Dag 1 av ryddeuka i boks og så langt har jeg innsett følgende: Ting Tar Tid!
Så veldig mye mer tid enn forutsett. Det blir jo selvfølgelig ikke noe særlig bedre av at frua går hen og blir syk dagen før man setter i gang. Like fullt, noe ble gjort.
Tenkte jeg skulle sette av en hel dag per rom, som selvfølgelig ville gi meg meeeer enn god nok tid. Yeah right! Så langt har jeg rukket å ta ETT skap!
Og selv det ville nok ikke latt seg gjøre, hadde det ikke vært for 5 særs gode ryddetips fra medblogger og hockeytøffing Geriatriks i forrige innlegg.
Og her kommer de:
1) Bruk svarte søplesekker så ingen ser hva du har hivi oppi.. ellers plukkes skiten inn igjen.
2) Fjern batterier på barneleker så det ikke spilles en lyd fra søplesekken…da havner den inn igjen…
3) Ikke spør Kona “trenger vi denne?”…da gjør “vi” alltid det…
4) Ser det ut som det har liggi en stund, følg 1, 2, 3 og list sekken ut i garasjen/container
5) Stå ved kastevalget i all ettertid.. “Nei, den har jeg ikke sett” er helt innafor…
Jeg fulgte også et annet tips fra kommentarfeltet, et tips skjenket av Systembloggen: Bruk to kloke spørsmål til å avgjøre – 1: Elsker jeg det? (sannsynligvis ikke). 2: Hva er det verste som kan skje dersom jeg kvitter meg med det?.
Det gjør noe med hodet å ta en bevisst vurdering av hver gjenstand, og takket være disse rådene gikk jeg fra et håpløst system der jeg la ut alt jeg var usikker på for fruas vurdering, til å kaste ukritisk i svarte søplesekker etter en rask vurdering. Egne bokser ble etablert for glass/metall, gi bort / selg, papp/papir og plast.
Og glad var jeg for rådene, for da frua etter en stund kom for å inspisere dagens fangst, sto jeg bastant på reglene til Geriatriks.
Jeg åpnet skapdørene stolt og viste frem hvor ryddig det var blitt. Frua vurderte det nøye. Først et smil, men så en ettertenksom mine. Og så kom kritikken, men jeg var klar.
– “De hvite tre-bokstavene da?”
– “Kasta.”
– “Hæ? Men -“
– “Sorry baby, no can do. Kasta er kasta, det sier Geriatriks.”
– “Ja men- “
– “Æpp æpp æpp, du kan få vurdere sakene i pappboksen for glass og metall, men resten… kasta er kasta.”
Selv den friheten skulle jeg selvfølgelig aldri gitt henne, for da gikk det brått med en times tid til seige diskusjoner om lysestaker med affeksjonsverdi som kanskje, muligens, teoretisk sett kunne komme til nytte en eller annen gang før eller siden.
Heldigvis ble vi avbrutt av barn som måtte legges, og nå står alt fortsatt ute i stua.
Bare atte…
Hun sover.
Jeg er våken.
Så i morgen er de kassene borte vekk. Gjemt blant ved og planker i garasjen.
Og dett var dett for dag 1. Ett skap! Ikke stort, men en start. Og det verste er jo tross alt å komme i gang! Fytti fløyta det tok meg lang tid å kaste den første lille pyntegjenstanden, men nå har jeg blod på tann og i morgen skal kaffemaskinen fyres opp før hanen galer for en lang dag med kast-o-rama!
Men det blir tøffe tak, for steike heller – affeksjonsverdi er en skikkelig bikkje! Men man kan jo ikke ta var på alt som betyr noe heller. Slik som denne gresstrømpesaken…
Bah, når jeg ser ham sitte der og blunke til meg med sitt ene friske øye, så angrer jeg selvfølgelig bittert. Men, jeg får holde meg til loven: Kasta er kasta. Og det går uansett mot jul og da kommer nok plutten rekende med ørten tonn nye skatter fra barnehagen likevel 😉
Men nå får jeg runde av – jeg har ting som må kastes før frua lukter lunta, og kommer løpende ned trappen. Så her kommer en liten bildespesial av hva vi har vært gjennom i dag.
En knekt tommestokk? Send den til de evige jaktmarker!
Daaaa, bebisbilder av plutten <3 De kaster vi. Neida 😉
/ Mål for morgendagen – Bli ferdig med stua.
* Følg Affeksjonsverdihjerte på Facebook *