.
Kle på deg igjen.
Ring en venn.
Si: “Hei, jeg tror kanskje jeg trenger en klem”.
For la meg bare berolige deg med følgende: Nei, du er ikke en dårlig mor om du ikke kjøper og prøver alle råd og produkter der ute. Men du kunne kanskje hatt godt av litt frisk luft. Svangerskapet er en prøvelse og en lang prosess med neglebitende venting, det viktigste du gjør er å beholde roen og ikke miste hodet.
Ta det helt piano, les en bok, drikk litt te. Ikke dytt verken øretelefoner, ingefær eller grønnkål opp i skjeden bare fordi et spansk ekspertpanel synes det høres ut som en god idé. Om du ønsker å skape en emosjonell kontakt med babyen via musikk, syng. Spill gitar. Sett på musikk i rommet eller sett øretelefoner på magen. Det får holde.
“Hei muttern, spell no Creedence!”
Vi småbarnsforeldre er så hinsides besatt av å være de beste foreldrene verden noensinne har sett, at vi stresser barna våre halvt i hjel. Undersøkelser viser faktisk at stadig flere barn blir utbrent. Utbrent! Og det er jo ikke så rart, for alt skal jo være perfekt og ingen skal ta oss på at vi ikke har gjort alt i vår makt for å sørge for det. Barna skal være med på så mange aktiviteter som overhodet mulig, de skal grille pølser i 20 minus og de skal for pokker aldri kjede seg!
Men barn har godt av å kjede seg, det er en naturlig del av oppveksten det. I hvert fall mens de… (trekker pusten dypt) FORTSATTLIGGERINNIMAGEN! Mein gott…
Tro meg, det finnes langt bedre ting man kan gjøre for barnet enn å dytte ørepropper opp i skjeden. Slik som å ikke dytte ørepropper i skjeden. Det er en god start.
Og hvis du fortsatt på alvor synes det høres ut som en knakende god idé å ligge med et sett ørepropper for babyens beste, har du langt større ting å bekymre deg over enn manglende emosjonell tilknytning.
Du trenger å komme deg ut og hilse på verden igjen. Gi barnet tid til å utvikle seg på egen hånd. Det vil bli mer enn nok tid til Ole Ivars senere.
Jeg innser at jeg er tidenes underdog i denne kategorien, som en veddeløpshest med tre bein, men dæven steike, jeg skal klore meg fast og bli med hele veien inn til mål, om jeg så må plukke opp hesten og bære den på ryggen.
Jeg må innrømme at jeg er bittelittepittelitt granne skuffet over å ikke gå videre i kategorien Årets Gullpenn, for den følte jeg virkelig at jeg hadde en viss sjanse til å gripe. Men det er mange verdige kandidater i tet, så nå hopper jeg bare av løpet og heier mine favoritter inn til mål. Heia den som vinner, buksa full av pinner!
Jeg kan vanskelig se for meg at Årets Blogger skal bli noen annen enn den enestående Sophie Elise, men kanskje, bare kanskje, kan jeg klare å lure meg forbi basert på forklaringen til prisen, som går slik:
“Årets Blogger har i løpet av det siste året utmerket seg med sitt unike innhold, sterke personlighet og det lille ekstra som inspirerer og engasjerer leserne – hver dag”.
Det kan jo være meg det? Kanskje? Ved nærmere ettertanke ser jeg jo tilbake på året som har gått og ser hvor mange fantastiske tilbakemeldinger jeg har fått fra slitne småbarnsforeldre som finner inspirasjon, glede og energi ved å følge bloggen hver eneste dag og få et inspirerende lite hvileskjær i en tøff hverdag.
Jeg har til og med fått en leser til å begynne på Antabus (avvenningsmiddel ved alkoholisme)! Hvilken annen blogger kan si det? 😉
Men men, alt dette er nå i hendene til juryen og alt jeg kan gjøre er å blogge på som vanlig og krysse fingrene for et lite mirakel.
Så gjenstår bare én ting: Å takke deg. For at du har stemt meg hele veien til finalen. For at du leser denne bloggen. For at du følger min lille familie på reisen gjennom livet. Å kunne få skrive for deg hver eneste dag, betyr mer for meg enn du aner. Så tusen tusen hjertelig takk for at du velger å bruke tiden din sammen med oss.
Stor, hoppende, høy og helhjertet HIGHFIVE fra en spent finalist!
Sprett champagnen, ungær – fattern skal til finalen!!
Jeg ligger rett ut midt på gulvet. Nå orker jeg ikke mer. Ikke i dag. Jeg er utmattet, sur, trøtt og drittlei. Kan ikke denne dagen snart være over? Jeg trenger at de to apekattene snart går og legger seg. Jeg ser på klokka. Minst halvannen time igjen. Hvordan i all verden skal dette gå? Alt jeg trenger er litt tid for meg selv, men barna henger i beina på meg som pirajaer på et ku-kadaver. De spiser meg hel.
Jeg vet at jeg ikke burde si dette, men hadde gulvet kunne slukt meg nå, hadde jeg gladelig smurt meg inn i honning og takket ja. For i dag er jeg tom. Og på sånne dager hadde det vært fint å kunne skru av foreldrerollen, bare for en liten stund. Bare finne den pauseknappen som ikke finnes, og være kun seg selv. Ligge på sofaen uten en tanke i hodet, bare være til. Så vidt.
99 av 100 dager et det bare glede, men i dag er ikke en av dem. I en slags stille resignasjon lukker jeg øynene og kobler ut hjernen. Jeg bare må. Må få skrudd av maskinen og hvilt hjernen, om enn for bare ett sekund.
Men det går to. Det går tre. Det går opp mot fem.
Og så skjer det noe rart.
Det knirker i gulvet ved siden av meg. Noen setter seg ved hodet mitt. Jeg kjenner en hånd som stryker meg varsomt over håret. Så på fingrene, så langs armen. Så begynner han å synge for meg med en stemme som er spinkel og varm. En nattasang jeg ikke kjenner, med en varsom stemme jeg elsker. Jeg lukker opp øynene og der sitter plutten på gulvet og synger for meg mens han pjusker meg på armen.
Den kjærligheten man føler i en sådan stund lar seg ikke forklare med ord. Og uansett hvor sliten man er, så er det å ha barn så uendelig verdt det. For livet som småbarnsforelder er et konstant, altoppslukende ansvar, men selv om det en sjelden gang kan tynge meg ned, ville jeg aldri vært de to apekattene foruten. Aldri.
Jeg blir ofte spurt om hvordan det egentlig er å være småbarnsforelder. Er det like fantastisk som jeg fremstiller det på bloggen? Sannheten er at nei, det er faktisk ikke det.
I dag startet dagen med den sure pipingen fra en kjip vekkerklokke. En tidlig time hos helsestasjonen var booket inn, og alle måtte være oppe og hoppe i god tid. Så da ble det å stå opp på kommando, spise frokost i en fei og stappe hele familien inn i ørten plagg med vinterklær før fattern hadde drukket opp kaffen.
Ah sukk, folk uten barn vil aldri forstå. Forskjellen på å dra hjemmefra med og uten barn. Spesielt om vinteren! Uten barn = 1 min. På med jakke, sko og lue, raskt kyss, ha det da.
Med to små barn derimot… Ull under, oppe og nede, begge to, kom igjen, også var det fleecebukse, skal vi seee, nei andre beinet, ikke tull med hunden nå. Kan du ta hu før hun tråkker i vannet på bakken? Fint, så var det på med skoa, nei ikke tull med hunden, nå har vi dårlig tid. Hvor halsen hennes er? Sjekk vaskerommet. Hei du, legg fra deg sprettballen! På med jakka, lua, sånn ja, hvor er vantene? De ligger til vask, ja vel, men for fasan nå tråkket hun jo RETT i vannet! Okei, du skifter på henne, jeg kler på ha- atdetvar? Ja så NÅ må du tisse ja! Mother of —!!!
20 minutter senere er man på vei. 20 minutter på en god dag 😉
I dag hadde vi ekstra god tid etter timen mens vi ventet på at stikket til lillesnupp skulle sette seg skikkelig. Dessuten var det lenge til butikken åpnet, så da svingte vi innom den åpne barnehagen, som ligger i samme bygg.
Fy flate for et genialt tiltak! Nå som lilletuppa snart bikker halvannet år, kan det være greit med litt flere fjes og utfordringer å bryne seg på, og til det er jo åpen barnehage perfekt! Her kan man slappe av, drikke kaffe og ha det spas, mens barna krabber rundt, leker og herjer. Så suser man hjem igjen når det passer. Topp stemning!
Så hvis du går hjemme med en småttis og trenger tips til hvordan du kan slå i hjel tid og samtidig gi barnet nye utfordringer og lekekamerater, sjekk om det finnes en åpen barnehage i nærheten der dere kan henge ut 🙂
5 minutter, folkens – Uber er på vei!
Allitd spennende med nye leker! (spesielt dinosaurer, red. anm.)
“Én stor pizza med honning? Den er grei! Ferdig om ca. kvatteh”
Samme greia hver eneste gang. Vi legger oss ned for å lese, jeg er klar som et egg. Han velger ut en bok eller to, så spretter vi opp i senga. Jeg er klar, han er klar, nå skal det leses!
Og når pappa leser, ja da leses det med full entusiasme og glød! Karakterene får egne stemmer, det byttes mellom dialekter og det hele går meget teatralsk for seg. Små dyr med pipestemmer, store monstre med brølete monsterstemmer, her en trønder og der en bergenser.
Det ligger i det hele tatt an til en festforestilling av en høytlesning og entusiasmen er på topp!
Men så..
Etter kanskje to sider…
Okei, yes, here we go! Her skarre leses!
*GJESP* Oisann.. Så fryktelig trøtt a gitt..
Så bare….zzz… bukkene br…. brus. bruse. *GJESP!*
schmukkne…..bus…. zzz
Jeg skjønner ikke hva det er, men jeg blir så inn i hampesvarten trøtt! Det tar jo ikke 30 sekunder engang før jeg begynner å gjespe og vri meg ukomfortabelt i senga.
Og der de første sidene går unna i et forrykende tempo, halveres både tempo og innlevelse for hver nye side. Innen vi er på side 5 har jeg gått fra å høres ut som Bjarte Hjelmeland i medvind, til å høres ut som en vissen, trøtt og sidrumpa værdame i motbakke.
Og i ærlighetens navn: Ja, det har hendt at jeg har sovnet midt i en setning og våknet av en bok som treffer meg rett i fleisen. Stakkars plutten ligger på sidelinja og forstår selvfølgelig ikke et kvekk av hva som foregår, mens fattern kjemper mot trøttemonsteret.
Jeg har prøvd å drikke kaffe, jeg har virkelig prøvd å skjerpe meg, men det hjelper ikke enn hvor våken jeg er, for i det sekundet hodet treffer puta, er det som om det går av en automatisk sove-respons i hjernen, og den er sterk. Sterkere enn den største Bukkene Bruse, og det sier litt.
Så er spørsmålet hva jeg kan gjøre? Er det bare meg? Andre som kjenner igjen dette hos seg selv eller partneren og har stalltips å komme med? Kom igjen a, det kan vel ikke bare være meg?
Fy feite, i dag må jeg bare få si at jeg er skikkelig stolt av Christina! For i går tok hun et stort steg i retning av noe skikkelig spennende, da hun offisielt ble Side2-blogger og dermed føyde seg inn i rekkene til den norske bloggeliten!
Det er ganske sprøtt det her, for det føles ikke lenge siden hun skrev sitt første innlegg og vi satt der i neglebitende spenning og ventet på tilbakemeldinger. Men de lot ikke vente på seg, og var utelukkende positive. Og nå har hun altså endelig plukket opp nok medvind til å komme innunder vingene til Nettavisen / Side2, og jeg er så stolt av henne!
Men det er egentlig ikke så veldig overraskende, for hun skriver utrolig bra og har en formidlingsevne av de helt sjeldne. Jeg kan le godt og storkose meg med historiene hennes, selv om de handler om å utlevere meg. For det er liksom vår greie det; utdriting, kos og hverdagsromantikk. Og det gjør hun mesterlig.
Sant å si så har Christina på rekordtid rukket å bli min nye favorittblogger, og da er det jo ganske kult at vi også endte opp sammen. Tenk så fint å kunne våkne opp hver morgen med en person du ser litt opp til. Det er en fin start på dagen, det.
Men nå som hun har rykket opp i bloggosfærens tippeliga, blir vi jo faktisk både kolleger og konkurrenter. Hvordan det skal gå må gudene vite, men én ting er sikkert: Det kommer til å bli veldig interessant. Det vil bli krangler og moro, utdriting og tullball, diskusjoner og hverdagsromantikk. Og det kommer til å bli helt rått!
Så sving innom bloggen til Christina og følg henne på Facebook, så er du garantert et friskt, nytt og veldig selvironisk innslag i bloggbuketten 😉
Og med det, spretter vi inn i 2016 med høye støvleskaft og en hoppende highfive til alle våre fantastiske lesere 🙂
I det siste har vi slitt med å få plutten til å sove om kvelden. Syv ble til syv-ish, ble til halv åtte, ble til senest åtte, ble til åtte-ish, ble til hva i svarte er det som foregår?!
Fra å ha et skikkelig sovehjerte, skulle han plutselig ligge våken i evigheter. Uansett hvor sent vi har prøvd å legge ham, har det vært full pupp og bånn gass. Null interesse for en liten cowboystrekk. Null! Og det er ganske frustrerende når man endelig har fått i gang en god rutine på å legge begge barna pluss minus på likt.
Men i dag var første dag i barnehagen etter ferien. Og vips, så var det problemet løst! 🙂
I kveld sovnet han som en stein, raskere enn du kan si “flatt batteri”. To foreldre og en liten baby når tilsynelatende ikke en hage full av barn til knærne, for når det kommer til å tømme batteriet, er det ingenting som kan måle seg med barnehagen.
En romjul tilbrakt oppunder takbjelkene var tydeligvis ikke nok 😉
Vi har jo huset fullt at leker som spiller og bråker og roper og herjer, og noen dager går den endeløse lyden av bråkete leker raskt gjennom øret og rett inn i hjernen. Og da kan man plutselig klikke, slik som i denne videoen fra i sommer:
Mang en gang har jeg sittet med et hode som holder på å sprenge av irriterende lyder og tenkt på om jeg ikke skulle prøvd å gjøre noe med problemet, men jeg har liksom aldri kommet så langt. Vel, ikke nå lenger!
For i går fant to tanketråder endelig kjemien og en idé gnistret til live. Så da tok fattern turen ut i redskapsboden for å se om ikke det skulle være mulig å få seg littegranne hjernefred. Og slik gikk det:
Jeg kan ikke tro at det faktisk fungerte! Men nå har vi altså en perfekt fungerende skumfrosk, som vet å holde tyst. Perfekt 🙂
Så, kjære gåbiler, keyboard, lekehus, dukker, bamser og gudene vet hva: Nå har dere sett hvordan det kan gå. Litt lyd er greit, men kjenn din besøkelsestid. Hvis du ikke oppfører deg, kan det være du som ender opp på operasjonsbordet neste gang. Du er herved advart.
Her får de altså de flotteste gaver penger kan kjøpe til jul, så har man hele huset fullt av nytt og spennende lekestoff å fylle romjulen med.
Så tenker man i sitt stille sinn at det er helt himmelsendt, for da kan man sende inn leke etter leke til barna i en endeløs rekke med avledninger, mens mor og far får tid til et sårt etterlengtet ryddeløft.
Roboter, puslespill, plastelina, bamser eller bøker – ingenting kan visst måle seg med et tomt klesskap.
Om noe, er det artig å se at barn synes det er minst like gøy å ta del i husarbeidet, som å leke med elektroniske duppeditter som blinker og lyser. Nå har de holdt på der nede i to dager og vi får fortsatt ikke lov til å henge opp jakker i slottet deres. Så gi barna et tomt klesskap og du har et stort og spennende lekeslott en konge verdig.
Årets julegavetips 2016? 😉
50 cm vollgrav rundt slottet? Jo, det burde holde.
