Påskekrim, del 1 av 6: Hatet

Han så på klokken, den var nesten ett. På tide å stenge sjappa og komme seg hjem for dagen. Det var ikke det at Frank Haugen ikke likte jobben sin, han var bare litt frustrert. Og frustrasjon i hjemmet går gjerne utover jobben, det er rart det der. Han som egentlig elsket å småprate med kundene som kom innom kiosken hans for en kopp kaffe, et nystekt brød eller kanskje en film til en lat kveld på sofaen. Nå var hans mest interessert i å sparke alle på dør og låse seg inne i kjøleskapet og bare ligge der som en liter lettmelk.

– Skulle hatt havrefløte jeg, har dere ikke det?

– Havrefløte?

– Havrefløte ja.

– Det har jeg faktisk aldri hørt om.

– Å… aldri? Det er faktisk ganske vanlig.

– Aldri.

Og med det gikk den bebrillede kvinnen med lysegrønn strikkejakke slukøret ut av butikken og ble nok borte en god stund. Frank visste med seg selv at det ikke var slik kundebehandling skulle være. Han skulle jo skinne som en sol, han skulle ønske kunden velkommen og tilby løsninger der produktporteføljen ikke strakk til. Han skulle jo svare “Havrefløte? Nei dæven, det har jeg jaggu ikke hørt om en gang. Beklager det altså, jeg har nok bare sovet litt i timen, men jeg skal få lagt inn en bestilling på det med det samme, så har jeg det inne om noen dager, ok? Her, ta en rosinbolle som plaster på såret” eller noe i den duren. Ikke bare stå der som en vaktbikkje og gneldre surt. Men det var ikke hans skyld, tross alt. Med et lettelsens sukk så han at klokken var blitt ett og han hang låsen på døra.

En mann i 30-åra løp heseblesende mot butikken for å rekke å smette inn før den stengte for påsken, men han rakk det ikke. På alle andre dager ville han rukket det, men ikke i dag. I dag var en særs dårlig dag for merselgerspiren som gjemte seg et sted langt inne i en mørk avkrok av Frank Haugens vesen. Døren ble låst i en fei og fungerte umiddelbart som Berlinmuren. Og med ett sto han på den andre siden av Berlinmuren og følte intet ansvar for den fortapte kunden på den andre siden. Hver for seg, tenkte han, og gikk for å gjøre opp kassa. Han gruet seg allerede til den kvalmende lukten av metall han fikk på hendene av å telle småmynter. Men det var penger, så det fikk gå.

Vel hjemme var han tilbake i vepsebolet og innså raskt hvor all energien tok veien. For en mann i starten av 40-årene følte han seg bemerkelsesverdig lik en kjederøykende 80-åring med en forkjærlighet for billige kaker og kaffe. Og det var rart egentlig, for han hadde alltid vært opptatt av å holde seg i god form. Han var kanskje ingen supermosjonist som jobbet 70-timersuker for å få råd til svinedyre karbonsykler som han trengte for å blodtrene over evne for å sette ny pers i Birken, men han tok nå en joggetur i ny og ne og spiste sine grønnsaker med glede. Årsaken måtte rett og slett være selskapet han holdt. Foruten ham selv var det to andre i husstanden.Det var hans kjære Tonje, som han hadde vært gift med helt siden den perioden i livet der han gikk på festivaler og hadde en ambisiøs plan om å bli naturfotograf i verdensklasse. De hadde vært unge og ville en gang, men alt som var igjen nå var skyggen av livet de en gang levde. Han så på henne nå, målte henne opp og ned. Hun var en attraktiv kvinne med langt lyst hår som alltid var velfrisert. Hun hadde en greie for høyhælte sko og pastellfarger. Ikke grelt eller harry, bare forbi det punktet der en mann ikke lenger klarer å se forskjell på sin kone og en sirkusklovn. Mange ville kanskje kalt henne en trophy wife, men alt han så var avsky. For ham var hun en utstillingshund som ikke hadde andre interesser enn å se bra ut. Og det var for så vidt greit, han kunne leve med det, men ikke akkurat i dag. Ikke på første dagen av påskeferien.

Påskefjellet kaller

Han ønsket seg til fjells, tenkte tilbake på alle påsketurene han hadde vært med på tidligere i livet. Som ung hadde han elsket å bli med foreldrene til fjells og lete etter påskeegg på påskeaften. De hadde bygd skihopp i hagen og han hadde fått lov til å smake på rødvin. Men så hadde han blitt voksen og fått seg jobb. I starten jobbet han for harde livet, for livet skulle bli bra bare han fikk jobbet litt, så da ble jobben livet. I år etter år ble han hjemme i påsken og jobbet fulle dager bak låste dører for å få inn nye varer, bygge nye hyllesystem, vaske der ingen ellers vasker og den slags. Og selv om det var nødvendig, så skar det ut en liten bit av hjertet hans hvert år. Men ikke i år, i år var det nok. Han hadde sett så altfor mange kunder komme innom for å raske med seg noen siste provianter før påskefjellet ventet. Hadde sett seg lei av å etterpåfylle kvikk-lunsj, solo og appelsiner, bare for å komme hjem til ihjelkokte grønnsaker og en iskald skulder.

– Du?

– Jaaa?

– Vi skulle ikke bare rett og slett –

– Å nei, begynner du nå igjen?

– Men kom igjen da, klokken er jo bare halv to. Vi kan være oppe på Geilo før middag og da har vi hele påsken på oss! Vi leier oss en hytte, jeg driter i hva det koster, noe må da være ledig!

– Og katten da?

– Naboen kan lufte den.

– Æh… tror ikke jeg har skistøvler engang.

– Vi kan stikke innom skisenteret i morgen og leie et par.

– Men du, har du helt glemt at jeg har frisørtime i morgen tidlig? Jeg har uansett kjøpt påskeliljer som trenger vanning også.

– Frisørtime? Men det er jo skjærtorsdag, er ikke det helligdag?

– Å så da?

– Ja, da holder jo alt stengt…

– Ikke Ling.

– Ling?

– Ja, frisøren min. Jeg tror hun er thai eller var det kineser? De feirer ikke påske vettu. Ja ja, uansett. Du, vi skal ikke bare slappe av her hjemme da?

– Men det gjør vi jo hele året, kan vi ikke bare –

– Nei du, nå har vi vel snakket nok om dette. Det blir ikke noe av.

– Hæ? Nei? Sånn helt uten videre?!

– Ja.

– Jammen.

– Nei.

Og med det startet det som skulle vise seg å bli en av de lengste nettene i Frank Haugens liv. Han ble liggende halve natten og frese som et egg i en stekepanne. Han vridde og vred på seg, kastet seg rundt og forbannet alt fra puta under hodet til plankene i senga. Fra tid til annen tittet han bort på sin kone, som lå og sov sukkersøtt som et lite barn. Dette gjorde ham enda mer forbannet. Når klokken på nattbordet viste 02:45 innså han at det var på tide å gå til motmæle. Han snek seg ut på badet og tok seg en glovarm dusj. Deretter pilte han opp på kjøkkenet, fisket med seg et par brødskiver med salami og smøreost bort til sofaen, og så med et halvt øye på en dokumentar om stridsvognenes betydning under andre verdenskrig. Mens tv-en summet og gikk i bakgrunnen, begynte en plan å ta form i hodet hans. En plan så mørk og dyster at han nesten ikke turte å erkjenne at han akkurat var i ferd med å klekke den ut, men det var han. Han kastet mental ball med seg selv, veide for og i mot. Men vi har vært gift så lenge… Jeg kan vel ikke bare… Folk vil tro jeg er gal… Etterlate sønnen vår helt alene? Hva om de finner meg?

Men han klarte ikke å gi slipp på tanken, han var blitt besatt av den. Han prøvde å skru av tv-en, men hele kroppen dirret av spenning. Han var like oppjaget som en gepard i fullt firsprang. Han så på klokken, natten var enda ung. Hvis han kastet seg i bilen nå og kjørte hele natten, ville han være langt, langt borte når hanen dro seg opp av køya. Han gikk ut på kjøkkenet og i det han åpnet kjøleskapsdøren, så han refleksjonen av seg selv i vinduet over kjøkkenbenken. Han stirret i det intense blikket, som stirret tilbake. Han visste hva han måtte gjøre.

Med en lydløs bevegelse åpnet han den øverste skuffen og trakk ut en lang kjøkkenkniv. Metallet skinte skarpt i lyset fra kjøleskapet. Bladet så farlig skarpt ut og han grep rundt håndtaket med all varsomhet. Som en smidig katt med filttøfler snek han seg ned trappen og før han visste ordet av det sto han og våket over sin kone som en kråke på en gravstein. Hun var i et land langt, langt unna. I rommet var det stille som i graven. Han så ned på henne en siste gang og så at hun lå og sov med et lite smil om munnen. Et smil faktisk, han så det som et hån. Dette gjorde ham bare enda mer sikker; det var på tide å bryte fri. Uten en lyd hevet han kjøkkenkniven og i et siste åndedrag hvisket han på skjelvende innpust:

– Aldri igjen.

(Hva skjer nå?! Følg med i morgendagens avsnitt av “Høyfjellshotellet”)

(Og du? Del gjerne min lille påskekrim med gode venner ;))

/high five

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg