/inneholder reklame

Det er vel ingen hemmelighet at det ikke er noen lukrativ business å få barn. Til å være så små, krever de utrolig mye stæsj. Spesielt nå som julen er over oss og lommeboka ribbes som en rype. Det er vel ikke helt uvanlig at mellom kalendergaver, julemat, julegaver og julehurramegrundt, blir det lite igjen til foreldrene, som gjerne blir sittende og skrape bollen til langt ut i januar. Derfor har jeg kommet opp med en liste over 10 geniale tips som du kan bruke for å snu røde tall hos kemneren til julekort fra banken.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

1. Unngå å bli ranet
Som småbarnsforeldre vil man det beste for sine barn og det er veldig mange som vet å utnytte dette. Mange nybakte foreldre kjøper seg halvt i hjel før de i det hele tatt tenker over hva de egentlig trenger. Trenger du virkelig den siste toppmodellen fra Emmaljunga eller kan du kjøpe en brukt vogn? Trå på bremsen før du kjøper noe nytt og tenk over om produktet dekker et faktisk behov eller om du bare er i ferd med å gå i markedsføringsfella. Pass på lommeboka, for de flinkeste lommetyvene står ofte bak kassa.

2. Spis penger til frokost
Rundt frokostbordet er det mange kroner å hanke inn. Start med å innføre et påleggsmonogami. Hva betyr dette? Ett pålegg per skive. Ønsker du både ost og salami? Sleng skivene oppå hverandre, så har du et ostesmørbrød. Det høres kanskje kjedelig ut, men du er ikke her for å delta i MasterChef.

3. Last ned genial gratis-app!
Få en ryddig oversikt over alle dagligvarekjedenes dagsaktuelle tilbud med denne helt geniale appen. Mattilbud oppdateres kontinuerlig med siste utgitte tilbudsavis og inkluderer stort sett hver eneste kjedebutikk i hele landet. Utrolig smart når man sitter og planlegger ukens innkjøp eller lurer på hvor man skal dra for å handle middag og hva man skal kjøpe. La tilbudene bestemme!

Mattilbud er 100 % gratis og vil garantert spare deg mye penger.

Last ned appen i AppStore eller Google Play

Klikk på bildet for å lese mer om Mattilbud

4. Gratis drikkevarer
Dropp melk, brus, juice etc og gå for vann. Selv om du gjerne kan argumentere for at andre ting smaker bedre etc, så har springvann to uslåelige argumenter: Det er sunt og det er gratis (okei, tilnærmet gratis da, din flisespikker). For er du egentlig klar over hva appelsinjuicen koster deg i løpet av et år? Se neste punkt!

5. Et badekar med kaffe, takk
En rykende varm kaffe på vei til jobb en iskald morgen smaker veldig godt. Men tenk i årsperspektiv, hva koster den kaffen egentlig? En lusen kaffekopp til 30 kroner virker ikke så dyr, men ganger du det opp med 260 arbeidsdager i året, ja nei da blir den kaffen plutselig veldig sur. Kanskje du heller kan unne deg en kaffekopp på vei til jobben (eller appelsinjuice til frokosten) en gang i blant som en sjelden bonus?

“Null stress å være blakk når kaffen er god”

6. Arveklær
Hvis du kjenner noen som du muligens kan arve barneklær fra: Hiv. Deg. På! Arveklær er en helt genial måte å spare mye penger på og det er virkelig ikke noe poeng å kjøpe kliss nye merkeklær til små barn og bebiser uansett, for før du vet ordet av det så står du på HM med hendene fulle av nye størrelser. Dette har jeg for øvrig skrevet en lang og flott tekst på, så sjekk ut innlegget: Arveklær – et pyramidespill

7. Brenn fett, ikke penger
Bokklubber, magasinabonnement og støttemedlemskap på treningssenter beløper seg fort til mye penger i løpet av et år. Gå gjennom dine månedlige utgifter og se hva du kan kvitte deg med. Husk at treningssentre fort koster deg 7000 kroner i året. Da kunne du heller kjøpt deg din egen spinningsykkel.

8. Smarte innkjøp gir trippel sparing
Planlegg middagsinnkjøpene så får du en trippelbonus på tid, penger og helse! Tenk all tiden du sparer på å kutte ned på antall handleturer og ikke minst pengene på å handle etter en liste, fremfor på impuls (som gjerne fører med seg usunne impulskjøp). Bruker du den tidligere nevnte gratisappen Mattilbud, så sparer du garantert penger.

Klikk på bildet for å lese mer om Mattilbud

9. Tvangssparing
Sett opp et autotrekk til sparing som faller rett etter lønningsdato hver måned. Da rekker du kanskje ikke å få med deg at pengene blir borte en gang, men selv 200 kroner i måneden blir penger etter hvert.

10. Forsikret forsikring?
Hvor mange forsikringer har du egentlig? Nye forsikringer får du kastet etter deg bare du tar en rask tur innom banken, så bruk noen minutter på å finne ut hvor mange forsikringer du faktisk betaler på. Det kan spare deg mye penger!

Fun fact: Så sent som i går (100 % sant) fant jeg faktisk ut at jeg fortsatt betaler innboforsikring på leiligheten jeg flyttet fra i sommer… bummer.

11. BONUSTIPS – Skyepølse!
Dette er kun for virkelig desperate tider og faktisk et ekte tips fra bestefaren til en av mine barndomskompiser. Trikset er å klare å få en enkelt salamiskive til å vare så lenge som mulig. Slik gjør du:

• Legg en salamiskive på et stykke brød.
• Løft brødskiven med en hånd, ta tak i salamien med den andre.
• Ta en bit av brødskiven som vanlig, men rett før tennene treffer maten, trekker du lynraskt unna salamien.
• Tygg brødskiven som nomalt. Du vil nå ha fornemmelsen, lukten og opplevelsen av å spise en utsøkt skive brød med den deiligste salami på, mens du i realiteten kun drøvtygger brød.
• Gjenta prosedyren til maten er fortært.

Er du virkelig proff, klarer du å holde salamien intakt hele veien gjennom tre brødskiver. Da er det bare å legge salamiskiven tilbake i pakken og klappe seg selv på skulderen for en flott gjennomført sparejobb. Slik som mannen i videosnutten under…

Men du: Hva er DINE beste sparetips?

De siste par dagene har det vært beint umulig å ikke få med seg saken om de to 8-åringene som inviterte til bursdagsfest, men som ble sittende igjen alene med intet annet selskap enn fulle godteriskåler. På starten ønsket jeg egentlig bare å overse saken, for jeg visste hva som ville skje så fort jeg leste den, og ganske riktig, da jeg klikket meg inn for å ta en rask titt… Hjertesorg.

Mobbing er kanskje det man som foreldre frykter mer enn noe annet. Stort sett alt annet i verden kan rasjonaliseres og forklares på en enkel, lettfattelig måte, men ikke mobbing. Det er lett å fortelle et barn at historieprøven gikk litt dårlig fordi de har prioritert håndballtreninger eller at hunden er i himmelen fordi den var gammel og ønsket å sove litt. Det er langt verre å bryte ned mobbing.

Bare tanken på å måtte forklare til min sønn at verden ikke er den fornøyelsesparken han har trodd hele livet, men at det kan være et kipt, kaldt og urettferdig sted, får det til å knase i hjertet. Det er kanskje urettferdigheten som er verst. Selv mobbing kan til en viss grad forklares, for da kan man i hvert fall sette navn på personer og situasjoner, men urettferdighet, hvordan forklarer man det?

Ja da, jeg vet at han vil bli møtt med både oppturer og nedturer her i livet, det er selvfølgelig helt greit, men å måtte sitte der på 8-årsdagen sin og føle seg mindre verdt enn godteriet i skåla, er intet annet enn hjerteskjærende.

(Foto: PRIVAT, lånt av VG)

Min appell
Jeg mener vi må anerkjenne at dette er et komplekst problem og ikke bare bagatellisere det med lettkjøpte løsninger. Her er et utdrag fra de såkalte ekspertenes råd:

– “Husk at dine holdninger gir tydelige signaler til barna. Å si at barnet må gå i bursdag til en klassekamerat selv om man ikke er bestevenner, signaliserer at det er viktig å inkludere alle”.

I et land fullt av ekspert meg her og pedagog meg der, hvordan kan dette være den beste løsningen? La oss bare raskt snu problemstillingen på hodet: Hvis alle barn må invitere alle og hvis alle barn skal oppfordres til å gå i alle andres bursdag, hva da med den dagen mobberen inviterer mobbeofferet til bursdagsfest? Da er det vår rolle som foreldre å oppfordre et barn som kanskje har blitt psykisk og/eller fysisk plaget i en årrekke til å stikke i bursdagen til vedkommende og storkose seg? Vi skal altså skubbe barnet rett inn i løvens hule og si “Lykke til da kompis og husk å ta med biff”?

Dette trenger ikke en gang å settes på spissen for å virke som en sneversynt løsning, hvordan i all verden skal det ende godt om vi må begynne å tvinge våre barn til å gå i bursdagsfester til samtlige elever i klassen sin? Er det ikke albuerom for å si at ikke alle må være bestevenner med alle lenger? Hvis barnet ditt ikke har lyst til å spise fisk, så er nok ikke løsningen å legge flere koljekaker på asjetten.

Jeg synes dette er en type barneskolemoral som ikke gjør det spøtt for å ta tak i det egentlig problemet, men bare maler over skavankene slik at det ser fint ut. Er vi virkelig ikke kommet lenger enn at vi ikke kan innse at det gamle “Ta hverandre i hånda og si unnskyld, så er alle venner igjen”-trikset fortsatt ikke fungerer?

La oss i hvert fall anerkjenne såpass da, la oss være ærlige og si at mobbing er et problem vi voksne ikke har funnet en god løsning på enda. Istedenfor å holde på den gamle tralten om at “Mobbere er fæle, de finnes overalt og vi må finne en måte å røyke dem ut på”, kan vi ikke heller erkjenne at det ikke er DE som har et problem, men VI? La oss kjøre hendene i gørra og innrømme at det er noe vi voksne ikke helt har forstått her og det ser ut til å skape mobbere. Ingen mobbekampanjer i verden ser ut til å ta knekken på dette, så kanskje det er på tide at vi selv tar ansvar? Kanskje er det faktisk DITT barn som mobber andre. Har du tenkt over det? “Nei nei, ikke mitt barn, han er jo så grei og snill, og hyggelig mot alle han”. Vet du hvem som sier det? Alle.

En løsning?
Som tidligere nevnt, så er dette et langt mer komplekst problem enn at jeg, eller noen andre for den del, bare kan dra en kanin opp av hatten og si at alt er i orden. Men la oss i hvert fall starte der da, med anerkjennelsen. Slutt å snakke om signaleffekter og hente opp faktainformasjon fra lærebøker, rapporter, studier og hurra meg rundt. Ikke alle kan rasjonaliseres ut i fra en lærebok, det finnes ingen fasit. La oss bare bli enige om at vi har en skogbrann helt ute av kontroll og angripe det på den måten, fremfor å si at det muligens brenner litt i peisen.

La oss stappe henda i jorda og se på dette som voksne mennesker. Det er ikke snakk om oss mot dem, det er våre barn som mobber hverandre. La oss ikke sette ned noen kommisjon, la oss heller bare samle en haug med helt vanlige foreldre og prate om dette som folk. La oss ikke dra dette gjennom en lang byråkratisk prosess som bare ender i nok en “Ikke mobb kameraten min”-kampanje. La oss kalle en spade for en spade: Våre barn mobber hverandre, vi er foreldrene, vi er de voksne her, vi eier problemet og vi må komme opp med en løsning. Og den løsningen er ikke å tvinge barna inn i samme bursdagsselskap og si “Se så fint, nå er dere venner”.

/Lik hvis du også er klar for å stikke henda i jorda

/inneholder reklame

Det er jo samme gamle tralten hvert eneste år det. “La oss starte tidlig med julekortet i år” sier vi. Jaaaada, det skal vi gjøre. Har så god tid atte! Så plutselig står man der…

Å ja, så fristen for å rekke å sende ut julekort med posten går ut om noen dager? Jammen jammen, vi har jo ikke rukket, også har vi jo ikke, og hvem skal og hvor skal og hva skal. Så blir det et sabla mas, der far ender med å si “La oss bare droppe det og sende ut et gammelt passbilde eller noe. Folk bryr seg jo ikke uansett, men henger opp kortet kun fordi de er livredde for at vi skal komme på besøk og ta dem på fersk gjerning når de bruker kortet vårt til å fyre i peisen”.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Men neida, mor skal ha sitt, så da blir det å piske sammen noen artige juleeffekter og knipse som en uskolert Per Heimly og håpe at ett av de ørten bildene blir brukbart. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være? Det viste seg raskt at å få et brukbart knips av plutten med en nisselue på nøtta, var like lett som å ta et sylskarpt bilde av en jaktende gepard i fullt firsprang. Sånn atte… joda, her er noen høydepunkter.

Muttern var ikke klar

Fattern var ikke klar

Plutten var ikke klar, Teo var litt for klar

Den kule julesekken er levert av min gode venn Martin og hans arbeidsomme julealver. Har du også lyst på en personlig julesekk til å fylle barnas julegaver i? Sjekk ut Julestrømpa

• Alle julesekkene er trykket lokalt i Julestrømpas lille juleverksted i Norge.
• Du velger fritt hvilket navn som skal stå på sekken.
• Stor plass til mange gaver!
• Martin og alvene lager også råtøffe julestrømper.
• Bestillingsfrist 15. desember. 

Lykke til med julekortene, godtfolk 🙂

Jeg befinner meg utenfor et lokale jeg aldri har hørt om før. “Stedet” blir det kalt. I hvert fall tror jeg det er her, jeg ble bare fortalt å møte opp her i dag kl. 14.00. Det var i det hele tatt en veldig rar melding. Jeg lå på sofaen og så på tv, da det plutselig tikket inn en melding på telefonen.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Lite skjønte jeg da jeg prøvde å ringe tilbake. Fikk bare en beskjed om at nummeret ikke var i bruk. Så her står jeg. Klokken er 13.58, jeg burde vært på jobb, men har tatt toget helt inn til Oslo for å møte noen jeg ikke kjenner, på et sted som angivelig ikke finnes.

Det tok meg nemlig flere timer i går kveld for å spore opp dette “Stedet”. Jeg hadde egentlig tenkt til å avlyse hele avtalen, helt til jeg så at “Stedet” hadde vært en fasjonabel møteplass for fintfolk en gang i tiden, men som nå tilsynelatende skulle være stengt. Jeg prøvde å ringe nummeret som sto på nettsidene, men heller ikke der var det svar å få. Ingen anbefalinger, ingen oppdaterte kart, ingenting. Det trigget nysgjerrigheten min.

Jeg åpner opp de knirkete dobbeltdørene og en støysky treffer meg i ansiktet idet den flykter ut i dagslyset. På innsiden er det mørkt, kaldt og rått. Et hint av mugg ligger i luften. Alle stolene står stablet på bordene med beina i været. Stedet er utvilsomt stengt, men likevel ser jeg til min forskrekkelse at det står en mann i baren.

Baren er like storslått som den er usannsynlig, med gamle jakttrofeer på veggene og askebeger i marmor langs disken. Det føles plutselig som om jeg har spasert rett inn i en gammel western-film.

– Hei, jeg har blitt fortalt –

Bartenderen løfter blikket uinteressert og nikker i retning av lokalets mørkeste hjørne. Og der ser jeg ham. Halvveis skjult av skyggene sitter han rolig som en statue. Det eneste tegnet til liv er den oransje gloen fra sigaretten han balanserer mellom leppene.

(Depositphotos/NRK)
 

– Jeg vet hvem du er, sett deg ned. Med ett blir jeg plutselig veldig nervøs. Det er noe med hele settingen.

– Jaha, så du er Pappahjerte ja. “Når Fantorangen prater, lytter folket. Men er det nusselige snabeldyret egentlig en ondsinnet ulv i fåreklær?”, han leser sitater hentet fra bloggen min på en lapp.

– Altså, jeg skjønner jo at det høres litt ille ut når du tar det sånn helt ut av sammenhengen da, det var jo aldri meningen å-

– Slapp av kompis, jeg er ikke her for å ta deg, jeg ønsker å utfordre deg. Du sier du skriver ærlige tekster, men tør du å fortelle hele sannheten? Ta et blikk bak kulissene, åpne en lukket dør og beskrive hva du ser?

– Nå henger jeg ikke helt med, svarer jeg.

Akkurat da kommer bartenderen bort til oss og setter frem to glass. Jeg kjenner igjen formen på glassene, men blir litt overrasket. Jeg trodde ikke… Jeg ser bort på min mystiske bordkavaler og han svarer med å heve et øyebryn, ta et trekk av sigaretten og sakte blåse røyken ut av snabelen i en jevn stråle.

– On the rocks, takk. 

Han starter å prate før jeg rekker å ta frem notatblokka, er ikke så opptatt av detaljene.

– Der kleine, rote elefant. Det var det de kalte meg, hadde ikke et navn en gang. Jeg skal si deg det Peter, at de årene der.. wow. Jobbe rundt klokka dag inn og dag ut, konstant være på reisefot, aldri vite hvilket land du våknet i, se livet passere som en togtur. Det var litt av et liv. Selve jobben var et helvete, aldri la noen innbille deg noe annet, et rent helvete, men festene, damene, rusen av å kjenne når alt stemte. Wow. Det var litt av et liv.

Han fortsetter å fortelle meg om sin bakgrunn som en liten, rød elefant som herjet Europa med en tysk sirkustrupp på starten av 90-tallet. Han forteller meg om hardkjøret som nesten tok knekken på ham, om den usunne livsstilen og sirkusdirektøren som strakk strikken så langt at den en dag røyk.

– Til slutt gikk det ikke mer, jeg var tom. Etter 15 år på veien med show og fester hver eneste dag, møtte jeg veggen. Jeg prøvde å si det til Hans, den kladdfete sirkusdirektøren som tjente seg stinn både her og der på vårt harde arbeid. Han ga meg en lusing og sa at han aldri ville høre fra meg igjen, at jeg hadde en jobb å gjøre og at jeg aldri kom til å bli noe mer enn en ubetydelig, liten elefant.

Han spyttet etter meg, fikk meg til å føle meg som dritt under skoa. Jeg hadde tenkt til å slå tilbake, men jeg hadde ikke krefter. Orket ikke løfte hendene for å forsvare meg, enda mindre å rette et slag tilbake. Det var da jeg bestemte meg for å bryte med “familien”.

En kveld mens vi turet på toget oppover mot Rotterdam, lå jeg med øynene lukket men sinnet åpent. Jeg hadde forlatt festen tidlig og sa jeg hadde spist noe dårlig rosenkål, men egentlig hadde jeg bare brukt tiden til å gjøre meg klar. Jeg kunne aldri klart det uten Roxanne. Hun var en av damene på sminken og en av mine jenter. Heldigvis hadde hun også et godt forhold til sirkusdirektøren.

En liten brusetablett i drinken hans den kvelden var alt som skulle til for at han sovnet litt tidligere enn vanlig, slik at jeg fikk smettet inn takluka og hentet en liten slant med penger fra kassa. Det var ikke mye, for de store kronene var låst inne i safen, men det var alt vi hadde solgt av sukkerspinn på en helg og det var nok til å holde meg levende en god stund. Trodde jeg..

Han tar seg en kunstpause for å rette litt på stemmebåndet. Så skyller han ned en voksen klunk med whiskey, før han tenner den ene røyken med en annen og med et hint av nervøs vibrato i stemmen fortsetter han på historien.

– Roxanne, den troløse hora, hadde hatt et godt øye til ganske mange viste det seg, for da jeg kom ut fra Hans´ private kupé…

/ Lik hvis du vil lese fortsettelsen…

/inneholder reklame

Etter flere måneder med smokkekoking, bleieskifting og grøtlaging er tiden endelig kommet for å prøve seg på dansegulvet igjen. Det går fint for en stund og lenge er vi som alle andre. Vi bidrar med røverhistorier, high fiver over en lav sko og koser oss glugg, men det én ting som skiller oss småbarnsforeldre fra de andre på festen.

For sånn i 22-23-tiden, skjer det noe. Det går en vind gjennom rommet og den kryper inn i neseborene på alle småbarnsforeldrene i lokalet. Midt i en samtale om Blåblått, segways og bensinpriser treffer den oss rom et rusmiddel. Vi faller helt ut av samtalen og får “evighetsblikket”, det samme blikket man får i kjedelige forelesninger. Øynene blir glassaktige og vi drømmer oss bort. Plutselig er vi tilbake i stua og ser vår lille hjertestein løpe rundt og jage leker. Eller vi står ved sprinkelsenga og hører dem ligge og puste søtt mens da smatter rolig på en smokk. Om det er virkelig ille, kan vi bli kastet helt tilbake til fødestua, til første gangen vi holdt det lille nurket og kjente kjærligheten sparke oss i fleisen.

Så er vi tilbake på festen og med i samtalen igjen. Men fra det punktet er resten av kvelden endret. Nå vil vi bare hjem. Hjem til vår lille hjerteknuser som vi egentlig vet at sover for natten, men vi har bare lyst til å røske dem opp av senga og knuseklemme dem. Fortelle dem at de betyr alt og at vi ikke klarer å puste uten dem, og da blir liksom smaken av en Gin Tonic litt tam i forhold. Ikke bare det, men vi begynner også å lengte hjem til senga. Begynner å regne på hvor mange timer vi får sove hvis vi stikker hjem nå istedenfor å vente til festen begynner å dø ut.

På dette tidspunktet er det ikke helt uvanlig at vi begynner å se oss om i lokalet og der møter vi blikket til andre småbarnsforeldre. Vi vet allerede at de tenker det samme som oss. Det står skrevet i det glassaktige blikket. Blikket som drømmer om en hel natts søvn og alle de hverdagslige tingene som vi egentlig dro på fest for å unnslippe i noen timer, men som vi ikke klarer å gi slipp på.

Slik som i kveld.

I kveld skal jeg på det årlige julebordet med gutta. Som alle gode kompisgjenger, så har også vi et tradisjonelt julebord som finner sted hvert eneste år. Jeg skal ikke gå i findetaljene av hva jeg forventer av kvelden, men la oss si det slik at kveldens eskapader nok ikke er det første man ville nevnt i et jobbintervju. Men jeg gleder meg, å som jeg gleder meg til alle røverhistoriene, pinnekjøttet, lettølen (?) og “jeg er shcå glad i ræ kompis”-øyeblikkene. Men det kanskje best av alt er at jeg har begitt meg helt fra Larvik til Oslo for å delta på lauget og har derfor fått konsesjon fra kona til å ta meg en natt på hotel. Alene. På hotell. Med frokost. Bacon. Alene med bacon. Alene med bacon og all tid i verden til å nyte øyeblikket. Den ultimate luksus!

Og ikke bare det, men Scandic Vulkan i Oslo har vært så elskverdige å låne meg deres “Bloggers Inn”, som et fantastisk tilbud til alle bloggere som trenger et rom for natten når man er på visitt i hovedstaden. Rommet er tettstappet med fiffige detaljer som iPad, trådløse høyttalere, kamerautstyr, inspirasjonsbibliotek og en flott utsikt over denna vakre byen våres.

Blogger du? Sjekk ut Bloggers Inn på Facebook.

Så får vi se da Oslo, kanskje vi sees på nachspiel eller kanskje ikke. Kanskje ikke. Men uansett hvordan kvelden forløper, så har jeg dette å si: Bacon, vi møtes i morgen tidlig. Møt opp mannsterke, det kommer dere til å trenge.

/Hepp hepp!

Jeg er faktisk Norges største blogger. Av alle bloggene i hele landet, så er min den mest besøkte. Det er helt sykt å tenke på og det gjør meg så glad at jeg får lyst til å springe rundt på gresset som Maria Von Trapp. Jeg smiler fra øre til øre og er så sinnssykt stolt over å være mannen som skulle klare å avsette Fotballfrue fra tronen, om enn kun for en dag.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

…og da er det faktisk lov til å miste bakkekontakten litt.

Men heldigvis så er jeg ikke dummere enn at jeg innser at det snart er tilbake til å vaske gulv langs topplistenes mørke avkroker, men akkurat i dag spiser jeg kirsebær med de store gutta. I dag er det min tur til å tale til folket og si –

– Daddi?!

Nei, hehe ikke daddi. Jeg vil reise meg opp på stolen og rope for fulle mugger: Ha trua på deg sjæl! Du ER noe. Ikke la noen si til deg at du ikke skal tro du er noe, for det er du! Det er –

– Pabba?

– Men, hva er det nå da?

Plutten sitter i badestampen sin og ser på meg med håpefulle øyne. Han sitter med en utstrakt hånd og holder frem en spruteleke han trenger hjelp til å få fylt med vann. Jeg legger ned telefonen som jeg bruker for å sjekke de siste kommentarene og han setter i et helhjertet kjempesmil.

Først da innser jeg det. Her har jeg gått på en rosa sky i hele dag og vært bare en liten tånegl i fra å miste bakkekontakten, men hva betyr vel det? Plutten bryr seg vel ikke om blogglister, visninger, avisintervjuer eller likes. Han bryr seg vel ikke om mine minutter i rampelyset eller bilder i bare undertøyet. For ham er jeg ikke et bilde i avisa eller Norges største blogger. For ham er jeg bare pappa, og pappa: jeg vil leke.

Tusen takk for all oppmerksomheten godtfolk, det har vært noen helt sinnssyke par dager, men nå må pappa leke gjemsel.

OBS: Jeg skal på guttas årlige julebord til helgen. Jeg skal prøve å la være å ringe dere for å si hvor sinnssykt glad jeg er i dere, men etter alt som har skjedd de siste par dagene, så kan jeg ikke love noe.

/Tidenes høyeste high five!

Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele denne Fotballfrue-saken skli, men jeg merker at jeg ikke klarer det. Det blir sagt så mye rart om dette bildet at jeg rett og slett må få tatt oppvasken en gang for alle.

(Lånt av Fotballfrue/Instagram)

Det dummeste jeg leser er “Fotballfrue får andre jenter til å føle seg tjukke”. Nei, det er jo faktisk helt feil. Andre jenter får andre jenter til å føle seg tjukke. Fotballfrue har vel ingenting med saken å gjøre? Det er ikke fotballfrue som får andre jenter til å føle seg tjukke, det er jo dem selv! Hvis du ser et bilde av en annen person og tenker “Det var en tynn person, tynnere enn meg, da må jeg være tjukk da”, vel… da er det faktisk ditt problem. Skal jeg sende hatmeldinger til Kjell Inge Røkke hver gang han kjøper seg en ny båt, fordi det får meg til å føle meg fattig? Nietsky.

Og ikke bare det, men har Fotballfrue gått ut og sagt “Se dette bildet av tynne meg, se så tynn jeg er, jeg banner på at du ikke er så tynn som meg, din feite ku!” Hmmm? Nei, hun har jo faktisk bare sagt “Dette er meg, fire dager etter fødselen”. Det var alt. Alt annet er bare ord lagt i hennes munn, og her beklager jeg å måtte være såpass frekk å legge til: “… i typisk kvinnelig maner”. For dere damer er jo helt overlegne på å lese mellom linjene, anta det verste og legge til hva dere mener at folk egentlig mener. Og da kan Fotballfrues “Se, slik ser jeg ut”, fort bli til “Se så digg jeg er, nå håper jeg du føler deg feit”.

Og en ting til, hvorfor er det plutselig ikke lov til å si “Se på meg, ser jeg ikke smashing ut?” Herregud, hun er jo sikkert kjempestolt. Og med rette! Dama har akkurat født et barn og ser ut som en million dollar. At alle andre synes det er urettferdig er da ikke hennes feil? For å gå tilbake til Røkke-eksempelet, betyr dette at vi burde legge ut bilder av vrengte lommer hver gang VG skriver om Røkkes nye pengebinger?

En helt annen side av saken, som jeg også kommenterte på bildet hennes, er at det er noe veldig galt over det bildet uansett. Jeg mener… jeg har vært med på en fødsel, jeg har vært der i de fire første dagene etter fødselen, og de voksenbleiene de har på fødeavdelingen ser IKKE sånn ut. Uten å bli for teknisk, så kan man kjapt si at det er ganske mye uggenskap som skal ut av kvinnekroppen etter en fødsel og den lille sloggien som Fotballfrue poserer i ville vært helt sjanseløs. Enten har det skjedd veldig mye på bleiefronten det siste året eller så har noen stæsjet seg noe veldig opp for å legge ut et bilde til sine følgere på nett. Og hva betyr det? Jo, det betyr at hun bryr seg. Hun vil faktisk at du skal se på henne og tenke at hun ser bra ut. Er det så feil at hele Norge må finne frem høygaffelen og gå i korstog mot Siljan av den grunn? Jeg vet at Janteloven står sterkt her til lands, men når ble det totalforbud mot å skryte litt av seg selv da? Burde det ikke være lov å si gratulerer med dagen til hverandre uten å måtte frykte at de som ikke har bursdag vil føle seg forfordelt?

Og når ble vår egen selvtillit til allemannseie? Er det ikke det som er greia med selvtillit, at du selv bestemmer over den? Hvorfor skal du basere din egen selvtillit på hvordan du oppfatter andre? Om enn ikke også hvordan du tror at andre oppfatter deg? Det blir jo helt bakvendt! Skal det ikke være mulig å tenke at “Jeg ser slik ut, Fotballfrue ser slik ut, jeg er ikke Fotballfrue, ergo ser jeg ikke ut som henne” uten å måtte vri dette om til en selvdestruktiv sammenligning?

Fotballfrue har da ikke noe ansvar for hvordan andre ser ut. Hun er tynn, that´s it. Det er da ikke hennes feil at andre så vesentlig dårligere ut enn henne etter at de selv fødte barn? Hun har da ikke sagt at andre skal se ut som henne eller satt standarden for hvordan folk bør se ut, hun har bare sagt “Slik ser jeg ut”. Om noe, bør man ikke rose henne for å tørre å legge ut et såpass dristig bilde? Om noe, kan man ikke si at “Jøss, det går an å bevare en flott figur selv om man får barn, det må jeg si var motiverende”? Hvorfor kan vi ikke bare unne andre noe godt, fremfor å måtte bruke dette som en brannfakkel til å klage over egen misnøye? Når ble det egentlig amoralsk å være tynn?

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det rett og slett er beundringsverdig at Fotballfrue i det hele tatt hadde energi til å ta dette bildet bare fire dager etter fødselen. Hadde jeg foreslått at frua skulle gjøre det samme på det tidspunktet, så hadde jeg nok måttet si farvel til “familiejuvelene” og halvparten av eiendelene mine.

Ja da, ja da, joda joda joda, jeg skjønner hva dere mener og at hun sikkert burde holde seg for god og bla bla bla, men bare pust med magen. Tenk. Hva er det Fotballfrue sier og hva er det de som plutselig hater henne sier? Fotballfrue sier: Slik ser jeg ut. Hennes “motstandere” sier: Du er tynn, du får meg til å føle meg tykk. Det er urettferdig. Det er urettferdig at du ser så bra ut. Jeg så ikke sånn ut og… og og du får andre til å føle seg tykke og usikre fordi du ser så fordømt bra ut! Er det dette verden har kommet til? Må jeg føle meg fattig fordi Kjell Inge Røkke er rik? Og har den norske kvinnen fått så dårlig selvtillit at hun ikke kan se et bilde av en person som er slankere enn seg selv, uten å få dagen sin ødelagt og måtte sladre til læreren? Har vi virkelig blitt så usikre på oss selv? Kan man ikke heller le av det og si at “Dersom jeg hadde lagt ut et bilde av kroppen mine fire dager etter fødselen, ville norske hvalfangere rent ned dørene til fødestua”.

Jeg har for øvrig ikke tenkt til å avslutte dette innlegget med en cheezy, amerikansk “Du er vakker, alle er unike, du ble skapt perfekt, bare du er deg selv”-type moral. No sir, du trenger ikke meg til å finne ut av det. Og hvis du gjør det, gå opp og les avsnittet om selvtillit igjen. Så la oss heller avslutte med –

Hva denne saken egentlig handler om: For deg og meg så handler dette om skjønnhetsidealer, om Jantelov, kosthold, holdninger etc. For Fotballfrue handler dette derimot utelukkende om fire P´er. Hold deg fast, for her kommer de:

PR

PR

PR

Penger

Kom igjen folkens, dette er jo et mer vellykket PR-stunt enn da Tommy Sharif kjøpte toppen av gamle Holmenkollen. Hvor mange ekstra visninger har Fotballfrue fått ut av dette? Hvor mye tjener hun på at VG, DB etc etc løfter denne saken til toppen av sine nettsider? Hvor mye tjener ikke hun på at vi andre sitter i sofakroken og krangler så busta fyker mens vi spiser ostepop og klør oss litt i sexylubbet? Ganske mye. Og det visste hun jo selvfølgelig lenge før hun la opp bildet, hun er tross alt proff på dette. Og tynn. Mye tynnere enn deg, i hvert fall.

Konklusjon:

Jeg er glad jeg ikke er så tynn jeg, men all honnør til Fotballfrue som klarer å se ut som en barmfager Jahn Teigen bare dager etter fødselen. Selv ser jeg frem til mange uker med pinnekjøtt til frokost og ribbe til kvelds. Så får jeg heller akseptere at jeg ikke ser ut som Fotballfrue. Jeg hater henne ikke av den grunn. Jeg bare elsker pinnekjøtt.

/God jul

Første gang innom bloggen? Sjekk ut Min Historie <– klikk der