I dag leste jeg en interessant artikkel som satt i gang en lang og tidvis motstridende tankeprosess, for er det egentlig greit å irettesette andres barn?
Les hele saken: “Derfor bør du irettesette andres barn” (tv2.no)
Det var vel nesten like mengder spennende som skremmende å lese at en norsk ekspert på området stemte i at det er innafor å kjefte på andres barn. Bra fordi jeg synes det burde være takhøyde for sånt, men også litt skummelt med tanke på at artikkelen åpnet døren vidåpen uten å legge inn et par instrukser før de dro.
For jeg er nok en dem som de siste årene har revet ut flere store klaser hår i ren frustrasjon over den norske snillismen. Jeg gråter jo tårer av frustrasjon hver gang jeg hører om hvordan vi voksne overformynder våre barns oppvekst og enes om det ene putesyende tiltaket etter det andre. Slik som å kutte ned trær i barnehager.
Misforstå meg rett, selvfølgelig er det bra at vi som foreldre passer på, men når man begynner å arrangere fakkeltog for å få tilbake favorittserien sin på barne-tv, synes jeg det er på høy tid å sjekke alderen sin i passet. Er man født når som helst før 1997 er man per definisjon voksen og bør oppføre seg deretter.
Derfor ble jeg først positivt overrasket over en artikkel som åpner for at man kan kjefte på andres barn, for sånt trodde jeg ikke var lov i Norge anno 2015. Jeg synes absolutt det burde være en felles aksept for at voksne kan ha denne muligheten uten å bli uglesett av den grunn, for noen ganger er det rett og slett nødvendig. Barn måler krefter og er i en konstant prosess med å finne sin plass, lære normer og regler og alt man trenger i sekken gjennom livets reise, så at det i blant går litt over stokk og stein er bare naturlig.
De krangler, de slåss, de gjør uakseptable ting. Ting vi som voksne skal slå hardt ned på. Dette er jo selvfølgelig primært foreldrenes ansvar eller respektiv stedfortreder (besteforeldre, barnehageansatte etc), men er ingen sånn til stede er det bare helt naturlig at en annen voksen tar ansvar. Vi er ikke alle like ei heller spiller vi helt etter de samme reglene, men en ganske stor porsjon felles normer og regler har vi likeså. At noen andre enn barnets foreldre til tider må fortelle barnet hvor skapet skal stå, ser jeg som helt naturlig. Alt annet ville blitt rart.
Det er mulig jeg er veldig preget av naturdokumentaren jeg følger med på for tiden, men jeg har jo med varierende hell tidligere også sammenlignet oppdragelsen av barn med hundehold. Jeg mener da fortsatt at det er med mennesker som det er med dyr; det foreligger et naturlig hierarki og en rangordning blant dyrene i en familie som er viktig å både anerkjenne og følge. Voksne skal stå høyere enn barn på rangstigen, på samme måte som eieren skal stå over hunden. Noe annet skaper bare forvirring og uklare linjer.
Og akkurat dette føles det til tider at vår generasjon med foreldre glemmer. Barna kan godt være det kjæreste og flotteste og vakreste og peneste vi har, men vi må heller ikke glemme at de er nettopp det: barn. Og de trenger disiplin og en klar oppfatning av reglene, hva som er lov og ikke. Det er vel derfor man kaller det oppvekst. Og noen ganger er ikke foreldrene rundt til å håndheve dette, men da er det bare fint om andre kan komme inn og være sitt ansvar bevisst.
MEN, og det er et kjempestort MEN her.
Det er en veeeeeeldig stor og vanskelig gråsone her. For hvor går grensen? Hvor skal man sette ned foten på andres vegne? Hva skal man si? Hva er greit, hva er ikke greit?
For selv om vi har mye vi er enige i, så er alle familier ulike og spiller etter egne regler. Noen barn leker røft, andre mer rolig. Noen barn er vant til tøff kjærlighet, andre kanskje ikke. Hvis man skal gripe inn i en situasjon er det som å ta roret på en båt: Få den gjerne inn på riktig kurs igjen, men ikke legg om ruta helt.
Jeg kan se for meg så utrolig mange situasjoner der en god intensjon kan få et negativt utfall. For jeg synes det er vanskelig å vekte riktig når og hvor mye jeg skal irettesette mine egne barn, og de er jo tross alt flasket opp på mine regler, hva da når jeg plutselig skal gå inn som dommer for noen andres barn? Hva om jeg kjefter på noe de normalt sett får lov til – vil ikke det gjøre mer skade enn nytte?
En annen utfordring ved å skulle irettesette andres barn, er at det bør være så objektivt motivert som mulig. For når går man egentlig til det tiltak å gripe inn? Er det når et helt tilfeldig barn gjør noe uakseptabelt mot et annet tilfeldig barn, eller er det bare når det går ut over ens eget barn? For jeg tror mange foreldre kan være litt raske på avtrekkeren og bare gripe inn i situasjoner som omhandler deres egne barn. Jeg merker det selv når jeg kommer for å hente i barnehagen. Mange ganger har jeg vurdert hva jeg bør gjøre: “Skal jeg gi kjeft eller holde kjeft?”.
De leker ofte røft de barna og så snart min egen sønn er involvert kjenner jeg med en gang at jeg blir mer oppmerksom, og jeg er 100 % sikker på at terskelen for folk flest er lavere for å gripe inn om noe skjer med sitt eget barn fremfor andres. Men det som starter som en god intensjon, kan også fort bli en bjørnetjeneste, for barna må jo lære å ta disse kampene selv. Til en viss grad selvfølgelig.
En siste utfordring er at man sjeldent verken ser eller vet hele forløpet til en situasjon. Det kan ha vært en situasjon som har bygget seg opp over tid, og at den reaksjonen en voksen ser bare er den siste i rekken av mange, og at man kanskje egentlig bryter inn og kjefter huden full på barnet som i sann var offeret hele veien. Dette vet man jo ikke, og selv om mange kanskje har den rette pedagogiske bakgrunn og kompetanse til å løse en slik situasjon til perfeksjon, så vil brorparten ikke ha det.
Man ser kanskje bare et barn som dytter et annet og antar at den som dytter er den slemme, men kanskje er det faktisk den andre som skulle hatt irettesettelsen. Kanskje er dyttet bare et resultat av en hel dag med terging og dytting andre veien, og da er det kanskje ikke så rart at man reagerer tilbake? Hvilke signaler sender man da til barna ved å kjefte opp bare den ene parten?
Jeg har som sagt tenkt over dette flere ganger selv og faktisk snakket med de ansatte i barnehagen om dette, for det er et kjempestort ansvar å skulle ta på seg en slags foreldrerolle på andres vegne. Når skal jeg bryte inn, hva kan jeg si, hva skal jeg gjøre? Jeg synes vel egentlig at dette er et godt tips for andre som tenker at de i blant føler for å hoppe inn i situasjoner enten det er i skolegården, barnehagen eller lignende. Forhør deg med hva som er greit, hvilken linje de har lagt seg på og hvordan du bør opptre. For når det gjelder for eksempel barnehager, tror jeg ingen er bedre skikket enn de ansatte til å takle vanskelige situasjoner, ikke engang foreldrene selv.
Jeg tror også det fort kan bli veldig forvirrende for barn å plutselig måtte forholde seg til et nytt sett med regler fra en voksen autoritet de ikke egentlig kjenner. For selv om alle er enige om at det ikke er lov å spytte, hvor går grensen for dytting? Husk at feilvurderte irettesettelser også kan være helt kontra-produktive. Spesielt gjelder dette når ens egne barn er involvert, for husk at det kan være vanskelig å være objektiv når man i sann er inhabil 😉
Jeg sier ikke at man ikke skal irettesette andres, selvfølgelig skal man bryte inn når man ser noe uakseptabelt, men gjør det med måte og vit at du da tar på deg et enormt ansvar. Du tar på deg rollen som dommer og en slags forelder i en konflikt der du kanskje ikke kjenner alle sakens sider. Så bryt gjerne inn, men hold irettesettelsene på et generelt nivå som gjelder vanlige lover og regler for hva som er greit og akseptert, men hold det gjerne der.
Alt jeg ønsker er vel at man er seg dette ansvaret bevisst og at enhver er klar over at man som voksen gjerne kan gå inn i situasjoner som dommer og lovgivende makt, men ikke som bøddel.
Hva mener du? Er det greit å irettesette andres barn?
OBS: Dette er bare mine tanker og observasjoner. Jeg har på ingen måte noen pedagogisk bakgrunn, flotte titler eller forskning å skilte med. Jeg er bare en helt vanlig fattern.
/ Kjør debatt!