Er det greit å irettesette andres barn?

I dag leste jeg en interessant artikkel som satt i gang en lang og tidvis motstridende tankeprosess, for er det egentlig greit å irettesette andres barn?

Les hele saken: “Derfor bør du irettesette andres barn” (tv2.no)

 

 

Det var vel nesten like mengder spennende som skremmende å lese at en norsk ekspert på området stemte i at det er innafor å kjefte på andres barn. Bra fordi jeg synes det burde være takhøyde for sånt, men også litt skummelt med tanke på at artikkelen åpnet døren vidåpen uten å legge inn et par instrukser før de dro.

For jeg er nok en dem som de siste årene har revet ut flere store klaser hår i ren frustrasjon over den norske snillismen. Jeg gråter jo tårer av frustrasjon hver gang jeg hører om hvordan vi voksne overformynder våre barns oppvekst og enes om det ene putesyende tiltaket etter det andre. Slik som å kutte ned trær i barnehager.

Misforstå meg rett, selvfølgelig er det bra at vi som foreldre passer på, men når man begynner å arrangere fakkeltog for å få tilbake favorittserien sin på barne-tv, synes jeg det er på høy tid å sjekke alderen sin i passet. Er man født når som helst før 1997 er man per definisjon voksen og bør oppføre seg deretter.

Derfor ble jeg først positivt overrasket over en artikkel som åpner for at man kan kjefte på andres barn, for sånt trodde jeg ikke var lov i Norge anno 2015. Jeg synes absolutt det burde være en felles aksept for at voksne kan ha denne muligheten uten å bli uglesett av den grunn, for noen ganger er det rett og slett nødvendig. Barn måler krefter og er i en konstant prosess med å finne sin plass, lære normer og regler og alt man trenger i sekken gjennom livets reise, så at det i blant går litt over stokk og stein er bare naturlig.

De krangler, de slåss, de gjør uakseptable ting. Ting vi som voksne skal slå hardt ned på. Dette er jo selvfølgelig primært foreldrenes ansvar eller respektiv stedfortreder (besteforeldre, barnehageansatte etc), men er ingen sånn til stede er det bare helt naturlig at en annen voksen tar ansvar. Vi er ikke alle like ei heller spiller vi helt etter de samme reglene, men en ganske stor porsjon felles normer og regler har vi likeså. At noen andre enn barnets foreldre til tider må fortelle barnet hvor skapet skal stå, ser jeg som helt naturlig. Alt annet ville blitt rart.

Det er mulig jeg er veldig preget av naturdokumentaren jeg følger med på for tiden, men jeg har jo med varierende hell tidligere også sammenlignet oppdragelsen av barn med hundehold. Jeg mener da fortsatt at det er med mennesker som det er med dyr; det foreligger et naturlig hierarki og en rangordning blant dyrene i en familie som er viktig å både anerkjenne og følge. Voksne skal stå høyere enn barn på rangstigen, på samme måte som eieren skal stå over hunden. Noe annet skaper bare forvirring og uklare linjer.

Og akkurat dette føles det til tider at vår generasjon med foreldre glemmer. Barna kan godt være det kjæreste og flotteste og vakreste og peneste vi har, men vi må heller ikke glemme at de er nettopp det: barn. Og de trenger disiplin og en klar oppfatning av reglene, hva som er lov og ikke. Det er vel derfor man kaller det oppvekst. Og noen ganger er ikke foreldrene rundt til å håndheve dette, men da er det bare fint om andre kan komme inn og være sitt ansvar bevisst.

MEN, og det er et kjempestort MEN her.

 

 

Det er en veeeeeeldig stor og vanskelig gråsone her. For hvor går grensen? Hvor skal man sette ned foten på andres vegne? Hva skal man si? Hva er greit, hva er ikke greit?

For selv om vi har mye vi er enige i, så er alle familier ulike og spiller etter egne regler. Noen barn leker røft, andre mer rolig. Noen barn er vant til tøff kjærlighet, andre kanskje ikke. Hvis man skal gripe inn i en situasjon er det som å ta roret på en båt: Få den gjerne inn på riktig kurs igjen, men ikke legg om ruta helt.

Jeg kan se for meg så utrolig mange situasjoner der en god intensjon kan få et negativt utfall. For jeg synes det er vanskelig å vekte riktig når og hvor mye jeg skal irettesette mine egne barn, og de er jo tross alt flasket opp på mine regler, hva da når jeg plutselig skal gå inn som dommer for noen andres barn? Hva om jeg kjefter på noe de normalt sett får lov til – vil ikke det gjøre mer skade enn nytte?

En annen utfordring ved å skulle irettesette andres barn, er at det bør være så objektivt motivert som mulig. For når går man egentlig til det tiltak å gripe inn? Er det når et helt tilfeldig barn gjør noe uakseptabelt mot et annet tilfeldig barn, eller er det bare når det går ut over ens eget barn? For jeg tror mange foreldre kan være litt raske på avtrekkeren og bare gripe inn i situasjoner som omhandler deres egne barn. Jeg merker det selv når jeg kommer for å hente i barnehagen. Mange ganger har jeg vurdert hva jeg bør gjøre: “Skal jeg gi kjeft eller holde kjeft?”.

De leker ofte røft de barna og så snart min egen sønn er involvert kjenner jeg med en gang at jeg blir mer oppmerksom, og jeg er 100 % sikker på at terskelen for folk flest er lavere for å gripe inn om noe skjer med sitt eget barn fremfor andres. Men det som starter som en god intensjon, kan også fort bli en bjørnetjeneste, for barna må jo lære å ta disse kampene selv. Til en viss grad selvfølgelig.

En siste utfordring er at man sjeldent verken ser eller vet hele forløpet til en situasjon. Det kan ha vært en situasjon som har bygget seg opp over tid, og at den reaksjonen en voksen ser bare er den siste i rekken av mange, og at man kanskje egentlig bryter inn og kjefter huden full på barnet som i sann var offeret hele veien. Dette vet man jo ikke, og selv om mange kanskje har den rette pedagogiske bakgrunn og kompetanse til å løse en slik situasjon til perfeksjon, så vil brorparten ikke ha det.

Man ser kanskje bare et barn som dytter et annet og antar at den som dytter er den slemme, men kanskje er det faktisk den andre som skulle hatt irettesettelsen. Kanskje er dyttet bare et resultat av en hel dag med terging og dytting andre veien, og da er det kanskje ikke så rart at man reagerer tilbake? Hvilke signaler sender man da til barna ved å kjefte opp bare den ene parten?

Jeg har som sagt tenkt over dette flere ganger selv og faktisk snakket med de ansatte i barnehagen om dette, for det er et kjempestort ansvar å skulle ta på seg en slags foreldrerolle på andres vegne. Når skal jeg bryte inn, hva kan jeg si, hva skal jeg gjøre? Jeg synes vel egentlig at dette er et godt tips for andre som tenker at de i blant føler for å hoppe inn i situasjoner enten det er i skolegården, barnehagen eller lignende. Forhør deg med hva som er greit, hvilken linje de har lagt seg på og hvordan du bør opptre. For når det gjelder for eksempel barnehager, tror jeg ingen er bedre skikket enn de ansatte til å takle vanskelige situasjoner, ikke engang foreldrene selv.

Jeg tror også det fort kan bli veldig forvirrende for barn å plutselig måtte forholde seg til et nytt sett med regler fra en voksen autoritet de ikke egentlig kjenner. For selv om alle er enige om at det ikke er lov å spytte, hvor går grensen for dytting? Husk at feilvurderte irettesettelser også kan være helt kontra-produktive. Spesielt gjelder dette når ens egne barn er involvert, for husk at det kan være vanskelig å være objektiv når man i sann er inhabil 😉

Jeg sier ikke at man ikke skal irettesette andres, selvfølgelig skal man bryte inn når man ser noe uakseptabelt, men gjør det med måte og vit at du da tar på deg et enormt ansvar. Du tar på deg rollen som dommer og en slags forelder i en konflikt der du kanskje ikke kjenner alle sakens sider. Så bryt gjerne inn, men hold irettesettelsene på et generelt nivå som gjelder vanlige lover og regler for hva som er greit og akseptert, men hold det gjerne der.

Alt jeg ønsker er vel at man er seg dette ansvaret bevisst og at enhver er klar over at man som voksen gjerne kan gå inn i situasjoner som dommer og lovgivende makt, men ikke som bøddel.

 

 

Hva mener du? Er det greit å irettesette andres barn?

 

OBS: Dette er bare mine tanker og observasjoner. Jeg har på ingen måte noen pedagogisk bakgrunn, flotte titler eller forskning å skilte med. Jeg er bare en helt vanlig fattern.

/ Kjør debatt!

* Følg Kjeftehjerte på Facebook *

Jakten på julepynten

I helgen satt jeg pent og pyntelig og mumset frokost, og ante fred og ingen fare. Som en skjeggete gaselle ved et vannhull. Da plutselig gikk det opp for frua at julen er nært forestående. Brått fikk hun blikket. Pynteblikket. Vi må pynte til jul. Nå!

Og med det startet den tradisjonelle jakten på julepynten.

 

 

Jeg vet jo sånn pluss minus hvor vi har stuet den vekk, men hva som venter oss der inne bak låste kryploft-dører, vites ikke. Hva har vi egentlig? Hva mangler vi? Hva kastet vi i fjor og hva tok vi vare på? Kjøpte vi noe nytt? Har vi nok? Har vi for lite? Har vi for mye?

Jeg hadde egentlig planer om å ta fatt på den store arbeidsoppgaven selv, men da jeg gikk opp trappen med ganske tunge og motvillige skritt, spurte 3-åringen hvor jeg var på vei. Finne julepynten, svarte jeg tamt.. Han tenkte seg om. Visste vel ikke hva han skulle svare. Kanskje ikke så rart, han vet vel ikke hva det betyr?

“Vil du være med?” spurte jeg nølende.

“JA!” ropte han jublende og kom stormende opp trappen som en villrein i flukt.

Og brått var det som lå an til å bli en ganske kjedelig og hverdagslig ryddejobb, blitt til noe ganske annet. For 3-åringen hadde aldri vært på jakt etter julepynt før, ikke hadde han vært inni de spennende kryploftene heller, så for ham var dette et nytt og spennende eventyr.

Og det viste seg fort at for ham lå dette sånn rent underholdningsmessig, helt på høyde med lekeland. Jakte med pappa, det er spennende det. Trenger ikke være ulv, jerv eller rev. Kan også være julekuler, røkelse og myrra.

 

Jeg fant, jeg fant!

 

Og vi fant! Ved Odins skjegg, vi fant! Måtte bare grave oss forbi en vannrenser, to bokser med påskepynt, en boks med brettspill og et restparti gamle VHS-filmer, så var vi der. Helt innerst, der selv ikke musene går. Den lille plutten klarte akkurat å smette seg forbi mellom boksen og takbjelkene, og kunne dermed dytte fra baksiden mens jeg dro og rygget bakover.

Og den ene etter den andre dro vi de ut. Stablet de opp og inn igjen. Helt til vi sto igjen med dette:

 

 

Og med det anser jeg min jobb for gjort. Vi gutta har nå vært ute og jaktet, og byttet ligger ferdig flådd og partert på stuegulvet. Så vær så god Christina, nå er det din tur.

P.S. Bare rop på meg når du trenger noen til å spraylakkere vinduene med juksesnø – der er jeg god 😉

 

 

/ Hei hå, nå erre (snart) jul igjen!

* Følg Julehjerte på Facebook *

Smaken av gudenes mat

I dag var det endelig duket for å dra i den store gullsnora og la pinnekjøttet regne. Og pinnekjøtt er jo rett og slett det beste som finnes. Eller hva? 😉

 

Haaaalleluja!

 

I ganske nøyaktig 11 måneder har jeg gledet meg, så da gryta endelig ble skrudd på kl. 11.00 i dag tidlig, sto tennene til knærne i vann. Jeg er ikke egentlig oppvokst med pinnekjøtt, men helt siden jeg først fikk snusen i denne herlige, vestlandske frekkasen for noen år siden, har min kjærlighet for den vokst.

Og da jeg satt tennene i den første, supersalte lille kjøttbiten i dag, var det som om en rad med bittesmå sølvgutter satt seg på ørebrusken og nynnet sine flotteste sang, mens engler slo salto i luften over. Og det var kjærlighet. Ja, det var kjærlighet 😉

 

Inn i ovnen og skjerpe seg litt, så blir det straks en svipptur til himmels.

 

Jo da, ribbe er sikkert ålreit det. Litt kjedelig, men svoren er god da. Men pinnekjøtt… det er en annen liga. Dessuten er det helt latterlig enkelt å lage. Ja, faktisk så enkelt at selv et barn kan gjøre det.

 

Gryte.

Vanne.

 

Stable.

Også den smaken da… Saltere enn bacon, mer himmelsk enn englevinger. Nei, folkens, her er det bare å legge seg langflat og se seg slått. Ribba når ikke pinnekjøtt til knærne. Vi tok feil, vestlandet hadde rett. Gratulerer.

Så glad har jeg blitt i denne vestlandske fristelsen at jeg seriøst vurderer å innføre den som fast hovedgjest ved middagsbordet på selveste julaften. Og DET sier litt, for høyere ære kan knapt fattes.

Det blir litt sånn Romeo og Julie over det hele, for her må jeg jo faktisk gå mot min egen families stolte juletradisjoner om jeg skal holde pinnekjøttets hånd når sølvguttene synger julen inn. Men det får bare stå sin prøve. Vi har kommet for langt, kan ikke snu nå. Vi elsker hverandre for høyt.

 

Åh, du lille pinnevennen min, nå skal du få møte magevennen din.

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for pinner.
Det står og lyser for seg selv, mens vi kjøttet finner.
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for pinner.

 

Hva med deg? Hva spiser DU på julaften – og kunne du vurdert å bytte til pinnekjøtt??

/ Vi sees snart igjen, du min kjære pinnevenn

* Følg Pinnehjerte på Facebook *

Staysman og julefred

– “Endelig er det jul!”, brøt far ut i full lattergalopp.

Første advent og offisielt lov å kjøre bånn drite på julemusikken, åpne juleposteien, lage julekaffe og servere full julefrokost. Og det ble det selvfølgelig, akkompagnert av “Så tenner vi et lys i kveld” og rikelige mengder røkelse.

Glede. Lykke. Jul.

Jeg elsker jul!

 

Glaaa-ha-de juuul. Hee-li-e juuul

 

Og noe av det beste med julen er den fantastiske julemusikken som jeg har spart og spart på nå i evigheter, men endelig var dagen kommet.

Det skulle dog fort vise seg at julen kanksje ikke kommer til å bli sunget inn helt slik jeg har sett for meg.

For jeg kom ikke langt inn i “Vårres Jul”, som er en av mine personlige favoritter, før 3-åringen begynte å grynte på nesa. En halvsliten trønder med trekkspill? Næh. Kom igjen fattern, prøv noe annet.

Sissel Kirkebrøl? Nope.

Kurt? Niet.

Bettan og Renvasket Alexander? Nein.

Og det var da jeg husket en av fjorårets favoritter. Kanskje den..?

På sekundet brøt begge barna ut i hoppende kjempedans, med veivende armer og store smil. Partybeat og felespell – here we go! Spesielt populært var det selvfølgelig at nissen kom ned pipa UTEN KLÆR!

 

Uten klær? #flauekluten

 

Når sangen var ferdig og alle var ferdig danset, prøvde fattern seg igjen.

Litt rolig Bing Crosby nå da barn, dette blir fint. Varmende, tradisjonelle og koselige Bing – det blir jo aldri feil.

Men etter få sekunder med Bing…

– “Pappaaaaa? Uten klær!”

– “Hva?”

– “Nissen uten klær igjen.”

– “Jammen-“

– “Uten klær, uten klær, uten klær” lød det standhaftige heiaropet.

Sånn atte, hva skal man gjøre? I en sådan situasjon kan man jo selvfølgelig velge å stå på sitt og trumfe Bing. Med hva er vel en melankolsk Bing, når en nisse uten klær kan forårsake både jubelbrøl og discodans?

Så sorry Kurt, Odd, Henki og Bublé – i år må dere nok se dere slått av en noget kontroversiell smørsanger fra Fredrikstad.

 

Klassisk norsk julemusikk, der altså 😉

 

/ God jul! Uten klær.

P.S. Hør låta her: “Se så glad nissen er”

* Følg Julehjerte på Facebook *

Bedre enn julebonus!

Finnes det virkelig noe bedre enn en saftig julebonus? Japp, for slitne småbarnsforeldre er det én ting som trumfer stort sett alt annet.

 

 

Jeg våkner motvillig opp til lyden av en tromme. Tapp tapp tapp, trom trom trom. Hva søren?

Sakte men sikkert knirker kroppen på plass og jeg ser at tromma er en liten gutt som står og tripper på gulvet. Do. Nå!

Jeg kan absolutt ikke huske at tok en tur ut i sandkassen for å ødsle på med rikelige mengder sand under gluggene før jeg la meg, men øynene mine vitner om at noe sånt må ha skjedd. Det gnager, svir og stikker. Jeg velger å holde øynene lukket, med unntak av en liiiiten glipe på kanskje 5 %, slik at jeg akkurat får manøvrert meg bort til toalettet.

Mens jeg står der og venter, forbanner jeg Netflix og bøker. Hvorfor i helsike gikk jeg ikke bare rett og la meg i går? Hvorfor måtte jeg bli liggende å se på rare naturdokumentarer halve natten før jeg leste nok et kapittel i boka mi? Hvorfor? Og hvordan i all verden skal jeg overleve denne dagen? Jeg er trøtt som en rumpepinne!

 

kaaa….ffeeeee…

 

Jeg gløtter bort på badekaret og fantaserer om å fylle det til ripa med nytraktet kaffe og legge meg nedi for å marinere.

Plutten er klar og står på krakken og vasker hendene. Han virker ikke sånn superkvikk han heller.

Og først da slår det meg: Hvor mye er klokka?!

Jeg har helt glemt å sjekke hvor mye klokken er, men jeg frykter det verste. Det verste er 05.30. Alt før det kan man kalle natt, men fra 05.30-ish kan barn finne på å kalle det morgen og nekte å legge seg igjen. Kanskje ikke så rart, de har jo sovet rundt 10 timer allerede.

Men ikke jeg. Hvor lenge har jeg sovet? Føles som ti minutter. Om ikke øynene mine hadde vært tørre som ørkensand i et tørkeskap, skulle jeg jaggu grått en skvett.

Ingen klokke i sikte, kanskje like greit, jeg får bare akseptere min skjebne. Å fy f… dette blir den verste dagen i manns minne.

Vræææl, hvorfor meg?!

 

Jeg løfter plutten opp på armen, men klarer så vidt å heise ham opp på min knirkete kropp. Jeg hadde riktignok bursdag for en uke siden, men jeg synes så tydelig å huske at jeg ble 34. Ikke 84. Sånn føler jeg meg nå.

Så tasser jeg inn på soverommet for å hente mobilen som ligger til lading. Den lyser grønt mot meg, klar som et egg for en ny dag. Heldige jævel.

Jeg snur den rundt og klikker på knappen. Og der, lysende mot meg som en våryr Jesus på toga-party, ser jeg det magiske tallet.

02.40.

Jeg regelrett kaster plutten på senga, før jeg smetter hodet ut for å hente en ekstradyne. Mens jeg danser meg vei tilbake til ham, føler jeg meg som Maria Von Trapp på en særdeles god dag. Så kryper vi inntil hverandre og han sovner på sekundet. Jeg ligger bare et halvt hakk bak ham i løypa, men før øyelokkene rekker å deise ned og slenge på hengelåsen, rekker jeg å lirke inn et smil så stort at det knirker helt opp i øretrompeten.

For følelsen av å være trøtt som et slakt, men så plutselig få kastet nesten en hel natts søvn rett i fanget, er for en sliten småbarnsfar så absolutt bedre enn noen tenkelig julebonus.

 

 

/ Nattis!

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Bloggstjernen som falmet

Hørt uttrykket “opp som en løve, ned som en skinnfell”? Sjeldent har det passet bedre enn for meg i dag…

 

For i går var jeg på kjendisparty i Oslo med den norske bloggeliten, så da jeg våknet opp i dag og så bilder av meg hos flere av landets største bloggere, var jeg ikke så rent lite kry.

Og da jeg var i butikken i kveld for å hanke inn ingredienser fredagstacoen gikk jeg like bredbeint og brautende som en okse med betennelse i pungen.

Det er kanskje ikke så rart, etter en meget god uke med kjendisfifferier og bilder som dette:

 

 

Så i hele dag har jeg gått med litt ekstra hår på kassa og følt meg et hakk eller to over skylagene. Kjendisparty liksom, da snakker vi! Ekstra stas er det selvfølgelig å dra med seg noe sånt ut av storbyen og ned til bygda. Du vet; lite sted, stor stas.

Og da VG Helg var innom tidligere i dag for å lage en reportasje, samtidig som jeg satt og instagrammet et bilde av Sophie Elise og meg selv, ja da følte jeg meg faktisk som en vaskekte superstjerne.

Det var inntil jeg stakk snuta innom Vixens nettsider nå i kveld og dette bildet dukket opp…

 

 (bilde: vixen.no)

 

Oooog DER var begge beina godt plantet på bakkeplan igjen ja 😉

 

/ Skomaker, bli ved din fredagstaco

Setter du pris på bloggere som drikker drinker som en 16-åring? Stem på Pappahjerte til Vixen Blog Awards 🙂

–> Årets GullpennÅrets Blogger Årets Bloggbusiness (Du kan stemme i hver kategori hver 12. time)

Kjendisfest og fruktstang

I går var jeg på kjendisfest i Oslo, der semifinalistene for årets Vixen Blog Awards var samlet for å knipse selfier, smiske med dommerne, vasse i goodiebags og nyte gratis drinker. Og det var fint og flott det altså, jeg ble kjent med mange nye fjes og fikk hengt ut med noen av favorittbloggerne mine.

 

Ingen kommentar 😛 (bilde: annebrith.no)

 

Ikke meningen å namedroppe altså, men det er jo litt stas å møte alle disse folkene man hører så mye om. Spesielt når det viser seg at de er så sinnssykt trivelige folk! I går fikk jeg blant annet gleden av å bli kjent med sjukt spreke Treningsfrue, notorisk positive Espen Hilton og sjarmbomben Anne Brith. I tillegg fikk jeg slarvet litt med to av mine største bloggforbilder, Norges søteste pitbull Sophie Elise og überkule StyleConnection. Herregud, stjerner i øya, liksom 🙂 (men man må jo prøve å spille det helt cooolt og late som ingenting).

 

Sophie Elise, sier du? Hmm… aldri hørt om… (#innsiderødmefjes #starstruck) (bilde: sophieelise.blogg.no)

 

Eneste problemet med sånne fester er at selv om de setter ut masse fjong og fæncy mat, så kan man jo ikke kaste seg nedi trauet til albuene, for hele lokalet er jo fullt av bloggere og fotografer som knipser hvert eneste bidige sekund. Dessuten er det pressevegg og full rulle, og det tar seg alltid dårlig ut å dukke opp på forsider med grønnkål mellom tennene og saus til langt nedpå knærne.

Så derfor, etter avsluttet festivitas hadde jeg store planer om å få i meg noe mat før den lange togreisen hjem til Larvik, men da alarmen gikk av på mobilen var jeg så dypt inne i samtale med fru StyleConnection at jeg helt glemte å gå i tide. Og sånn var det at jeg nok en gang forlot Oslo i kjent stil – i fullt firsprang med bagen viftende bak meg som en ilter hale, mens jeg hveste, peste og siklet meg gjennom gatenettet på vill jakt etter et tog.

Og jeg rakk det! Ved Odins skjegg, jeg rakk det!

Men magen var derimot ikke like gira… Den skrek og brølte etter burger, pølser, smoothie, HVA SOM HELST!! Før jeg hadde ankommet festen hadde jeg til og med vært innom mitt favoritt-smoothiested for å høre når de stengte. Men jeg hadde ikke en sjanse i heeelgeroa til å rekke innom der, så da jeg deiset ned i setet sekundet før toget feis av sted, var jeg både svett, sulten og tissatrengt. Og med nesten to timers reisevei foran meg…

Jeg forbannet alt; festen, Oslo, toget og livet generelt, men kanskje mest av alt: Han forferdelige fyren bak meg på toget. For mens jeg prøvde å holde meg helt til jeg ble gul til øya samtidig som jeg seriøst holdt på å krepere av sult, satt han der med verdens mest tilfredse fjes. Han hadde vært ute i goooood tid. Ikke en antydning til verken svett eller stresset. Og foran seg på bordet… Full Burger King meny!!!

Og det stinket så flott! Kalorier og fett og alt som er vakkert. Jeg satt øynene i burgeren og det var som å se Adelén danse i medvind. Så så jeg på ham, han så på meg, jeg så på maten, han så på maten, så så han på meg. Og smilte. Et sånt lurt smil man lirer av seg mens man står og tisser i vinterdressen. Da fikk jeg nok, noe måtte gjøres.

Jeg lot macen ligge og løp på do i kupeen bak. Så fant jeg til min store glede ut at jeg hadde en pollett i lomma som jeg fikk brukt på en kopp kakao fra kaffemaskinen. Jeg sverger, hver slurk smakte som gledestårene til en engel. Men jeg trengte mat. Jeg måtte ha noe! De andre fjonge bloggkjendisene kan kanskje overleve på grønnsaksjuice og fett fra leppestiften, men jeg er en voksen, skjeggete mann – jeg trenger mat!

Desperat begynte jeg å romstere i bagen, vel vitende om at den var tom.

Trodde jeg.

For helt nederst i hjørnet kjente jeg plutselig at det knitret mot en romsterende finger. Jeg grafset og klemte. Hva er dette? Kan det virkelig være? Akkurat da kom jeg på at frua sa hun hadde sendt med meg noe da jeg dro tidligere på dagen. Jeg grep fatt og fisket den ut.

Og der lå den.

 

Jesus, Maria og Snekker Andersen – I will survive!

 

Sjeldent har noen over 6 måneder blitt SÅ glad for en fruktstang! 😀

Og sånn ble det at jeg satt og smattet på en fruktstang som en liten baby og slurpet kakao hele veien hjem. Og jeg har sjeldent hatt det bedre.

Så takk til deg, du vakre, nydelig, flotte, fantastiske som kjenner meg såpass godt at du visste hva jeg kom til å trenge på toget i går. Tusen takk, for uten deg, hva skulle jeg vel gjort? Du, min deilige, søte fruktstang.

 

/ Last night a fruktstang saved my life  <3

P.S. Vi har akkurat sluppet fjerde episode av podcasten og den kan du høre her: –> Gjesterommet – Episode 4: Parterapi, sex og Bloggerne

* Følg Fruktstanghjerte på Facebook *

Når fattern bretter strekklaken

Har du noen gang lurt på hvordan du skal få brettet det mannevonde strekklakenet som rett og slett nekter å oppføre seg? Da er dette din lykkedag, for endelig er fasiten her! Og jeg har gitt det et forsøk…

 

 

I dag så jeg nemlig en video på Dagbladet som steg for steg viste hvordan man bretter det vonbrotne lakenet til perfeksjon på 1-2-3.

Se Dagbladets video: Genialt triks – Slik bretter du strekklakenet perfekt

Dette hørtes selvfølgelig altfor godt ut til å være sant, for alle som har prøvd å brette et strekklaken vet at det er som å holde styr på 17 rabiate sirkusaper.

Men selv om jeg var ganske sikker på at det ikke kunne være mulig, var tanken både besnærende og fristende. Kan det virkelig være så enkelt??

Jeg måtte gi det et forsøk! Og slik gikk det…

 

 

 

/ Kjære strekklaken: Føkk ju.

* Følg Lakenhjerte på Facebook *

Dagens gullkorn: Hvem er kulest?

Noe av det beste med å ha en 3-åring i hus er at man aldri vet når det plutselig skjer noe som kan få deg til å bryte ut i latter.

Dette er dagens gullkorn 🙂

 

 

Vi sitter rundt kjøkkenbordet og spiser middag. Spiser, prater og koser oss. Litt ekstra kos, for i dag er det hjemmelaget pizza og plutten spiser som om det var hans siste måltid før en Mars-ekspedisjon.

I dag har han for første gang bestemt seg for at han vil sitte ved siden av lillesnuppa, så mamma og pappa sitter sammen på den andre siden av bordet. Det føles nesten som et avhør der vi sitter, og derfor blir jeg litt nysgjerrig. Og på høyst upedagogisk vis spør jeg bare for moro skyld:

– “Du pluttis? Hvem synes du er snillest av mamma og pappa?”

Han tenker seg om. Mumser litt pizza, så peker han på mamma.

– “Yes!” roper hun triumferende.

“Oookei, men hvem synes du er tøffest da?” følger jeg opp og kremter, blunker og peker på meg selv.

Han peker på meg.

“Jadda!” svarer jeg og dunker meg fornøyd på brystet som en gorilla. En tøff gorilla.

Nå er det Christina sin tur:

“Greit, pappa er tøffest, men du.. hvem synes du er mest sur da?”

Han ser på mamma og lenge tenker jeg at seieren er i boks, men akkurat i det fingeren skal peke ut sitt mål, vrir han den rundt og peker rett på meg.

“Neeeeeei! Jeg? Hæ? Men mamma er jo …. åååkei, glem det” sier jeg og spiser ordene mine raskere enn frua rekker å ta frem dødsblikket.

Søren heller, den stakk. Jeg trenger en seier, noe jeg kan pensle selvtilliten med.

Så kommer jeg på det perfekte spørsmålet, denne kommer jeg til å vinne lett!

“Okei okei, jeg tar den, greit nok. Men… siste spørsmål, og vær helt ærlig nå: Hvem er kulest?”

Stillhet.

Tenking.

Han ser på meg.

Han ser på henne.

Så gir han fra seg et lite smil. Han har bestemt seg.

Han setter kroppen i bevegelse – nå kommer dommen…

Og i én eneste rask bevegelse skyter han begge hendene rett til værs.

 

Hahaha! Case closed 🙂 🙂

 

/ Plutten 1 – Mamma/Pappa 0.

Les flere gullkorn:

Hva er det som lukter?

Helt ute av telling

*Følg Gullkornhjerte på Facebook *

Patetisk alderdomstegn

Det finnes mange rare alderdomstegn. Plutselig går man fra rusbrus og stemmeskifte, til å mumse oliven og høre på jazz.

Fra å være ung og lovende, er veien kort til å sitte i godstolen med grått hår i skjegget og synes p3 spiller for mye “dunk dunk”-musikk.

Og jeg har egentlig ikke noe i mot alt det der, men i dag skjedde det noe som var både trist og ganske patetisk…

 

Let´s dance!

 

For etter middag skulle jeg leke rundt i stua med barna mens frua ryddet vekk middagen. Vi fyrte opp musikken og danset fritt mens tonene jallet. Latter, dans og glede flyte rommet! Plutten jublet og spratt rundt som en fjellgeit, mens lillesnuppa klamret seg fast til bordkanten og smilte stort mens hun gjorde rytmisk knebøy i takt med musikken.

Jeg svingte meg i valsen og gjorde mine sedvanlige triks. Du vet, alt man har plukket opp fra John Travolta-filmer, mikset opp med for lengst utdaterte dansemoves, veivende armer, usikre hoftebevegelser og det lille jeg plukket opp da hip hop tok landet med storm en gang tidlig på 90-tallet.

 

Vi tar en gooood gammaldags floke!

 

Men så lot jeg meg plutselig rive med og fant ut at jeg skulle prøve å skru det opp enda et hakk med litt improvisert breakdance.

Jeg rullet på hodet, myket opp skuldrene, sparket litt rundt og gjorde meg klar for å eie gulvet.

Få sekunder senere smalt det…

Strekk!

STREKK!

Jeg kastet meg ned på gulvet og brølte “Streeeekk!”, før jeg umiddelbart begynte å jobbe mot en påbegynnende krampe. Tiden var knapp og jeg kastet meg over beinet i et voldsomt tempo, og begynte å dra i det som om jeg prøvde å rive det av.

Barna skjønte selvfølgelig ingenting, men gjorde store øyne. Jeg viftet heltemodig til dem at de bare skulle fortsette alene og ikke tenke på meg. Bare la meg ligge. Som en fallen helt i en krigsfilm. Gå, kjære barn. Gå mot kjøkkenet og aldri snu dere tilbake. Fortell mamma at jeg elsket henne.

 

La pappa ligge – redd dere selv!

 

Og mens jeg lå der, midt på gulvet som en særs ugrasiøs Demi Moore og husjet vekk barna slik at jeg fikk strekke ut min midtlivskrise i ro og mak, slo det meg:

Dette er utrolig patetisk. Hvis det er dette som er alderdom, er jeg ikke spesielt imponert.

 

Man down, man down!

 

/ Plutselig for gammel for dans :-l

P.S. Det der med jazz var bare løgn forresten. Jeg hater fortsatt jazz. Det er sånn jeg holder meg ung 😉

* Følg Dansehjerte på Facebook *