På vei inn til barnehagen. Endelig fredag og solen skinner. For en fantastisk dag det skal bli. Solen har ikke skint slik siden september. Den må glede seg til vår den også.

Ett barn på armen, han andre spretter rundt som en fjellgeit. Jo, denne dagen blir bra.

Vi er på vei rundt siste hjørne og plutselig banker det på ruta. Først ser jeg ikke noe, men så ser jeg det. En liten en. For liten til å se gjennom glasset fra sittende posisjon, så alt jeg ser er noen hårlokker og et bustete hode.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Licensed from: olga_sweet / yayimages.com
 

Jeg roper hei, mest for meg selv, tvilsomt at barnet hører stort gjennom glasset, men det er jo litt hyggelig likevel. Skal til å gå videre, men så banker det igjen.

Jeg snur meg og ser at barnet har brukt en gul leketraktor for mer effekt. Traktoren gjorde jobben. Nå må jeg nesten gå helt bort og gi en skikkelig hilsen, dette barnet søker innlysende kontakt.

Så jeg går helt bort til døra. Nå ser jeg hårlokker, øyne, nese og alt. En liten en som sitter på rumpa og ser på meg.

Og i et lite sekund så har vi et øyeblikk. Han ser rett på meg, jeg ser tilbake. Han ser ikke på lillesnupp på armen eller storeplutt som kommer hoppende tilbake. Han ser på meg. Han banket på ruta for meg. Og nå holder han blikket mitt. Hva er det du prøver å fortelle meg, småen?

Kan ikke være mer enn 2 år gammel. Så vidt. Kanskje mindre. Pusher kravene for småbarnsavdelingen.

Hei, prøver jeg igjen og vinker. Vi har kontakt. Han ser på meg. Skulende? Analyserende? Nei, bare.. rett gjennom. Som om jeg ikke er der. Som en politimann som vet du lyver. Et blikk som dette:

Licensed from: maxoliki / yayimages.com
 

Plutselig føler jeg meg mindre enn ham. Står bare ute i kulda og venter på svar. Prøver å vinke igjen. Ingenting.

Jeg snur meg. Skuffet. Men så banker det igjen. Så jeg snur meg igjen med et stort smil. Et stort smil må jo være greia nå. Alle barn liker et stort smil!

Den bittelille politimannen ser bare rett på meg igjen. Fortrekker ikke en mine.

Jeg går enda nærmere og nå er jeg tett på. Så skjer det noe. Endelig.

Han tilter hodet til side, plukker opp traktoren igjen, banker tre ganger, denne gangen saktere, nesten demonstrativt, før han slipper traktoren, ser på meg en siste gang, snur seg rundt og går sin vei.

Og der står jeg. Føler meg avkledd og teit. En annen forelder går forbi og gir meg et halvhjertet smil. Som om hun har sett det hele og føler med meg. Rundspilt av en 2-åring med traktor.

For småen ville jo ikke hilse, han prøvde ikke å signalisere. Han ville bare banke med traktoren sin, han. Så kom det plutselig en voksen mann oppi trynet på ham og ødela hele greia.

Også jeg som prøvde å være en sånn snill og grei fyr.

Men det er greit det. For solen skinner, det er fredag og i kveld er det taco på menyen.

Men skulle jeg mot all formodning møte deg igjen om en 14-15-års tid, smugrøykende ved sykkelskuret bak videregående, så sladrer jeg til foreldrene dine. Så det så 😛
 

/ Hilsen smålig, forsmådd, småbarnspappa x-)