Hatet har infisert kjærlighetens by, i dag står tiden stille. Ingen morsomme krumspring, intet tøysete tøys. Ingen ord, bare sorg.
Så derfor ønsker jeg bare å dele et knippe bilder fra sist jeg besøkte Paris (mai 2012) og sender alt jeg har av håp og kjærlighet til verdens kanskje vakreste by etter den styggeste dagen i byens moderne historie.
Hipp hurra og hurra meg rundt og heia Norge og hele pakka! I går kom endelig meldingen om hvem som er videre som semifinalister i årets Vixen Blog Awards. Og… hold deg fast… JEG ER VIDERE I 3 KATEGORIER!!!!!
Men okei, jeg har jo vært nominert før uten å dra hjem edelt metall, så jeg skal ikke sprette champagnen helt enda, men akkurat i dag svever jeg på en rosa sky! Og alt takket være DEG! Dere som leser bloggen min hver eneste dag, liker innlegg, kommenterer, deler fra deres liv og henger med på reisen til den lille familien vår. Og til deg vil jeg bare si takk. Tusen tusen hjertelig takk!!
Men vi er ikke helt i mål enda, for det er nå den virkelige konkurransen begynner. Det er nå stemmene gjelder som aldri før, det er nå det skal gjøres. For det siste jeg ønsker er en reprise på det som skjedde i fjor…
Så, hvis du har 2 sekunder å avse ville jeg vært deg evig takknemlig om du kunne klikket deg inn på en eller flere av linkene under og lagt igjen en stemme. Under hver kategori følger en ydmyk, liten tale til hvorfor jeg synes du skal stemme på meg 😉
Herregud, bare å bli nominert i denne kategorien er en ære større enn jeg kan forestille meg! Å skulle vinne er langt langt utenfor fatteevne, men fasan heller, det er lov å drømme 🙂
Jeg må innrømme at jeg sikler VELDIG på gullpennen. Denne prisen er i motsetning til alle andre, kun basert på tekst. Prisen er aldri delt ut tidligere og skal gå til en blogger som skriver unikt, kreativt, inspirerende og underholdende. Hvis du mener det er meg, stem i vei 🙂 (et lite ordrim der, bare for å styrke kandidaturet, hihi).
Wow, så kult at dette er en kategori! I løpet av det siste året har jeg blant annet gitt ut bok og blitt første og eneste mann i historien til å karre meg opp på inntektstoppen blant norske bloggere, Jeg har stiftet AS, startet en rykende fersk Podcast med frua og er så vidt jeg vet den eneste mannen som lever utelukkende av blogging.
Men okei, nå må jeg løpe! Jeg klarer rett og slett ikke å sitte stille lenger, så nå må jeg ned i stua for å feire og danse og juble og sprette. Dette skal feires, så i kveld blir det tacofredag, for å si det mildt! 🙂 Yiiiha!
At 3-åringen min er en skikkelig luring har jeg forstått for lengst, men når han begynner å finte meg ut midt i en diskusjon, har det begynt å gå for langt.
Vi sitter i bilen, jeg foran han bak. Vi småprater. Litt om løst, litt om fast, mest om ingenting. Promp og den type ting.
Han begynner å prate om smør. Men det høres mest ut som smøll. Enda har vi noen minutter til vi er fremme og jeg tenker til meg selv at det er på tide å ta tak i problemet. Det er kjipt, men han kan jo ikke fortsette sånn i all evighet. På tide å sette skapet på plass og intensivere treningen.
– Men du pluttis?
– Ja?
– Si smør en gang til.
– Smøll.
– Ja, så bra, men bare den r-en på starten der. Husker du hvordan du lagde den?
– Ja.
– Så bra! Si smør.
– Smøll.
Okei, det var nesten. Bra! Ehm… Men altså.. R. Ærrrrr. Klarer du å rulle den av tunga skikkelig? Prøv å bare lag sånn prompelyd nesten, bare ehm.. ikke helt på en måte.
– Hva?
– Okei, glem det. Si… ehm… Hva heter farfar?
– Dolf.
– Næææh, nesten. Hva heter farfar igjen?
– Dolf, han heter Dolf.
– Ja! Rolf var det ja. Rolf. Rrrrrrrolf.
– Dolf.
– Rrrrrrolf.
På dette tidspunktet av samtalen hadde vi vel egentlig kjørt oss fast. Og det var da plutten ble lei og fant ut at at det var på tide å ta loven i egne hender. På tide å overliste fattern. For klarer man ikke å komme seg til mål på vanlig vis, får man bare grave sin egen vei ut.
– Men han heter Dolf!
– Njaaaaa, nesten altså, men jeg må nesten be om en r på slutten der. Ikke meningen å være vanskelig altså, men prøv en gang til. Rolf.
– Dolf.
– Rolf.
– Zolf.
– Zolf?
– Ja. Zolf.
– Hæ? Zolf?
– Ja, Zolf.
– Uhm.. jaha. Hva er Zolf for noe da?
– Det er farfar på spansk.
– Hæ?
– Ja, det er det faktisk.
Sjakk. Matt. Han må ha hørt av mine klønete forsøk på å lære meg spansk at jeg fortsatt står fast på hei og hallo. Jeg har ingen anelse om hva farfar er på spansk. Det kan være grand papa, det kan være senior padre, det kan også være Zolf. Og det er det. For nå.
Bare sånn først og fremst: Jeg vet ikke hvem du er, men jeg kjenner at jeg blir stolt av deg. 17 år gammel og noe av det første du gjør er å sende meg en åpenhjertig mail der du skriver at du gleder deg, du vet at verden vil bli snudd på hodet og du leter etter råd. Det er så utrolig stort! Jeg tør ikke tenke meg hva jeg hadde gjort i din situasjon da jeg var på din alder, men jeg ville nok ikke gjort noe så voksent. Og bare det er en god start.
Og når du skriver “(…) det blir ei lita jente <3” så blir jeg så glad og varm. Det lille hjertet på slutten sier meg mer enn nok om dine tanker og intensjoner. Du vil at dette skal gå og du føler allerede for det lille barnet og du innser at det kommer til å bli utfordrende. Du kjenner på ansvaret, du er i ferd med å bli fattern allerede. Og jeg kjenner at jeg blir litt stolt.
Så over til mine råd.
Heldigvis har du allerede tatt det første skrittet selv: Du har tatt det innover deg, vurdert situasjonen og sett at det kommer til å bli både nytt og spennende. Og tøft. Jeg kunne tatt for meg veldig mye her, men jeg sikter meg inn på en ting kanskje ikke alle andre ville pratet om. For det er kanskje én ting jeg tror kan bli ekstra utfordrende for deg: Kompiser.
Over natta går du plutselig fra ung og fri ungkar til å bli fattern med det ansvar og de forpliktelser det fører med seg. Du blir på sett og vis røsket rett ut av ungdomstiden og rett inn i de voksnes rekker. Og selv om det funker bra for deg, tror jeg det kan by på utfordringer for ditt vennskap med noen av vennene dine.
Å bli foreldre er en veldig stor greie og fører til en personlighetsendring som de uten barn ikke kan forstå, i hvert fall ikke på deres alder. Deres hverdag vil for det meste bestå av lekser, dataspill, fotball og moro, mens du plutselig blir kastet rett inn i bleier, nattevåk, amming, gulpekluter og ansvar.
Og det kan nok føles rart til tider, for jeg tror ikke alle vennene dine vil forstå hvordan din hverdag vil bli. De vil ikke forstå dine utfordringer, men de vil heller ikke forstå all kjærligheten. Å bli fattern er det mest fantastiske som noensinne har hendt meg, men det gjør jo ikke akkurat mirakler for fritiden da. Med ett barn er det fortsatt mulig å leve tilnærmet normalt utenom, men nå som du går inn i den verste festetiden kan det være greit å vite at du nok vil måtte legge litt mer bånd på deg enn andre.
Det spørs jo selvfølgelig på hvordan du og barnets mor løser det, men jeg vet i hvert fall selv hvor mye ting endrer seg når man blir fattern. Uten å kjenne verken deg eller din situasjon, kan jeg med sikkerhet si at hverdagen kommer til å endre seg. Og det vet du godt selv, og det er akkurat det som er så bra.
Jeg tror det er greit å ikke ha urealistiske forventninger til at du kan fortsette som før, bare med et barn på slep, og det tror jeg du vet. Det tok meg lang tid å innse akkurat det, så å forstå at man er på vei inn i en ny tid, er en god start. Og det at du sendte meg den mailen, sier mye om at du allerede er på rett spor.
En litt artig positiv ting ved å få barn tidlig, er jo at du vil få igjen for det senere. Det kan kanskje være utfordrende til tider nå, men tenk om 10-15 år, når de andre vennene dine får barn. Da kan du sitte på din høye hest og dra på fisketurer, fotballkamper, jakt og spennende ferier med datteren din, mens kompisene sitter fast hjemme med bæsjebleier og blå poser under øynene 😉
Det er kanskje litt langt frem i tid, men kanskje kan det likevel være noe du kan ta med deg i tider der du må takke nei til en kul fest for å bli hjemme eller hoppe over en tur til Hemsedal fordi både mor og barn er slått ut med feber 😉 Ikke at du skal slutte å være med på de tingene, men i blant må du nok ta noen tøffe valg også. Det er en del av det å være fattern, det.
Og da har jeg ikke engang begynt å prate om hvilke utfordringer og endringer dere vil gå gjennom som par! For forholdet deres kommer til å endre seg. Nye gleder, nye utfordringer, nye prioriteringer og en ny hverdag. Det er utvilsomt mer utfordrende å være tre enn å bare være to, men så er det heller ingenting som er mer givende og vakkert enn å være sammen om å oppdra et barn. Det er kjærlighet, det!
Om jeg skal si én ting om parforholdet: Tålmodighet. Det neste året kan gå i alle retninger, for et svangerskap er veldig belastende for kvinnekroppen og barnets første leveår er ikke nødvendigvis en tur i parken det heller. Det er en magisk tid, men like fullt en tid med nye utfordringer. I blant kommer man veldig langt med å ha litt is i magen, både overfor barn og mor. Kanskje spesielt mor 😉
Men dette er et altfor stort tema til at jeg skal klare å råde deg helt alene, så derfor kaller jeg ut til mine lesere om hjelp. Hvis du har et råd, tips, triks eller hva som helst som kan være til nytte for en 17-årig gutt som snart skal bli far – rop ut! Gjerne hvilke utfordringer dere møtte da dere ble foreldre for første gang og hvilke utfordringer man kan vente seg som vordende, unge foreldre i dag.
På forhånd og på vegne av en rådvill snart pappa: Tusen hjertelig takk for all hjelp!
Makrell i tomat er et pålegg alle nordmenn har et forhold til. Enten man liker det eller ikke, alle kjenner den karakteristiske smaken og lukten. Hele livet har jeg vært livredd for å spise fisk og det var vel ikke før jeg møtte Christina at jeg egentlig fikk øynene opp for havets mange fristelser.
I starten gikk det sakte, men jeg ønsker jo å imponere kjæresten og ga meg i kast med å smake det ene etter det andre. Da jeg var yngre tenkte jeg alltid at det var umulig å faktisk like fisk. Jeg forsto at noen kunne tolerere det, for helsefordelens skyld, men å like det? Neppe. Aldri!
Spesielt ille var kanskje makrell i tomat. Jeg synes det så så skummelt ut. Og det luktet så rart. Så jeg holdt meg unna, livredd for å prøve nye ting. Og det tok meg faktisk over 30 år å prøve makrell i tomat for første gang!
Også viste det seg at det faktisk var godt! Overraskende godt og skuffende lite skummelt 😉
Frua i full gang med å snekre skive til gubben 🙂
Ei litta blings, smooothie og NRK Super – god stemning!
For mange er smaken av Stabbur-Makrell selve smaken av barndomsminner, og jeg har hørt at makrell i tomat ofte er det første pålegget de går tom for ved lunsjtider i barnehager. Og det er en veldig god ting, for makrell i tomat er kjempesunt og knallbra for barn i vekst! Med over 70 % makrell og et skyhøyt innhold av sunne Omega-3-fettsyrer, er Stabbur-Makrell et pålegg alle barn er tjent med å bli glad i så tidlig som mulig.
Og det er det mange som gjør, for veldig mange barn simpelthen ELSKER Stabbur-Makrell. I den forbindelse har Stabburet laget en serie med utrolig morsomme videoer som viser barns forhold til Stabbur-Makrell 🙂
Snutten under, der makrell i tomat-effekten testes på små barn, er kanskje favoritten. Jeg simpelthen elsker svaret til den lille gutten når han forskertypen kommer tilbake i rommet – hihi!
Klikk og nyt 🙂
//
Har du lyst til å se alle videosnuttene? De finner du her:
Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe helt annet i dag, men noen ganger leser man ting som krever å bli delt. Ting som gir deg forsterket tro på menneskeheten.
For i dag vil jeg bruke noen linjer på å hedre to nordmenn som akkurat gjorde denne dagen et par hakk bedre, været litt finere og solen litt sterkere.
Artikkelen handler om 32 år gamle Remi Reiersen som på grunn av uheldige omstendigheter står uten verken jobb eller bopæl. Og nå befinner han seg i en ond sirkel: “uten bolig er det vanskelig å få seg en jobb og uten jobb er det vanskelig å finne en leilighet”.
Han har fått tilbud om kommunalt bosted, men de tillater ikke dyrehold. Flere ganger har han blitt oppfordret til å avlive hunden sin, men fremfor å ta sin gamle følgesvenn av dage, prøver Remi heller alt han kan for å løse situasjonen med vovsen på lasset. Inntil videre bor han derfor i et telt langs motorveien. Og det har han gjort i 4 måneder. Bare han og hans blinde og halte bestevenn, Gråtass.
Så langt i historien rekker man å bli ganske rørt, men så går saken videre til å vise hvordan Remi og Gråtass faller utenfor NAVs ordninger etc på grunn av dyrehold, og uttalelsene fra både kommunen og NAV i saken virker systematisk avfeiende. Umiddelbart føler man en sterk irritasjon over at verden kan være så firkantet og at man ikke kan ta hensyn til enkelttilfeller. Så blir man også trist av å se på bildet av den stakkars vovsen og man ønsker at saken kunne hatt en lykkelig slutt, men den kommer tilsynelatende ikke. Saken er slutt og dett var dett.
Men så skjer det fantastiske.
Man scroller seg ned til kommentarfeltet og der møtes man av den aller første kommentaren i kommentarfeltet. Og det er denne:
I sånne øyeblikk er det bare én ting å gjøre: Smile, kjenne varmen bre seg i kroppen og tenke dette:
/ Tusen takk til Remi og Åsmund – denne dagen vant dere med klar margin 🙂
Del gjerne med andre som fortjener et ekstra smil i dag 🙂
Derfor tenkte jeg denne uken å skrive litt om temaet, by på noen tips til hvordan man kan få i barna mat og mat de kanskje vil like, og skrive litt om det vi gjør som funker. Og ikke funker 😉
– Innimellom ser man foreldre servere barna sine litt forskjellig, og argumentet deres er “Så lenge de spiser!”. Hvor langt er det greit å dra den? Er det greit at ungen dytter i seg bare brødskiver med nugatti “så lenge de spiser?”
Jeg synes ikke det, for ikke all mat er mat. Selvfølgelig kan man supplere med en brødskive med sjokoladepålegg eller man kan tilpasse menyen litt ut ifra dagsform, men lar man barnet få spise hva som helst “så lenge de spiser” tror jeg det vil bli veldig vanskelig å få i barna noe annet.
Barn trenger tross alt oppdragelse, så også på mat. Å bare la barna spise sjokoladepålegg “så lenge de spiser” vil jeg kalle en bjørnetjeneste av dimensjoner.
Barn trenger gjerne å smake på noe flere ganger før de liker det. Gulrøtter smaker kanskje ikke godt før på femte forsøk, melkesjokolade ofte på første. Det betyr ikke at man skal gi opp av den grunn.
Med et kosthold bestående av veldig mye sjokoladepålegg står man fort i faresonen for blant annet diabetes og overvekt, så her synes jeg det er foreldrenes jobb som foreldre å sette ned foten og pense over i et nytt spor.
Men jeg skal så absolutt ikke sitte her på noen høy hest og kaste stein i glasshus, for jeg vet hvor vanskelig det er. Noen dager får man ikke i barna noe som helst! Da er det lett å tenke at noe mat er bedre enn ikke noe mat. Men lar man dette bli et gjentakende mønster er man ute og sykler, og da kan det være vanskelig å få barna tilbake.
Jeg vet jo selv av erfaring hvor dårlig stemning det var rett etter sommerferien, da 3-åringen hadde lagt seg til et is-inntak som lå langt over normalen på årsbasis. Og en liten periode der trodde jeg at han aldri ville slutte å mase om is hver eneste dag. Men en rar ting ved barn: De er vanedyr på godt og vondt! For de venner seg veldig fort til ting, men så venner de seg også overraskende fort av med ting også.
Så da vi plutselig satte en stopper for isen, men bare tilbød det en sjelden gang i blant, så ble det overraskende lite motstand mot det. Så også med saft, som han i periode MÅTTE ha til hvert eneste måltid.
Foruten å gå for vi er tomme, men vi kan jo kjøpe is til helgen”-bløffen, har trikset for oss har vært å endre flere ting på én gang, slik at noe fases ut sammen med noe annet. Gjerne gi en gode og fjerne en annen. Slik som: I dag skal vi spise middag foran tv-en, men da blir det ikke noe saft altså. Dagen etter spiser man middag ved middagsbordet igjen, men da blir det heller ikke noe saft, for nå drikker vi vann til maten og sånn er det. Vipps er man over på et helt nytt spor og saften er glemt.
Selvfølgelig er ikke dette noen fasitløsning og fremgangsmåten vil være forskjellig for alle, men det har fungert overraskende bra her i huset.
Vi har også tillatt visse unntak i bytte mot spising. Det er sikkert ikke pedagogisk forsvarlig, men en gang i blant har 3-åring fått ha med nettbrettet til bords i bytte mot at han sitter og spiser middag med oss. For når han er travelt opptatt med intetsigende youtube-videoer, fokuserer han ikke like mye på hva han spiser. Dette har vist seg å fungere for å få ham til å smake på mat han ellers blankt ville takket nei til bare fordi.
Om vi nå bare kan komme opp med et triks som fungerer like bra på småspisingen til fattern, ja da snakker vi! 😉
Vi har flere andre tips og triks til hvordan vi får i 3-åringen mat når han helst bare vil ha prim rett fra boksen, men de kan vi ta i en egen tipsspalte i morgen.
For nå får vi bare konkludere med at jeg tror det er mye man kan gjøre for å unngå at barna bare spiser det de føler for. Det er ikke alltid lett og noen dager er reglene løsere enn andre, men det er faktisk vår jobb som foreldre å sørge for at barna lærer seg å spise mer enn bare sjokoladepålegg.
Å bare si seg fornøyd med at uansett hva de spiser så er det greit “så lenge de spiser” mener jeg er en skikkelig bjørnetjeneste som grenser mot en slags fallitterklæring.
Hver kveld når vi skal legge pluttmeister, kryper vi til køys med minst en bok eller to. Eller tre. Eller fire…
Men i kveld skjedde det noe veldig overraskende! For siden 3-åringen er veldig glad i bøker på sengekanten, har vi med tiden gått til anskaffelse av et ganske respektabelt utvalg sengelektyre å velge mellom. Hver kveld stiller han seg ved haugen i stolen og finkjemmer stabelen for å finne kveldens utkårne.
Som oftest kommer han tilbake til senga med et lite utvalg koselige bøker om Emma og lillebroren, Ingrid som gjør ting og gjerne en bok om bæsj eller promp.
Men i kveld kom han bare tilbake med en bitteliten bok. Jeg lå allerede på sengen og ventet, men klarte ikke på avstand å se hva slags bok det kunne være. Så liten? Hva i all verden er det for en bok?
Så krabbet han opp i senga, og kastet den bort til meg.
Jeg tok den opp, og.. vel.. man kan vel trygt si det var et ganske uventet valg av sengelektyre for en 3-åring 😉
Ikke bare var valget uventet, men han krevde faktisk at vi skulle lese i den også!
Så da var det bare å finne frem lesebrillene og gjøre sitt beste 😉
Ikke vet jeg hvordan, men lyden av fars spanske bomgiring må ha gjort susen, for bare få minutter senere sovnet han rolig, tilfreds og fredelig. Så ble det verken prinsessa eller halve kongeriket i kveld, men nå kan vi i hvert fall telle til tre på spansk 🙂
Før de kom så langt som å prate om temaet, begynte jeg å tenke: Hvordan er det egentlig hos oss? Som den mannen jeg er, tenker jeg jo selvfølgelig umiddelbart at JEG er husets ubestridte herre. Jeg tar beslutningene, jeg banker i bordet, jeg går med buksene, jeg bringer hjem baconet, jeg er sjefen!
Jeg har alltid tenkt at det er viktig at fattern er husets naturlige autoritet og ubestridte leder, men det tok meg ikke lang tid før jeg måtte sette min egen konklusjon i tvil. For hva vil det si å være husets herre? Er ikke det personen som tar alle de viktigste beslutningene, som drifter huset og er husholdningens ankermann?
I så fall velger jeg å abdisere med det samme og overlate krona til frua. For, i ærlighetens navn, nå som det ikke er farsdag lenger, det er jo hun som er sjefen. Ingen avtaler gjøres, kjøpt utføres eller valg tas uten hennes samtykke, tross alt. Jeg liker å tro at jeg står på toppen, men i realiteten er jeg vel mer som en innflytelsesrik rådgiver. Sjef? Neppe.
Men så tenkte jeg enda mer over det… Hva vil det egentlig si å være husets herre?
Er det personen som betaler regningene eller den som setter dagsordenen? Den som står i sentrum av alt og legger resten av familien for sine føtter. Den som får sine ønsker etterlevet og har resten av husholdningen rundt lillefingeren. Den som sitter med fingeren på knappen og har et helt støtteapparat av folk rundt og under seg. Er ikke det husets herre da?
Dans, lille mann!
I så fall tror jeg også frua får se seg slått og gå ned fra tronen. For når jeg tenker meg om, er vi ikke egentlig begge på jobb for noen andre? Når vi legger opp helgens aktiviteter er det jo ikke vi eller våre behov som står i sentrum. Middagene er ikke tilpasset våre smaksløker og stort sett alt vi gjør går jo ut på å være lakeier for noen andre og tilrettelegge for dem. Det er greit nok at far i huset skal ha kontroll over fjernkontrollen, men like fullt begynner det å bli flere år siden sist jeg bestemte hva vi skulle se på tv…
Og innen jeg var tilbake fra runden med vovsen, var jeg kommet til en konklusjon som både var litt ergerlig og ganske uventet:
Vi har ikke bare én, men to herrer i huset. Og jeg er ingen av dem.
Endelig går det mot jul og årets raffeste julekalender inkluderer premier til over 100 000 kroner!
/ sponset innlegg
Say whaaaat?!
Julegaver, julemat, julefilmer, julemusikk, julekos, julerøkelse, jule meg her og jule meg der – ja, du gjettet riktig – jeg simpelthen elsker jul! Altså, virkelig. Langt over gjennomsnittet! Og nå går det endelig mot jul igjen. Det er faktisk bare TRE UKER til første søndag i advent og jeg gleder meg helt vilt! Jeg kan ikke tro at det allerede snart er jul igjen, men det kribler i magen bare ved tanken.
Når “Tre nøtter til Askepott” ruller over skjermen og jeg ligger i sofaen med et par skiver julekake med brunost på og en stor kopp kakao attåt, ja da kan ikke livet bli noe særlig bedre. Årets høydepunkt? Ikke umulig. Og nå er vi snart i gang igjen!
Julen for to år siden. Som bestilt 😉
Men før alt det, før julegaver og nøttene til Askepott, er det én ting som er livsviktig for å prikke inn førjulsstemningen og bygge opp stemningen: Julekalender!
Da jeg var yngre hadde jeg alltid mutterns hjemmelagde kalender hengende trofast på veggen, men etter fylte 30 år må man gjerne se seg om etter alternativer. Man kan jo alltids raske med seg en halvhjertet sjokoladekalender fra butikken, men har man lyst på noe langt mer spennende, er julekalenderne på nettet stedet å gå.
Slik som den heftige julekalenderen til Netthandelen! Hver dag i adventstiden trekkes det ut en heldig vinner som stikker av med alt fra kjøkkenutstyr til gadgets. Totalt inneholder julekalenderen premier for over 100 000 kroner!
Å jul med din glede!
Er du på utkikk etter julegaver eller julepynt?
Akkurat nå har Netthandelen.no fylt opp hyllene med massevis av julesaker, og auksjoner går av stabelen døgnet rundt, hele uka. Så enten du er på leting etter julepynt eller julegaver – der kan du gjøre et skikkelig varp!
Er du heldig kan du plutselig finne på å betale 10 kroner for noe som egentlig koster hundrevis av kroner. Og er du riktig heldig får du kjøpt både julepynt til deg selv og julegaver til de du er glad i, og likevel sitte igjen med penger igjen på julebudsjettet. Snakk om vinn, vinn, vinn! Her er noen av tingene jeg kjøpte sist jeg var innom 🙂
Disse funky snøkulene!
Dette coole togsettet som noooen får til jul.. #hemmelig
Denne artige nisselua som både synger og danser!
Tror du meg ikke? Se selv 😉
On fleek!
Men uansett hva du gjør, må du i hvert fall melde deg på Netthandelens julekalender nå med det samme, så er du hver dag i hele adventstiden frem til jul med i trekningen om flotte premier til en totalverdi av 100 000 kroner!
