De sier at har man først lært å sykle så glemmer man det aldri og denne uken var dagen endelig kommet for at vår lille plutt skulle ta det store steget.

 

Arvet haiketommelen til far sin og greier

Det er noe helt spesielt med de store milepælene. Hverdagsøyeblikkene er én ting, men de litt større hendelsene varmer ekstra godt rundt hjerterota. De første skrittene, det første ordet og den første sykkelturen. Senere i livet har man flere slike høydepunkt å se frem til: Første dag på skolen, første melding med hjem, første gang han blir tatt på fersken i å smugrøyke bak sykkelskuret, den første kjæresten, den første kjærlighetssorgen og selvfølgelig første gang han kommer småbrisen hjem og later som ingenting. Men det er heldigvis lenge til. 35 år minst.

Mye skal på plass før da. Sykling for eksempel. Og det var på tide, for nå er det en god stund siden sist vi opplevde en slik milepæl. Det siste halvåret har fremskrittene vært mer glidende og han blir bare eldre i kulissene, men ikke med det blotte øyet. Jeg har egentlig fryktet at han plutselig skal komme hjem med snusleppe og mopedhjelm under armen, men heldigvis går ikke tiden riktig så fort.

Derfor var det helt fantastisk da jeg plutselig fikk et innfall om vi ikke skulle prøve sykkelen vi fikk av gode naboer som lenge har stått i garasjen og støvet ned. Sykkelen altså, ikke naboene.

– Nei plutten, hva tror du, skal vi sykle en tur?

– Ja!

– Hæ? Mener du det? Du har jo aldri syklet før, skal vi virkelig sykle en tur?

– JA! Sykkel.

Og før vi visste ordet av det var plutten ute i gata og cruiset. Vinden flørtet med håret, frihetsfølelsen alle motorsyklister snakker om var tilstedeværende og adrenalinet pumpet når han suste nedover bakken i et vakent tempo. Vel, nesten da.

 

Vet du hvorfor jeg stoppet deg? Få se vognkort og førerkort, takk.

 

Museskritt er nok veien å gå. Det er greit at man ikke glemmer å sykle hvis man først har lært det, men da må man først komme dit da. Og jeg innså raskt at jeg ikke er en spesielt god lærer, for jeg klarte bare vekselsvis å fortelle ham viktigheten av å holde seg fast i styret og tråkke på pedalene. Å koordinere begge på likt klarte jeg ikke å formidle. Til det er mine pedagogiske evner helt utilstrekkelige. Til slutt forkastet vi pedalene og gikk for å holde i styret mens fattern fungerte som påhengsmotor / trekkhest. Det fungerte derimot utmerket.

5 minutter senere var pappa utslitt av å løpe krokrygget bak den lille pjokken som styrte vilkårlig i alle himmelretninger og oppførte seg mest som en ustyrlig sirkuselefant. Også jeg som hadde så store planer om at vi skulle ta hele sykkelopplæringen i et eneste stort jafs. Vel, glem det, pappa må hvile. Kanskje i morgen, hvis jeg ikke er for støl i… vel, alt.

Museskritt gjelder visst for fattern også.

 

They see me rollin´, they hatin´

 

Les også:
– En liten månelanding

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En av de tingene som kanskje best viser hvordan ting forandrer seg når man får barn er hvordan en filmkveld utarter seg.

FØR

Fredag kveld:

– Heey, skal vi poppe litt popcorn, se en film og kose litt i armkroken?

– Jaaa! Det blir topp.

 Just the two of us <3

2 timer senere:

– For en knallbra film! Men du.. Vi skal ikke bare legge oss litt.. eh.. tidlig i kveld, da..?

– Jo!

– Æ ælska dæ og de kvite tennærn dine.
– Æ ælska dæ åsså. Og tennærn. Gud kor perfekt vi e i lag.

NÅ

Fredag kveld:

– “Wolf of Wall Street” har jeg hørt at skal være bra. Tenk, endelig skal vi få sett en film! Det var lenge siden sist det, vi har vel ikke sett en film siden.. tja.. må ha vært i fjor en gang?

– Ja, men samme det, sett den på da, jeg er egentlig ganske trøtt allerede.

 

15 minutter senere:

– Wow, denne filmen er jo skikkelig kul!

– Ja, helt enig, filmkveld var en god idé!

 

4 minutter senere:

– Aah, så det var han som k- Øøy, sover du?

– Hm?! Hva nei jeg.. du, jeg er bare så sliten. Det har liksom vært ett kjør i hele dag og dessuten sto plutten opp en time tidligere enn vanlig og du så jo selv hvor lett det var å få i ham mat. Kan vi ikke se videre i morgen da?

– Hrmf.. Okei da.

Dette bildet er hentet fra forrige svangerskap.
Det var sist jeg fikk knipset et bilde av en våken pus i sofakroken.
Det sier vel sitt.

 

Lørdag kveld:

– Okeeei, da sover plutten og vi kjører i gang filmen der vi stoppet i går.

– Bra. Men du.. Det her har ikke jeg sett før?

– Jo, det der er jo han fyren han akkurat møtte på kafeen.

– Hmm, han har ikke jeg sett før i hvert fall.

– Kødder du? Bah, da har du jo slumret gjennom de siste fem minuttene fra i går da. Okei, vi spoler tilbake litt da.

– Sånn ja. Bra. Nå blir det filmkveld, dette blir kos.

 

30 minutter senere:

– Duuu..?

– Ja, hva er det? Er ikke denne filmen helt latterlig fet?!

– Jo jeg bare sliter litt med å få med meg handlingen. Altså, hvem er hun der egentlig?

– Nei, hun er jo bare.. Hei vent, du sover du?

– Nei, absolutt ikke, jeg bare.. Dagen har vært så utrolig lang og jeg er bare så sykt sliten. Tenk så deilig å få en skikkelig lang natts søvn da. Så begynte jeg å tenke på alt vi skulle ha ryddet i boden og da føles det så feil å ligge her og se på film liksom. Så ble jeg liggende og tenke på det, så da falt jeg ut litt. Men jeg tror kanskje det er fordi jeg er veldig sliten bare. Unnskyld.

– Nei nei, for all del. For å være helt ærlig.. Det begynte å glippe litt for meg også. Vi ser resten i morgen.

Vanskelig å følge med når man føler seg sånn..

 

Søndag kveld:

– Film?

– Ikke i kveld Peter, jeg må få stekt knekkebrød før vi legger oss og du burde spurt for en time siden.

– Jammen, da måtte jeg jo blogge.

– Ja jeg vet, men nå er det for sent altså. Vi kan sikkert se fem minutter, men jeg kan ikke love at jeg klarer å holde meg våken.

– Men d.. Okei da. Men da MÅ vi se den ferdig i morgen eller så glemmer vi jo hele handlingen. Og nå som vi er midt i den spennende delen også!

– Åh? Jeg husker ikke helt hva som skjer i filmen akkurat nå. Var de i Italia nå?

– Nei de har jo akkurat.. Eller.. Nei, jeg husker ikke helt selv.

 

Mandag kveld:

– Film?

– Sorry, jeg må jogge en tur og så må jeg legge meg tidlig.

Ikke i kveld kjære. Må komme på en bra bildetekst på Insta.

 

Tirsdag kveld:

– Film?

– Nå? Herregud, da skulle vi begynt for to timer siden. Nå må jeg bare legge meg før jeg sovner rett på kjøkkenflisene.

 

Onsdag kveld:

– Film?

– Nei, jeg orker ikke i kveld.

– Ikke jeg heller.

 

Torsdag kveld:

– Film?

– Kan vi ikke heller prøve å legge oss tidlig i kveld?

– Okei da.

– Fint.

– Men du.. med “legge oss tidlig”… du mener vel ikke?

– Peter!

– Sorry.

 

Fredag kveld:

– Film?

– Yes! I kveld skal det skje.

– Vi har faktisk bare 50 minutter igjen.

 

50 minutter senere:

– Yes, vi klarte det! Filmen er ferdig! Den var jo knallbra. Selv om vi måtte se den over tre kvelder i løpet av en hel uke føler jeg ikke at det ødela noe faktisk.

– Ikke jeg heller. Men du?

– Mja..?

– Jeg skjønte ikke helt den greia med pennen jeg. Tror du det var viktig?

– Æh, hvem vet. Amerikanske filmer har jo alltid sånne åpne slutter som liksom skal forvirre litt.

– Jo men.. sa ikke du at filmen var basert på en sann historie?

– Jo søren. Men tror du ikke de lagde slutten sånn for å forvirre seerne?

– Jeg vet ikke helt. For å være helt ærlig.. Jeg skjønte ikke slutten helt jeg.

– Ok da, ikke jeg heller.

– Samme for meg, jeg er trøtt som en dritt, kan vi ikke bare legge oss?

– Jo, la oss gjøre det. Men eh.. du?

– Ja?

– Nei altså… Det er jo freddan da… Vi skulle ikke kanskje..?

– Peter!

– Sorry.

/ lik hvis dette høres kjent ut 😉

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vinnerne i konkurransen om gavekort fra Polarn O. Pyret er kåret! 🙂

Tradisjon tro gikk vi for videodømming denne gangen også. Det viser seg at små leketelt er veldig uegnet som valgarena, spesielt hvis man har passert 2-årsalderen med rundt 30 år. Se videoklippet under eller hopp rett ned til navnene hvis du ikke ønsker å bruke 3 små minutter på å se den dramatiske kåringen “live”.

 

Hvorfor har det blitt slik at norske barn MÅ gå i barnehagen? Dette og flere andre kritiske spørsmål ble reist i en interessant kommentar av Marius i går under innlegget Klar for barnehagestart?:

“Hei. Hvorfor må du sende han i barnehagen hvis du egentlig vil ha han hjemme? Hvorfor må iheletatt noen sende barna i barnehage? Ingen kjenner barnet så godt som foreldrene, å ingen er bedre til å ta vare på barnet enn dens egen mor og far. Folk skylder på økonomi og sosial utvikling, jeg mener at det fins uendelig mange ting å spare inn på for å klare å være hjemmeværende. Forskning viser at barn som har vært hjemme ikke har mindre sosiale ferdigheter enn de som har gått i barnehage. Forskning viser også at barnehagebarn har mer adferdsvansker. Hva synes du om å sende barn under 1år i barnehage og at de skal være det lengre enn en arbeidsdag? Foreldre vet aldri alt barnet opplever i barnehagen. I mitt syn er det helt sykt at vi setter barn til verden for og så å sende det bort fra oss hele dagen. På 70-tallet var det 2% som gikk i barnehage , nå er det over 90%. Vi vet ikke utfallet av denne utviklingen enda, men hittil er den mange ting som går i negativ retning, som adferdsvansker, stress, ADHD osv. Det værste er at det nesten er tabu å snakke om å ha barna hjemme, alle sier at barna har det best i barnehage, men de har ikke grunnlag for å si d”.

 

Først av alt: Jeg setter veldig stor pris på at folk tør å stille vanskelige spørsmål, så takk for det! Derfor synes jeg også at Marius fortjener et skikkelig svar.

Og her kommer det.

Slik jeg leser det spør du egentlig om følgende: Hvorfor er det blitt slik at man må sende barna i barnehagen?

Og det er et godt poeng, for man må absolutt ikke det. Jeg synes det er hjerteskjærende å høre om knøttsmå barn som kommer først til barnehagen og drar sist hver eneste dag. Jeg får også klump i magen når jeg hører om barn som ikke har rukket å bli ett år blir overlatt til barnehagens omsorg. I sånne tilfeller er det lett å tenke at det virker uansvarlig av foreldrene som ikke har tid til å ta vare på sitt eget barn. Og tro meg, dette har jeg kjent på mange ganger. Det er dog vanskelig å sette seg inn i alle andres situasjon og vite hva deres hverdag består av.

Andres situasjon må ikke vurderes med et snevert tunnelysyn #badumtss

For å være ærlig tror jeg nok de aller fleste skulle ønske de kunne gå hjemme med barna lenger, men så er det ikke bare lett det heller. Det økonomiske aspektet er selvfølgelig én del av det, men det er jo faktisk også veldig krevende å gå hjemme med barn. De skal aktiviseres, de skal underholdes, de skal stimuleres intellektuelt og de skal utvikles fra baby til barn. De skal klargjøres for livet videre og det er ingen liten oppgave man kan ta lett på.

Det er rett og slett skummelt å skulle bære det ansvaret på egne skuldre og jeg tror mange er såpass ydmyke og gudfryktige til denne oppgaven at de heller velger å stole på barnehagen fremfor seg selv. Det er så mange elementer som skal på plass og som foreldre er man hele tiden redd for at man kanskje ikke strekker til over hele fjøla.

Så langt har vi hatt den fantastiske muligheten til at pjokken har kunnet gå hjemme med hjemmeværende mor frem til 2,5 år, men nå er det på tide at noen andre tar over. Jeg kjenner at nå som han er to og et halvt ønsker jeg at han skal komme seg i barnehagen ikke først og fremst for vår del, men for sin egen del. Nå som han har alle grunnferdighetene inne er tiden kommet for at han tar det neste steget på stigen og der trengs mer enn bare mor og far. Jeg tror det er veldig sunt for små barn å komme seg inn i en barnehage for det sosiale miljøet, for alle aktivitetene, for å kjenne på en ny hverdag og for å løsrive seg litt fra mor og far.

– Ah, ingen mams eller paps i sikte. Nice!

Norske barnehager er også i en særposisjon ved at de ansatte som jobber der er utdannede pedagoger som vet hva de driver med. Dagens barnehager er proffe institusjoner med årshjul, aktivitetskalendre, pedagogisk utviklede planer etc. Jeg tror det er veldig gode læremiljøer for små hoder som skal klargjøres for neste skritt opp til skolenivå. Og der tror jeg fatterns youtube-skole kommer til kort på sikt.

Læring er en viktig del, det sosiale et annet. Jeg tror ikke viktigheten av at barna blir del av et større miljø tidlig skal undervurderes. De sosialiseres, former relasjoner, håndterer konflikter og lærer seg å tilpasse seg andre. Det går litt i stampe når man bare henger hjemme med mamma og pappa dagen lang. Selv om jeg absolutt tror vi kunne klart å gjøre jobben med å forme ham til å bli en bra fyr på egen hånd, så kjenner jeg at jeg jo ikke er et barn lenger selv.

Jeg klarer ikke alltid å kommunisere med ham på hans premisser. Jeg klarer ikke å legge grus på hodet, riste det av og le meg i hjel 20 ganger på rad. Men det trenger han. Så tenker jeg at han heller kan komme hjem til oss etter en dag i barnehagen for kos og historiefortelling, for gudene skal vite at jeg gleder meg til å høre om alt han har opplevd i løpet av en dag og ta del i hans fortellinger. Han trenger ikke bare noen som tar del i hans hverdag, men noen som er en del av den. Hans likemenn. Han trenger kolleger, ikke bare samtaler med sjefen og styreformann 😉

– Og så skjedde det, og jeg bare, og han bare, og hun bare, og jeg bare…

Vi har for øvrig landet på et slags kompromiss vi da og gått for 80 %. Da får han fire dager i uken i barnehagen og tre hjemme (én ukedag + helg). Jeg synes det virker som en fin fordeling. Dette gir oss også muligheten til å få ting litt mer på stell hjemme. Siden mor i huset nå skal over i ny mammapermisjon er tiden moden for at han utvikler seg utenfor husets fire vegger og at vi får den drahjelpen til oppdragelsen som barnehagen kan tilby. Selv om man sikkert kan kjempe med nebb og klør for å ha barna gående hjemme så lenge som mulig, så tror jeg det er veldig viktig at man også gir slipp på dem og lar dem oppdage verden på egen hånd. Det er litt sårt, men jeg tror det er viktig.

For å vende på det da. Motpolen til å sende barna (for) tidlig i barnehagen er å ha dem hjemme for lenge. Se for deg å ta ansvar for grunnleggende skolegang selv hele veien opp til ungdomsskolenivå. Så skal barnet gå rett inn i skolesystemet fra 7. klasse, men så viser det seg at mor og far helt har glemt å lære barnet vesentlige ting som f.eks historie. Så sitter du der med et barn som kan skrive pent og telle til 10, men aldri har hørt om andre verdenskrig. Haha! Okei, det eksempelet ble i overkant søkt, men du ser sikkert hvor jeg vil hen. Det er en trygghet i å vite at barnet skal innlemmes i et institusjonalisert system som har tatt hensyn til alle variabler.

– Pappa, er det et neshorn?
– Uhm, nei.. Vi glemte bare å ta for oss dyrene i Afrika… sorry.

Som en siste ting vil jeg si at jeg er HELT ENIG med deg hva gjelder at det virker som et tabu å ha barna hjemme. Og det synes jeg er rart. Men jeg merker det når jeg forteller folk at han fortsatt er hjemme. Det er noe i blikket deres. Det er en slags forventning som blir brutt og man får en følelse av at man har handlet uansvarlig. Og der må jeg bare få si at jeg i realiteten synes det er stikk motsatt. Jeg skal ikke si hva andre skal gjøre altså, men gitt muligheten vil jeg si at det er langt bedre å ha et barn hjemme et år ekstra enn å sende en baby i barnehagen som verken kan gå eller gjøre rede for seg. Men som sagt, det får vel bli opptil enhver å bedømme selv.

I bunn og grunn tror jeg de fleste gjør det de anser som det beste for seg og sin familie. For mange betyr det å sende barna i barnehagen, men ikke for alle. For vår del føles det i hvert fall riktig å ta steget nå, både for oss og ham 🙂

– Okei fattern, huska er godkjent. Du kan gå hjem nå.

Kom gjerne med kommentarer hvis du er enig / uenig, for som alle vet er jeg ingen ekspert når det kommer til barnehager. (Dere som tar den referansen vet hva jeg prater om ;-))

God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ sponset innlegg

KONKURRANSEN ER AVSLUTTET!

I forrige uke skrev jeg om at vi hadde kjøpt nye klær til pjokken i anledning barnehagestart og mange av dere kom med veldig positive kommentarer om klær fra Polarn O. Pyret. Og vet du hva? DET la de merke til! Såpass glade ble de for deres tilbakemeldinger at de ønsker å avholde en konkurranse som takk 🙂

Premien?

3 gavekort à 1000 kr på polarnopyret.no 🙂

 Et par godbiter fra nettbutikken

Jeg har ikke tenkt til å reklamere så veldig for POP i dette innlegget, men jeg må få si at selv om Polarn kanskje er litt dyrere enn mange billigleverandører, så er klærne jaggu verdt det også. Skal ikke undervurdere slitesterke kvalitetsklær til barn som liker å herje rundt. Men okei, nok om det.

Hva skal DU gjøre for å vinne? Enkelt!

1. Stikk innom polarnopyret.no og ta en titt på utvalget.

2. Skriv i en kommentar her på bloggen minst ett produkt du kunne tenke deg å bruke pengene på hvis du vinner.

3. OBS: Husk å legge igjen e-postadresse slik at jeg får kontaktet deg (vises ikke og brukes ikke til annet).

4. Det er alt! 🙂

Tre vinnere trekkes førstkommende søndag av vår eminente hoveddommer Mr. Plutt.

Lykke til!

Avslutter med en liten “Plutt i POP”-montasje.

 

 

 

OBS: Legg gjerne igjen en “like”, for sånt liker de som arrangerer konkurranser og da er det større muligheter for mer av det i fremtiden 😉

/ High five!

Les også:
– Klar for barnehagestart?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dere ba om det og her kommer den: Min aller første gitarvideo!

OBS: Dette er på ingen måte tull, men det aller beste jeg får til pr i dag (teknisk sett sent i går kveld).

 

Jeg husker godt da jeg var en liten pjokk og lå i senga mens fattern satt ved siden av og klimpret på gitaren. Det var en beroligende lyd jeg elsket og jeg har alltid tenkt at jeg skal gjøre det samme for mine barn. Problemet er bare at jeg ikke kan spille gitar. Altså, virkelig ikke. Pr dags dato vil jeg påstå at jeg muligens faktisk er Norges aller dårligste gitarist.

Jeg har vel aldri egentlig prøvd å lære meg det heller, med unntak av et halvhjertet forsøk for ca. 5 år siden. Etter to kveldsøkter ga jeg opp. Da kunne jeg nesten tre grep og ga meg på topp. Av en eller annen grunn har jeg bare bestemt meg for at gitar er vanskelig og at mine pølsefingre ikke er genetisk anlagt til å mestre det

Men nå har jeg endelig bestemt meg for å gi det et helhjertet forsøk! Ikke for min egen del, ikke for å sjekke damer, men for barna. Jeg ønsker å skape de samme gode barndomsminnene for mine barn som fattern ga til meg. Jeg elsker tanken av å sitte på sengekanten og klimpre i vei mens barna sovner til låter av Cornelis Vreeswijk, Radiohead, Finn Kalvik eller Coldplay. Men veien dit er lang.

 

 

Så nå har jeg endelig kjøpt meg gitar og sett min første youtube-video av typen “guitar lessons for dummies”. Mange vil sikkert si at det er kjempeenkelt å lære seg å spille gitar, men jeg er helt uenig. Kanskje er jeg bare ikke skapt for gitaren, men jeg synes det føles som å løpe 100 meter med svømmeføtter. Joda, det går sikkert fort å komme seg opp på et visst nivå, men å bli god nok til å spille en hel sang uten 17 stopp og bommerter er en helt annen sak.

Kjenner at jeg angrer bittert på at jeg ikke bare lærte meg det da jeg var ung og lærenem. Men men, det er jo faktisk mulig å lære en gammel hund nye triks. Alt han trenger er litt tid, en godbit og tålmodighet. Og youtube.

 

Rooolig nå

Akkurat nå ligger jeg på nivå med apekatten Julius, men håpet er at jeg i løpet av noen måneders tid vil klatre til et nivå der jeg kanskje kan spille et par enkle sanger uten av plutten buer meg ut av soverommet. Men inntil videre holder jeg meg i stua, for jeg er helt sikker på at han ikke finner noen glede i å høre meg mishandle gitaren og spille som en katt med halsbrann.

Håpet er egentlig å klare å mestre gitaren såpass bra at jeg også kan synge med, men den drømmen virker uendelig langt borte akkurat nå. Vi er et stykke unna IDOL-audition, for å si det sånn 😀

 

Selv pluttis er bedre enn meg på gitar. For nå…

NB: Kunne det forresten vært interessant å se en rask video av mine gitarferdigheter? Kan lage en dagsfersk FØR-video, så prøver vi igjen om noen måneder for å se på fremgangen. Sleng igjen en like eller en kommentar om det kan være av interesse, så fikser vi selvfølgelig det 🙂 Men OBS: En sånn video nytes nok best med øreklokker 😉

Og helt til sist: Kjære plutten – Beklager hvis du våkner opp midt på natten av skumle lyder. Du har ikke mareritt, det er ikke krig og vi driver ikke med dyreplaging nede i stua. Det er bare fattern som prøver å lære seg å spille gitar. For deg. Hold ut, det vil bli bedre 🙂

 

/ Lyst til å se en video av Norges dårligste gitarist? Sleng igjen en like eller kommentar 😉

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ skrevet i samarbeid med Polarn O. Pyret

Om bare én uke starter vår lille plutt i barnehagen. Aller helst skulle jeg selvfølgelig ønske at han kunne gå hjemme sammen med oss i tja… 12-13 år til, men vi har kommet så langt vi kan nå. Det er på tide at noen med pedagogisk utdannelse tar over. Tiden er moden for at han tar et steg vekk fra oss og inn i en verden full av nye venner, leker og utfordringer.

Selv om vi gleder oss veldig på hans vegne er det også ambivalente følelser i spill. Vil han trives? Vil han savne oss? Vil vi gå glipp av mye eller vil det faktisk gå bra? Det vil tiden vise og jeg kjenner at klumpen i magen bare vokser.

 

Bare én uke til du skal fly solo, lille dude

Det er heldigvis ingenting sammenlignet med mor i huset, som er det man på fagspråket ville kalt et nervevrak. Hvis man kunne skrevet ned alle hennes spørsmål og bekymringer på papir snakker vi om et dokument på størrelse med bibelen.

Men men, det går vel bra. Det må jo bare gå bra. Det som i hvert fall er sikkert er at vi er klar på klesfronten. Som yngst i en søskenflokk av fire har jeg vært så heldig å få arve mange gamle filler fra mine søskens barn, men til barnehagestart innså vi at tiden var kommet for å skaffe litt egne klær til pjokken. Derfor har vi tatt et sjeldent røsk i en klesbutikk og gått til innkjøp av nye filler.

Akkurat på dette området har jeg 10 tommeltotter, så da er det veldig greit med nettbutikker som har egne “Klar for barnehagestart”-seksjoner. Etter en rask gjennomgang av sjekklisten endte jeg opp med en handlekurv full av fine saker, så nå burde pjokken være klar for høstens barnehagestrabaser.

Se utvalget  her: Polarn O. Pyret – Barnehagestart

 

Klikk på bildet for å se den smarte sjekklisten

Man trenger kanskje ikke være hjernekirurg for å vite at barna kommer til å trenge et røddig sett med regnklær til høsten, men de små detaljene er lettere å glemme. Slik som disse raffe sokketøflene.

 

Jeg kan allerede nå se for meg at han kommer til å fise rundt i de sokketøflene som han var Solan Gundersen og det stikker litt i magen å vite at jeg ikke vil være der for alle øyeblikkene. Men men, det får vel være greit. Han kan ikke være en liten bebis for alltid.

Og for å være helt ærlig: Selv om jeg gruer meg litt til å levere ham i barnehagen, så gleder jeg meg enda mer til å se mors reaksjon når vi setter oss i bilen igjen. Jeg setter 50 kroner på at det blir et gråtebonanza uten sidestykke.

 

Klar for å erobre verden i kortbukse og nye pæler 😀

Hei vent litt! Frua er jo høygravid, full av hormoner og så til de grader såbar for tiden. Jeg tror vi sier 100 kroner jeg.

…og ja, selvfølgelig skal jeg blogge om det 😉

 

Les også:
– Vemodig foreldremøte

* Følg Pappa barnehagehjerte på Facebook *

Jeg står med vann til knærne i det deilige vannet. Sommervarmen har gjort det merkelig varmt, nærmest ikke forfriskende. Foran meg ligger den blikkstille innsjøen omkranset av grønne trær som spent følger med. Jeg tar et skritt lenger ut og kjenner vannet kile. Så klarer jeg ikke vente lenger og skyver i fra.

Foran meg ligger plutten på et flytemadrass og holder seg fast mens han jubler og smiler. Dette er første sommeren han har dristet seg til å bade og han elsker det. Han kan ikke svømme riktig enda, så når pappa vil ut på dypere vann blir han med ut og får med seg alt fra sin orkesterplass på flytemadrassen. Der ligger han som en gallionsfigur og bare nyter ferden mens pappa ligger bakerst og fungerer som påhengsmotor.

– Pinne, roper han engasjert.

– Den er grei, kaptein, svarer jeg. Vi er på vei mot en påle som stikker opp av vannet rundt 20 meter fra land. Han vil at vi skal ta oss ut, rundt pinnen og tilbake.

 

Vi har tatt denne ferden flere ganger de siste dagene og han er i ekstase. Bare ligge der i sommervarmen og kjenne solen steke på ryggen mens pappa følger ordre. Et godt liv.

Selv ligger jeg og tenker mye av det samme. Jeg er på hytta med familien og koser meg på sommerferie. Foran meg ligger en lykkelig plutt som ståler av glede mens tottelottene vifter muntert. Oppe på hytta står farmor og farfar og forbereder lunsj mens resten av reisefølget suser rundt og nyter diverse sommeraktiviteter. Noen bader mens andre plukker bær eller tar seg en velfortjent cowboystrekk i skyggen. Det er sommer, det er glede, det er idyll.

 

Tanken slår meg at livet i akkurat dette øyeblikket rett og slett føles helt perfekt. Jeg blir revet med av den gode stemningen og klarer ikke dy meg:

– Glad i deg, plutten sier jeg til den lille pjokken som ligger og koser seg.

Han snur seg rundt og ser på meg. Bak smilende øyne ser jeg at han tenker så det knaker. Han har det lure smilet sitt igjen, det smilet som forteller meg at han roter rundt i hodet etter en passende ting å si. Skal han virkelig svare tilbake med samme mynt? Skal han endelig gjengjelde lovordene og fortelle pappa hvor glad han er i ham?

Jeg blir så full av forventning at jeg nesten sprekker. Så kommer det.

– Ehm… glad i deg… plutte.

Vel, nesten perfekt da.

 

 

Fortsatt god sommer!

* Følg Plutten og Pappahjerte på Facebook *