Ukas krangel – Ryddefadese

Dette skulle jo være den store ryddeuken. Jeg skulle vie hver ledige time til prosjektet, jeg skulle blogge om det og ting skulle bli så flott og fint og ryddig. I klassisk stil ga jeg full gass uten å se meg tilbake.

Det var inntil frua hugg inn bremsen…

 

 

For det startet bra (les: Ryddemandag – Ting tar tid!).

Jeg suste gjennom det første store skapet i stua og fylte raskt opp en søppelsekk. Med en klar målsetning om å kaste så mye som mulig, helst halvparten av alt vi eier, hadde jeg fått en flying start. Jeg så med stor iver frem til de neste par dagene og alt jeg skulle få kastet.

Men så kom kvelden og jeg skrudde av lyset og gikk og la meg. Og det hadde jo vært grei skuring det, hadde det ikke vært for at jeg glemte å gjøre én vesentlig ting: Gå ut med søppelsekken! For planen var å lempe alt jeg kastet ut i garasjen hver kveld, slik at jeg startet med blanke ark dagen etter. Men så glemte jeg jo det…

Morgenen kom. Først var det frokost, så var det en tur i barnehagen med 3-åringen. Så måtte jeg finne ut hva jeg skulle gjøre med modellskipet jeg hadde kommet over dagen i forveien (les: Ryddetirsdag – Umiddelbart kjempeproblem!). Deretter skulle jeg hive meg på kastetoget igjen.

Men mens jeg satt der og knotet med skipet mitt og vurderte frem og tilbake hva jeg skulle gjøre, hørte jeg plutselig en vemmelig lyd fra stua. En lyd så skarp, sur og intens at den kan smelte jern og slå sprekker i vinduene. Det var nærmest som et primalskrik. Som om en vill ape hadde tråkket i en revesaks. Og lyden var denne:

– “PEEEEEETEEEEER!!!!”

Jeg skjønte det med én gang, hørte det på knitringen fra posen: Noe hadde gått galt. Forferdelig galt. På vei ut i stua måtte jeg presse meg gjennom en tett jungel av ord som kastet seg over meg og nærmest dytttet meg tilbake:

– “Hvaiallverdenerdetdutenkerpå?!?!!?Dukanikkebarekastedennesombetyrsåmyeformeg!!!Herreguddamanndukanjoikkebaregjøresånt!!Nåkjennerjegatjegblirskikkeligleimeg!!”

Da jeg endelig klarte å jobbe meg vei gjennom ordstormen, så jeg det. Søppelsekken var halvtom. På gulvet sto mesteparten av posens tidligere innhold. Ved siden av sto frua med blodskutte øyne og et hakeslipp så massivt at vi helt sikkert vil trenge en lege til å se på det.

 

Nevnte pose sees her i bakgrunnen, tidlig på dag 1.

 

Lang historie kort: I min kaste-iver hadde jeg kastet alt jeg anså som ubrukelig rot, ting som bare ligger i skapet og tar opp plass. Ting vi aldri bruker. Ting som ikke betyr det spøtt for meg. Ting helt uten verdi, ting ansett som søppel. Ting som.. vel, tilsynelatende betyr en hel del for frua!

Og sånn ble det at vi allerede tidlig på dag 2 plutselig befant oss i en skikkelig skvis. På den ene siden sto jeg og tråkket på gassen, på den andre siden sto frua med begge beina plantet på bremsen. Og hun gråt. Med hendene fulle av nips – ting som viste seg å være viktige minner med høy affeksjonsverdi.

Så, et lite tips til alle som tenker å starte på et eget ryddeprosjekt i heimen: Husk at et parforhold består av to parter, og at den andre parten kanskje har meninger den også. Sterke meninger. Og klør. Og utestemme. Også så veldig utestemme.

 

/ Ryddeprosjekt innstilt på ubestemt tid…

P.S. Mer om ryddekrangelen kan du høre på andre episode av podcasten Gjesterommet, som slippes i kveld 😉

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg