Påskekrim, del 5 av 6: Kroken på døra

Hunden Charlie hadde i løpet av sine 8 år på planeten rukket å gjøre så mangt. Han hadde vært med på mange flotte turer rundt om i landet og høydepunktet var kanskje da han fikk stikke snuta over ripa da de var på tur med hurtigruta. Den friske havbrisen hadde fylt lungene med en livsglede så intens at han nesten hadde logret av seg halen. Maten hadde dessverre vært et trist kapittel hele livet. Han hadde aldri helt klart å like smaken av tørrfôr, men like fullt fikk han det dag etter dag etter dag. Selv når det luktet spennende krydder fra alle verdens hjørner i hele huset, måtte han ta til takke med de knusktørre kulene. Men nå hadde han altså tisset på sin siste flaggstang og bjeffet på sin siste postmann. Han var død. Det siste han hadde sett var en gjenstand som kom i voldsom fart rett mot ham og deretter var det svart herfra til evigheten.

Jakten på en hundemorder

I panikken som fulgte, ble Frank sendt løpende ut på det litt uvanlige ærend å saumfare hele hotellet i jakt på en mistenkelig type man typisk ville forventet at kunne drept en hund i kaldt blod. Hva han lette etter visste han virkelig ikke, men han lette like fullt innstendig og helhjertet. Da han var ferdig med førsteetasje, fortsatte han videre. Mens han snuste rundt i sin egen etasje så han det nygifte ekteparet Svendsen-Hansen som hadde en viltert gestikulerende krangel med Tormod Nilsen. De pekte mot gangen, viftet ut og inn med armene, viste vei fra gangen mot døra til Tormod og slo oppgitt ut med armene. Frank antok at det betød noe, men det så også ut som at Tormod ikke lot affektere i nevneverdig grad. De skilte lag og forsvant av gårde, sikkert også de engasjert i letingen etter hundemorderen.

Da han var ferdig med de to første etasjene løp Frank i fullt firsprang opp trappen til tredjeetasje, men ble brått stoppet midt i spranget. Der sto hun igjen. Den vakre Anette. Hun var i ført det samme som tidligere på kvelden, men personligheten var en helt annen enn da han møtte henne første gangen. Hun ålet seg raskt innpå ham og tok rundt ham. Han kjente lukten av parfymen hennes. Hun luktet som en søtlig blanding av karamell og lavendel. Hun sto presset helt inntil ham og de store øynene stirret rett inn i sjelen hans. Han holdt på å la seg rive med av øyeblikket, men så husket han Tormods høylytte advarsel. Han dyttet henne varsomt tilbake.

– Jeg beklager, men… jeg kan virkelig ikke. Det, ja nei jeg kjenner deg jo ikke en gang, jeg vet ikke hvem du er eller hva du Å HERREGUD, jeg er jo faktisk gift og har en sønn!

Frank hadde akkurat fått en smekk av virkeligheten rett i ansiktet og innså midtveis i setningen at han faktisk hadde et liv og en hverdag utenom dette rare eventyret.

– Men… elsker du meg ikke?

– ELSKER? Hooold your horses her frøken. Elsker er et rimelig sterkt ord? Jeg, jeg… jeg skal ærlig innrømme at du nok er det vakreste vesen jeg noensinne har sett, men-

– Men hva da?

Kvinnen gjorde skummelt store øyne og stirret intenst på ham.

– Men… jeg kan ikke møte deg mer. Du må bare rett og slett fordufte, skjønner du? Du er for farlig for meg.

– Men –

– Jeg er lei for det. Adjø.

Svarte Frank raskt før han løp videre.

Hadde han virkelig sagt “adjø”? Jaja, han hadde måttet kvitte seg med henne før han ble forelsket. Det var rart å si det men han visste at det stemte. Og da var det bare å kutte henne løs før det gikk for langt. Kaste henne ut vinduet som gårsdagens avis. Nok om det, nå var det å søke høyt og lavt for å finne en hundehatende kjæledyrsmorder før han rakk å stikke av eller gjemme seg.

Men det var bare å gi opp. Etter å ha løpt rundt som en ilter blodhund i nok en time og vendt på hver en stein, hadde han fortsatt ikke klart å finne så mye som en tøddel av mistenkelig type noe sted. Han hadde sett gjennom hele hotellet, lyst gjennom nedstøvete loftsboder og tørrlagte ølkjellere. Han visste jo strengt tatt ikke hva han forventet å finne, for det var meget lite sannsynlig at noen ville dukke opp og presentere seg som den skyldige helt uten videre og Frank hadde i hvert fall ikke tenkt til å utgi seg for å være etterforsker, så til slutt ga han opp. Han så på klokken og innså at det uansett var på tide å prøve å få seg litt søvn, selv om det kanskje ville vise seg å bli et ørlite problem etter at han først var blitt truet på livet av en trigger happy skiskytter. Dessuten var det en iskald hundemorder på frifot. Og dessuten knurret magen som en gammel Volvo Amazon som ingen hadde unnet en dråpe olje på evigheter.

Mens han sto utenfor døren til sitt eget hotellrom og jobbet med å få nøkkelen ut av lomma, hørte han et lite klikk bak seg. Han snudde seg rundt og ut av rom 204 dukket hodet til Tormod opp.

– Ah Frank, akkurat den mannen jeg lette etter. Hvordan gikk letingen forresten?

– Å du vet. Lete etter noen uten kriterier eller mistanke. Det kan jo være hvem som helst. Du da?

– Nei du vet, samme her. Jeg ga opp relativt kjapt.

– Var det det hvetebrødsparet i 202 var så hissige for eller? Jeg så dere stå i gangen og krangle i stad.

– Å det… nei, det… Samme det, Frank, hør her: Jeg beklager for i stad, jeg… Ja, jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg ble bare så oppjaget og ja, beklager.

– Ikke noe problem Tormod og jeg har snakket med henne nå, så det er ikke noe problem lenger.

– Jasså ja, så du mener det altså? Det var rart.

– Hva da?

– Nei altså, etter at jeg stakk fra matsalen så gikk jeg opp til Anette for å ta en alvorsprat med henne, men hun kunne fortelle meg at hun har holdt sengen i hele dag.

– Hva?

– Ja, hun skjønte ikke bæret av hva jeg snakket om, for hun mente at hun aldri har møtt deg og bare holdt sengen siden vi kom hit. Som sagt, hun er i rimelig dårlig stand, så jeg kunne ikke helt forstå det selv.

– Men… Ok, jeg tror jeg forstår hva som har skjedd. Hun er helt sikkert bare trist og lei seg etter at jeg avfeide henne tidligere. La meg snakke med henne.

– Nei Frank, jeg tror ikke det. Hun sover nå og er helt utslitt stakkar. Dessuten ser hun ut som et vrak for tiden, så det hadde hun nok ikke tillatt uansett. Du skjønner, alle medikamentene hun tar for tiden har ført til… hva skal man si… Hvis hun grer håret, så ser det ut som en hel bikkje sitter fast i kammen da, for å si det mildt.

– HVA?! Jammen…

– Er du helt sikker på at det i det hele tatt var Anette du snakket med, Frank?

– Ja… eller… nei?

– Okei, hvilken hårfarge hadde hun da?

– Mørk og mørke øyne, selvfølgelig. Akkurat som deg.

– Hah! Der har du svaret. Jeg har hår og øyne etter fattern, Anette arvet mamma sitt oppsett. Lyst hår, blå øyne. Så, tja da bor det vel en annen Anette på hotellet da. Men okei, da var i hvert fall den saken ute av verden. For en merkelig greie… okei Frank, sov godt a. Det tror jeg du trenger.

Frank ble stående og måpe. Jenta som inntil for fem sekunder siden hadde vært forbuden frukt, skulle altså vise seg å være en luftspeiling. Men hvordan og… hvem? Han gikk tilbake til sin egen dør med måpende munn, låste seg inn og begynte på kveldsstellet mens hjernen prøvde å kalkulere all informasjonen som hadde blitt dyttet inn i den i løpet av kvelden. Det gikk særdeles dårlig og han innså at det eneste han kunne gjøre var å komme seg til sengs og få seg en god natts søvn. En whiskyklunk, to marsipanpølser, tre never med peanøtter og en runde med tannbørsten senere, var han stappet inn under dyna og sov som en liten grisunge.

Han våknet midt på natten av en merkverdig knirkelyd. Som om han plutselig var ute på en båt. Han tenkte at han helt sikkert hadde drømt det og lukket bare øynene igjen. Men før han rakk å sovne så knirket det igjen. Han tenkte på hva det kunne være for en lyd, men kom ikke opp med noe fornuftig svar. Han visste at vinduet sto på gløtt, men ute var det lite vind i kastene, nærmest vindstille og lyden kom uansett ikke fra den kanten av rommet. Noen få strakser senere og det knirket igjen. Det hørtes fortsatt ut som tauverk som gnisset mot treverk, som på en båt. Han blunket noen ganger og gnikket søvnen ut av øynene. Han så seg om, men rommet var bekmørkt. Han snudde seg for å skru på lyset som sto på nattbordet og i det lysstrålene bredte om seg, så han umiddelbart noe i øyekroken. Han kastet hodet til side og der var hun. Den vakre kvinnen. Med det lille unntaket av at det mørket håret som tidligere hadde snirklet seg vakkert ned langs hodet, nå hang livløst ned mot bakken. De mørke øynene som hadde skjult alle verdenshavenes mystikk, var grå og tapt i evigheten. Den spenstige kroppen som hadde pirret hans nysgjerrighet hang slapp og livløst som et kjøttstykke på slakteriet. Det knirket igjen og han så repet som var festet til takbjelken. Lyden var kvinnen som vaiet i vinden.

 

 

(Følg med i den spennende og avsluttende episoden av Høyfjellshotellet i morgen. Og du, hvis du liker mitt improviserte påskeepos, del det med gode venner. Gratis krim a gitt! Det er ikke verst ;))

/high five

2 kommentarer

    1. Uææ, skummelt! Krim I bokform, krim på tv og nå krim på fb. Det blir nesten for mye for et mormorhjerte 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg