Nå har det endelig skjedd!! Lillesnuppa har knekt koden og kan stabbe rundt på egen totter, men det ville nok aldri skjedd uten hjelp fra én spesiell fyr…
For i ukevis har vi prøvd. Holdt lillesnupp i hendene og trasket rundt med henne. Mast oss gule og blå på å få henne til å slippe sofakanten og ta bare et par skritt mot oss uten støtte. Vi har prøvd, og besteforeldre har prøvd. I starten så det bra ut og jeg trodde vi skulle få henne oppe og gå på null komma svisj, men så har det liksom stoppet litt opp.
Og vi har ikke forstått hva som var greia. Hvorfor kan hun ikke bare ta det siste steget? Og i går kom endelig svaret: Hun ventet bare på den rette læreren.
Nu kör vi!
For da vi var ute i stua etter middag i går skjedde det noe rart, fint og veldig stort.
Pluttemann løp rundt i endelig-ferdig-med-middagsrus mens lillesnuppa krabbet entusiastisk etter. Alt ved det normale.
Men så reiste hun seg opp ved sofabordet og ble stående og se på ham en stund. Hun så på hva storebror gjorde, studerte ham og prøvde å knekke koden, men det er jo ikke så lett når han løper rundt som en sirkusape på sukkerspinn.
Men så var det brått som om han forsto at hun fulgte med, for med ett sluttet han å løpe og gikk heller over til en rolig gange. Ett skritt av gangen, som om han balanserte på en usynlig planke. Han satt den ene foten forsiktig foran den andre, mens han i rolig tempo bevegde seg gjennom stua. Det var som om han var lei av våre fåfengte forsøk og heller tok saken i egne hender. Han gikk fra den ene enden av stua til den andre, og tilbake igjen. Tålmodig og rolig.
Og det var alt som skulle til, for plutselig, helt uten forvarsel, slapp lillesnuppa taket på stuebordet og begynte å stabbe etter!!
Vent på meg a, brodern!
I rooolig tempo gikk det, men skritt for skritt kom hun lenger og lenger unna bordet. Jeg holdt på å sette kaffen i halsen, da jeg innså hva som var i ferd med å skje. Det beste vi hadde klart så langt var 4-5 skritt før hun deiset ned i ventende armer, men nå gikk hun! Hele veien! Ingen anelse om antall skritt, men la oss si 40. Helt plutselig!
Vi trodde først det var et lite mirakel som aldri ville gjenta seg, men neida. Etter en liten pause og en påtår, var det på´n igjen. Og allerede på sin andre tur lot hun eventyrlysten ta overhånd og spaserte rett ut i gangen. Trygge omgivelser og mer opplæring? Neppe, her skal det utforskes!
Kanskje vanskelig for noen som ikke har hatt egne småttiser å forstå hvor stort det er med slike små øyeblikk, men man blir bare så utrolig stolt. Både av den lille eleven og den store læremesteren. Det er menneskets utvikling i praksis, rett foran øynene på deg og det er så utrolig rørende å se 🙂
Å du hellige kveite! Da jeg tidligere i dag skrev innlegget “The chair”, hadde jeg ingen anelse om at det skulle være slik en fantastisk kilde til humor.
For nå har jeg sittet her i hele kveld og humret og ledd av alle kommentarene deres, både på bloggen, facebook, instagram og snapchat!.
Det hagler inn med herlige innrømmelser på hvor folk har stablet klær og rot, og det ene innslaget etter det andre får meg til å gapskratte. Og nå innser jeg at vi helt seriøst har kommet opp med en helt ny humor i dag. Nemlig: “The humor” 😉
Under har jeg samlet et lite knippe av steder hvor folk har samlet klær og rot til taket. Og jeg nevner i fleng:
The stol
The badebalje
The knagg
The room
The floor
The skittentøyskurv-lokk
The treningsbag
The blue Ikea-bag on the floor
The husband
The stellebord
The gang
The benk
The kjøkkenbord
The skatoll
The varmtvannsbereder
Hahaha, I love it!
Jeg liker også spesielt godt når damer tagger gubben sin og sier: “Der kan du se, det er ikke bare oss!”
For slike innrømmelser sitter langt inne! Man tenker jo selvfølgelig at ingen andre har det like rotete som en selv, men i dag har vi bevist det: Veldig veldig mange har det sånn. Man ser for seg at alle andre kjører full hotellfinish på hele huset hele tiden, men sannheten er nok at rundt om i det langstrakte land er det ikke bare et par skjeletter i skapet, men også noen slengt over “the chair”, “the skatoll” og “the badebalje”.
Og det er en utrolig fin tanke å gå inn i helgen med, for jeg hadde egentlig store planer om å vaske badet i kveld, men nå tenker jeg som så:
“Skakke komme her og tro man er bedre enn folk, si!”
… så da flytter jeg heller unna litt rot fra “The sofa” og får på noe håndball på TV 😀
“The hund”
Takk for mang en god latter i dag, folkens. U rock!
Jeg både mistenker, håper og tror at dette er noe alle kan kjenne seg igjen i, for her for noen dager siden var jeg innom facebook-gruppa Uperfekt og stolt og så dette bildet:
Da jeg hadde sluttet å le meg ihjel, kjente jeg at jeg ble så utrolig glad over å se at det er så mange andre som også har “the chair”!
Du vet, den stolen i huset som har en magnetisk tiltrekning til skittentøy og rot. Oppå den havner bukser, gensere, laken, sokker og håndklær. Her står stabler av rene, pent brettede klær under lag på lag av skittentøy og semi-snuskete bukser og t-skjorter som tåler en dag til før de går i vasken.
Her er en av våre:
…og dette bildet er tatt etter litt kosmetisk rydding 😉
Legg merke til at jeg skriver “en av våre”, for i vårt hus finnes det mange slike. For å være helt ærlig er det vel egentlig “the bathtub” som er verst. Der kan det ofte stable seg så store mengder klær at man skulle tro det var en UFF-container:
Dette bildet er tatt på en meget god / lite representativ dag 😉
Ved nærmere ettertanke har jeg innsett at vi jo egentlig ikke har bare “the chair”. For vi har jo også “the bathtub”, “the living room”, “the trappegrind”, “the upstairs sofa” og ikke minst “the vaskerom”. Vi hadde også “the ergometersykkel”, men den solgte vi for å få det litt mer ryddig. Den planen slo helt feil og gikk bare veldig hardt utover badekaret.
Ved enda nærmere ettertanke tror jeg kanskje bare vi kan konkludere med at vi har “the house”.
Eventuelt “the life”.
The life of the småbarnsforeldre – der kontrollen opphører og rot blir til kaos.
Se disse tre små snuttene og kjenn julestemningen spre seg i kroppen som gløgg og nissesang 🙂
I kveld ønsker jeg rett og slett å dele det jeg mener er årets tre aller beste jule-reklamefilmer! For er det noe jeg virkelig digger, så er det en skikkelig god reklamefilm som klarer å røre noe langt inni meg og ta meg med på en reise og helt få meg til å glemme at jeg ser på en reklame.
Og disse tre gjør dette mesterlig! Hvis du klarer å se alle de tre små snuttene uten å sitte igjen med verken et smil, litt julestemning eller en liten tåre i øyekroken, bør du raskest mulig ringe fastlegen og melde fra om at du har et hjerte av stein 😉
Veldig kjapt om snuttene før vi setter i gang: Den ene er tysk og jeg skjønner ikke et kvekk av hva de sier, men det er ikke så farlig, for man kjenner følelsene stikke dypt og langt forbi hva språk forklarer.
Den andre er norsk og drar frem noe som er så herlig erkenorsk at det bare gjør meg skikkelig glad. Og dette er noe de aller fleste av oss kan kjenne seg igjen i 😉
Den tredje er engelsk og trenger egentlig ingen forklaring, den er bare helt nydelig.
Så du, sleng deg på sofaen, dra på deg tøflene og kos deg med disse tre herlige små filmsnuttene.
Snurr film!
Den tyske
Den norske
Den engelske
Så, hva ble det? Tåre, smil eller hjerte av stein? 😛
I en tid der 3-åringen ikke kan få nok av Marcus & Martinius, er det forfriskende å se at lillesnuppa har plukket opp litt av musikkinteressen etter far sin.
For si hva du vil om det sjarmerende brødreparet , men når du har hørt:
Nå er jeg så drittlei av å lese surmaga oppgulp fra forsmådde journalister som hiver seg over bloggere, at jeg velger å sitere en av årets mest fremtredende nordmenn: Fuck dere.
For hvor mange sutretekster må jeg lese fra journalister som ikke evner å akseptere at bloggere tjener penger? Jeg er så lei, aller mest fordi de fleste går for den samme billige snarveien til målet: Angrip Sophie Elise. Da lager man jo bare syndebukk av en simpel rosablogger, og de betyr jo ikke stort uansett.
Denne teksten handler ikke egentlig spesifikt om Sophie Elise, for det er jo ikke bare henne dette dreier seg om. Hun er bare pekt ut av Forsmådde Journalisters Landsforening som deres erkefiende nummer 1 i deres evinnelige heksejakt. Antakeligvis fordi hun er alt det de ikke er: I tiden, i vinden, i pengebingen.
Dessuten virker hun som et enkelt mål. Men så har hun gang på gang vist seg å være irriterende motstandsdyktig og vanskelig å vippe av pinnen, sist ut var vel på Lindmo, om jeg ikke husker feil.
Hun er tøff som juling og tør å si nøyaktig hva hun mener, og det siste året har hun for alvor tatt steget fra å være kun en rosablogger til å bli et viktig navn i samfunnsdebatten. Kanskje er det faktisk derfor at hun nå får så mange utsultete journalister på nakken, fordi hun (og mange bloggere med henne) har entret deres sfære uten å kunne halvparten så mange flotte fremmedord som dem. Dessuten har hun antakeligvis aldri lest Kafka. Og hun er ung. Og hun har gjort noe med kroppen sin. Og ikke minst…
Og det er vel dette det egentlig handler om…
Hun tjener penger. Masse penger! Og ikke faen om vi skal akseptere det!! Ja vel, skriv hva søren du vil på den teite lille bloggen din, men kom ikke her og tjen mer penger enn meg! Jeg som har så flott utdannelse og alt, skal du liksom tjene mer enn meg? Det skal vi bli to om!
For det ville vært så enkelt for en journalist å tilbakevise alle Sophie Elises påstander med fakta, hvis de nå skulle være så feil og misvisende som de skal ha det til. Den enkleste sak i verden faktisk. Men de gjør jo ikke det, de vil bryte henne ned og teipe igjen munnen hennes. Så da går man heller til angrep på den eneste måten man kan: Verbal avføring.
Spørsmålet i seg er interessant nok det, bare så synd at artikkelen er et makkverk. Jeg synes det er fryktelig synd at en journalist ikke klarer å produsere noe bedre enn dette oppgulpet skrevet i ganske innlysende affekt, en tekst som verken tar opp interessante spørsmål eller inviterer til diskusjon, når det jo var innledningen til saken. Vel, noen spørsmål er det faktisk, men de besvares raskt av artikkelforfatter selv. De spørsmålene som til slutt står igjen, fremstår mest som usaklige anklager fisket opp fra bitterhetens avgrunn.
Og bare sånn apropos: Kvalifiserer det ikke til selve gullmedaljen i bitter ironi når man bruker en hel artikkel på å gjøre sitt aller beste for å rive ned noens ego, for deretter i samme åndedrag å gi vedkommende skylden for å ødelegge norske jenters selvbilde? Jeg mener, hva faen?!
Det er mange eksempler jeg kunne fremmet for hvorfor jeg synes denne artikkelen er usmakelig og nedlatende, og i beste fall fortjener å bli skrevet ut og brukt som dopapir ved manko på ellers mykere alternativ. Bare det at hun implisitt gir Sophie Elise personlig skylden for økningen i både selvskader og spiseforstyrrelser blant norske jenter, er for meg forkastelig! Retorikk som er under enhver verdighet og ikke noe man hadde forventet av noen med slik en flott tittel.
Og la meg få tilføye et par sitater fra saken til skrekk og advarsel:
“Rosablogg er et mildt begrep for konseptet. Det er mer snakk om en orgie i selvdyrking(…)”
“Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner(…)”
“Gjør som Sophie Elise Isachsen – kjøp deg en kropp, og så sier du hei til en flyktning etterpå!”
Jeg synes det er helt greit å være uenig i det Sophie Elise sier og står for. Greit nok, hun har sine tidvis sterke meninger, og de kan man ikke alltid være enig i. Ok. Men hvorfor skal hun plutselig ikke få lov til å ha meninger lenger? Hvorfor skal hun trues til stillhet av forsmådde journalister og samfunnsdebattanter som ikke makter å ta stilling til hennes uttalelser på en skikkelig måte? For si hva du vil om hva Sophie Elise mener, men det er da tross alt bedre å mene noe og stå for det, enn å mene noe bare for å sverte andre?
Og en annen ting: Hvem er du til å bestemme hva hun skal gjøre med sin egen kropp? Slik det fremgår av artikkelen vises det er veldig tydelig nedlatende holdning til Sophie Elises egne valg, maskert som en bekymring for hennes lesere. Men altså… 1: Det bestemmer da for pokker ikke du? 2: Hvis hun vil operere inn ørnenese, ølmage, hoggtenner, alveører og revehale, så må hun vel for steike støkkane få lov til det?!
Og det er kanskje et av problemene med teksten, for kjære journalist, du vet vel ikke egentlig hva du snakker om? Du snakker verken om bloggen Sophie Elise eller personen Sophie Elise, men fordommen Sophie Elise. Og den er du god på. Helt etter boka vil jeg si, med alle de klassiske eksemplene. Litt kjedelig spør du meg, hørt det før og du byr ikke på noe nytt. Inviterer ikke til konstruktiv dialog, bare gulper opp gamle anklager og sure pekefingre.
Om noe blir jeg underveis litt nysgjerrig på om det er Sophie Elise du er irritert på eller om det er blogging generelt. For du sparker både hit og dit og vifter rabiat med argumentene, så det er litt vanskelig å forstå hva du prøver å si. Hva er hensikten med teksten? Hva er du egentlig ute etter? For hvis du faktisk hadde en intensjon om å tenne en varsellampe for økende tall på selvskading og spiseforstyrrelser blant unge norske jenter, synes jeg du har gått for en særs uspiselig vinkling på saken. Hvis du derimot ønsket å kaste mest mulig spott og spe, så gjør du det med bravur. Gratulerer.
Jeg er veldig varsom med å dra frem mobbekortet, men her kjenner jeg at hånda så definitivt nærmer seg lomma. For kjære journalist, er det virkelig dette du vil bli husket for? Usmakelige anklager og nedlatende kommentarer? Si meg, er det virkelig god presseskikk? Det ville vært så lett for deg å skrive en saklig, godt formulert og fornuftig artikkel om Sophie Elise og bloggere, for det må jo tross alt være lov. Pressen skal være kritiske, det er fint det, men ikke som dette. Dette er dritt.
Spør du meg, syder teksten til Gerhardsen av fire ting, på lik linje med alt materiale fra Forsmådde Journalisters Landsforening.
Det første er penger. Ganske innlysende (mer om det senere).
Som raskt og effektivt bringer oss over på neste punkt: Jantelov. Ganske innlysende det også egentlig; du skal ikke komme her og tro du er bedre enn oss, få mer oppmerksomhet enn oss og tjene mer enn oss, og tro for faen ikke at du er noe!
Det dummeste man kan gjøre i Norge er vel egentlig å bevege seg inn på journalistenes territorium med mindre utdannelse, lavere alder, større øyne og høyere lønn. De liker ikke sånt og hodet ditt ender opp på hoggestabben hver mandag kl. 08.00. Men Sophie Elise fortsetter å være seg selv og ser ut til å gro nye hoder hver uke, samme hvor mange hersketeknikker og surmaga artikler de kaster etter henne. Dessuten tjener hun fortsatt mer enn dem. Sånt får naturligvis krigstrommene til å hamre løs på tastaturet.
Det tredje er at dette vel egentlig handler mindre om Sophie Elise, og mer om en kløft. Generasjonskløft, kulturell kløft, kall det hva du vil, en kløft okke som. Mellom de som står igjen og klør seg i hodet, og de som er med videre. De som for lengst har innsett at i en raskt omveltende medieverden handler det om å fornye seg eller dø. De som har forstått at blogg er en stor affære, både som markedskanal og kommunikasjonskanal.
Et merkverdig sted de trodde bare var for småjenter som snakket om sminke, som nå har blitt et sted der samfunnsdebatten finner sted og penger tjenes, også blant folk uten flotte titler. Et sted der de samme små jentene tar seg friheten til å mene hva de vil om hva de vil. For akkurat som dem, er deres lesere bare unge, dumme og lett påvirkelige. Og slik kan vi ikke ha det, for med mange lesere følger stort ansvar og da kan man ikke bare si hva man vil.
Men så er det jo faktisk akkurat slik en blogg fungerer. Der kan man si akkurat hva man vil og være akkurat den man er. Man kan skrive om sin nye tatovering, silikonpupper, fiskepudding, artige katter eller hunder i herreklær. Og det hadde jo selvfølgelig ikke vært et problem om man bare hadde 1 leser, noe helt annet er det når man har 70 000 om dagen. Og ikke minst, tjener penger på det.
For ok, la oss ta den greia der en gang for alle: Selvfølgelig handler dette nok en gang om denne bitterheten rundt bloggere og penger. Og for å gå rett på eksempelet som nå begynner å bli et slitt refreng: JA, Norsk Folkehjelp betalte Sophie Elise for å skrive om førstehjelp og “lure” leserne sine. Men vet du hva de også gjorde? De forsto nøyaktig hvordan man best skal bruke blogg som både markeds- og informasjonskanal og de fikk ut budskapet sitt til langt flere enn de antakeligvis noensinne ville gjort med samme budsjett i en trykt annonse eller noen annen markedskanal.
De vant stort, og sjelden har et godt budskap kommet lenger, takket være Sophie Elise og aktører som Norsk Folkehjelp som faktisk forstår seg på de nye markedskanalene og sosiale medier. Jeg vet at mange synes det virket feil av dem å bruke penger på en slik kampanje, men mengden PR de fikk igjen for den investeringen mangedobler antakeligvis publisiteten de ville fått ved en vanlig, kjedelig TV-annonse. Dessuten kostet det en brøkdel. De skapte en riksdekkende snakkis for hva da? 30 000 kroner? Det er jo ingenting! Du burde heller takke Sophie Elise for at hun tok på seg det oppdraget og brukte sin stemme til å muligens redde liv.
Og bare så du vet det: Det at du nevner kampanjen nok en gang og gir saken enda mer PR, gjør i en slags herlig ironisk Catch-22, at dine ondartede påstander blir bare nok et bevis på det motsatte. Og nå fikk du meg til å nevne kampanjen også. Enda mer PR for pengene. Ain´t that a bitch.
Og, sist men ikke minst så handler det om dette:
For jeg kan kalle deg ved navn, jeg kan kalle deg ved tittel, jeg kan kalle deg hva jeg vil, men jeg kaller deg like gjerne for hva du er. Ditt egentlige navn, ditt sanne navn – navnet du aldri vil anerkjenne. Men jeg vet hvem du er, du bedritne beist, for ditt navn er misunnelse.
Så for å avslutte, og for å sitere kveldens hovedperson, Sophie Elise:
Fuck dere.
Takk for meg.
P.S. Jeg viser ikke til en eneste forskningsrapport, statistikk eller studie for å bygge oppunder mine påstander, av den enkle grunn at dette er min blogg, mine ord og mine regler. Ordet er fritt og ordet er mitt.
P.P.S. Og forresten: Jeg har lest Prosessen av Kafka. Den var ræva.
Jeg snakker ofte varmt om barn og foreldrelivet, men i dag skal jeg gi dere 30 gode grunner til hvorfor man kanskje skal tenke seg om to ganger før man setter på Marvin Gaye en fredags kveld…
Her er et par klassiske eksempler på feiende flotte innsalgsargumenter man blir servert før man får barn:
– “Du vet ikke hva kjærlighet er før du får egne barn!”
Vel, på dette ene bildet tatt av meg selv i dag kan jeg fort by på over 30 grunner til at det ikke alltid er like feiende flott å ha barn likevel.
Og stikkordet her er selvfølgelig: Barnehagesykdommer…
30 røde prikker!! Og de stikker! Oooog de klør.
Okei, jeg innser at det bildet ikke yter pesten rettferd. Vi prøver ett til.
Hold deg fast.
Sorry damer, denne kjekkasen er ikke på Tinder dessverre…
Så ja, jeg har fått byllepest. Takk skarru ha. Og disse 30 prikkene er selvfølgelig ingenting sammenlignet med de på hendene, føttene og.. hold deg fast.. Inni munn!!! Så de siste par dagene har jeg levd på yoghurt, loff og iskald suppe. Deilig det da.
Og da har jeg ikke engang begynt å prate om de mørkeblå, nærmest svarte, posene under øynene, som jo oppstår når en hel familie ligger og klør hele natta lang. Jeg ser jo seriøst ut som jeg er halvdæv!
Vel vel, aldri så galt at det ikke er godt for noe. For det beste med å være syk er at man har en legitimt god grunn til å takke nei til å bli med å danse for nittende gang på rad til Marcus & Martinius… 😉
Hipp hurra og hei på deg! Nå er det jaggu lenge siden jeg har hatt en konkurranse her på bloggen, så derfor er det på høy tid å få på noe skikkelig bra!
Og spør du meg, så er denne premien en skikkelig søt karamell! For jeg vet ikke med deg, men jeg har i hvert fall erfart at en god stelleveske er alfa omega når man skal ut og farte med barn. Utfordringen er derimot å finne en skikkelig bra en, for det finnes mye rart på markedet. Jeg tror vi er på vår fjerde eller femte stelleveske nå og endelig har vi funnet en skikkelig vinner. Og den ønsker jeg også at skal bli din!
MEN siden det snart er jul og alt, så kan vi jo ikke bare lodde ut stelleveska heller. For en tom veske er som en lompe uten pølse, en bil uten seter, en fredag uten taco. Om det skal være noe poeng å vinne en knallfin stelleveske, så må den jo selvfølgelig være stappet full av alt snasket man trenger den til – nemlig stellesaker!
Og det, kjære leser, det skal du få.
Så. Mye. Stæsj!
Libero har nemlig tatt sin beste stelleveske og fullstappet den med sine beste stelleprodukter. Jeg har selv vært med å velge ut alt som skal oppi stelleveska, så jeg vet at det er bra. Her kan du fråtse i alt du trenger for et bleieskift i verdensklasse! Og du, bare sånn, pssst, hint hint, kremt kremt, den trenger jo ikke være til deg heller vettu… Det er snart jul.. Tenk så rått å kunne overraskende vordende foreldre denne veska! Da snakker vi bonuspoeng til langt inn i 2020.
Så hva ligger i potten, egentlig?
En knallfin stelleveske laget i slitesterkt materiale, med skulerstropp og ørten små rom til alt du trenger å ha med deg på tur. Veska inneholder også både stellebordmatte og små poser til mat, klær etc. Veska er stappet full med alt fra babyshampo og boblebad til våtservietter, krem og babyolje med mer.
I tillegg følger det selvfølgelig med det aller viktigste man må ha i en stelleveske: Bleier! Og ingen hvilken som helst bleie heller, men den suuupermyke nyheten Libero Touch!
I choose you!
Og nå sier du kanskje: “Okei Peter, you had me at hello, men hva skal til for å vinne denne herligheten?” Lett. Kjør konkurranse!
VINN STELLEVESKE!
Alt du trenger for å være med i trekningen av denne fantastiske stelleveska er å svare på følgende:
– Hvilken størrelse ønsker du på bleiene?
2-5 kg
3-6 kg
4-8 kg
7-11 kg *
10-14 kg
13-20 kg
(* str. 1-4 er vanlige bleier, 4-6 er buksebleier. Så hvis str. 4, si gjerne fra hvilken type du ønsker)
Legg igjen ditt svar og e-postadresse, så er du med i trekningen!
Vinner annonseres på bloggen søndag 20. desember.
Noen har visst arvet fatterns rote-gener 😉
Visste du forresten at Libero har en knallbra GRATIS fordelsklubb som heter Liberoklubben?
Her får du en kjempefin startboks til den nyfødte når du melder deg inn og kan sanke bonuspoeng ved kjøp av alle Liberoprodukter, som du igjen bruker i poengshoppen. Kjempesmart! –> Les mer om Liberoklubben.
For de siste par ukene har det vært veldig populært å leke butikk her i heimen. Plutten har laget seg sin egen lille disk, der han har både varer og kasseapparat. Og det behandler han med største respekt! Han opererer med strenge priser, åpningstider og full formalitet. Dessuten låser han kasseapparatet etter endt skift.
Og siden han tar det sånn på alvor, svinger vi oss naturligvis med i valsen og betaler pent for varene våre ved hver eneste handel. Kort eller kontant, alt ettersom. Han har jo vært med på en del handleturer i sitt liv og fått med seg dette med pin-kode, så vi blir pent nødt til å oppgi koden vår til ham når vi handler i butikken hans også. Ingen kode, ingen varer. Grei skuring, det. Jeg har for enkelthets skyld gått for å holde på min ekte kode, slik at ikke hjernen min plutselig en dag går i surr.
Men siden han sitter bak kassa og jeg på andre siden må jeg ofte si koden høyt, så slår han den inn manuelt selv. La oss si den er 1-2-3-4. Jeg sier koden, han gjentar, gir meg kortet, gir meg varene, låser kassa og går for dagen.
På grunn av all butikk-lekingen her hjemme elsker han også å få være med å betale når vi er i butikken. Enten ved å få taste inn ett av tallene eller trykke OK på slutten. Artig greie det, bare atte… det jo selvfølgelig har ført til at han over natta har lært kanskje litt mer enn han burde.
Og det innså jeg ikke før vi var på butikken i går, for da skjedde det som selvfølgelig absolutt ikke skulle skje.
Vi har funnet våre varer, støtt litt i kø og er klare for å betale. På bakken står plutten og drar meg i buksebeinet.
– Har du lyst til å betale? spør jeg.
– Ja! sier han entusiastisk og lyser opp.
Så løfter jeg ham opp og gir ham kortet, og akkurat i det han setter det i maskinen, roper han ut så høyt at alle i butikken kan høre det:
– OKEI, JEG VIL TRYKKE KODEN! 1-2-3-4.
/ Ja, hallo, DNB? Skulle gjerne endret PIN-kode jeg…
I natt hadde jeg en av mine verste netter på 34 år og i dag føler jeg meg egentlig bare som en brukt kondom. Så i dag orker jeg rett og slett ikke å skrive side opp og side ned, for i dag er det skikkelig stakkars Peter.
Så ille er det faktisk at frua måtte droppe å legge ut et bilde av meg på snap, fordi jeg ser så forferdelig sausa ut at hun rett og slett ikke hadde hjerte til det. Og det sier litt, for en dame som livnærer seg på å drite ut meg 😉
Så planen for dagen er følgende:
1. Vannkoker.
2. Tepose.
3. Drikk.
4. Gjenta.
Så etterlater jeg dere med en serie bilder jeg tok her for en ukes tid siden, og en nydelig julesang jeg ble tipset om i kommentarfeltet tidligere denne uken.
Okei, vannkoker – take it away!
Og her er julesangen. Det er en slags merkelig a capella-kreasjon, men den er helt nydelig og absolutt en av årets nye julefavoritter <3
