Nå har det endelig skjedd!! Lillesnuppa har knekt koden og kan stabbe rundt på egen totter, men det ville nok aldri skjedd uten hjelp fra én spesiell fyr…
For i ukevis har vi prøvd. Holdt lillesnupp i hendene og trasket rundt med henne. Mast oss gule og blå på å få henne til å slippe sofakanten og ta bare et par skritt mot oss uten støtte. Vi har prøvd, og besteforeldre har prøvd. I starten så det bra ut og jeg trodde vi skulle få henne oppe og gå på null komma svisj, men så har det liksom stoppet litt opp.
Og vi har ikke forstått hva som var greia. Hvorfor kan hun ikke bare ta det siste steget? Og i går kom endelig svaret: Hun ventet bare på den rette læreren.
For da vi var ute i stua etter middag i går skjedde det noe rart, fint og veldig stort.
Pluttemann løp rundt i endelig-ferdig-med-middagsrus mens lillesnuppa krabbet entusiastisk etter. Alt ved det normale.
Men så reiste hun seg opp ved sofabordet og ble stående og se på ham en stund. Hun så på hva storebror gjorde, studerte ham og prøvde å knekke koden, men det er jo ikke så lett når han løper rundt som en sirkusape på sukkerspinn.
Men så var det brått som om han forsto at hun fulgte med, for med ett sluttet han å løpe og gikk heller over til en rolig gange. Ett skritt av gangen, som om han balanserte på en usynlig planke. Han satt den ene foten forsiktig foran den andre, mens han i rolig tempo bevegde seg gjennom stua. Det var som om han var lei av våre fåfengte forsøk og heller tok saken i egne hender. Han gikk fra den ene enden av stua til den andre, og tilbake igjen. Tålmodig og rolig.
Og det var alt som skulle til, for plutselig, helt uten forvarsel, slapp lillesnuppa taket på stuebordet og begynte å stabbe etter!!
I rooolig tempo gikk det, men skritt for skritt kom hun lenger og lenger unna bordet. Jeg holdt på å sette kaffen i halsen, da jeg innså hva som var i ferd med å skje. Det beste vi hadde klart så langt var 4-5 skritt før hun deiset ned i ventende armer, men nå gikk hun! Hele veien! Ingen anelse om antall skritt, men la oss si 40. Helt plutselig!
Vi trodde først det var et lite mirakel som aldri ville gjenta seg, men neida. Etter en liten pause og en påtår, var det på´n igjen. Og allerede på sin andre tur lot hun eventyrlysten ta overhånd og spaserte rett ut i gangen. Trygge omgivelser og mer opplæring? Neppe, her skal det utforskes!
Kanskje vanskelig for noen som ikke har hatt egne småttiser å forstå hvor stort det er med slike små øyeblikk, men man blir bare så utrolig stolt. Både av den lille eleven og den store læremesteren. Det er menneskets utvikling i praksis, rett foran øynene på deg og det er så utrolig rørende å se 🙂
/ Monkey see, monkey do 😀
* Følg Sirkusapehjerte på Facebook *