Jeg elsker lyden av tassende føtter. Akkurat mens man sover, men våkner bare litt. Myke og nesten klissete mot det glatte gulvet.
En umiskjennelig lyd, badet i stillhet. Små dråper av lys i mørket. Som en valp på katteføtter. Lydløs, men bare nesten.
Varme totter blir til kalde på vei over gulvet. Kryper opp for å varme seg. Sammen.
Det er akkurat så øynene truer med å stå opp, men natten holder øyelokkene i et jerngrep.
Men før man rekker å sovne, får man et glimt av en liten en som ligger fornøyd under dyna og smiler og smatter seg til søvns igjen.
Tryggere og varmere nå. Her mellom mamma og pappa.
Også ligger man der og kjenner at livet, ja livet det er ganske så fantastisk.
Og så gjesper man.
Og så sovner man.
Med et smil.
* Følg Tassehjerte på Facebook *
Tassende føtter ja, men når de blir byttet ut med høy tramping og en liten frøken som roper ut “nå er det morgen” og dra ifra gardinene for å avsløre tidenes skarpeste sollys da er det ikke like koselig lenger 😅
Åh, det er lite som slår den følelsen <3 Særlig når man kan sove videre selv også 😉
Ja altså, det er avgjørende at man kan sove videre, haha. Ikke fullt så moro med tassende føtter kl. 03.00 som er klare for morgen x-)
Indeed! Slikt skjer så sjelden om dagen at når hun først kommer tuslende inn til meg blir jeg som regel liggende med øynene halvt tittende på henne uansett, haha. Ikke særlig kult å stå opp igjen noen få timer senere da, men SÅ verdt det <3
Jeg er med på den, men må være litt enig med Helen her 😂😂