Hipp hurra for fattern!

Denne går ut til alle som fortjener en klapp på skulderen i dag.

 

 

Jeg har alltid synes at farsdag er en flau avart av morsdagen. Det er ikke en festdag, mer som dagen derpå. Klein, klam og litt utilpass. Skvist inn mellom Halloween og jul står den blek og gjemmer seg i skyggene. Hadde det ikke vært for massiv markedsføringsinnsats fra kleskjeder og bakerier som ønsker å få solgt et par ekstra paller med dressokker, slips, kaffekrus og flaxlodd, ville farsdag aldri sett dagens lys.

Og det har jeg alltid tenkt at er helt greit. Men det er jo utrolig trist! For vet du hva? Vi fedre trenger faktisk vår egen dag. Rett og slett i lys av at vi er menn og menn har ikke så lett for å uttrykke det der med følelser og sånn. Det sitter langt inne og om vi kan unngå å prate om det, så gjør vi gjerne det.

Men tro ikke at en mann ikke har følelser, spesielt ikke en far! For det har vi, vi snakker bare ikke så høyt om det. Husk det: Stillest vann har dypest grunn.

Selvfølgelig er det litt kleint, isolert sett, å få sin årlige innsats hedret med en halvhjertet 5-pakk med dressokker, men det er noe. Det er en innsats, en oppmerksomhet, en takk. Og det fortjener vi, for vet du hva? Å være en god far er faktisk et valg.

Det er kanskje en kontroversiell tanke, men jeg mener at kvinner har et mye sterkere bånd til barna enn far. Det formes et bånd under svangerskapet som stikker så dypt at det vanskelig kan fattes. Den prosessen går ikke vi fedre gjennom, men vi følger med fra sidelinjen.

Ikke spesielt mye bedre blir det vel egentlig det første året av barnets levetid heller. Vi står i puppens skyggedal og bidrar der vi kan. Stiller opp og gjør vårt beste, men likevel ikke fullt og helt mamma. Men vi er der.

Men så, sakte men sikkert, og hvis vi tar valget, blir vi en større og viktigere del av barnas liv for hver eneste dag som går. Med tiden like viktig som mamma.

 

 

Og jeg mener at å være en tilstedeværende far i større grad er et valg for far enn mor. Det er lettere å stikke av for far enn mor. Det høres kanskje kynisk ut, men alenemor-statistikken tilsier vel at det kan være noe der. Vi er rett og slett ikke like viktige som mor i starten.

Men noe er i ferd med å skje! Far er i ferd med å innhente mor hva gjelder viktighet og tilstedeværelse i barnas liv.

Vi er mer enn bare en fraværende inntektskilde, vi er her. En å prate til, en å lene seg på. Vi er på vei opp, frem og ut av skyggene, for å være mer enn bare “beste mannlige bi-rolle” i barnas liv.

Ironisk nok har vi vel kvinnene å takke for dette, for med kvinnekampens fremferd har det også skjedd noe med far. Det har knyttet oss fedre nærmere hjemmet og banet vei for å forme dagens fedre til å bli enda mer tilstedeværende i barnas liv. Og ingenting er viktigere enn det.

Enten man er mye rundt huset eller jobber langt hjemmefra – det viktigste er at man gjør hva man gjør for seg og sine. Og at uansett hvor man er, banker pappahjertet hardt og intenst for de der hjemme.

Man hører ofte at man som mann skal være en ekte mann. En skikkelig mann. En grepa kar. En tøffing. Jeg sier: fuck det. Å være en mann er lett. Enhver gjøk i flanellskjorte kan være “en mann”. Å være en god far derimot – det krever sin mann.

 

 

/ Gratulerer med dagen, fattern og takk for at du er en bra mann 🙂

–> DEL gjerne med fedre som fortjener en klapp på skulderen i dag.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hei hei hei!

Når barna er bittesmå ønsker man bare at de skal lære seg noen ord, men så snart man kommer dit er det lett å savne tilbake…

 

“Hei!”

 

For det er utrolig koselig når den lille knerten sier sine første ord. Man er vant til utelukkende énveis-kommunikasjon, men så plutselig en dag kommer det et ord tilbake. Det er hjertevarmende og gøy.

Her i huset går det mest i “hei” og det var utrolig koselig første gang hun sa “hei” tilbake til oss. Det er også veldig gøy når vi er i butikken og hun sier hei til alle hun møter.

Men så glemmer man jo at en pratsom liten frøken gjerne har veldig mye på hjertet. Og når man bare har ett ord i vokabularet, ja da går jo det på repeat. Hele dagen. Og problemet med “hei” er at det er teknisk umulig å ikke svare “hei” tilbake når noen sier “hei” til deg.

Det er jo helt greit når man er ute blant folk, men er man hjemme en hel dag, hver dag, med ei pratsom litta tulle kan det som i utgangspunktet er veldig koselig, fort bli litt veldig enerverende…

 

– Hei.

– Hei.

– Hei?

– Hei snuppa! Så koselig at du prater med pappa! Hei hei.

– Hei?

– Hallo du, lille snupp! Har du blitt så flink til å –

– Hei!

– Hihi, hei hei.

– Hei.

– Ja hei ja, jeg tenkte bare jeg skulle prøve å få jobbet litt, fordi –

– Hei?

– Hei ja, jo som sagt så må jeg nesten bare –

– Hei!

– Ja… ehm altså…

– Hei.

– Ja hei ja, jo altså-

– Hei?

– Ja hei ja.

– Hei. Hei? Hei!

– MEN DET VAR DA SOM…!!

 

 

/ Hei.

* Følg Heihjerte på Facebook *

Uperfekt og lykkelig

Hvorfor er vi så besatt av jakten på det perfekte når det er så mye morsommere å være uperfekt?

Du ser dem overalt, hver eneste dag, spesielt i sosiale medier. De som bare er på kule fester, spennende reiser og lever det livet du drømmer om. Hver dag. Alltid. De perfekte – med hår som gaseller, kropp som modeller og linjer som makreller. Eller?

 

Se på meg da, ække jeg perfekt eller?

 

For finnes egentlig det perfekte og hvorfor er vi så besatt av å jakte på det? Og hva er det egentlig? Er det litt flere likes på et bilde, litt flere følgere på instagram, mer penger og dyrere vesker? Er det kjendisstatus? Når er man i så fall i mål og hvordan i all verden skal man komme seg dit?

I utgangspunktet er det jo ikke noe problem å forfølge forbedring, problemet er at mange føler seg dårlig fordi de sammenligner seg med andre og ikke føler seg gode nok sammenlignet med dem.

 Eller sammenlignet med den versjonen de har valgt å fremstille seg selv som da. For den personen man er på sosiale medier, er den personen man velger å fremstille seg som. Hvordan man ser ut fra diverse vinkler, med sine beste klær på, i sine mest interessante øyeblikk. Det gjenspeiler ikke nødvendigvis et komplett bilde av virkeligheten, og det tror jeg mange glemmer å tenke over.

Jeg vet selv at det kan virke som at mange bloggere, spesielt fjonge motebloggere og fashionistas, aldri har en dårlig dag og er på Maldivene annenhver uke. De våkner sprudlende opp hver eneste morgen med en økologisk smoothie i hånden, ferdig sminket og fulladet med energi. Så kysser de sin prikkfrie, moteriktige kjæreste farvel, før de legger i vei på nok en spennende dag full av eventyr og opplevelser du bare kan drømme om.

Men det er jo ikke sånn. For faen! Beklager fransken, men det må da være mulig å forstå at ingen er bare det du ser? Selv Kim Kardashian kan få skikkelig kebabmage og bli dårlig av sin egen stank. Selv Brad Pitt kan til tider ha buser i nesa, Scarlett Johansson kan ha hvitløksånde, Justin Bieber kan synge falskt, Jacob Oftebro får kviser og Kylie Jenner kan brått få underlivssopp. Jeg mener – goddamn – folk er folk!

Og hva er det som er så spennende med det perfekte uansett? Det er jo det uperfekte som er gøy!

Hvis du snakker med en person for første gang og hun forteller deg om seg selv, om sin fremgangsrike karriere, om sine kjendisvenner, om sitt glansfulle hår, om den gangen hun satt i fengsel, om drømmeferien til Dubai og skosamlingen sin, så er det jo tiden i kasjotten du vil høre mer om!

Og om man skal tenke seg hva et slags bilde av det perfekte må være, så må det jo være Hollywood-kjendisene. Men er det bare meg eller kommer det til et punkt der de alltid begynner å ligne på hverandre? Jo flere plastiske operasjoner og tilpasninger man gjør, dess mer ligner man bare på den rare “malen” av det perfekte.

Tenner sånn, lepper sånn, kjeve sånn, øyebryn sånn – og vipps ser man ut som en billig plastfigur laget på miljøskadelig materiale. Er det noe gøy da? Å ligne på den opererte versjonen av en annen person? Høres ganske forferdelig ut, spør du meg.

 

 

Jeg vet at denne jakten på det perfekte er mest utbredt blant ungdom, ungjenter i sær, men det ligger jo et element av det i oss alle. Hvorfor skulle man ellers kjøpt dyre merkeklær, lest moteblader, sminket seg, tatt selfier kun ovenfra og ned, legge på fine filtre på instagram, ta bilde av maten hver gang man er på fæncy restauranter og tagge kjæresten når man reiser på ferie?

Spesielt ille er det som sagt i sosiale medier. Vi snikskryter oss til perfeksjon og tilpasser hverdagen til å bli mer som et showroom av våre beste sider, fremfor å løfte frem helheten. Vi søker anerkjennelse, sminker og tilpasser sannheten til den fremstår som en representabel CV – en flott oversikt over våre beste kvaliteter ikke nødvendigvis et fullverdig bilde. Det er som å ha en 3-åring i hus med et konstant jag om “Se på meg” fra morgen til kveld.

Men hvorfor er vi så opptatt av hvordan vi fremstår i sosiale medier? Hvorfor bryr vi oss om hva folk vi kanskje aldri noensinne vil møte tror om oss? Og hvorfor er hva de tror om oss ofte mer definerende og normgivende for vår egen selvfølelse enn hva vi selv tror? Heter det ikke selvtillit? Hvorfor baserer vi den da i så stor grad på hva vi tror at andre tror om oss?

Selv har jeg heldigvis for lengst innsett at jeg ikke er perfekt og at jeg heller ikke ønsker å være det. Ikke på noen måte, for perfekt er kjedelig. Og slitsomt. Å hele tiden måtte jakte på noe man ikke kan fange, er å løpe i konstant motbakke. Hvorfor gidde?

Om noe burde man heller etterstrebe å være seg selv i så stor grad som mulig, fremfor å prøve å passe inn i en uvirkelig perfeksjonsmal. Slår man seg derimot til ro med å være uperfekt, kan man være seg selv 100 %, og ingen kan ta deg på å være deg selv 😉

Perfekt kommer man aldri til å bli uansett, så da kan man like gjerne være uperfekt og lykkelig 🙂

Se vedlagte bilde av uperfekte meg for inspirasjon.

 

 

/ Hilsen uperfekt og lykkelig 🙂

* Følg Uperfekthjerte på Facebook *

Hør andre episode av Gjesterommet her!

Hipp hurra, da er endelig andre episode av podcasten Gjesterommet på luften!

I denne episoden fyrer vi av et par spørsmål fra leserne, snakker om ryddeprosjektet som gikk rett i vasken og Christina avslører en av Peters best bevarte hemmeligheter. Selvfølgelig.

Denne gangen har jeg til og med lært meg hvordan man slenger den rett inn på bloggen, så da er det bare å trykke på knappen under og lytte i vei 🙂

Og hvis du liker hva du hører, husk å følge Gjesterommet på Facebook 🙂

 

 

/ Gooood helg! (snart) 😉

* Følg Gjesterommet på Facebook *

Ukas krangel – Ryddefadese

Dette skulle jo være den store ryddeuken. Jeg skulle vie hver ledige time til prosjektet, jeg skulle blogge om det og ting skulle bli så flott og fint og ryddig. I klassisk stil ga jeg full gass uten å se meg tilbake.

Det var inntil frua hugg inn bremsen…

 

 

For det startet bra (les: Ryddemandag – Ting tar tid!).

Jeg suste gjennom det første store skapet i stua og fylte raskt opp en søppelsekk. Med en klar målsetning om å kaste så mye som mulig, helst halvparten av alt vi eier, hadde jeg fått en flying start. Jeg så med stor iver frem til de neste par dagene og alt jeg skulle få kastet.

Men så kom kvelden og jeg skrudde av lyset og gikk og la meg. Og det hadde jo vært grei skuring det, hadde det ikke vært for at jeg glemte å gjøre én vesentlig ting: Gå ut med søppelsekken! For planen var å lempe alt jeg kastet ut i garasjen hver kveld, slik at jeg startet med blanke ark dagen etter. Men så glemte jeg jo det…

Morgenen kom. Først var det frokost, så var det en tur i barnehagen med 3-åringen. Så måtte jeg finne ut hva jeg skulle gjøre med modellskipet jeg hadde kommet over dagen i forveien (les: Ryddetirsdag – Umiddelbart kjempeproblem!). Deretter skulle jeg hive meg på kastetoget igjen.

Men mens jeg satt der og knotet med skipet mitt og vurderte frem og tilbake hva jeg skulle gjøre, hørte jeg plutselig en vemmelig lyd fra stua. En lyd så skarp, sur og intens at den kan smelte jern og slå sprekker i vinduene. Det var nærmest som et primalskrik. Som om en vill ape hadde tråkket i en revesaks. Og lyden var denne:

– “PEEEEEETEEEEER!!!!”

Jeg skjønte det med én gang, hørte det på knitringen fra posen: Noe hadde gått galt. Forferdelig galt. På vei ut i stua måtte jeg presse meg gjennom en tett jungel av ord som kastet seg over meg og nærmest dytttet meg tilbake:

– “Hvaiallverdenerdetdutenkerpå?!?!!?Dukanikkebarekastedennesombetyrsåmyeformeg!!!Herreguddamanndukanjoikkebaregjøresånt!!Nåkjennerjegatjegblirskikkeligleimeg!!”

Da jeg endelig klarte å jobbe meg vei gjennom ordstormen, så jeg det. Søppelsekken var halvtom. På gulvet sto mesteparten av posens tidligere innhold. Ved siden av sto frua med blodskutte øyne og et hakeslipp så massivt at vi helt sikkert vil trenge en lege til å se på det.

 

Nevnte pose sees her i bakgrunnen, tidlig på dag 1.

 

Lang historie kort: I min kaste-iver hadde jeg kastet alt jeg anså som ubrukelig rot, ting som bare ligger i skapet og tar opp plass. Ting vi aldri bruker. Ting som ikke betyr det spøtt for meg. Ting helt uten verdi, ting ansett som søppel. Ting som.. vel, tilsynelatende betyr en hel del for frua!

Og sånn ble det at vi allerede tidlig på dag 2 plutselig befant oss i en skikkelig skvis. På den ene siden sto jeg og tråkket på gassen, på den andre siden sto frua med begge beina plantet på bremsen. Og hun gråt. Med hendene fulle av nips – ting som viste seg å være viktige minner med høy affeksjonsverdi.

Så, et lite tips til alle som tenker å starte på et eget ryddeprosjekt i heimen: Husk at et parforhold består av to parter, og at den andre parten kanskje har meninger den også. Sterke meninger. Og klør. Og utestemme. Også så veldig utestemme.

 

/ Ryddeprosjekt innstilt på ubestemt tid…

P.S. Mer om ryddekrangelen kan du høre på andre episode av podcasten Gjesterommet, som slippes i kveld 😉

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

Også så veldig tidlig da!

– “Peter – han roper på deg!”

Jeg kvekker til og spretter ut av senga lenge før jeg egentlig har våknet. Det skjer vel ikke før jeg minuttet senere sitter på baderomgulvet og venter på en liten pjokk som sitter på do. Hvor mye er klokken? Ingen anelse. Men det er alt, altfor tidlig.

Men på tiden det tar ham å vaske hender og fortelle meg om natten, rekker jeg å våkne såpass at jeg glemmer tiden. Jeg glemmer muligheten for å kanskje få lagt ham igjen, jeg aksepterer bare min skjebne og gnikker natten ut av øynene. Som småbarnsforeldre blir man vant til å gå trøtt hele tiden uansett, så et par timer fra eller til spiller liksom ingen rolle.

Vi tusler ned trappen og alt hell og lykke: El Plutt er i kjempeform! Han stråler som en sol og har ikke et hint av trass i kroppen. Og på sånne morgener er det egentlig bare å kjøre på i medvind og sørge for å holde flyten. Lage eplejuice? Yes! Lage sjokolademelk også? Hmmm, okei da.

Men først: tenne i peisen. Ikke fordi det er så kaldt egentlig, mest for kos. Vi stabler kubber, slenger inn litt gammel lokalavis og tenner på. Sammen. Så sitter vi og varmer oss på flammene, mens vi prater litt om ild og røyk og fyrstikker og sånn.

Så går vi ut på kjøkkenet. Han blander sjokopulver og melk, mens fattern kutter frukt og grønt. Epler, appelsiner, et par gulrøtter, en mango og en liten snutt ingefær. Oppi juiceren med seg! Og til det får jeg god hjelp fra min hemmelige hjelper.

 

Sorry epler – deres dager er talte.

 

Så lager vi frokosttallerken med masse godt. Paprikastenger, gulrøtter, agurk, toast med masse ost, bananskiver med peanøttsmør, mandler og avocado med sitronpepper. Selvfølgelig. Det er jo kanskje det beste.

 

Bare ekte toastproffer vil forstå hva som foregår her 😉

 

Mellom slagene fyrer fattern opp kaffetrakteren. Doseringen sier 60 gram kaffe pr liter vann. Jeg går for 70. Trenger det lille ekstra i dag, øynene er fortsatt litt på halv tolv.

 

Come to papa!

 

Så rusler vi ut i stua, skrur på tv-en, synker ned i sofaen og mumser vår frokost og slurper våre brygg, mens peisen knitrer og toasten kiler i ganen. Og jeg innser at på morgener som dette har man to muligheter:

Enten kan man gå og sture og klage over hvor tidlig man måtte stå opp, hvor trøtt man er og hvor tøft livet plutselig ble. Eller man kan prise seg lykkelig over at man tross alt har glade små barn som fyller livet med lykke, og tenke at grytidlige morgener gir bedre tid til hygge, kos og knusekos. Jeg kunne sovet nå, istedenfor sitter jeg her med litt trøtte glugger og koser meg glugg med en av mine favorittpersoner i hele verden. Den tapte søvnen kan jeg hente inn i kveld.

Så bare et lite tips til andre småbarnsforeldre der ute som plutselig befinner seg på kjøkkenet et par timer før vekkerklokka: Hvis du først er våken, kan du like gjerne gjøre det beste ut av det. Ikke tenk på det som tapt søvn, men bonustid med verdens beste bustehode 🙂

 

Frokost for to <3

 

/ Og kaffe, selvfølgelig 😉

* Følg Morgenhjerte på Facebook *

Her og nå finnes bare lykke

Jeg har vel gått og gruet meg litt. Håper på en rolig kveld, men man vet jo aldri. Noen kvelder rett til sengs uten et knyst, mens andre kvelder… la oss ikke prate om andre kvelder.

Vi tasser inn på soverommet og jeg lukker døren bak meg. Fisker mobilen ut av lomma og skrur på en sang. Øreproppene er allerede på plass. Antony & The Johnsons. Perfekt. Jeg lar meg forføre av den vakre musikken mens jeg tusler et par runder rundt i rommet med deg på armen. Hver gang jeg passerer vinduet ser jeg ut på stjernene, sammen med musikken skaper de en romantisk harmoni. Jeg titter ned på deg og du ligger bare helt rolig og ser rundt deg. Tar inn roen. Nyter den. Sammen med meg.

Jeg vet det er skummelt å gjøre plutselige endringer nå, men jeg klarer ikke dy meg. Jeg lener meg ned til deg og susser deg på panna. Du lukker øynene halvt igjen og smiler stort bak trøtte glugger. Så blir du liggende som fryst i tiden med et halvt smil om munnen, før øynene tar en siste titt rundt i rommet, blunker noen ganger og sklir igjen. Så kommer den tunge, rolige pusten. Jeg legger deg ned, du skvetter ikke til, bare sklir av gårde til drømmeland.

Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg synes livet som tobarnsfar noen ganger kan være utrolig slitsomt. Lange dager og korte netter. Altfor mye desibel og altfor lite kaffe. Opp og ned, høyt og lavt, rop og skrik. Men alt det overskygges fullstendig av ting som dette, for i stunder som denne er alt sånt glemt. Her og nå finnes bare lykke.

 

 

/ God natt, lille snupp <3

* Følg Snuppehjerte på Facebook *

Ryddetirsdag: Umiddelbart kjempeproblem!

Nei nei nei, også denne dagen som skulle bli så produktiv, glatt og enkel! Grei skuring, ingen vurdering, bare raske, nådeløse valg.

Vel, det var inntil jeg åpent første skapdør og det første som veltet mot meg var dette…

 

Hiv O´Hoi!

 

For jeg mener… Hva skal jeg gjøre med denne? Jeg kjøpte dette skipet med stor optimisme og glød for noen år siden, og jeg har lenge sett frem til å kose meg med musikk på øret, te i kopp, ro i sjelen, og montere modellskipet bit for bit. Bygge, male, slurpe, kose.

Problemet er bare… Det kommer ALDRI til å skje. Se bare hvor mange deler det er da!

 

Uææh, instruksjonsmanualen fra hel..geland.

Så. Mange. Biter!!

 

Men jeg kan jo ikke bare kvitte meg med det? Sånn helt uten videre? Jeg kan jo ikke bare gi opp? Jeg må gå mange runder med kaffe for å ta en beslutning. Pakker det opp og ned, går frem og tilbake, bruker en liten evighet. Det virker så utrolig trivelig å nerde ut med et slikt prosjekt, men jeg vet jo med meg selv at det aldri kommer til å skje. Jeg innser det nå. Jeg er ikke en sånn fyr.

Jeg kommer aldri i verden til å samle verken tid, ro eller tålmodighet til å bygge hele det massive byggesettet. Ikke bare skal det bygges, men det skal også males! Og det skal veves tråder som skal forestille skipets tauverk. Og alt dette skal gjøres etter spesifikke instruksjoner og en plan som inneholder hundrevis av biter, kanskje tusenvis.

Like greit å bare innse det før man starter, mens ryddeånden brenner varmt og glødende:

Jeg er ikke en sånn fyr.

Så sorry HMS Victory – etter flere års venting på øverste hylle, er tiden kommet for at vi går hver vår vei i livet.

Opp i “selg / gi bort”-kassen med deg.

Kast loss, kjære venn.

 

Sukk. Det ble aldri oss to… Kasta er kasta :-/

 

/ Tøffe tak i kastebransjen – en lang dag venter.

*Følg Horatio Nelson-hjerte på Facebook *

Ryddemandag – Ting Tar Tid!

Dag 1 av ryddeuka i boks og så langt har jeg innsett følgende: Ting Tar Tid!

Så veldig mye mer tid enn forutsett. Det blir jo selvfølgelig ikke noe særlig bedre av at frua går hen og blir syk dagen før man setter i gang. Like fullt, noe ble gjort.

Tenkte jeg skulle sette av en hel dag per rom, som selvfølgelig ville gi meg meeeer enn god nok tid. Yeah right! Så langt har jeg rukket å ta ETT skap!

Og selv det ville nok ikke latt seg gjøre, hadde det ikke vært for 5 særs gode ryddetips fra medblogger og hockeytøffing Geriatriks i forrige innlegg.

Og her kommer de:

1) Bruk svarte søplesekker så ingen ser hva du har hivi oppi.. ellers plukkes skiten inn igjen.

2) Fjern batterier på barneleker så det ikke spilles en lyd fra søplesekken…da havner den inn igjen…

3) Ikke spør Kona “trenger vi denne?”…da gjør “vi” alltid det…

4) Ser det ut som det har liggi en stund, følg 1, 2, 3 og list sekken ut i garasjen/container

5) Stå ved kastevalget i all ettertid.. “Nei, den har jeg ikke sett” er helt innafor…

Jeg fulgte også et annet tips fra kommentarfeltet, et tips skjenket av Systembloggen: Bruk to kloke spørsmål til å avgjøre – 1: Elsker jeg det? (sannsynligvis ikke). 2: Hva er det verste som kan skje dersom jeg kvitter meg med det?.

 

Det gjør noe med hodet å ta en bevisst vurdering av hver gjenstand, og takket være disse rådene gikk jeg fra et håpløst system der jeg la ut alt jeg var usikker på for fruas vurdering, til å kaste ukritisk i svarte søplesekker etter en rask vurdering. Egne bokser ble etablert for glass/metall, gi bort / selg, papp/papir og plast.

Og glad var jeg for rådene, for da frua etter en stund kom for å inspisere dagens fangst, sto jeg bastant på reglene til Geriatriks.

Jeg åpnet skapdørene stolt og viste frem hvor ryddig det var blitt. Frua vurderte det nøye. Først et smil, men så en ettertenksom mine. Og så kom kritikken, men jeg var klar.

– “De hvite tre-bokstavene da?”

– “Kasta.”

– “Hæ? Men -“

– “Sorry baby, no can do. Kasta er kasta, det sier Geriatriks.”

– “Ja men- “

– “Æpp æpp æpp, du kan få vurdere sakene i pappboksen for glass og metall, men resten… kasta er kasta.”

 

Selv den friheten skulle jeg selvfølgelig aldri gitt henne, for da gikk det brått med en times tid til seige diskusjoner om lysestaker med affeksjonsverdi som kanskje, muligens, teoretisk sett kunne komme til nytte en eller annen gang før eller siden.

Heldigvis ble vi avbrutt av barn som måtte legges, og nå står alt fortsatt ute i stua.

Bare atte…

Hun sover.

Jeg er våken.

Så i morgen er de kassene borte vekk. Gjemt blant ved og planker i garasjen.

Og dett var dett for dag 1. Ett skap! Ikke stort, men en start. Og det verste er jo tross alt å komme i gang! Fytti fløyta det tok meg lang tid å kaste den første lille pyntegjenstanden, men nå har jeg blod på tann og i morgen skal kaffemaskinen fyres opp før hanen galer for en lang dag med kast-o-rama!

Men det blir tøffe tak, for steike heller – affeksjonsverdi er en skikkelig bikkje! Men man kan jo ikke ta var på alt som betyr noe heller. Slik som denne gresstrømpesaken…

 

You lookin´ at me?

 

Bah, når jeg ser ham sitte der og blunke til meg med sitt ene friske øye, så angrer jeg selvfølgelig bittert. Men, jeg får holde meg til loven: Kasta er kasta. Og det går uansett mot jul og da kommer nok plutten rekende med ørten tonn nye skatter fra barnehagen likevel 😉

Men nå får jeg runde av – jeg har ting som må kastes før frua lukter lunta, og kommer løpende ned trappen. Så her kommer en liten bildespesial av hva vi har vært gjennom i dag.

 

Trenger mamma 748 små vaser? Niet. Fersken, go wild!

 

Øøøøh… Var ikke dette en bursdagsgave til en eks av meg, da? Huppsann.

 

Bestevænna <3

 

Se der ja, hjelper å tynne ut i rekkene!

 


En knekt tommestokk? Send den til de evige jaktmarker!

 


Daaaa, bebisbilder av plutten <3 De kaster vi. Neida 😉

 

/ Mål for morgendagen – Bli ferdig med stua.

* Følg Affeksjonsverdihjerte på Facebook *

Nå skal det f… meg ryddes!

Okei, that´s it! Nå er jeg lei, så inn i hampesvarten lei. Her må noe gjøres. Asap!

 

 

For som travle småbarnsforeldre med to aktive blogger og to aktive barn og alt som hører til, har det ballet på seg og hopet seg opp noe så inn i hampesvarten – og nå har det endelig toppet seg. For når selv et notorisk rotehue som meg kjenner det på kroppen, ja da er tiden virkelig moden.

Du vet det er på tide å ta drastiske steg når du sitter og irriterer deg over småfuglene som flyr utenfor vinduet. Til vanlig pleier jeg å tenke at de ser så lystige og lekne ut der de danser i solen, men nå irriterer jeg meg bare over at de ikke kan sitte stille i ETT J…. SEKUND, fremfor å fly frem og tilbake og være særs irriterende. Og det er ikke bra.

Det er jo ikke de stakkars fuglene sin skyld.

Det er ting som at for å få en liten krok av huset til å se slik ut:

 

Må et annet rom se slik ut:

 

 

Så nå skal jeg gå gjennom absolutt alt vi eier og har, åpne hver eneste skuff, ta ut hver eneste kopp, vurdere hvert eneste plagg, og kaste så mye jeg klarer. Absolutt alt skal stille til jobbintervju: T-skjorter, krakker, tannbørster, krydder – alt!

Så skal det grupperes inn i tre enkle kategorier: Behold – kast – gi bort / selg. Og det har jeg tenkt til å bruke hele uka på.

For jeg innser at vi ikke kommer noen vei med å bare smårydde litt her og der. Vi må ta de tunge løftene også. Slik som sofaen oppe. Den må ut. Nå. Og kurvstolene – hvor mange trenger vi og hvor mange har vi egentlig?

 

 

Så denne uka går det mot et skikkelig ryddetema her på bloggen! Ryddetips, bak-fasaden-bilder og selvfølgelig skatter og grusomheter fra fortiden. Kanskje dukker det opp noe rask fra tidligere ekser? Skadedyr? Nazigull? Hvem vet – time will show!

Ju jävlar, frem med hanskene her skarre ryddes!

 

/ Kast kast kast!

* Følg Ryddehjerte på Facebook *